Politibetjent Trevor Lock slurver med sikkerheten på helt feil tidspunkt.
Om formiddagen 30. april 1980 forlater han sin post foran den iranske ambassaden i London for å gå inn og hente seg en kopp kaffe. Sikkerhetsslusen blir stående ulåst.
Hadde Lock holdt seg på plassen, ville han kanskje ha fattet mistanke til de seks arabiske mennene som nærmet seg fra begge kanter med stø kurs mot ambassaden.
Kanskje hadde han ant uråd og låst slusedøren i tide. I stedet oppfatter Lock først at noe galt er på ferde da han fra portnerkontoret hører høye rop ute i hallen.
Menn bevæpnet med maskinpistoler og pistoler har tatt seg inn, og etter en kort slåsskamp tas politimannen til fange.
Inntrengerne låser hovedinngangen bak seg, og stormer fra rom til rom gjennom ambassadens fire etasjer og kjeller.
Ansatte og besøkende som befinner seg i bygningen, drives sammen.
I løpet av kort tid har de seks mennene tatt 26 fanger, blant dem ambassadens sjef, chargé d’affaires Gholam-Ali Afrouz, som har brukket kjeven.
Støyen fikk ham til å avbryte et intervju, og foran øynene på en måpende pakistansk journalist hoppet han ut av vinduet. Han ble imidlertid skadet i fallet og tatt.
En gisselaksjon som i seks dramatiske dager får hele verdens oppmerksomhet til å rette seg mot London, er i gang.
Thatcher gir ikke etter for trusler
Da britisk politi etter få minutter når frem til ambassaden, blir politifolkene møtt med skuddklare våpen og løpesedler som kastes fra et vindu.
Teksten forteller at Den demokratiske revolusjonære front for frigjøringen av Arabistan har inntatt ambassaden.
De krever at 91 fanger settes fri fra iranske fengsler, og senere forlanger de seks inntrengerne å bli fløyet ut av Storbritannia.
Dersom kravene ikke er innfridd innen 24 timer, vil gislene bli drept.
Bak det brutale budskapet står menn som ikke regner med at de må sette truslene ut i livet.
Gisseltakerne er snarere naive amatører enn hardkokte terrorister.
De tilhører Irans arabiske mindretall og har påtatt seg å hjelpe sitt undertrykte folk, men de ser for seg at de vil være på vei hjem, like hele med oppdrag utført i løpet av et døgn.
Uheldigvis for de seks araberne ledes Storbritannia i 1980 av statsminister Margaret Thatcher. «Jernladyen», kalles hun, og det er ikke for ingenting.
Hun slår raskt fast overfor sine ministre at det ikke kommer på tale å imøtekomme terroristenes krav.
Ingen av dem vil få lov til å forlate britisk jord.
Prestestyret i Iran er like ubøyelig. Regimet mener at aksjonen er et amerikansk-britisk komplott, og i en pressemelding avskrives ambassade- personalet på forhånd som fortapt.
Da britisk politi gir seg til å forhandle med Salim Towfigh, gisseltakernes leder, er målet derfor utelukkende en fredelig overgivelse.
Men den sannheten innrømmer de ikke på telefonen, som er den eneste kontaktlinjen mellom terroristene og myndighetene.
I stedet oppholder de Salim med bortforklaringer, mens han overtales til å utsette tidsfrist etter tidsfrist og frigi gisler.
De opprinnelige 24 timene blir til seks døgn, antall gisler synker fra 26 til 21, og en ublodig avslutning på dramaet virker realistisk. Men så slukker Salim håpet.
Margaret Thatcher, Storbritannias stats-minister i 1980, var kjent for å sette hardt mot hardt. Hun nektet å imøtekomme terroristers krav.
SAS overtar
Ved middagstider mandag 5. mai får politiet en telefon fra den beleirede bygningen. Det er ikke Salim:
«Mitt navn er Abbas Lavasani», sier ambassadens presseansvarlige med urolig stemme.
«Jeg er bundet, og de vil skyte meg. Hjelp meg...»
Deretter griper Salim røret og roper ukvemsord før han slenger på røret.
Så høres tre skudd fra bygningen, og først på kvelden kastes Lavasanis livløse kropp ut av hoveddøren på ambassadebygningen.
På telefonen sier Salim at han vil skyte et gissel til etter 45 minutter, hvis mennene hans ikke får fritt leide ut av Storbritannia.
Forhandling- ene er over. Den lokale politisjefen har gjort det han kunne, og overlater kommandoen til hæren.
I bygningen ved siden av ambassaden er soldater i ferd med å trekke i svart kamputrustning.
De tilhører Special Air Service, den britiske hærens spesialtropper, og har sittet i beredskap i seks dager, klar til å storme ambassaden.
«Alt personell: Dette er Solstråle», er beskjeden elitesoldatene får på øret. Solstråle er innsatslederen ved ambassaden. «Jeg har kontrollen».
Like etter får en ung politimann som holder vakt på ambassadetaket, øye på noen truende svarte skikkelser med gassmasker og tettsittende hetter.
«Er det meningen å ha noen med maskinpistoler på taket?» spør han med nervøs stemme over radioen.
Mens betjenten beroliges av sin sjef, gjør noen av de nyankomne mennene klar taustiger.
Andre binder fast tau på baksiden av bygningen, og en av soldatene firer en voksaktig klump med ledninger ned gjennom en lyssjakt.
«Går det bra med deg?» spør han politimannen og får et taust nikk til svar.
«Om ett minutt kommer det et svinaktig høyt smell», opplyser stemmen bak gassmasken alvorlig. «Du bør trekke bakover og søke dekning».
Gjenstanden i lyssjakten er et halvt kilo plastisk sprengstoff som skal utløses over et overlysvindu i tredje etasje som en avledning.
Smellet skal dreie terroristenes oppmerksomhet mot midten av bygningen, mens soldater trenger gjennom vinduer og dører i yttermurene.
For å forvirre gisseltakerne ytterligere har politiets forhandlere fått beskjed om å ringe til Salim.
Hensikten er å trekke ham ned til telefonen i andre etasje og dermed bort fra gislene, som ifølge avlyttingen sannsynligvis er samlet i tredje.
Uhell truer aksjonen
Alle SAS-gruppene har meldt klar, og klokken er nøyaktig 19.23 da soldatene mottar kommandoen «Bankran» på øret.
På ambassadens bakside glir fire soldater lydløst fra taket i tau mot en balkong i tredje etasje. Frigjøringsaksjonen er i gang, det er ingen vei tilbake.
I dette øyeblikket skjer det første uhellet.
Gruppelederen er på vei ned da tauet hans vikler seg sammen i et metalløye på seletøyet han bruker under nedfiringen. Han henger uhjelpelig fast 2,5 meter over balkonggulvet.
Så oppstår et enda større problem. På vei forbi sin fastlåste leder kjører sersjant Tommy Palmer støvelen gjennom et vindu så glasset knuser.
Øyeblikket senere advarer politiets forhandlere om at terrorist-lederen Salim har gått fra telefonen for å undersøke den mystiske lyden.
Overraskelsesmomentet er i fare.
«Go! Go! Go!» brøler SAS- sjefen over radioen. Alle grupper må slå til umiddelbart i stedet for å følge tidsplanen.
Like etter ordren høres et drønn som får ambassaden til å riste. Sprengstoffet i lyssjakten er utløst.
Fra nå av må det gå fort for å unngå at det ender med en massakre.
Den tsjekkiske maskinpistolen Skorpion var populær blant terrorister. Med en lengde på
27 cm kunne den lett skjules under en jakke.
TV-mann kommer i veien
Mens den uheldige gruppelederen dingler i tauet på baksiden av ambassaden, tar en annen SAS-gruppe seg inn på forsiden.
Fra nabobygningen kryper korporal John «Mac» McAleese over på en balkong i andre etasje.
Han har med en rektangulær treramme kledd med plastisk sprengstoff.
«Uansett hva, så trykker du ikke på utløseren før Mel og jeg er tilbake i dekning», formaner han i forbifarten en kollega.
Sprengstoffet skal knuse panserglasset som alle vindu- ene i første og andre etasje er sikret med.
Akkurat idet soldaten skal til å feste rammen på et vindu, ser han et ansikt bak.
McAleese kjenner igjen en BBC-lydmann som ble tatt som gissel mens han søkte om visum til Iran.
Gisselet stirrer lamslått på skikkelsen som fekter med armene ute på balkongen.
Først da McAleese har gitt opp og vil sprenge vinduet i hodet på stakkaren, forstår lydmannen. Han stuper til siden.
Utenfor klatrer McAleese tilbake til balkongen på nabobygningen mens han roper «Fyr! Fyr!».
Eksplosjonen sender en stikkflamme, røyk og bygningsrester utover gaten. Da korporalen hopper tilbake, er vinduet borte og murverket rundt kraftig ødelagt.
Det slår McAleese at han kanskje har overdrevet mengden plastisk sprengstoff. Møblene i kontoret står i flammer.
McAleese kan se et par bein stikke ut under en haug med gips, glass og mursteinsbiter i det ene hjørnet – de tilhører mest sannsynlig BBC-mannen.
«Godt jobba», tenker han. «Et gissel død allerede. Og jeg har drept ham».
Så skjer det noe i haugen, og et støvete hode med store, forvirrede øyne titter frem.
«Bli her, og ikke rør deg», sier en soldat som kommer bakfra. «Noen kommer og henter deg».
De gassmaskekledde SAS-folkene stormer videre inn i bygningen.
Politimann slår tilbake
Samtidig med at McAleese rykker inn med gruppen sin, utspiller et drama seg i kontoret ved siden av.
Gisseltakernes leder, Salim, og gisselet, politimannen Trevor Lock, forhandler over telefonen, da de hører lyden av et vindu som knuses.
Et øyeblikk etter går SAS-styrkens sprengladning av i lyssjakten.
Lock antar at det betyr at en frigjøringsaksjon er på gang. Han ser Salim løpe mot døren og innser at terroristenes leder må holdes unna de andre gislene for enhver pris.
Lock hopper på ham bakfra slik at araberens maskinpistol seiler over gulvet.
Salim prøver å komme seg fri, men stoppes av en pistol som politimannen presser opp i nakken på ham.
Under kroppsvisiteringen av gislene overså de amatørmessige terroristene revolveren som Lock bar skjult i et hylster på leggen.
Han har ventet på det rette øyeblikket til å bruke den.
Plutselig slås døren opp, og Lock ser et par mørke skikkelser. Så retter han blikket mot to runde gjenstander som triller bortover gulvet.
Politimannen rekker akkurat å lure på om det er egg før verden eksploderer rundt ham i et blendende lysglimt og tordnende brak. SAS-soldatene tar ingen sjanser og kaster sjokk-granater inn i alle rom før de går inn selv.
Salim benytter sjansen til å komme seg fri og kaster seg mot våpenet. Kroppen gjennomhulles av maskinpistolsalver fra to SAS-soldater som har kommet inn. Den første – og den farligste – av gisseltakerne er uskadeliggjort.
Soldater tok seg over på en balkong fra nabohuset og sprengte seg gjennom de pansrede vinduene.
Gruppeleder blir stekt
Mens McAleeses gruppe tar seg inn i andre etasje, dukker det opp nye problemer for SAS-folkene i etasjen over.
Gruppelederen henger fortsatt fast i linen over balkongen da mennene hans kaster sjokkgranater gjennom de store vinduene og gjør seg klar til å storme inn.
Soldatene blir møtt av en stikkflamme, for terroristene har stablet møbler i lokalet bak og helt bensin over det.
Ildtunger slikker ut av vinduet og opp rundt beina på offiseren, som river desperat av seg seletøyet.
Så kappes linen av en soldat på taket. Gruppelederen deiser ned på balkongen, og sersjant Tommy Palmer kan kjenne lukten av brent kjøtt.
«Alt i orden, kompis?»
Gruppelederen stabler seg på sine skjelvende bein, rister på hodet og sier: «Vi rykker inn».
30 dyrebare sekunder har gått tapt. Fire soldater kryper inn vinduene og over den brennende stabelen av møbler.
To dører fører videre inn i bygningen, men begge er låst.
En skuddsalve tvinger den ene opp, og bak den finner soldatene de kvinnelige gislene – alene.
Terroristen som skulle vokte dem, har stukket. Ytterligere fire gisler er reddet.
Den neste døren lar det seg ikke gjøre å skyte opp, for gisseltakerne har blokkert den med bord og stoler. Sersjant Palmer ser bare én mulighet.
Han må ut på balkongen igjen og inn et sidevindu til et annet rom.
For å komme dit må han gå over de brennende møblene, og varmen får gummien i utrustningen til å mykne.
Han river av seg gassmasken før den smelter fast til ansiktet.
Mens ambassaden fylles med tåregass for å tvinge terroristene i kne, må han klare seg uten maske.
Soldat må angripe alene
Fra balkongen lirker sersjant Palmer seg til et sidevindu og klatrer inn.
Her blir han møtt av en mann som sitter på huk og prøver å tenne på gulvteppet med en lighter. Sersjanten retter maskinpistolen mot ham og klemmer på avtrekkeren.
Men det kommer bare et klikk.
Gisseltakeren ser forbløffet opp, løfter en pistol og avfyrer to skudd mot Palmer.
Ingen av dem treffer. Soldaten trekker sin egen pistol og skal til å svare igjen, da målet forsvinner ut av lokalet.
Palmer er alene, og maskinpistolen hans virker ikke, men tiden er i ferd med å løpe fra ham. Han setter etter.
Tåregass får sersjantens øyne til å rene mens han spurter ned en gang og inn i teleksrommet.
Han har hørt skrik derfra, og det som møter ham er et grufullt syn av folk som ligger innsmurt i blod på gulvet. Bare én person står – terroristen Palmer forfulgte.
Mannen fomler med en håndgranat.
Resolutt sender soldaten et prosjektil gjennom motstanderens hode. Håndgranaten triller bortover gulvet, og til sin lettelse ser Palmer at splinten fortsatt sitter i.
Like etter stormer andre SAS-soldater inn, og kampen ser omsider ut til å være over. De siste gislene er befridd, men det er ikke mulig å redde alle.
Terrorist- ene har hatt tid til å skyte inn i mengden, og én av de 15 fangene er drept, mens to er hardt såret. Tre av gjerningsmennene prøver å skjule seg blant gislene for å slippe unna.
David McNee, sjef for politistyrken ved den iranske ambassaden, møtte politimannen Trevor Lock etter frigjøringsaksjonen. Lock utviste stort mot i de seks dagene som gissel.
Jernladyen kommer på besøk
Gisseltakernes fluktforsøk spoleres av de militærgrønne jakkene de har på seg.
Én blir gjenkjent og skutt allerede mens de første gislene føres ut av teleksrommet.
Soldatene avslører og dreper en annen rett før han kommer seg ned til første etasje skjult blant gislene.
Bare den unge Fowzi Nejad når helt ut i ambassadens bakhage, der alle gislene får identiteten sjekket.
«Jeg er student», påstår Fowzi på spørsmål fra en av soldatene.
«Nei!» roper et av de befridde gislene som ligger på bakken ved siden av. «Han er en av dem. Han er terrorist».
Fowzi dømmes senere til 27 år i fengsel.
Aksjonen er over.
Den har kostet ett gissel livet, og to må tilbringe de neste månedene på sykehus – men i forhold til et tap på 40 prosent som SAS advarte om på forhånd, er aksjonen vellykket.
Elitestyrken har improvisert seg gjennom uforutsette situasjoner og levd opp til mottoet: «Den som våger, vinner».
Soldatene leverer fra seg våpnene til politiets teknikere, som skal kontrollere at alt har gått lovlig for seg.
Deretter samles de i hovedkvarteret for å ta en øl. De første korkene er jekket da statsministeren plutselig står i døra.
«Gentlemen, ingenting smaker bedre enn suksess», erklærer Thatcher.