Et hemmelig møte venter
Mohammad Hashemi står opp før daggry og forbereder seg på å dø. Han vasker seg rituelt, vender ansiktet mot sørvest i retning Mekka, kneler og legger pannen mot gulvet i soverommet sitt. Han ber martyrens bønn.
Den store mannen med busket hår og tykt skjegg setter deretter en pistol i beltet, trekker en varm genser over hodet og går ut i Teherans mørke morgen. Det regner. Han er på vei til et hemmelig møte.
Hashemi studerer egentlig fysikk på tredje året, men revolusjonen sluker all hans tid. Han har ikke vært på en eneste forelesning siden oppstanden mot sjah Pahlavi begynte for et års tid siden.
USA beskytter sjahen, og «Den store satan» skal nå få seg en lekse den sent vil glemme. Ryktene har allerede begynt å gå på universitetet: «Vi ordnet sjahen. Nå er det USAs tur».
4. november 1979, kl. 06.00, Amir Kabirs tekniske skole
Studenter fra flere universiteter sto i likhet med Hashemi tidlig opp og har beveget seg mot det hemmelige møtestedet.
Hashemi står nå foran en forsamling på rundt hundre menn. Alle vet at noe spesielt er i gjære. Men ingen vet hva. Bare Hashemi og en håndfull av islamistenes andre ledere kjenner planen. De er som Hashemi medlem av «Muslimske studenter som følger Imamens linje». Imamen er Khomeini.
Hashemi ruller nå noen store håndtegnede skisser av ambassadeeiendommen og bygningene ut på et langt bord. I mer enn en uke har han overvåket området fra takene på husene rundt ambassaden og øverste etasje på forbipasserende dobbeltdekkerbusser.
Mumlingen fra de forventningsfulle mennene i det overfylte rommet sprer seg da Hashemi avslører at de skal storme og okkupere ambassaden. Som tapre revolusjonære vil de ta de ansatte som gisler frem til USAs president utleverer sjahen og hans enorme formue som er gjemt bort i amerikanske banker. Hashemi tror ikke det vil vare i mer enn tre dager.
Før angrepet må mennene skjule seg blant tusenvis av demonstranter, som akkurat denne dagen markerer ettårsdagen for en politimassakre på studenter som demonstrerte mot sjahen.
Ordren den gangen hadde angivelig kommet direkte fra sjahen. Sinte mennesker vil fylle gatene og ende foran den amerikanske ambassaden i protest mot at USA beskytter sjahen med så mange liv på samvittigheten. Når signalet går, skal alle løpe mot muren og klatre over.
Ingen vet om marinesoldatene bak murene vil skyte på demonstrantene når de trenger inn. Dersom det skjer, skal de blodige døde og sårede bæres bakover til demonstrantene og videre gjennom gatene. Det vil hisse opp folkemengden og øke presset på ambassaden.
Etter møtet beveger mennene seg diskré mot demonstrasjonens utgangspunkt. Torget er i ferd med å bli fylt. Mange står allerede samlet i små grupper og venter på at noen skal føre an.
Morgen, 4. november 1979, USAs ambassade, Teheran
Demonstrantene har beveget seg over til ambassaden. De ansatte har ikke fått spesielle instrukser hjemme fra Washington.
Himmelen over Teheran er grå og trist i dag, og støvregnet fyller luften. Like utenfor ambassadens murer står tusenvis av unge menn og roper taktfast ut sitt raseri: «Død over sjahen! Død over Carter! Død over Amerika!» Fotografiene av ayatolla Khomeini i de fremstrakte hendene følger rytmen. Lydnivået stiger minutt for minutt og runger etter hvert innendørs mellom veggene i hovedbygningen.
Den amerikanske ambassaden ligger der hvor skråningene fra høylandet flater ut og forvandles til et lavt, brunt slumkvarter som strekker seg flere kilometer ut til kanten av saltørkenen Dasht-e Kavir.
Midt i millionbyen Teherans virvar av tett trafikk og grå, kasseformede betonghus på 2-3 etasjer fortoner ambassadeeiendommen seg nærmest som en oase.
Den er dekket av grønne trær, er på størrelse med ti fotballbaner og omkranset av en tre meter høy og cirka 1,5 km lang hvitkalket mur. Hovedbygningen er på to etasjer og ligger kloss i gaten. Konsulatet, ambassadørens bolig, et boligkompleks, viseambassadørens hus og et vare-lager ligger også innenfor murene.
I andre etasje står Moorhead C. Kennedy, ambassadens tredje høyest rangerte, og skuer engstelig ut over folkemengden. Han tenker på hvordan det er å dø.
I de to ukene som har gått siden sjahens flukt til USA, har Moorhead C. Kennedy daglig konstatert hvordan folkemengden er blitt større og større, og hvordan raseriet i øynene og stemmene på demonstrantene hver dag når nye høyder. Men i dag er det annerledes. Noe nytt og faretruende er i gjære.
Moorhead C. Kennedy vet at ambassaden, som alle andre ambassader, er umulig å forsvare. Den er ubefestet, ligger midt i fiendeland, og bare tretten marinesoldater står vakt.
Han vet dessuten at soldatene har stående ordre om ikke å skyte mot en inntrengende fiende, og at de i stedet må vente på hjelp utenfra – selv om alle vet at den nærmeste hjelpen er et hangarskip i Indiahavet.
Demonstrantene passerte uhindret porten og muren, med det iranske politiet som passive tilskuere. Foto: Getty Images
Kl. 09.00, mellom ambassaden og Irans utenriksdepartement
Carter utnevnte i april en ny ambassadør. Irans nye regjering har nektet å godkjenne ham. Ambassaden blir derfor ledet av en stedfortreder, en såkalt chargé d'affaires.
Chargé d'affaires Bruce Laingen sitter taust i baksetet på bilen sin på vei til det iranske utenriksdepartementet – bare 1,5 kilometer øst for ambassaden. Laingens medarbeider Victor Tomseth sitter ved siden av ham, og sjåfør Michael Howland styrer bilen i motsatt retning av den usedvanlig tette vrimmelen av fotgjengere som skal samme vei denne dagen – i retning ambassaden.
Demonstrasjonene foran ambassaden fikk for flere dager siden Laingen til å advare utenriksdepartementet i Washington om et mulig angrep, og at det iranske politiet neppe ville gripe inn. Men Laingen har ennå ikke fått instrukser om evakuering eller bistand.
Laingen og Tomseth skal i møte med Irans utenriksdepartement og sikre seg garantier for ambassadens sikkerhet. Men opplegget er dømt til å mislykkes, for president Carter har nettopp tatt det verst tenkelige diplomatiske skrittet – han har gitt ly til landets tidligere diktator. Irans statsminster ble i februar utpekt av Khomeini selv, så Bruce Laingen er pessimistisk.
Rundt kl. 10.15, ambassadens hovedbygning
De ansatte tror ikke lenger på at USA kan avverge katastrofen. Alle får ordre om å låse pengeskap med viktige papirer.
Døren til Moorhead C. Kennedys kontor går opp med et brak. En marinesoldat roper at alle straks må forlate kontorene som vender ut mot gaten.
Ropende demonstranter har brutt gjennom porten og velter inn over murene. Det er for sent å evakuere. Fellen har smekket igjen. De ansatte er fanget i hovedbygningen, mens horder av iranere med kjepper, køller og jernrør omringer bygningen. De hundre mennene fra møtet i morges hadde satt planen i verk – og mange fulgte etter.
Moorhead C. Kennedy i andre etasje kaster igjen et blikk ut av vinduet og ser at kollegaen Golacinski blir ført bakbundet rundt bygningen mens han roper av full hals at alle bør overgi seg – at motstand er nytteløst. Kennedy vet ikke at kollegaen har en pistolmunning i nakken. Golacinski er det første gisselet.
En stor folkemengde iranere løper opp trappen med kurs mot hoveddøren. To marinesoldater forlater postene sine i det lille vakthuset ved døren og bolter hoveddøren fast fra innsiden. Nå sitter de klar med hjelmer, skuddsikre vester og tåregassgranater.
I andre etasje har en gruppe på ti amerikanere låst seg selv inne i et hvelv bak en 15 cm tykk ståldør. De befinner seg i et av de sikreste områdene i ambassaden. Oppgaven er å destruere så mye hemmelig materiale som mulig. Tusenvis av dokumenter blir makulert, elektronisk utstyr forvandles til hauger av skrot, flere hyllemeter med kodebøker ødelegges.
Et annet sted i andre etasje prøver noen å komme i radio- og telefonkontakt med både utenriksdepartementet hjemme i Washington og medlemmer av den iranske regjeringen. Utenriksdepartementet får beskjed om at de første gislene er tatt, mens John W. Limbert igjen og igjen ringer til den iranske statsminsteren Mehdi Bazargans kontor. Endelig får han ministerens assistent på øret:
«Hva har dere tenkt å gjøre? Det begynner å haste, de kommer snart inn vinduene her! Hva akter dere å gjøre?»
Hjelpen er på vei, kommer det fra andre enden av linjen. Limbert synes ikke det høres særlig overbevisende ut, og antar at ingen iranske politikere vil foreta seg noe som helst uten at Khomeini godkjenner det. Linjen blir brutt.
Kl. 04.30, Camp David, presidentens landsted
President Carter har daglig mottatt briefinger om den tilspissede situasjonen foran ambassaden.
Jimmy Carter ligger og sover på det idylliske landstedet Camp David i Maryland. Telefonen på presidentens nattbord ringer. I røret hører han sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, fortelle at ambassaden i Teheran er inntatt, og at de ansatte blir holdt som gisler. Brzezinski slår fast at en militær aksjon er umulig. Alt er ennå for kaotisk. Ingen vet noe om hvem og hvor tallsterk fienden er.
Utenriksminister Cyrus Vance kobler seg på linjen og opplyser at gisseltagerne krever sjahen utlevert. Carter avviser kravet blankt, selv om han er klar over hva det kan bety. Men Brzezinski er optimistisk. Slike episoder er som regel mest voldelige i de første timene, og så langt er det ingenting som tyder på at et eneste gissel har mistet livet.
Carter sikrer seg at de rette personene i Det hvite hus, generalstaben og diplomatiet straks blir underrettet. Presidenten forsøker å legge seg til å sove igjen, men skrekkscenariet plager ham. Han ser for seg hvordan gislene vil bli henrettet i tur og orden fordi han nekter å etterkomme de militante islamistenes krav. Han aner ikke hva han skal gjøre.
Cirka kl. 10.30, Irans utenriksdepartement
Bruce Laingen har ventet i to timer på å treffe Irans utenriksminister. Laingen gir opp og vil tilbake til ambassaden. Akkurat idet sjåføren åpner døren for chargé d'affaires Bruce Laingen for å kjøre ham tilbake til ambassaden, får Laingen beskjed via walkie-talkien om at ambassaden er under angrep.
Laingen gir ordre til sjåføren om at de må komme seg tilbake til ambassaden raskest mulig. To minutter senere mottar de enda en beskjed: Det er en dårlig idé å dra tilbake. Det vil være livsfarlig. Bilen snur og returnerer til det iranske utenriksdepartementet.
Ambassadens hovedbygning, rundt kl. 12.00
Iranerne har rygget en bil bort til et kjellervindu. Med en kjetting trekker den gitteret løs. Iranerne har fri adgang.
Flere hundre høyrøstede menn trenger inn i kjelleren og løper opp trappen mot første etasje. Amerikanerne hører stemmene og haster høyere opp i bygningen – som panikkslagne passasjerer på et synkende skip.
To marinesoldater, sersjant John McKeel og korporal Williams, går for å finne ut hva som skjer, og møter de inntrengende studentene på trappen. Amerikanerne, som har ordre om ikke å skyte så lenge det kan unngås, senker haglgeværene, trekker gassmasker over ansiktene og avfyrer tåregass. Gassen fyller oppgangen. Det er på tide å trekke seg tilbake.
Med iranerne i hælene løper Williams og McKeel opp til våpenskapet i andre etasje og bærer med seg så mange rifler og hagler som de greier. De skynder seg videre opp i tredje etasje – mot hvelvet som nå fungerer som et slags tilfluktsrom.
Personalet i hvelvet destruerer stadig hemmelige papirer. Det banker på ståldøren, og via et overvåkningskamera ser de at det er marinesoldatene, og slipper dem inn.
Så får de seg et syn som får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. De holder pusten og stirrer som forsteinet på skjermen oppunder taket. På den andre siden av ståldøren kneler Golacinski bakbundet og med bind for øynene. Bak ham står flere gisseltagere. Ingen er i tvil. Golacinski blir henrettet på stedet hvis de nekter å åpne døren til hvelvet. De åpner og ser rett inn i Mohammad Hashemis røde øyne. Tåregassen hadde ikke holdt lederen av «Muslimske studenter som følger Imamens linje», tilbake.
Rundt kl. 15.00, hvelvet, hovedbygningen
I sekundene før iranerne braser inn i hvelvet, sniker ti amerikanere seg inn bak enda en ståldør bakerst i rommet.
Iranerne roper og skriker og truer amerikanerne på livet. De sparker til haugene av papirstrimler rundt makuleringsmaskinene. Mennene hadde tilsynelatende håpet å finne verdifulle dokumenter.
Lederen roper en kommando og peker med strak arm på døren bakerst i rommet. En av iranerne kommer løpende med en skjærebrenner og prøver å skjære seg gjennom det tykke stålet. Det går ikke. Lederen griper fatt i en amerikaner, holder en kniv mot strupen hans, og straks glir ståldøren opp. Iranernes frustrasjon øker da de nok en gang ikke finner ett eneste intakt stykke papir. Flere av dem slår til gislene slik at de faller, sparker dem i ribbeina, hopper på hender og holder skytevåpen mot tinningen på dem.
Iranerne forlanger å få åpnet de små pengeskapene inne i hvelvet, og presser den flate siden av store kniver mot gislenes øyeepler: «Åpne pengeskapene! Ellers skjærer vi ut øynene på dere».
Alle sier at de ikke kan koden til låsen. En av mennene tar nå frem revolveren sin, fjerner fem patroner fra trommelen og lar en være igjen. Han presser munningen mot hjertet til Bruce Laingens sekretær, Elizabeth Montagne, og klemmer avtrekkeren helt inn.
Klikk!
«Du lyger. Jeg er en god menneskekjenner. Jeg vet at du lyger», hvisker han.
«Hvis du tror at jeg lyger, så er du ingen menneskekjenner. For jeg har ikke peiling på koden», svarer Elizabeth Montagne.
Klikk! Magasinet dreier, og patronen nærmer seg hanen.
«Er det virkelig verd å dø for?» spør iraneren. «Nei», svarer Montagne.
Klikk! Neste gang iraneren trykker på avtrekkeren, vil kulen bli avfyrt. Elizabeth Montagne tenker på hvordan det føles når et varmt prosjektil borer seg gjennom hjertet i flere hundre km/t. Hun slår seg til ro med at smerten uansett ikke vil vare lenge.
«Tror du jeg vil fyre av revolveren?» spør gisseltageren. Montagne svarer ikke.
De to stirrer hverandre dypt inn i øynene. Så senker han våpenet og sier:
«Ok! Du kjenner åpenbart ikke koden».
Elizabeth Montagne kollapser på gulvet. Amerikanerne i hvelvet får bind for øynene og hendene bakbundet med kraftig tape. De blir ført nedenunder i en lang rekke – som dødsdømte på vei til skafottet.
Iranerne lot fjernsynskameraer filme gislene. Mange amerikanere fikk nok, og krevde at presidenten satte inn militæret. Foto: Getty Images
Midt på ettermiddagen, Irans utenriksdepartement
Chargé d'affaires Laingen og Tomseth har sittet en halv dag i ministerens forværelse, uten å få snakke med noen. Endelig ser det ut til at noe er på gang. Utenriksminister Ibrahim Yazdi står plutselig i forværelset. Laingen og Tomseth reiser seg opp i den tro at det nå begynner å skje noe, men med et oppgitt ansiktsuttrykk gjør ministeren det klart at det ikke er noe han kan gjøre.
Amerikanerne er skuffet, men Laingen vet at det må være slik. Ministeren er åpenbart underlagt Khomeinis vilje, og hvis han dro over til ambassaden for å irettesette studentene, ville han sannsynligvis selv ende som bakbundet gissel med bind for øynene. Ministeren har kommet ens ærend for å overtale de to utlendingene til å forlate bygningen.
Laingen og Tomseth setter seg ned, nekter å forlate departementet og krever at den iranske regjeringen setter hardt mot hardt overfor gisseltagerne. De kan ikke gjøre annet midt i et fiendtlig land, der både hjemmet og arbeidsplassen deres er okkupert av fanatiske voldsmenn.
6. november, Teheran
USA har forventet at Irans regjering vil gripe inn. Håpet svinner etter hvert som statsminister Bazargans svar blir mer og mer svevende.
Den iranske regjeringslederen Mehdi Bazargan ble riktig nok utpekt av Khomeini, men ønsker offisielt en demokratisk stat og å styrke menneskerettighetene. Straks etter den voldelige overtakelsen av ambassaden, beordrer han politiet til å fjerne de militante studentene fra den amerikanske ambassadens område – vel vitende om at det er uten Khomeinis støtte.
Politiet tropper pliktskyldig opp, går inn i ambassaden og beordrer gisseltagerne om å forlate bygningen. Studentene nekter – de kan ikke rette seg etter hva statsministeren sier. Bare ayatolla Khomeinis ord teller.
Regjeringslederen er nå i realiteten uten innflytelse på situasjonen. Han og regjeringen velger å tre tilbake, og Khomeini gir endelig gisseltagerne offentlig sin fulle støtte.
USA har mistet siste rest av sin en gang så lojale allierte i regionen. Det fins ingen fredelig løsning i sikte.
November, ambassadørens bolig
De fleste gislene er flyttet til ambassadørens bolig bak hovedbygningen. Rommene i den store villaen er opptatt av gisler og fangevoktere. Fangene har bind for øynene og sitter dagen lang bakbundet på en stol. De har strengt forbud mot å snakke, og får bare lov til å legge seg ned om natten. Ingen av dem får vaske seg, og den eneste fysiske aktiviteten er den korte gåturen ut til toalettet et par ganger i døgnet. Alltid med bind for øynene.
Ropende avhørsledere prøver å presse informasjon ut av gislene, og de lange avhørene tyder på at de har fått opplæring i hvordan de skal stresse ofrene. Men en ting har de glemt. Iranerne lar amerikanerne sove mellom de utmattende avhørene, og avhørene har derfor ikke noen særlig effekt.
En dag drister gisselet Charles Jones seg til å hviske til sidemannen. Den nærmeste vakten griper umiddelbart tak i hodet til Jones, trekker det bakover, slår det hardt inn i veggen og roper «hold kjeft!» rett inn i øret på ham.
En natt blir generalkonsul Morefield vekket. «Du blir med oss», kommer det strengt fra gisseltagerne. Konsulen er ikke tvil om at han kommer til å være død før morgengry. Han og fem andre stappes inn i en varevogn, før de kjøres til et ukjent sted i byen. Her blir de så geleidet inn i en bygning og plassert på en trebenk i et stort dusjrom. Alle stirrer på avløpet i gulvet.
Mens de hører vaktene bak seg gjøre klar riflene, ser de for seg blod som blander seg med vann på flisene og renner ned i avløpet. Lyden av rifler som lades får alle til å holde pusten. «Klikk!» sier det da iranerne trykker på avtrekkerne. De seks mennene skulle ikke dø i dag. De skulle få seg en støkk.
En dag blir amerikaneren ved siden av sjøoffiseren Duane Gillette ført bort. Like etter høres et øredøvende brak fra et haglgevær. Gillette blir nå ført samme vei. Nok en gang viser det seg at ingen har blitt skutt. Igjen dreide det seg om en fingert henrettelse.
17. november 1979, Teheran
President Carter har boikottet iransk olje og fryser store iranske verdier i amerikanske banker. Ayatolla Khomeini beordrer tretten gisler løslatt. Marinesoldaten William Quarles har de siste to ukene fått bemerkelsesverdig god behandling av gisseltagerne. Hvis han ba om en sigarett, fikk han en hel pakke, og alle fangevokterne snakket høflig til ham.
Quarles er afroamerikaner, og iranerne går ut fra at han har blitt dårlig behandlet av hvite amerikanere hele livet – de samme hvite som beskytter sjahen som har pint og plaget iranerne i tre tiår. Quarles blir en dag bedt om å reise seg og bli med. De neste dagene får han god mat, mens han blir servert lange foredrag om sjahens grusomheter og Khomeinis fortreffeligheter.
Det hele er et ledd i iranernes forsøk på å indoktrinere ham slik at han lirer av seg det han har lært når han en gang blir løslatt og skal delta på en pressekonferanse. Han og tolv andre – afroamerikanere og kvinner – blir løslatt.
Iranerne forsøker å demonstrere at kvinner har en spesiell status i islam, og håper på å vinne sympati blant USAs svarte befolkning. 52 gisler sitter fortsatt i Teheran.
5. februar 1980, ambassaden
Gislene har fått lov til å feire jul – men bare til ære for amerikanske tv-kameraer. De blir fortsatt daglig utsatt for trusler.
21 gisler blir holdt innesperret i et kjellerlokale. Amerikanerne kaller det selv for Mushroom Inn – Soppgjestgiveriet – på grunn av fukten som sprer seg langs veggene.
En natt mens de ligger og sover, kommer sju gisseltagere stormende inn døren. Lyset slås på. Mennene bærer automatrifler, masker og kampstøvler. De jager amerikanerne til å stille seg opp langs veggen og beordrer dem til å spre beina og strekke armene opp langs veggen.
En av iranerne roper en ordre, og de sju mennene bytter magasin i riflene. Det kommer enda en ordre, og riflene avsikres. I 15 sekunder råder stillheten. Gary E. Lee, administrasjonssjef, gjør seg sine tanker: «Bare de treffer meg i hodet og ikke i ryggen. Jeg vil dø fort».
Men så blir alle sammen bedt om å ta av seg klærne og beholde underbuksene på. En om gangen føres de inn i et av naborommene, og herfra kan gislene høre at Mushroom Inn blir grundig gjennomsøkt.
Ingen kommer fysisk til skade. Etter en stund får alle beskjed om å legge seg til å sove igjen. Vaktene sier senere at opptrinnet bare var en spøk, noe de lenge hadde hatt lyst til å gjøre.
22. mars 1980, Camp David
Gislene har nå vært stengt inne i et halvt år. Khomeini vil ikke gi seg. Enten blir sjahen utlevert – eller så blir gislene sittende hvor de er.
President Carter har innkalt sine nærmeste rådgivere, blant dem utenriksminister Cyrus Vance og sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski, til et møte på landstedet Camp David. Det er lørdag, og alle er uformelt kledd i jeans, genser og vindjakke.
Under møtet legger general David Jones frem planer for hvordan han vil redde gislene med en storstilt militæraksjon, som vil få navnet Operation Eagle Claw.
Planen går ut på at et C-130 Hercules-fly skal ta av fra Oman, krysse farvannet mellom Oman og Iran og fly inn over ørkenen om natten i bare 80 meters høyde – langt under radarens rekkevidde. Lasterommet skal fylles til randen med elitesoldater fra spesialstyrken Delta Force og helikopterdrivstoff. Flyet skal lande midt i ørkenen – «Desert One» – og fylle tankene på åtte helikoptre som tidligere har lettet fra hangarskipet USS Nimitz i Indiahavet.
Mennene om bord på flyet skal over i helikoptrene, som så setter kurs mot et annet sted i ørkenen nærmere Teheran – «Desert Two». Her skal mennene overnatte og holde seg i skjul hele neste dag. Helikoptrene er malt i det iranske luftvåpenets farger som en slags kamuflasje. Om natten vil CIA-agenter i Iran smugle elitesoldatene helt til ambassadens mur, mens helikoptrene lander på en fotballstadion nær ambassaden.
Spesialstyrkene uskadeliggjør gisseltagerne og befrir landsmennene sine på ambassaden. Soldatene fører gislene til et stadion og flyr i helikoptre ut av byen til den iranske luftbasen Manzariyeh, som allerede er inntatt av andre amerikanske spesialsoldater. Herfra flys gislene i frihet i et C-130 Hercules-fly.
Carter er fristet til å gi planene grønt lys. Iranerne ville blitt gjort til latter, gislene reddet, og selv ville han fremstått som en besluttsom leder. Han ber generalen forberede aksjonen, men gir ikke ordre om å utføre den.
Planen virker risikabel. For mye kan gå galt. Carter vil helst fortsette med å forhandle.
24. april 1980, Det hvite hus
Forhandlingene bryter sammen i begynnelsen av april. Iranerne står fortsatt steilt på kravene sine. Carter gir ordre til Operation Eagle Claw. General David Jones gir beskjed om at alt går etter planen. Været er stabilt, og de åtte helikoptrene er sammen med Hercules-flyet på vei til «Desert One».
Flere timer senere blir Carter kalt ned i det såkalte Situation Room i kjelleren i Det hvite hus. General David Jones må gi følgende tunge beskjed: «Et av helikoptrene har flydd inn i et Hercules-fly. Både helikopter og fly står i brann, og åtte amerikanske soldater har mistet livet. Trolig har en sandstorm gjort landingen umulig. Operasjonen er avlyst».
Fortvilelsen står skrevet i Carters ansikt. Presidenten føler med ofrene og vet utmerket godt hva katastrofen kan bety for gislene – og hans egne muligheter for å bli gjenvalgt.
Det viser seg senere at en sandstorm og den dårlige sikten fikk et av helikoptrene til å kollidere med Hercules-flyet.
Desember 1980, Washington
Demokraten Jimmy Carter har tapt presidentvalget til den republikanske Ronald Reagan. Han skal innsettes 20. januar.
Selv om den nyvalgte presidenten ennå ikke har tiltrådt, er han raskt på banen med å uttale seg om iranerne og gisseldramaet. Retorikken hans står i sterk kontrast til Carters forsiktige diplomati. Reagan refererer utelukkende til iranerne som «kriminelle» og «barbarer».
Politiske observatører mener at Carter og Reagan har avtalt en felles taktikk. Den skal angivelig få iranerne til å gå med på en avtale med den sindige Carter i frykt for den kommende presidentens vilje til å erklære Iran krig.
De militante studentene tror at de vant en propagandaseier da det amerikanske folket så gislene feire en tradisjonell amerikansk jul for åpen skjerm. Men propagandaoppvisningen fikk tvert imot gisseldramaet tilbake på forsidene og fyrte opp under den anti-iranske stemningen.
Reagan taler til velgernes hjerter, og det innser Khomeini. Dessuten er Irans økonomi kjørt i senk. Oljeboikotten har fratatt landet mu ligheten for å brødfø sin egen befolkning. Det gjelder å unngå en totalødeleggende krig.
20. januar 1981, Washington
Iran har akseptert en avtale. Landet får utbetalt midler som har vært frosset ned i USA, og løslater samtlige gisler. Men de vil ikke gi Carter tilfredsstillelsen av å gjøre det før han forlater Det hvite hus.
Bare 20 minutter etter at Reagan blir tatt i ed som president foran kongressen, er gislene løslatt. Via Algerie flyr de til Rhein-Main-luftbasen i Vest-Tyskland, der den nå tidligere president Carter tar imot dem. Han har fått status som offisiell utsending.
Etter en legesjekk drar de 52 amerikanerne videre til New York. Her blir de hyllet med et stort opptog. Samtlige gisler overlevde 444 dager i ayatollaens grep.