Den uberegnelige diktatoren Idi Amin ønsker terroristene og­ de skrekkslagne gislene ­velkommen­ til Uganda. Han er svoren fiende av Israel, der mange av passasjerene kommer fra.­

Kriminalitet - Terrorisme

Gisseldrama i Idi Amins rike

Etter takeoff begynner marerittet: Et passasjerfly på vei fra Tel Aviv til Paris kapres, og de skrekkslagne gislene føres mot sør, til Uganda. Der blir de holdt fanget av gisseltakerne, med diktatoren Idi Amins hjelp og velsignelse.

27. juni 1976, kl. 12.30, Aten

Etter mellomlandingen i Aten letter Air France Flight 139 med kurs for Paris.

Varmen ligger som en dyne over Aten da Air France Flight 139 ruller ut fra startbanen og kort etter tar av med kurs for Paris. Ingenting virker uvanlig om bord, men likevel er flere av de 246 passasjerene urolige.

Flyet har lettet fra Tel Aviv samme morgen, og mange av de israelske passasjerene er konstant redde for at terrorister skal slå til mot flyet. Blant passasjerene er Sarah Davidson med mannen Arieh og de to sønnene Ron og Bennie.

De er på vei til USA på ferie, og allerede da Arieh kjøpte de fire billettene med Air France, ble Sarah bekymret: «La oss heller ta et annet fly. Vi aner ikke hvem som kan finne på å gå om bord når vi mellomlander i Aten», sa hun, vel vitende om at flyplassen i Aten allerede hadde vært utgangspunkt for flere terroraksjoner på grunn av det elendige sikkerhetsopplegget.

Mannen hadde avfeid bekymringene hennes, men i luften over Middelhavet har ikke Sarahs bekymringer blitt mindre. Kontrollen i Aten virket akkurat så lemfeldig som hun hadde fryktet, og flere av de nye passasjerene er tydeligvis palestinere. Sarah rekker knapt å tenke tanken helt ut før en høy mann reiser seg lenger fremme i flyet og begynner å rope høyt.

27. juni 1976, kl. 12.40, Flight 139 over Middelhavet

Bevæpnet med håndgranater og pistoler tar fire kaprere kontrollen i cockpit.

Mange av passasjerene tror at den ropende mannen er psykisk syk, men sekunder etter reiser to andre menn seg fra setene sine og løper i full fart mot første klasse. Her stiller de seg ved inngangen og vifter med en håndgranat i den ene hånden og en pistol i den andre.

Overalt i flyet begynner folk å skrike. Sarahs sønn klamrer seg til henne. «Mor, jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø!» gråter han, mens moren sjokkert forsøker å berolige ham. I cockpit hører besetningen rop fra kabinen. Den rolige og erfarne flygeren Michel Bacos tror først at det kan ha begynt å brenne et sted i flyet, men så braser en blond mann med pistol inn i cockpiten og roper andpustent at flyet er kapret og straks skal endre kurs mot Libya.

Det store flyet krenger mot venstre, og kort etter hører passasjerene en ny stemme i flyets høyttaleranlegg: «Dette er kaptein Basil Al-Kubeisi, medlem av Che Guevara Forces under Folkefronten for Palestinas frigjøring. Dette flyet er kapret. Hvis dere oppfører dere ordentlig, vil det ikke skje dere noe».

De neste minuttene blir passasjerene beordret rundt i kabinen. Alle blir bedt om å tømme lommene, og kvinner og barn isoleres på første klasse. Etter hvert får passasjerene vite at i alt fire kaprere har tatt over flyet: to arabisk utseende menn og to tyskere – den ene en svært aggressiv kvinne som vil tiltales «Halima». Hun vandrer ustanselig opp og ned midtgangen iført blond parykk, og med en håndgranat i hånden.

Slik når flyet omsider frem til havnebyen Benghazi i Libya, der passasjerene ser at flyet blir tanket opp omringet av libyske soldater. Et gissel blir sluppet fri her; en kvinne som sier at hun er gravid og frykter at hun er i ferd med å abortere. Snart etter annonserer «kaptein Basil» at Flight 139 skal på vingene igjen – denne gangen mot en ikke navngitt destinasjon.

27. juni 1976, kl. 16.15, Tel Aviv

Alvoret går opp for Israels statsminister – ministrene hans kalles straks sammen til krisemøte.

Den israelske regjeringen er i gang med sitt ukentlige møte da statsminister Yitzhak Rabin plutselig blir hentet ut. Han kommer tilbake med et alvorlig drag over ansiktet. Han hever straks møtet og ber fire ministre bli igjen.

Det er langt fra første gang at den israelske regjeringen står foran en kapring eller gisseltagning. Fra 1968, da det første israelske El Al-flyet ble kapret, har landet vært utsatt for 29 kapringer. I tillegg kommer en rekke gisselaksjoner på bakken, for eksempel to år tidligere, da terrorister trengte seg inn på skolen i den israelske byen Ma’alot. 27 ble drept – de fleste av dem var barn.

Med slike angrep friskt i minne gjennomgår Yitzhak Rabin situasjonen. Foreløpig er det ingen som kjenner kaprernes krav, men statsministeren gjentar Israels faste politikk når det gjelder kapringer og gisseltagninger: «Israel vil som utgangspunkt aldri innfri terroristenes krav». Dersom myndighetene kommer kaprernes krav i møte en eneste gang, frykter Israel at det vil føre til enda flere angrep.

28. juni 1976, kl. 02.00, over Sahara

I en kald kabin flys passasjerene gjennom mørket­ til et ukjent mål.

Natten er bekmørk da det kaprede flyet krysser seg nedover det afrikanske kontinentet. Kabinen er kald, og passasjerene forsøker å dekke seg med små tepper, puter eller avissider. Noen klarer å sove litt, men de fleste er for redde til å våge å sove. De frykter at flygeren er for presset til å fly sikkert, og at ingen flyplass kommer til å la dem lande.

Endelig, klokken 03.15 knitrer det i høyttalerne, og en av kaprerne forklarer at de nå befinner seg i ugandisk luftrom: «Alt blir bra nå. Vi kommer til å bli beskyttet av den lokale hæren», forklarer stemmen, mens det sprer seg en overrasket mumling gjennom kabinen.

Landingen går knirkefritt, og da flyet takser mot terminalen, virker det som om de fire kaprerne er svært lettet. De presser ansiktet mot vinduene i flyet og vinker til folk på landingsbanen. For passasjerene er det tydelig at Flight 139 er ventet, og at kaprerne befinner seg blant venner.

28. juni 1976, ettermiddag, Tel Aviv

Israels forsvar vurderer situasjonen: Hvordan­ er det mulig å foreta en redningsaksjon 3500 kilometer unna?

«Uganda!?» Yitzhak Rabin mottar irritert opplysningen om at det kaprede flyet har landet i Entebbe i Uganda, og at styret i det afrikanske landet samarbeider med terroristene. Israel har tidligere stått på god fot med landet. I en tiårsperiode fra 1962 støttet Israel hæren i Uganda – både med jagerfly og opplæring av flygere – for å sikre seg en alliert i regionen. Men de tette båndene ble kuttet tvert da diktatoren Idi Amin kom til makten. Han konverterte til islam og støttet kravet om en palestinsk stat.

Offiseren Joshia Shani fra det israelske flyvåpenet får ordre av Rabin om å vurdere hvorvidt det overhodet er mulig med en redningsaksjon. Avstanden fra Israel til Entebbe i Uganda er over 3500 kilometer, og det gjør enhver militær operasjon uhyre vanskelig.

Bare Israels C-130 Hercules-fly kan fly så langt på én tank, men hvordan skal soldatene få reddet gislene før terroristene oppdager aksjonen? Og hvordan forholder franskmennene seg? Offisielt er gisselsituasjonen først og fremst Frankrikes problem, fordi det kaprede flyet er fransk, men myndighetene i Paris er rådville, og håper på en diplomatisk løsning. Joshia Shani og resten av den militære staben blir derfor sittende igjen med flere spørsmål enn svar.

29. juni 1976, midt på dagen, flyplassen i Entebbe i Uganda

Det kaprede flyet tømmes – gislene må flytte­ inn blant kakerlakkene.

Svettelukten henger tungt i den gamle terminalbygningen på Entebbe-flyplassen, der 257 menn, kvinner og barn, inkludert besetningen fra Flight 139 nå presser seg sammen i et rom på bare 20 x 15 meter. Terminalen har vært ute av drift lenge, så støv og spindelvev dekker alle flater, og det er bare en håndfull madrasser til rådighet – de viser seg å være fulle av alskens stikkende kryp. En tur på toalettet krever tillatelse fra en av gisseltakerne, men det varer ikke lenge før toalettene renner over og gjør ethvert besøk til en prøvelse.

I løpet av ettermiddagen hører gislene den karakteristiske lyden av et helikopter, og da det lander, kan de se selveste Ugandas president, Idi Amin, stige ut. Diktatoren er i det joviale hjørnet da han kommer inn i terminalen: «Velkommen til Uganda, velkommen!» tordner han og smiler et bredt smil som blotter de kritthvite tennene. Deretter holder han en tale der han forteller om seg selv og forklarer at han personlig har gitt tillatelse til at flyet med gislene kunne lande i Uganda.

Idi Amin ser til gislene i Entebbe og meddeler dem at gisseltakerne har hans personlige­ tillatelse til å bruke stedet som fengsel.­

Kveldsmaten – kokt kjøtt med ris – blir inntatt, men like etter kommer den mannlige tyske kapreren inn døren med en lapp i hånden. «Vi vil nå dele dere opp. Ikke etter nasjonalitet. Bare for å gi dere mer plass. Jeg roper nå opp navnene deres, og den som hører navnet sitt, reiser seg og går inn i rommet ved siden av».

Gislene får rett i sine verste antakelser. Alle navnene på listen er – til tross for tyskerens forsikringer – jødiske, eller tilhører personer med israelsk pass. En etter en reiser jødene seg og må med senket blikk bøye seg under en bom for å komme inn i rommet ved siden av. På den andre siden av bommen venter den bevæpnede tyske kvinnen sammen med et par håndlangere.

Yitzhak David, en eldre, jødisk mann, er blant dem som må bøye nakken. Tretti år tidligere overlevde han de tyske konsentrasjonsleirene. Nå kommanderes han igjen rundt av en tysk overmakt. Det er dødsens alvor denne gangen også. Det blir klart da gisseltakerne samme ettermiddag bekjentgjør kravene sine: De vil ha 53 terrorister løslatt – primært fra fengsler i Israel. Dersom det ikke skjer, vil gislene bli drept. Kravet er ikke forhandlingsbart.

30. juni 1976, kl. 14.00, en forstad til Tel Aviv

En gammel venn forsøker å godsnakke med Idi Amin.

«Hallo, er det presidenten?»

Fra en rolig forstad til Tel Aviv ringer den israelske offiseren Baruch Bar-Lev direkte til Idi Amin, i et forsøk på å løse gisselkonflikten. Telefonsamtalen finner sted etter avtale med Israels regjering, og Bar-Lev er rett mann til å foreta oppringingen.

Mens Israel og Uganda ennå hadde tette bånd, var han militærattaché i det østafrikanske landet, og han ble kjent med Idi Amin mens mannen var på vei oppover i det militære hierarkiet. De to ble så gode venner at Bar-Lev inviterte Idi Amin til Israel, der den kommende presidenten badet i Dødehavet. Nå prøver Bar-Lev å kontakte sin gamle venn.

«Hvem snakker jeg med?» svarer Idi Amin.
«Bar-Lev».
«Ah, hvordan har du det, min venn? Jeg er svært glad for å høre stemmen din».
«Jeg ringer hjemmefra. Jeg har hørt hva som har skjedd, min venn. Jeg vil høre om du kan gjøre meg en tjeneste?»

De to snakker lenge sammen. Bar-Lev prøver å overtale Idi Amin til å gripe inn overfor terroristene, men presidenten snakker det vekk. Til slutt prøver Bar-Lev å appellere til Amins forfengelighet.

«Husker du hva din mor sa før hun døde? At du måtte hjelpe israelerne i Det hellige land? Hvis du vil være en edel og hellig mann og gå over i historien, og kanskje til og med få Nobelprisen, så redd disse menneskene. Det er en stor mulighet for deg».

Det blir stille et øyeblikk i den andre enden. Så svarer Idi Amin: «Hvordan går det, min venn? Hvordan står det til med din kone?»

Samtalen slutter resultatløst, men et opptak av den blir straks sendt til den israelske regjeringen, som kan slå fast at Idi Amin på ingen måte vil løslate de israelske gislene.

Til gjengjeld blir alle andre gisler plutselig og sensasjonelt løslatt. Først de franske, og få timer senere gislene fra andre land. De israelske gislene kan derfor se de andre passasjerene fly hjem. Nå er det 94 israelske gisler og 12 besetningsmedlemmer igjen i Entebbe. Og Israel står alene med bestrebelsene på å få dem fri.

1. juli 1976, kl. 16.00, forsvarsdepartementet i­ Tel Aviv

Krokodiller stopper redningsplan, men militæret­ legger frem et alternativ.

Major Dan Shomron går med faste skritt mot forsvarsminister Shimon Peres' kontor. Han hilser kort på ministeren og legger så frem militærets planer for en redningsaksjon.

Opprinnelig var tanken en militær invasjon av Uganda, med mange tusen soldater, men aksjonen ville bli for komplisert, i og med den store avstanden til Israel. Deretter vurderte militæret en nålestikkmanøver, der en soldatenhet skulle slippes ned over Victoriasjøen, og deretter padle seg frem til Entebbe-flyplassen ved bredden av innsjøen.

Av velgrunnet frykt for krokodiller ble imidlertid dette forslaget droppet. Militærets idé er nå derfor å fly fire C-130 Hercules-transportfly direkte inn på landingsbanen i Entebbe i ly av nattemørket. Straks de har landet, skal en Mercedes-Benz modell 220D kjøre ut av transportflyet og fortsette – med et følge av soldater utkledd som ugandiske soldater – mot terminalbygningen. Her skal de på få sekunder storme bygningen og tilintetgjøre både kaprerne og hele oppbudet av lokale, afrikanske soldater.

Dan Shomron forklarer Shimon Peres at militæret allerede kjenner rominndelingen i terminalbygningen, for de frigitte gislene ble grundig intervjuet da de landet i Paris. Samtidig vet israelerne at den lokale hæren er relativt dårlig trent, og nødig kjemper om natten, fordi de ikke har utstyr som gjør at de kan se fienden i mørket – og de har dyp respekt for biler av merket Mercedes-Benz, som presidenten ofte blir kjørt i.

Da Dan Shomrons presentasjon er slutt, ser Shimon Peres på ham og spør: «Hvilken sjanse gir du operasjonen? Hvor store tap tror du vi kommer til å lide?»
Dan Shomron nøler, og Shimon Peres ser seg rundt i lokalet. Endelig kommer det kort fra en av offiserene: «Sjansen er femti-femti, herr Peres».

3. juli 1976, midt på dagen, flyplassen i Entebbe

Håpet svinner blant gislene i flyplassterminalen.

Solen skinner inn gjennom de støvete vinduene, men inne i terminalbygningen er stemningen laber. De opprinnelige fire terroristene har fått selskap av seks til, og de gjenværende gislene føler seg enda mer utsatt etter at de andre passasjerene er blitt fløyet hjem til friheten.

De er imidlertid takknemlige for sin franske flyger Michel Bacos. Han fikk også tilbud om å slippe fri, men valgte å bli. Nå spekulerer alle på hva som kommer til å skje med dem. Enkelte drømmer om at den israelske hæren skal befri dem, men de vet at det er et naivt håp. Avstanden på flere tusen kilometer, hundrevis av lokale soldater og det at det er kommet flere terrorister til, taler imot.

3. juli 1976, kl. 14.40, Lod flyplass i Tel Aviv

«Luftens elefanter» kommer på vingene­ i Israel.

Støyen er øredøvende da fire store Hercules-transportfly blir gjort klar til avgang. Redningsaksjonen er godkjent av den israelske regjeringen, og har i all hemmelighet fått navnet «Operation Thunderbolt», operasjon lynnedslag. De store flyene trenger hver centimeter av den 2,5 kilometer lange asfaltstripen for å komme seg i luften.

Det er ikke uten grunn at Hercules C-130 kalles «luftens elefant». Inne i buken på flyene sitter rundt 100 unge menn kledd til kamp. Der fins også våpen, sprengstoff, flere militære kjøretøy og en nylakkert Mercedes-Benz. I fredstid er den anbefalte startvekten omtrent 60 tonn, i krigstid kan flyene presses til knappe 80 tonn, men denne ettermiddagen er vekten oppe i over 81 tonn.

Allerede første minutt­ av den åtte timer lange turen til Uganda viser seg å være ekstremt krevende. For å unngå å bli sett av russiske spionbåter og arabiske missilanlegg må de fire Hercules-flyene følge en nøye planlagt rute gjennom fiendtlig luftrom med total radiostillhet og i en høyde på bare cirka 100 meter. I slik høyde er turbulensen intens, og vinden river i de store flyene. Snart kaster de fleste soldatene opp. Heller ikke flygerne slipper unna ubehaget, og må ta reisesyketabletter.

Etter seks timer er de omsider over de afrikanske skogene og slettene, men flyr så direkte inn i en tropisk storm, der lyn og torden gjør operasjonens hemmelige navn ekstra treffende. Endelig, like før midnatt, nærmer de seg flyplassen i Entebbe, og soldatene begynner å gjøre klar våpnene.

Hjemme i Israel tok de seg tid til å bygge et treskjelett av flyplassterminalen, slik at hver soldat kjenner bygningens utforming og sin egen oppgave. Likevel er det med hamrende hjerter de unge soldatene setter seg i kjøretøyene i flybuken, mens Hercules-flyet gjør seg klar til landing i mørket.

3. juli, 1976, kl. 23.59, landingsbanen i Entebbe

Det er nå eller aldri – Hercules-flyet lander­ foran flyplassens kontrolltårn.

Til tross for en flytur på 3500 kilometer er operasjonen bare 30 sekunder forsinket da hjulene på det første Hercules-flyet tungt treffer landingsbanen i Entebbe. I samme øyeblikk slår flygeren av motorene for å unngå kraftig støy, og lar samtidig helt være å bremse med propellene.

Mens flyet fremdeles triller bortover landingsbanen hopper de første soldatene ut i natten og gjør seg klar til angrep. Deretter starter den svarte Mercedesen og triller ut av flybuken etterfulgt av jeeper med israelske kommandoenheter kledd som lokale soldater.

Lysene fra bilene lyser opp den regnvåte asfalten, mens de kjører mot den gamle terminalen med en fart på 40 kilometer i timen. Overraskelsesmomentet er viktig hvis de israelske soldatene skal ha håp om å redde gislene ut i live. Alle våpnene er derfor utstyrt med lyddempere. Plutselig fanger lyskjeglen inn en lokal soldat, som stirrer overrasket på kortesjen.

Han løfter geværet og peker direkte på den svarte Mercedesen. Soldaten vet at det ikke kan være Idi Amin som er passasjer, for presidenten har nettopp fått seg en ny Mercedes. Den nye er hvit, ikke svart.

Redningsplanen inkluderer­ en kopi av Idi Amins bil. Dessverre skal det vise seg at diktatoren nettopp har fått ny bil – som er hvit, ikke svart.

«Sving skarpt til høyre», roper oberstløyt-nant Yonatan Netanyahu, som leder aksjonen fra passasjersetet. På ti meters hold avfyrer Ne-tanyahu sin kaliber 22 Beretta-pistol direkte mot soldaten, som faller om på bakken. De små kulene er imidlertid ikke nok til å drepe ham, og da soldaten prøver å reise seg, hamrer en Kalasjnikov løs fra Land Roveren like bak. Første fiendtlige soldat er eliminert, men stillheten er brutt, og overraskelsesmomentet borte.

Kortesjen setter opp farten, men nå har de ugandiske soldatene i kontrolltårnet våknet, og flere skuddsalver flerrer nattemørket. De israelske soldatene må hoppe ut av bilene og løpe i sikksakk de siste 15 meterne mot den gamle terminalen, i et forsøk på å unngå kuleregnet fra kontrolltårnet.

4. juli, 1976, kl. 00.01, den gamle terminalen i Entebbe

I den hektiske skuddvekslingen blir israelernes leder offer for sin egen ordre.

Den mannlige, tyske gisseltakeren er den første soldatene får øye på. Han kaster seg sjokkert tilbake i terminalbygningen, der han ropende løper i dekning: «De afrikanske soldatene har gått amok. De skyter på oss!»

Sersjant Amir Ofir er den første israelske soldaten som kommer inn i terminalen. Han registrerer kort at glasset i hoveddøren er knust, før kulene suser om ørene på ham. Mirakuløst nok blir han ikke truffet, men kaster seg i dekning og skyter tilbake mot angriperen – en av de arabiske gisseltakerne.

Etter en kort skuddveksling faller gisseltakeren død om, men to andre gjemmer seg til venstre og gjør seg klar til å skyte Ofir i ryggen. Så langt kommer de ikke. I det samme kommer troppssjef Amnon Peled inn døren og tømmer magasinet fra automatriflen i deres retning.

Samtidig blir Yonatan Netanyahu, som har stått i en utsatt posisjon foran inngangen, truffet. Han trekkes døende i sikkerhet, men det er ingenting mennene kan gjøre for å redde ham. Før angrepet har Yonatan Netanyahu selv gitt uttrykkelig ordre om at de skal fortsette, selv om kameratene faller. Nå blir den erfarne soldaten offer for sin egen ordre.

Inne i bygningen har gislene oppdaget at en redningsaksjon er i gang, og selv om de kaster seg livredde ned på gulvet, roper flere av dem jublende: «Mirakel! Mirakel».

Men kampen er langt fra over. Nok en palestinsk terrorist dukker opp i hallen, der han straks havner i kamp med de israelske soldatene. I kryssilden blir flere gisler truffet. 56 år gamle Ida Borochovitch får en kule i hjertet, og 52 år gamle Pasco Cohen blir truffet i bekkenet.

19-åringen Jean-Jacques Maimoni, som forsøker å reise seg fra gulvet, blir offer for en kule og blir liggende såret på gulvet. Yitzhak David, som i sin tid overlevde en tysk konsentrasjonsleir, forsøker å ta seg bort til den unge mannen for å hjelpe. Men David blir også truffet av en kule, som går gjennom venstre skulder og fortsetter inn i lungen. David dør imidlertid ikke av skuddene.

Til slutt faller også den arabiske terroristen om på gulvet, og nå strømmer israelske kommandosoldater inn i bygningen, der de samler seg rundt gislene: «Kom igjen, vi er her for å hente dere hjem», roper de. Gislene stabler seg på beina og begir seg så fort de kan mot utgangen. Siden hjulene på det første Hercules-flyet traff asfalten, og til nå, da alle terroristene på vakt er drept, har det gått nøyaktig fire minutter – og bare 45 sekunder siden det første skuddet ble løsnet.

4. juli, 1976, kl. 00.51, flyplassen i Entebbe i Uganda

Gislene flyr vekk, mens Idi Amins militærfly­ står i brann på landingsbanen.

Det første Hercules-flyet fullt av befridde gisler stiger i spiss vinkel mot himmelen og svinger inn over Victoriasjøen med kurs for Israel. På bakken er åtte jagerfly av typen MiG-21 og MiG-17 fra Ugandas flyvåpen satt i brann, og israelske enheter har ryddet både den gamle og den nye terminalbygningen for fiendtlige soldater.

Kontrolltårnet er også «kneblet» med et kraftig maskingevær plassert på toppen av en israelsk jeep. Våpenet har slått store stykker av mursteinen i tårnet og knust alle rutene i bygningen. Som en siste oppgave har de israelske soldatene tatt bilder og fingeravtrykk av alle gisseltakerne, slik at israelske myndigheter skal kunne identifisere dem. Blant de lykkelige og lettere forvirrede passasjerene som befinner seg om bord på Hercules-flyet er Sarah Davidson, mannen hennes og de to sønnene deres.

Idi Amin tok en grusom hevn etter ydmykelsen

De israelske soldatene nøyde seg ikke med å befri gislene; de la deler av Ugandas flyvåpen i ruiner. Den ydmykelsen måtte Idi Amin hevne.

Under gisselaksjonen ble det 75 år gamle gisselet Dora Bloch overført til et lokalt sykehus på grunn av problemer med svelget. Etter aksjonen ble kvinnen trukket ut av sykesengen og henrettet av regjeringssoldater.

Samme skjebne fikk de tre flygelederne som hadde vakt i kontrolltårnet da de israelske soldatene landet. Men Idi Amins hevn stoppet ikke der. Som straff for at Kenya hadde latt de fire Hercules-flyene mellomlande på vei hjem, utslettet soldatene hans 3000 innbyggere fra stammen karamojong på grensen mellom de to landene.

Endelig inviterte Idi Amin i 1978 Kenyas landbruksminister på offisielt besøk i Uganda.­ Presidentens gave til gjesten var et utstoppet antilopehode. Men trofeet inneholdt en tidsinnstilt bombe, som gikk av og drepte ministeren på hjemreisen.

Artikkelen er basert på øyevitner, dagboknotater og utskrifter av telefonsamtaler.

Les også:

Religionshistorie

Krig og bomber skapte Israel

14 minutter
Første verdenskrig

Britiske soldater gikk på fylla for å fordrive tiden

2 minutter
Massakren i München
Terrorisme

München-massakren gjorde OL til et mareritt

21 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!