Et hemmelig møte venter
Mohammad Hashemi står opp før daggry og forbereder seg på å dø. Han vasker seg rituelt, vender ansiktet mot sørvest i retning Mekka, kneler og legger pannen mot gulvet i soverommet sitt. Han ber martyrens bønn.
Den store mannen med busket hår og tykt skjegg setter deretter en pistol i beltet, trekker en varm genser over hodet og går ut i Teherans mørke morgen. Det regner. Han er på vei til et hemmelig møte.
Hashemi studerer egentlig fysikk på tredje året, men revolusjonen sluker all hans tid. Han har ikke vært på en eneste forelesning siden oppstanden mot sjah Pahlavi begynte for et års tid siden.
USA beskytter sjahen, og «Den store satan» skal nå få seg en lekse den sent vil glemme. Ryktene har allerede begynt å gå på universitetet: «Vi ordnet sjahen. Nå er det USAs tur».
4. november 1979, kl. 06.00, Amir Kabirs tekniske skole
Studenter fra flere universiteter sto i likhet med Hashemi tidlig opp og har beveget seg mot det hemmelige møtestedet.
Hashemi står nå foran en forsamling på rundt hundre menn. Alle vet at noe spesielt er i gjære. Men ingen vet hva. Bare Hashemi og en håndfull av islamistenes andre ledere kjenner planen. De er som Hashemi medlem av «Muslimske studenter som følger Imamens linje». Imamen er Khomeini.
Hashemi ruller nå noen store håndtegnede skisser av ambassadeeiendommen og bygningene ut på et langt bord. I mer enn en uke har han overvåket området fra takene på husene rundt ambassaden og øverste etasje på forbipasserende dobbeltdekkerbusser.
Mumlingen fra de forventningsfulle mennene i det overfylte rommet sprer seg da Hashemi avslører at de skal storme og okkupere ambassaden. Som tapre revolusjonære vil de ta de ansatte som gisler frem til USAs president utleverer sjahen og hans enorme formue som er gjemt bort i amerikanske banker. Hashemi tror ikke det vil vare i mer enn tre dager.
Før angrepet må mennene skjule seg blant tusenvis av demonstranter, som akkurat denne dagen markerer ettårsdagen for en politimassakre på studenter som demonstrerte mot sjahen.
Ordren den gangen hadde angivelig kommet direkte fra sjahen. Sinte mennesker vil fylle gatene og ende foran den amerikanske ambassaden i protest mot at USA beskytter sjahen med så mange liv på samvittigheten. Når signalet går, skal alle løpe mot muren og klatre over.
Ingen vet om marinesoldatene bak murene vil skyte på demonstrantene når de trenger inn. Dersom det skjer, skal de blodige døde og sårede bæres bakover til demonstrantene og videre gjennom gatene. Det vil hisse opp folkemengden og øke presset på ambassaden.
Etter møtet beveger mennene seg diskré mot demonstrasjonens utgangspunkt. Torget er i ferd med å bli fylt. Mange står allerede samlet i små grupper og venter på at noen skal føre an.
Morgen, 4. november 1979, USAs ambassade, Teheran
Demonstrantene har beveget seg over til ambassaden. De ansatte har ikke fått spesielle instrukser hjemme fra Washington.
Himmelen over Teheran er grå og trist i dag, og støvregnet fyller luften. Like utenfor ambassadens murer står tusenvis av unge menn og roper taktfast ut sitt raseri: «Død over sjahen! Død over Carter! Død over Amerika!» Fotografiene av ayatolla Khomeini i de fremstrakte hendene følger rytmen. Lydnivået stiger minutt for minutt og runger etter hvert innendørs mellom veggene i hovedbygningen.
Den amerikanske ambassaden ligger der hvor skråningene fra høylandet flater ut og forvandles til et lavt, brunt slumkvarter som strekker seg flere kilometer ut til kanten av saltørkenen Dasht-e Kavir.
Midt i millionbyen Teherans virvar av tett trafikk og grå, kasseformede betonghus på 2-3 etasjer fortoner ambassadeeiendommen seg nærmest som en oase.
Den er dekket av grønne trær, er på størrelse med ti fotballbaner og omkranset av en tre meter høy og cirka 1,5 km lang hvitkalket mur. Hovedbygningen er på to etasjer og ligger kloss i gaten. Konsulatet, ambassadørens bolig, et boligkompleks, viseambassadørens hus og et vare-lager ligger også innenfor murene.
I andre etasje står Moorhead C. Kennedy, ambassadens tredje høyest rangerte, og skuer engstelig ut over folkemengden. Han tenker på hvordan det er å dø.
I de to ukene som har gått siden sjahens flukt til USA, har Moorhead C. Kennedy daglig konstatert hvordan folkemengden er blitt større og større, og hvordan raseriet i øynene og stemmene på demonstrantene hver dag når nye høyder. Men i dag er det annerledes. Noe nytt og faretruende er i gjære.
Moorhead C. Kennedy vet at ambassaden, som alle andre ambassader, er umulig å forsvare. Den er ubefestet, ligger midt i fiendeland, og bare tretten marinesoldater står vakt.
Han vet dessuten at soldatene har stående ordre om ikke å skyte mot en inntrengende fiende, og at de i stedet må vente på hjelp utenfra – selv om alle vet at den nærmeste hjelpen er et hangarskip i Indiahavet.