Tenåringer forsøker å begå den perfekte forbrytelse

Ifølge Nathan kunne selv drap forsvares moralsk. Richard var superintelligent og den yngste som noensinne hadde tatt eksamen fra University of Michigan, men leste nå hovedsakelig kriminalhistorier. De to einstøingene fant sammen i et særegent vennskap.

Richard likte å ta sjanser. Fra juks i kortspill utviklet det seg til hærverk. Nathan så veldig opp til Richard og gikk med på alt. Snart begynte rikmannssønnene å ødelegge og stjele biler. Sjansene de tok, ble stadig større.

Men da de aldri ble tatt på fersk gjerning, bestemte Nathan og Richard seg for å ta den ultimate risikoen – de ville begå et drap som ikke kunne oppdages.

I syv måneder planla de to intelligente tenåringene det perfekte mord. De ble enige om hvem de skulle drepe, og hvordan de skulle kvitte seg med bevisene.

Nathan og Richard ønsket å gjøre forbrytelsen så utfordrende som mulig. Offeret skulle derfor ikke være en tilfeldig person i en fjern provinsby, men et menneske som sto nær dem selv.

Når personen først ble drept, ville de kreve løsepenger fra familien med det eneste formål å få forbrytelsen til å virke mer autentisk og gjøre risikoen for å bli oppdaget enda større.

De fant det ideelle offeret i 14 år gamle Bobby Franks. Han bodde også i Kenwood og var en tremenning av Richard. Den 21. mai så de to unge mennene Bobby alene på vei hjem fra skolen. Gutten var lett å lokke inn i bilen som Richard og Nathan hadde leid til formålet. De hadde avtalt å kjøre Bobby ut til Wolf Lake og kvele ham i fellesskap, slik at de begge var like skyldige i drapet.

Men ting utviklet seg ikke som forventet. Da Bobby var lokket inn i baksetet, prøvde Richard å slå ham bevisstløs med en meisel, men gutten gjorde motstand. Richard fikk panikk. Igjen og igjen slo han meiselen ned i hodeskallen til sin tremenning så hardt han kunne inntil bilens interiør var dekket av blod og gutten var livløs.

Briller satte politiet på sporet

Før Nathan sparket Bobbys lik på plass i avløpsrøret ved Wolf Lake, helte de syre over ansiktet hans, slik at liket ble vanskeligere å identifisere.

Etterpå kjørte de to unge mennene mot Chicago. På veien kjøpte de frimerker til brevet om løsepenger, før Bobbys og deres egne klær ble brent i fyrkjelleren under Richards hus.

Da de blodige bevisene var ute av veien, ringte Nathan Bobbys mor, Flora Franks, og presenterte seg som Mr. Johnson. Han forklarte at sønnen hennes var i god behold, og at hun senere ville motta et brev med krav om en løsesum på 10 000 dollar.

Men allerede før Flora Franks og mannen hennes mottok brevet, begynte planen til Nathan og Richard å gå galt: Klokken åtte neste morgen var fabrikkarbeider Tony Minke på vei hjem langs kanalstiene ved Wolf Lake.

I den skarpe morgensolen så han en naken barnefot i det grumsete vannet og slo alarm. Nyheten om «den verste forbrytelsen i Chicagos historie» var snart på forsiden av gangsterbyens aviser. Selv om barneliket ennå ikke var identifisert, var Nathan og Richard nervøse og oppga ideen om løsepenger.

De pustet imidlertid lettet ut da en lærer fra Bobbys skole ble arrestert. Det gikk rykter om at han var homofil, og dermed pervers. Bobbys kropp var naken da den ble funnet, og politiet mente derfor at det lå en seksualforbrytelse bak.

Men etterforskerne rettet også oppmerksomheten mot et par briller som var funnet noen meter fra liket. Rammen var dyr og uvanlig. En rundspørring blant byens optikere viste raskt at brillene tilhørte Nathan Leopold, som ble tatt inn til avhør.

Felt av Leopold-familiens sjåfør

Nathan innrømmet at brillene var hans. Men han forklarte også at han fire dager før drapet hadde vært i området for å se på fugler sammen med en kamerat, og måtte ha mistet brillene der.

Kameraten kunne heldigvis bekrefte forklaringen. Nathan fortsatte med å si at på drapsdagen hadde han og Richard kjørt rundt i Nathans røde Willys-Knight-sportsbil på jakt etter jenter. Tilsynelatende holdt historien vann.

Statsadvokaten for Illinois, Robert Crowe, fikk imidlertid raskt ny mistanke til Nathan og Richard.

Tekniske undersøkelser viste at både brevet om løsepenger og papirer som ble funnet under en ransaking av Richards rom, var skrevet på den samme Underwood-skrivemaskinen.

Paret hadde stjålet den på universitetet i byen Ann Arbor, en seks timers kjøretur fra Chicago. Men fordi de hadde kvittet seg med skrivemaskinen igjen, sto politiet uten konkrete bevis.

Begge familiene Loeb og Leopold bedyret sønnenes uskyld. Med de beste hensikter sendte Nathans far familiens sjåfør, Sven Englund, inn for å bli avhørt av statsadvokaten. På drapsdagen hadde Nathan bedt Englund om å sjekke bremsene på den røde sportsbilen. Den sto derfor i garasjen hele dagen, og uten den kunne Nathan ifølge faren ikke ha kommet seg til Wolf Lake.

Crowe stusset over denne forklaringen. Det stemte jo ikke med Nathans historie om at han og Richard hadde kjørt rundt i bilen på jakt etter jenter.

Nathan ble konfrontert med sjåførens uttalelse og tilsto drapet. Imidlertid la han til at det var Richard som hadde planlagt det hele og drept Bobby.

Tidlig om morgenen 31. mai kunne Robert Crowe gå ut til de ventende journalistene og fortelle dem at drapsmennene var tatt, bare ti dager etter at de hadde begått «det perfekte mord».