Suverent innblikk i seriemorderens hjerne
Netflix-serien «Mindhunter» er en befriende blodfattig beskrivelse av USAs verste seriemordere fortalt gjennom to FBI-agenter som brukte karrieren på å forstå dem.
I serien oppsøker de to FBI-agentene USAs verste seriemordere. For å lære å forstå deres tankegang.
På 1970- og 1980-tallet ledet John Douglas og Robert Ressler en spesialenhet i FBI som var den første som utarbeidet psykologiske profiler av USAs mest beryktede bødler.
Makkerparet jobbet ut fra mottoet om at «man må forstå en morder for å kunne fange en morder», og intervjuet totalt 36 seriemordere – fra Ted Bundy til Edmund Kemper.
Arbeidet til John Douglas og Robert Ressler revolusjonerte ikke bare FBIs etterforskningsmetoder, men ga også inspirasjon til populære Hollywood-filmer om seriemordere som «The Eyes of Evil» og «Se7en».
I Netflix-serien «Mindhunter» kaster regissør David Fincher seg over Douglas og Resslers banebrytende arbeid med å profilere USAs verste mordere.
FBI-agentene i serien er fiktive karakterer ved navn Holden Ford og Bill Tench, men er helt tydelig basert på virkelighetens FBI-makkerpar.
«Mindhunter» fikk dessverre bare to sesonger, men de i alt 19 episodene står igjen som et mesterverk i krimsjangeren – og et glimrende bevis på at man ikke trenger å fråtse i makabre drap for å få det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum.
Morder hadde sex med hode
«Mindhunter» er basert på boken «Mindhunter: Inside the FBI's Elite Serial Crime Unit» skrevet av John Douglas. Han fungerte som manuskonsulent for serien, og dialogen er ofte løftet direkte fra Douglas' egne notater og hukommelse.
Det gjør samtalene med de fengslede seriemorderne, som er omdreiningspunktet for serien, autentiske og klinisk renset for klønete Hollywood-klisjeer.
Det er ingen «good cop, bad cop»-rutine her, ei heller ravende gale seriemordere med gudekomplekser.
Serien: FBI-agentens sønn er en seriemorder in spe
I sesong to finner FBI-agent Bill Tench ut at hans adoptivsønn er involvert i mordet på et spedbarn. Mordet begås av noen eldre gutter mens FBI-agentens sønn ser på – og blir oppstemt av mordet.
Virkeligheten: Gutter drepte spedbarn
Ingen av FBI-agentens tre barn var involvert i et mord, men i 1971 banket to unge gutter et spedbarn til døde i San Francisco.
Tvert imot er morderne ofte skremmende nettopp fordi de utad virker så uhyggelig ordinære. Og det er en av seriens sterkeste sider: Ondskapen tar sjelden form av et grotesk monster. Den beveger seg ubemerket blant oss uten å gjøre stort vesen av seg – før det er for sent.
Et godt eksempel er seriemorderen Edmund Kemper, som spiller en avgjørende rolle i FBI-agentenes profileringsarbeid.
Kemper er en sjarmerende og intelligent gigant med en utstråling som en sanktbernhardshund – helt til galskapen plutselig antennes bak colabunn-brillene og avslører hans sanne natur.
Når Edmund Kemper forteller om hvordan han skar halsen over på sin mor og deretter hadde oralsex med det avkuttede hodet, gjør han det i et rolig og helt alminnelig toneleie. Visste man ikke bedre, kunne han like gjerne ha fortalt om en spasertur i parken.
Serien: Alt skrives ned
Notatblokkene er rødglødende når de to FBI-agentene intervjuer seriemorderne. Noen ganger tar agentene også opp samtalene med de fengslede forbryterne for å få med alle detaljer.
Virkeligheten: Noterte etter intervjuet
Ifølge virkelighetens to FBI-agenter Ressler og Douglas brukte de kun diktafon én gang under de mange timene med intervjuer de hadde med i alt 36 fengslede seriemordere.
Møtet med den skremmende Edmund Kemper ender med å tære så mye på John Douglas' alter ego i serien, Holden Ford, at han får et angstanfall. Noe lignende skjedde også med John Douglas, som på et tidspunkt ble diagnostisert med PTSD etter i årevis å ha stått ansikt til ansikt med USAs verste seriemordere.
I andre sesong av «Mindhunter» løfter serien seg på en glimrende måte og folder ut en skarp kritikk av USAs institusjonaliserte rasisme. Det skjer når FBI-makkerparet blir sendt til Atlanta sommeren 1979, der hele byen er på desperat jakt etter en barnemorder.
Myndighetene prøver å dysse ned mordene for å skåne byens renommé, og politiet nedprioriterer bevisst drapene fordi ofrene er fattige – og svarte.
Barnedrapene i Atlanta er hentet direkte fra virkeligheten, og det samme er myndighetenes neglisjering av ghettoens drapsofre – en tendens som bl.a. også gjorde seg gjeldende da seriemorderen Jeffrey Dahmer huserte på 1990-tallet. Her unnlot politiet i lang tid å undersøke leiligheten hans, som var full av avkuttede kroppsdeler fra ofrene, fordi han var en hvit mann i et svart, fattig nabolag.
Serien: Bestialsk seriemorder lurer i skyggene
Gjennom hele sesong 2 ser vi den beryktede seriemorderen Dennis Rader BTK (Bind, Torture, Kill) operere i skyggene.
Virkeligheten: BTK ble endelig anholdt i 2005
«Mindhunter» fikk dessverre aldri en sesong 3, og BTK-seriemorderens historie forblir i det store og hele ufortalt. I virkeligheten var den sadistiske seriemorderen på frifot i flere tiår, inntil han endelig ble pågrepet i 2005. På det tidspunktet hadde han drept minst 10 mennesker.
Serie borer seg inn i hodet
«Mindhunter handler mer om å komme inn i folks hoder enn om å skjære av hodene», skrev The New York Times i sin anmeldelse av serien. Og takk for det.
Med «Mindhunter» har David Fincher skapt et av de mest realistiske og neglebitende verk om fenomenet seriemordere uten (nesten) å spille så mye som en dråpe blod.
