Fengselet Stammheim ved Stuttgart må være det sikreste i Vest-Tyskland.
Her sitter noen av landets farligste forbrytere – Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof som sammen grunnla terrorgruppen Rote Armee Fraktion (RAF) i 1970.
De tre har sittet fengslet i et par år mens de venter på å komme for retten anklaget for drap, bankran og bombeattentater, først og fremst rettet mot amerikanske militærbaser.
Før rettssaken kan begynne, er myndighetene nødt til å oppføre en ny, toppsikret rettsbygning kloss inntil fengselet.
Murerne er nesten ferdig med sin del av arbeidet mens lydteknikere er i full gang med å rigge til høyttaleranlegget inne i den gigantiske rettssalen.
Mens rettssaken rykker nærmere oppholder terroristene seg i 7. etasje i Stammheim.
Alle tre kan se frem til livstidsdommer, men likevel er venstreekstremistene merkelig oppspilte. Fengselsbetjentene kan ikke unngå å legge merke til det denne morgenen. Og de undrer seg.
Det er som om fangene har gjort seg litt ekstra bryderi, og de har lagt frem tingene sine som om de holder på å pakke kofferten.
Fengselslegen Helmut Henck noterer seg at de minner om forventningsfulle barn. Han har ennå ingen anelse om at fangene simpelthen har fått reisefeber!
Ved hjelp av hemmelige beskjeder som advokatene deres har smuglet inn i Stammheim, vet Baader, Ensslin og Meinhof at en terroraksjon går i gang i dag, den 24. april 1975.
Før midnatt vil den vesttyske regjeringen bli nødt til å slippe dem fri sammen med 23 andre fengslede RAF-terrorister.
Krigen mot staten
På 1970-tallet forsøker en bevæpnet og skruppelløs gruppe unge ekstremister å styrte den vesttyske staten.
De kommer fra ytterste venstre fløy, er imot USAs krig i Vietnam og mistenker Forbundsrepublikken for å være en fortsettelse av nazi-staten.
Rote Armee Fraktion, som kaller seg en “bygerilja”, samarbeider med palestinske grupper og driver terrortrening i Midtøsten.
Aksjonen kan begynne
Stockholm torsdag den 24. april 1975 kl. 11.30: Etter en lang, kald vinter opplever Sveriges hovedstad en mild dag med duskregn. Fotgjengere nyter den fredfylte våren i skjærgården.
Den vesttyske ambassade ligger et par km fra storbyens centrum. Med Norges, Storbritanniens og Japans ambassader som naboer ligger den prunkløse tyske repræsentation ved Skarpögatan. Arkitekturkyndige har ukærligt sammenlignet den med “en realskole i provinsen”.
I løbet af formiddagen opsøger flere vesttyskere ambassaden med deres problemer og spørgsmål. Alle skal først henvende sig hos portvagten, hvis de vil lukkes ind. Blandt dagens besøgende er to unge mænd:
“Jeg har mistet mit pas og skal bruge et midlertidigt”, forklarer den ene af dem til vagten.
Portvagten henviser til konsulattjenesten, der har til huse på 1. sal. Med et tryk på en knap åbner han yderdøren. Præcis fem minutter senere dukker et forgræmmet par op hos vagten – en mand og en kvinde, begge unge. Manden bærer sørgebind om sin venstre arm:
“Vi søger råd i en arvesag”, forklarer manden. Portvagten henviser igen til konsulattjenesten på 1. sal og åbner døren.
Endnu fem minutter går, så dukker to unge mænd op. Først har de spørgsmål om studiemuligheder i Sverige. Portvagten beklager; det er ikke ambassadens opgave. Så vil de søge arbejdstilladelse. Portvagten ryster på hovedet:
“Det tager de svenske udlændingemyndigheder sig af”.
Døren forbliver lukket. De to unge mænd bliver stående, tøvende. I næste øjeblik kommer en af ambassadens ansatte ud gennem døren. Før den når at falde i lås, griber den ene af de to unge fat i døren, så de kan løbe ind.
Portvagten har selskab af en udstationeret grænsebetjent, som skal sikre ambassaden i disse terrortider, men i dag kan han intet stille op.
Da grænsebetjenten spurter efter de to mænd, hiver de en pistol frem og retter den mod ham. Den vesttyske betjent må flygte tilbage til portvagten. Da han når frem, brøler han stakåndet: “Alarm!”
Prestedatteren Gudrun Ensslin var 28 år da hun møtte Andreas Baader og forlot mann og barn. Sammen med journalisten Ulrike Meinhof sto de i spissen for Rote Armee Fraktion.
Tar kontroll over bygningen
Kl. 11.50: Alarmen har gått hos svensk politi. Samtlige kjøretøyer blir dirigert til den vesttyske ambassaden. Det sies at det er hørt skudd.
Inne på ambassaden har de to vesttyske inntrengerne sluttet seg til sine fire kamerater som slapp inn uten problemer. Deretter løper de gjennom kontorgangen i 2. etasje og roper:
“Dette er et angrep! Åpne dørene – ellers skyter vi!”
For å vise at dette ikke er tomme trusler fyrer de av pistolene sine og en pumpehagle mot dører og vegger. Skremte ambassadeansatte kommer frem med hendene i været.
“Fortere, svin,” gjaller det.
Terroristene lar dem rømme bygningen.
En av de ambassadeansatte blir tvunget ned på golvet, og terroristene tramper så hardt på fingrene hans at mannen utleverer nøklene til ambassadens øvre etasjer, som er avsperret bak en tung gitterdør.
Terroristene stormer opp trappen til 3. etasje og tar to kvinnelige og tre mannlige ansatte til fange. Blant dem er den 44 år gamle militærattacheen Andreas von Mirbach.
“Ta meg og la de andre gå fri” Ambassadør Dietrich Stroecker
Terroristene fører fangene opp til ambassadens bibliotek i øverste etasje.
Her overlates vaktholdet til gruppens eneste kvinnelige medlem – den 29 år gamle fabrikantdatteren Hanna Krabbe – mens kameratene hennes undersøker resten av etasjen.
Noen minutter senere er de tilbake med ytterligere seks gisler.
Terroristene trekker finlandshetter over hodet så gislene har vanskelig for å skjelne dem fra hverandre.
De kaller seg “Kommando Holger Meins” til ære for et RAF-medlem som døde under en sultestreik i fengselet. RAF mener at den tyske staten har ansvaret for hans død.
Ambassadøren gjemmer seg
Kl. 12.00 i ambassaden: Ca. 100 mennesker befant seg i bygningen da terroristene trengte inn. Alle som har mulighet til det flykter.
Ambassadør Dietrich Stoecker sitter på kontoret i 4. etasje da han hører skudd nedenfra. Med det samme tenker han at ambassaden er i ferd med å bli okkupert.
Stoecker beslutter å gjemme seg i arkivrommet. Da terroristene kort etter trenger inn på kontoret hans, er han borte. I stedet driver de sine elleve gisler inn i lokalet.
Inne på arkivet innser Stoecker etter noen få minutter at han umulig kan slippe ubemerket ut av bygningen, så han velger å gi seg til kjenne:
“De har visst glemt meg. Jeg er ambassadøren,” sier han. “Ta meg og la de andre gå fri.”
Tilbudet blir ignorert og han blir bundet av terroristene. Deretter blir gislene avhørt. De maskerte forlanger å få vite hvilke titler de enkelte ansatte har. Innimellom roper de til gislene og kaller dem svin.
RAF-lederne satt i det fluktsikre Stammheimfengselet utenfor Stuttgart.
“Ligg helt stille! Svin!”
Kl. 12.25: Svensk politi har lagt en jernring rundt ambassadebygningen. Sandsekker stables opp ved inngangen, og politiet plasserer utkikksposter i alle bygninger med utsikt til ambassaden.
Gislene har fått beskjed om å legge seg på golvet med ansiktet ned. De blir kneblet og får armer og ben bundet med det som er for hånden – belter, tørklær, slips, en taustump og noe limbånd.
“Ligg helt stille! Svin! Hvis noen snur seg eller snakker, skyter vi!” lyder det fra terroristene.
En av dem, den 23 år gamle Siegfried Hausner, går i gang med å fordele 15 kg eksplosivt TNT i øverste etasje.
Siegfried er gruppens sprengstoffekspert, og han fester rutinert ledninger til porsjoner med TNT og ruller dem ut i etasjen.
Alle ledningene samles i en kontakt slik at han kan jevne ambassaden med jorden med ett enkelt trykk.
I mellomtiden har en av kameratene hans trukket en kvinnelig sekretær inn i et sidelokale.
Den maskerte tar frem et papirark og kommanderer henne ned foran en av skrivemaskinene. Men først vil terroristen sikre seg at hun kjenner RAFs helt spesielle, antiautoritære rettskriving:
“Skriv vennligst alt med små bokstaver!”
Hun begynner: “den 24. 4. 1975 klokken 11.50 har vi besatt vesttysklands ambassade i stockholm og tatt 12 ambassadeansatte til fange, deriblant ambassadør dieter stoecker, militærattaché andreas von mirbach, handelsråd heinz hillegart og kulturattaché arno elfgen, for å befri 26 politiske fanger i den tyske forbundsrepublikk, det er gudrun ensslin, andreas baader, ulrike meinhof (...)”
"Terroristene vil aldri gjøre alvor av truslene sine” Svensk politibetjent
Den første henrettelsen i Stockholm
13.42: Mens terroristene har forskanset seg i ambassadens 4. etasje har svensk politi trengt inn i bygningen og listet seg opp i 3. etasje.
“Politiet må straks forlate ambassadebygningen,” lyder kravet fra terroristene.
Oppfordringen blir ropt ned i trappeoppgangen flere ganger, men politiet adlyder ikke. Så blir terroristene mer kontante:
To maskerte menn trekker frem den 44 år gamle militærattacheen Andreas von Mirbach:
“Jeg er militærattaché,” roper han. “Vær vennlig å trekke Dem tilbake. Ellers blir jeg skutt om 15 minutter.”
“Vi er svensk politi, og vi flytter oss ikke,” lyder svaret fra innsatsleder Bertil Ledel i etasjen under
En av Mirbachs kolleger, konsul von Schweinitz, har kommet seg ut og henvender seg nå til politiledelsen:
“De må straks rømme bygningen. Jeg ber Dem!”
“Av polititaktiske årsaker er det best at vi ikke trekker oss ut. Terroristene vil ikke gjøre alvor av sine trusler,” sier en svensk politimann beroligende.
Klokken er noen få minutter på 14 da terroristene igjen fører Mirbach bort til trappegelenderet i 4. etasje. En av dem hvisker ham noe i øret, så roper Mirbach:
“Jeg blir skutt om to minutter hvis ikke politiet forsvinner.” Stemmen hans dirrer.
Presis ved fristens utløp lyder det fem skudd. Så gir terroristene Mirbach et puff så han velter nedover trappen.
Fallet stopper midtveis mellom 4. og 3. etasje, der han ligger og blør fra et sår i bakhodet. Terroristene nekter å la noen redde ham. Ved det minste forsøk vil de kaste håndgranater ned trappen, advarer de.
Kravet for å løslate Peter Lorenz (th.) var at de løslatte terroristene skulle flys til Sør-Jemen. Begivenheten måtte vises på TV.
Kansleren ga etter for terroristene
Rote Armee Fraktion hadde “kolleger” i Vest-Berlin som tok en konservativ politiker som gissel vinteren 1975.
Bare noen uker før gisseldramaet i Stockholm ble den konservative politikeren Peter Lorenz kidnappet i Vest-Berlin av terrorgruppen “2. juni-bevegelsen.”
Gruppen krevde seks fengslede kamerater løslatt i bytte mot Lorenz.
Politikeren ble sittende en knapp uke i gruppens “folkefengsel” – et kjellerlokale under en bruktbutikk i Kreuzberg – før myndighetene ga etter for terroristenes krav.
Tross forbundskansler Schmidts innbitte motstand ble de løslatte fangene fløyet til Sør-Jemen og fikk 20.000 D-mark hver som lommepenger.
Den 4. mars ble en noe desorientert Peter Lorenz sluppet fri i en park.
Den vellykkede utpressingen i Berlin inspirerte RAF til aksjonen i Stockholm, men denne gangen ville ikke Schmidt gi seg.
Betjentene må ta av seg klærne
14.30: Det kommer beskjed til svensk politi fra innenriksdepartementet i Bonn: en delegasjon tyske betjenter er på vei til Stockholm.
At Mirbach har blitt skutt får politiet til å rømme bygningen. Men før alle er ute kunngjør gisseltakerne at en av ambassadens sekretærer vil avlevere en meddelelse til dem.
Samtidig gir terroristene tillatelse til at politiet kan hente von Mirbach.
Han har nå ligget i nesten 50 minutter i den kalde trappen. Men på to betingelser: Bare to betjenter kan komme opp, og de skal være avkledd.
I bare underbuksene henter betjentene Claes-Göran Andersson og Bo Norbäck den hardt sårede Mirbach.
Båre får de ikke ta med, så de må holde ham under armen – og Norbäck tenker uvilkårlig at mannen ikke har lenge igjen.
I 1970-årene var vesttyske posthus og offentlige kontorer dekorert med etterlysningsplakater. Det ble utlovet dusør for tips som førte til at terroristene ble pågrepet.
Terroristenes krav offentliggjøres
Kl. 15.00: Den svenske politiledelsen studerer den maskinskrevne meddelelsen fra terroristene. De stiller en lang rekke krav til myndighetene.
Ambassadeokkupantene krever at 26 navngitte RAF-fanger skal frigis.
Før kl. 21 skal de føres til amerikanernes Rhein Main Air Base ved Frankfurt. Her skal det stå et startklart Lufthansa-fly med fulle tanker.
Flyets destinasjon vil bli opplyst under flyvningen. Den vesttyske regjeringen skal gi hver fange 20.000 dollar.
Dessuten er det et krav at begivenheten overføres på svensk TV slik at terroristene kan se at alt går riktig for seg.
“Våre krav er ikke forhandlingsinnlegg, og tidsfristene skal overholdes. imøtekommes ikke vårt krav innen den fastsatte fristen, vil vi skyte ett gissel hver hele time. forsøk på å storme ambassaden betyr døden for alle, for i så fall kommer vi til å sprenge de 15 kilo trotyl som vi har plassert i kontorene.”
Meddelelsen ender med parolen “seier eller død” og er alt ringt inn til det vesttyske pressebyrået DPAs kontorer i Stockholm.
Få minutter etter får hele verden vite om gisseldramaet i den svenske hovedstaden.
“Vi må én gang for alle vise hvem som bestemmer!” slo forbundskansler Helmut Schmidt fast og sa nei til RAF.
Den tyske kansleren sier fra
Samtidig i Bonn: Den sosialdemokratiske kansleren Helmut Schmidt har innkalt sin tverrpolitiske krisestab for å drøfte situasjonen.
Før møtet med resten av de tyske toppolitikerne tilbringer forbundskansler Schmidt en stund i enerom. Han har hatt posten i knapt et år – og fikk den bare fordi den folkekjære Willy Brandt måtte gå av etter en spionskandale.
Schmidt er kjent for sin kontante stil: Han snakker rett fra leveren og har aldri fisket etter popularitet. Idet han mottar sine statsråder og opposisjonens representanter, sier han:
“Alt i meg sier at jeg må si nei!”
Det går et par timer, men alle i lokalet er i grunnen enige:
“Gir vi etter for kravene, har vi ikke lenger noen autoritet eller rettsstat,” sammenfatter Helmut Schmidt. “Vi må én gang for alle vise hvem som bestemmer.”
Schmidt og krisestaben beslutter at det – tross frykten for gislenes liv – ikke skal forhandles med terroristene i Stockholm. Møtet slutter cirka kl. 20.
Da deltakerne har gått, ber Helmut Schmidt om å bli satt i forbindelse med Sveriges statsminister Olof Palme.
“Regjering og opposisjon er enige,” meddeler kansleren. “Vi kan ikke gå med på de fremsatte kravene. Det vil ha altfor vidtrekkende følger.”
“Vi har ikke noe å forhandle med Dem om!”
Ved 20-tiden: Kansler Schmidts nei betyr at det er opp til svenskene å avslutte gisseldramaet. Ambassaden ligger badet i lyset fra politiets prosjektører.
De elleve gislene ligger fortsatt på golvet, bundet og kneblet. Bare under streng bevoktning får de gå på toalettet.
Ute på gangen advares de mot å falle over ledningene som er rullet ut overalt. Mesteparten av tiden ligger gislene i en døs av frykt. Fra tid til annen får de litt lunkent vann fra et pappbeger.
Ute på Skarpögatan samles journalister, TV-team og nysgjerrige stockholmere foran ambassaden. En ministerbil bremser opp, og Olof Palmes 65 år gamle justisminister Lennart Geijer stiger ut.
Han skal overbringe beskjeden fra Bonn. Ministeren er en ikke spesielt høy mann med tynn bart og hornbriller. Det duskregner ennå, temperaturen nærmer seg etter hvert frysepunktet.
Justisminister Geijer blir vist inn i et mørkt kontor i ambassadørboligen. Den ligger kloss opptil ambassaden. Kontoret ligger i skuddlinjen, og ministeren må krype i sikkerhet bak et skrivebord.
Han får en telefon og dreier 312 – nummeret til nabobygningens fjerde etasje.
En av terroristene tar røret, og ministeren presenterer seg før han avleverer sin nedslående beskjed:
“Jeg må dessverre meddele Dem at den tyske forbundsregjeringen har avvist Deres krav og avviser å løslate noen fengslede terrorister i Tyskland.
De vil heller ikke forhandle med Dem. Den svenske regjeringen er derimot villig til å drøfte hvordan ambassadeokkupasjonen kan avslutt...”
“Vi har ikke noe å forhandle med Dem om!” snerrer terroristen Lutz Taufer og slenger på røret.
Politifolk med maskinpistoler ble postert hele veien rundt ambassaden.
Den døde henger ut av vinduet
Kl. 21.58: I løpet av dagen har terroristene forlenget sine endelige tidsfrister flere ganger. Men politiet frykter at tidspunktet rundt kl. 22 vil bli kritisk.
Terroristene har ikke forutsett at Helmut Schmidt i Bonn blankt ville avvise dem. Nå diskuterer de seks maskerte lavmælt hva de skal gjøre.
De har ikke noe valg, de må sette hardt mot hardt.
“OK, så er det Hillegarts tur,” sier en av terroristene. “Hvor er dr. Hillegart? Kom her!”
Den 64 år gamle handelsråden klarer nesten ikke å komme seg på beina. En av terroristene hjelper ham opp og fører ham inn i lokalet ved siden av.
“Fort, åpne vinduet!” kommanderer terroristen og skubber den gråhårede mannen bort til vindusåpningen.
“Rop noe til dem som står der ute,” befaler han.
“Det er Hillegart! Kan De høre meg? Jeg har en beskjed,” roper dr. Hillegart og gestikulerer vilt med armene for å få oppmerksomhet.
Samtidig har den vesttyske regjeringens utsending, dr. Heuer, fått telefonisk kontakt med terroristene som fortsatt sitter med gislene på ambassadørens kontor.
Dr. Heuer forsøker å få gisseltakerne til å innse at aksjonen ikke vil føre til noe. Men de lar seg ikke rokke.
“Nå er vi nødt til å henrette enda en av ambassadens ansatte,” konstaterer terroristen i den andre enden av tråden.
I samme øyeblikk høres det skudd i bakgrunnen.
“Vi har nettopp skutt dr. Hillegart,” lyder det tonløst. Den døde henger ut over vinduskarmen.
En siste sigarett til den dødsdømte
Kl. 23.00: Politiet forbereder seg på å nedkjempe terroristene med K26-gass, også brukt mot bank-raneren og gisseltakeren Clark Olofsson i 1973.
Gisseltakerne meddeler telefonisk at tre kvinnelige gisler vil bli løslatt. De har med seg en ny beskjed:
“olof palme og den svenske justisministeren har etter ønske fra forbundsregjeringen meddelt oss at de ikke slipper noen politiske fanger fri i bytte mot ambassadeansatte. vårt ultimatum står som tidligere opplyst fast. vi vil skyte en ambassadeansatt hver hele time. hvis ambassaden blir forsøkt stormet, sprenger vi den i luften. seier eller død. Vi tror på folkets revolusjonære kraft.”
“Lägg ut! Lägg ut! – Vi skal på! Vi skal på!" Nyhedsreporter Bosse Halmström efter en bombe detoneres i ambassadebygningen
Minuttene går, klokken nærmer seg 24. Terroristene vil fortsette nervekrigen og henter frem det neste gisselet: Ambassadens kulturansvarlige, Arno Elfgen.
“Er det tid til en sigarett?” spør han sine bødler.
De nikker nådig, og mens Elfgen suger den beroligende nikotinen ned i lungene, tenker han galgenhumoristisk:
“Mitt liv er nok slutt når jeg slukker sigaretten...”
TV-reporter i en krigssone
Kl. 23.45 foran ambassaden: Svensk TV forbereder en ekstraordinær nyhetssending fra gisseldramaet som skal sendes ”live”.
Rett ved ambassaden står nyhetsreporter Bosse Holmström iført trenchcoat, klar til å rapportere på direkten i den sene nyhetssendingen.
Det er flere minutter til, men plutselig lyses nattehimmelen opp av et ildglimt, og flere eksplosjoner braker løs bak ham.
Holmström dukker instinktivt – så gjenvinner den rutinerte reporteren fatningen og roper til kameraet for å alarmere redaksjonen som er på plass i nyhetsstudioet:
“Lägg ut! Lägg ut!” – Vi skal på! Vi skal på! Så begynner han å rapportere live fra begivenhetenes sentrum:
“For litt siden hørtes en voldsom eksplosjon, og det brenner i den amerikanske ambassaden som vi ser der oppe. Det brenner fremdeles, og det flyr splinter overalt. Det var en kraftig eksplosjon.”
I farten har han tatt feil av ambassadene, og midt i det hele blir han avbrutt av en betjent som haster forbi:
“Hva?” roper Holmström. “Hele bygningen er sprengt. Nei, halvparten,” sier en betjent som nettopp har kommet løpende.
Klippet blir et av de mest berømte øyeblikkene i svensk TV-historie. Men Bosse Holmström betrakter innsatsen under månelandingen i 1969 som en større opplevelse.
De avkreftede og sårede gislene ble reddet ut av den brennende ambassaden.
Sprengstoffet har eksplodert
Samtidig inne i ambassaden: Med eksplosjonen har terroraksjonen tatt en uventet vending. Er nervekrigen med politiet omsider slutt?
Ambassadebygningen rister, møbler kastes rundt og ruter knuses så glassplintene fyker gjennom luften.
Bygningens fjerde etasje er rasert, og det brenner flere steder. Alle, både terrorister og gisler, har pådratt seg brannskader, gapende sår og andre alvorlige skader.
Siden hevder terroristen Karl-Heinz Dellwo at gruppen straks etter eksplosjonen holder et kort møte der de blir enige om at aksjonen er en fiasko og at de må la gislene gå.
Det er tvilsomt om Dellwo snakker sant, for eksplosjonen har gitt alle i ambassaden hørselsskader – bare av den grunn har ingen kunnet føre en samtale.
De gislene som er igjen har unngått å bli rammet av trykkbølgen siden de lå på golvet og til og med var beskyttet av en betongmur da Siegfried Hausners helvetesmaskin gikk i lufta.
Nå hjelper de hverandre med å komme løs.
Et vindu som har blåst ut blir gislenes redning. Politiet setter opp en stige så de kan krabbe ned. Ambassadøren går først, han blør fra ørene.
De seks blir kjørt vekk i ambulanse. Blant dem er også Arno Elfgen. Han reddet livet da bomben eksploderte helt uventet.
Kort etter blir fem av terroristene oppdaget. De har krabbet ut av et vindu og prøver å stikke av i mørket. To av dem er ute av stand til å gå selv når politiet stopper dem.
I 2017 slo ranerne til mot et stort supermarked i Hildesheim. Kuppet mislyktes, men gjerningsmennene slapp unna.
Tyske terrorister samler inn til sin pensjon
I mer enn 20 år har en røverbande husert i Nord-Tyskland. Banden består av tre tidligere RAF-medlemmer som alle har fylt 60 år i mellomtiden.
Rote Armee Fraktion finansierte krigen mot den tyske staten med væpnede ran. Banden ble ganske dyktig til å gjennomføre brutale overfall – og mye tyder på at tre medlemmer holder sitt gamle håndverk i hevd.
Ved flere ran og ransforsøk har nordtysk politi funnet spor etter Ernst-Volker Staub, Burkhard Garweg og Daniela Klette.
De var med i RAF i 1990-årene.
I 2016 kom trioen unna med 400.000 euro da de ranet en pengetransport som sto foran en av Lars Larsens Jysk-filialer utenfor Braunschweig.
Og så sent som i mars 2020 slo de til mot en pengetransport i Krefeld. Politiet mener det må ligge personlige motiver bak overfallene:
De tre aldrende terroristene lever under jorden og er nødt til å begå ran for å sikre alderdommen. Men selv om trioen har plyndret i et par tiår, har politiets spor alltid endt i en blindgate.
De neste terroristene står klare
Ved midnatt: Dramaet i Stockholm har blitt dekket intenst i tyske media. Tre unge menn har sittet foran fjernsynet hele dagen.
I en blokkleilighet sitter 23 år gamle Peter-Jürgen Boock sammen med et par venner. Boock er et sosialt utskudd.
Som tenåring traff han Baader og Ensslin, og siden da har han vært en av deres mest ukritiske tilhengere som bare venter på at terrorgruppen en dag får bruk for ham.
Men selv om Boock ikke har noen praktisk terrorerfaring, kan han se at aksjonen er elendig planlagt: Bare to måneder tidligere har en annen tysk gruppe presset staten til å løslate seks fengslede terrorister ved å bortføre en vestberlinsk toppolitiker. Slik ettergivenhet viser ikke staten én gang til.
“Det går galt,” roper Boock allerede om ettermiddagen.
Etterpå sender han en flengende kritikk av aksjonen til de fengslede RAF-lederne i Stammheim. Via mellommenn gir Baader ham beskjed om å passe sine egne saker.
Men Boock har andre planer. I 1977 er han med og bortfører lederen for den tyske arbeidsgiverforeningen, Hanns Martin Schleyer. Gruppen kaller seg “Kommando Siegfried Hausner” til ære for RAF-martyren fra Stockholm.
Etterskrift: Den uventede eksplosjonen kostet terroristen Ulrich Wessel livet. Han ble funnet i ambassadens ruiner. Gruppens bombeekspert, Siegfried Hausner, ble så alvorlig forbrent at han døde en uke senere.
I 1976 sto de fire overlevende for retten i Düsseldorf – det tidligere postbudet Karl-Heinz Dellwo, skuespilleren Bernhard Rössner, Lutz Taufer og Hanna Krabbe.
Et av de sentrale spørsmålene under rettssaken var hvorfor sprengstoffet detonerte.
En forsvarsadvokat mente at “det ble brakt til eksplosjon av en spesialenhet fra de tyske sikkerhetsstyrkene” – aksjonen var godkjent av kansleren.
Dommerne tilla ikke konspirasjonsteorien noen verdi. De anklagede fikk livsvarig fengsel, men alle ble løslatt i 1990-årene. I 2017 skrev Lutz Taufer i selvbiografien sin:
“Vi mente vi hadde retten på vår side. Vi risikerte livet, vi drepte to og påførte deres nærmeste en stor, livslang sorg. Lenge ville jeg ikke tenke på hvordan de lever med det.”