Mossads blodige hevn

Israel tok blodig hevn

Verden var i sjokk da den palestinske terrorgruppen Svart september drepte 11 israelske idrettsutøvere under OL i München i 1972. Israel ville ha hevn og iverksatte snikmordkampanjen «Operasjon Guds Vrede» i all hemmelighet. Jakten på terroristene var i gang.

Verden var i sjokk da den palestinske terrorgruppen Svart september drepte 11 israelske idrettsutøvere under OL i München i 1972. Israel ville ha hevn og iverksatte snikmordkampanjen «Operasjon Guds Vrede» i all hemmelighet. Jakten på terroristene var i gang.

Kurt strumpf/ritzau scanpix

Verdens øyne er rettet mot de to Bell militærhelikoptrene, som sent om kvelden den 5. september 1972 nærmer seg militærbasen Fürstenfeldbruck i utkanten av München.

Om bord er åtte palestinske terrorister og deres ni israelske gisler.

Tidlig om morgenen samme dag har palestinere fra terroristgruppen Svart september sneket seg inn i den ­israelske leiren midt under De olympiske leker.

To israelske utøvere som prøver å forsvare kameratene sine blir drept med maskinpistolsalver.

Nå lander terroristene med de gjenlevende gislene. De ni israelerne er bundet og sitter i baksetene på helikoptrene
Med bange anelser betrakter Zvi Zamir helikoptrene. Den 47 år gamle israeleren er sjef for etterretningstjenesten Mossad.

Da nyheten om gisseldramaet ble kjent, hastet han fra Tel Aviv til München. I løpet av dagen har Zamir deltatt i forhandlingene med terroristene; de krever 234 palestinske fanger løslatt fra israelske fengsler. I tillegg vil de ha et fly stilt til rådighet så de kan slippe unna. Dersom ikke kravene blir oppfylt, vil terroristene henrette gislene.

Av prinsipp forhandler ikke Israel med terrorister, så situasjonen er uløst da ­helikoptrenes rotorer stopper og to av terroristene går over til en Boeing 727 som står parkert på rullebanen.

Passasjerflyet skal vise at tyskerne er imøtekommende – i virkeligheten har myndighetene forberedt et bakholdsangrep.

Svart september gikk spesielt etter mål i Vesten for å skape oppmerksomhet rundt palestinernes sak.

© As safir/ap/ritzau scanpix

Som sjef for Mossad har Zamir er­faring med terrorister, men i München må han finne seg i å være tilskuer til dramaet.

Tyskerne vil selv håndtere ­situasjonen, noe Zamir føler seg alt annet enn trygg på. Han tror nesten ikke sine egne øyne når han oppdager at tyskerne ikke har sørget for lys mot helikoptrene slik at skarpskytterne kan sikte ordentlig!

Klokken 22.40 runger de første skuddene ut over flyplassen. To tyske skarp­skyttere har åpnet ild mot terroristene. En palestiner faller mot bakken, men mørket gjør at de andre terroristene nå kan søke dekning under helikoptrene.

Skuddsalvene hagler fram og til­bake og gjør rullebanen om til et inferno.

Palestinerne skyter med sine ­AK-47-geværer mot bygningene der tyskerne gjemmer seg. Håndgranater flyr gjennom luften, og de tyske skarpskytterne skyter i blinde mot helikoptrene, der det fremdeles sitter skrekkslagne gisler.

Etter fem kvarters ildkamp uten resultat sender tyskerne inn kamptropper, støttet av seks panservogner.

Terroristene innser at de ikke har flere muligheter. En av dem kaster en håndgranat inn i helikopteret med fire gisler.

Maskinen eksploderer, og i lyset fra flammene ­retter to palestinere våpnene sine mot det andre helikopteret.

"Blodet fløt ut av helikopteret og samlet seg i dammer på asfalten". Victor Cohen, agent for ­israelske Shin Bet.

Mossad-sjefen Zamir har sjokkert fulgt begivenhetene på avstand. De tyske styrkene har nå drept fem terrorister og tatt tre til fange, og Zamir løper ut på den røykfylte rullebanen og bort til det første brennende helikopteret.

Med ham er kollegaen Victor Cohen:

«Dørene var åpne, og jeg så et redselsfullt syn. Det var ingen bevegelser, ikke et stønn eller anstrengt pusting. Blodet fløt ut av helikopteret og samlet seg i dammer på asfalten. Vi var omgitt av total stillhet,» forklarte han.

Tragedien var et faktum – og ingen var i tvil om at de tyske myndighetene hadde håndtert gisseltakingen ekstremt amatørmessig. Mens tyskerne like etter løslot de tre over­levende terroristene i en gisselutveksling, gjorde israelerne seg klare til å ta affære. En altødeleggende hevn ventet.

Først når bakmennene bak München-massakren lå døde i sitt eget blod ville Israel innstille ­jakten, som ble kalt «Operasjon Guds Vrede».

München-massakren var den mest medieomtalte ­palestinske ­terroraksjonen noensinne.

© Daily Mirror

Statsministeren sverger hevn

To dager etter massakren kom kistene med ofrene til Israel. I alt 11 OL-deltakere hadde mistet livet som følge av Svart septembers terroraksjon.

Angrepet var høydepunktet i et år med flere ­palestinske angrep på jøder – flykapringer, brevbomber og likvidering av diplomater. Palestinerne var åpenbart blitt stadig dristigere og hadde utvidet operasjonsområdet slik at ­aksjonene nå også fant sted i Europa:

«Vi har ikke annet valg enn å ramme terroristorganisasjonene over alt hvor vi kan nå dem,» erklærte Israels karismatiske statsminister Golda Meir da hun talte i nasjonalforsamlingen Knesset en uke etter trage­dien. Golda Meir ville ikke gå forsiktig til verks – spesielt ikke overfor dem som hadde ansvaret for München-massakren:

«Jeg har besluttet å jage hver og en av dem. Ikke én av de involverte vil gå rundt på denne jord særlig mye lenger. Vi vil jage dem til det siste!»

Statsministeren avslørte ikke hvordan hevnen skulle gjennomføres – det måtte forbli topphemmelig.

Mange av de mistenkte palestinerne oppholdt seg nemlig i Europa, noe som innebar at israelerne måtte drepe antatte terrorister hos sine egne allierte.

Derfor måtte ingen spor koble Israel og ­Mossad til likvideringene. I dypeste hemmelighet opprettet Golda Meir og hennes nærmeste rådgivere i forsvaret den såkalte Komité X.

Zvi Zamir var generalmajor i den israelske hæren og sjef for Mossad 1968-74.

© Israel state archives

Med basis i Mossads ­etterretning om Svart september og München-massakren laget komiteen raskt en liste over viktige mål.

Dødslisten talte minst 15 personer og inneholdt både ubeskyttede sivile med interesse for å fremme palestinernes sak, og terrororganisasjonens toppledere, som var beskyttet av livvakter døgnet rundt.

I spissen for det topphemmelige prosjektet sto general Aharon Yariv, nyutnevnt minister for kontraterrorisme, Mossad-sjefen Zvi Zamir og Michael Harari, lederen av Mossads spesialenhet «Caesarea».

Hevn­aksjonen fikk navnet «Operasjon Guds Vrede», og alle målene skulle snikmyrdes på en oppsiktsvekkende måte. Framgangsmåten skulle sikre at palestinerne forsto budskapet:

Vi kommer etter dere, og dere kan aldri føle dere trygge.

«Vi var nødt til å stoppe dem, og det fantes ingen annen metode. Vi gikk tilbake til Bibelens gamle uttrykk om øye for øye,» uttalte general Yariv 20 år senere.

Allerede i oktober 1972, én måned etter München-massakren, var Mossad klare til å slå til.

Mossad, PLO, Arafat

Etter at PLO avsverget bruken av terror i 1993 møttes Yasser Arafat flere ganger med bl.a. USAs president Bill Clinton.

© Shutterstock

PLO samlet de palestinske gruppene

I 1964 samlet flere palestinske motstandsbevegelser seg i paraply­organisasjonen PLO (Palestinas frigjøringsorganisasjon).

Den hadde «utslettelse av staten Israel» som sitt erklærte mål. Dette målet forsøkte PLO å oppnå bl.a. ved hjelp av terroraksjoner som PLOs militante medlemsorganisasjoner sto bak.

Blant dem var det nasjonalistiske al-Fatah og det kommunistiske PFLP de største.

Særlig al-Fatah fikk stor innflytelse i PLO, og organisasjonens leder, Yassir Arafat, ble PLO-leder i 1969. Men hvor stor innflytelse PLO hadde på de enkelte terror­aksjonene er et omstridt spørsmål.

Gruppen Svart september, som sto bak München-massakren, var en selvstendig celle i al-Fatah, og ifølge
gruppens leder, Ali Salameh, opererte den uavhengig av al-Fatah og PLO. Denne forklaringen bestrides imidlertid av Israels etterretningstjeneste Mossad.

PLO avsverget bruken av terror i 1993 og prøvde deretter å oppnå en palestinsk stat gjennom forhandlinger med Israel – bl.a. etter et norsk initiativ.

Første mål blir funnet i Roma

Øverst på israelernes dødsliste sto Ali Hassan Salameh, som Mossad mente var hovedarkitekten bak massakren i München.

Grunnet blodet han hadde på hendene fikk Salameh kodenavnet «Den røde prins». Men Salameh var et vanskelig mål, alltid omgitt av livvakter og med bopel i terroristenes beskyttede hule: Libanons hovedstad Beirut.

I stedet kastet israelerne seg over et lettere mål: Wael Zwaiter – en 38 år gammel palestinsk intellektuell med bopel i den italienske hovedstaden.

Her fungerte han som representant for Palestinas frigjøringsorganisasjon PLO, som kjempet for å få etablert en palestinsk stat i Midtøsten. Israelerne antok at Zwaiter dessuten var leder for Svart septembers operasjoner i Italia.

I to uker fulgte Mossads agenter Zwaiters bevegelser i Roma. På skift snek de seg etter ham når han spaserte ned til Libyas ambassade i Roma, der han ­arbeidet som tolk. Andre agenter sto klare når Zwaiter gikk hjem via de smale bygatene til leiligheten ved Piazza ­Annibaliano nord i byen.

Agentene var også i hælene på palestineren når han besøkte sin australske kjæreste. Det var nettopp mens Zwaiter var på vei hjem fra et besøk hos henne at Mossad om kvelden mandag den 16. oktober innledet «Operasjon Guds Vrede».

«Målet har forlatt kjærestens bolig. Han er på vei til bussholdeplassen,» lød det over radioen fra overvåkingsteamets leder litt etter klokken 21.30.

"Dette er hevnen for ­München. Vi skal få dem til å føle vår vrede og få dem til å frykte oss". Muki Betser, kommandoleder i Israels spesialstyrke Sayeret Matkal.

Både Zamir og Harari befant seg i Roma og lyttet med under aksjonen. Spenningen steg da målet steg av bussen og ubekymret slentret tilbake mot leiligheten sin. Han hadde ingen anelse om at han ble skygget av agenter.

Klokken 22.30 gikk Zwaiter inn i oppgangen sin. Han bar på en handlepose med bl.a. brød og en flaske vin. Som vanlig gikk palestineren mot heisen, da to menn dukket fram fra mørket.

Agentene løftet sine Berettaer med lyddempere. De skjøt 12 ganger mens Zwaiter sank sammen på det kalde marmorgulvet.

De to snikmorderne forlot raskt oppgangen. I en sidegate ventet en grønn Fiat som skulle ta dem til flyplassen. Fire timer senere var alle agenter, inklusive Zamir og Harari, fraktet ut av Italia.

Telefonbombe i Paris

Dagen etter mordet på Wael Zwaiter meldte libanesisk radio at «det sionistiske etterretningsvesenet» hadde snikmyrdet en av PLOs «helter».

Palestinerne var ikke i tvil om hva som hadde foregått, selv om ingen mistenkte var blitt pågrepet i Roma.

Palestinerne hevdet også at Zwaiter ikke hadde hatt noe med München-massakren å gjøre, men forsikringene gjorde ikke noe inntrykk på israelerne. Den 8. desember 1972 skaket en bygning på Rue d’Alésia i Paris, og israelerne kunne stryke ut enda et mål på ­listen: Mahmoud Hamshari.

Den drepte var PLOs representant i Frankrike; han døde da en telefonbombe eksploderte i hans egen leilighet. De neste månedene ble ytterligere to ­ledende medlemmer av PLO drept i europeiske hovedsteder.

Palestinere med terror på samvittigheten visste at de ble jaget av Israel, og de fleste prøvde nå å unngå å forlate den libanesiske hovedstaden, der de enn så lenge kunne føle seg trygge. Men Mossad planla å slå til også i løvens hule.

Soldater med BH og parykk

I 1973 hadde Libanon blitt mange palestineres hjem etter at Jordans kong Hussein hadde drevet dem ut av riket sitt i 1970.

Libanons hovedstad Beirut hadde utviklet seg til et terrorsenter, der mange palestinske menn åpenlyst gikk rundt i gatene med et våpen slengt over skulderen. Militante grupper planla nye aksjoner og vervet folk i nettopp Beirut.

Mossads ledere begynte å planlegge et storstilt angrep våren 1973.

Tre mål som sto høyt på dødslisten skulle likvideres samtidig: 43 år gamle Abu Youssef, 38 år gamle Kamal Adwan og 48 år gamle Kamal Nasser, som alle hadde viktige posisjoner i PLO. Etterretning avslørte at mennene bodde nær hverandre i to blokker i det nordvestlige Beirut.

Å gjennomføre en aksjon i Libanons hovedstad forutsatte at israelerne kunne ta seg inn og komme seg raskt ut igjen. Det var derfor hemmelige agenter som tok seg av ­forberedelsene og observasjonene i Beirut, mens elitesoldater fra spesial­styrken Sayeret Matkal var utpekt til å utføre den blodige oppgaven det var å ­storme boligblokkene.

Blant lederne av den utvalgte Sayeret Matkal-enheten var 27 år gamle Muki Betser og 31 år gamle Ehud Barak, som senere skulle bli ­israelsk statsminister.

De to unge lederne skulle seile fra havnen i Haifa til Beirut sammen med 14 av styrkens beste soldater. Vel fremme skulle de ta seg frem til målenes bopel og drepe dem:

«Vår idé var å fullføre oppdraget så raskt som mulig og unngå å starte en mindre krig i Beiruts gater,» erindret Betser, som sammen med kollegene trente på angrepet hver kveld i to uker på en byggeplass i Tel Aviv.

Snikmord krevde stor oppfinnsomhet

Giftig tannpasta, en bombe i hotellsengen og angrep med et Apache-helikopter. Mossad måtte utvikle nye metoder når målene skulle rammes.

Soldatene var forkledd som turister, flere av dem var iført kjole, parykk og BH slik at de kunne tas for kvinner i mørket. På den måten håpet soldatene å unngå å vekke mistanke hos det libanesiske ­politiet og palestinske vaktfolk.

«Jeg bar en moteriktig veske som var stor nok til å romme masse sprengstoff,» fortalte Ehud Barak mange år senere. Han ankom leiligheten utkledd som en attraktiv brunette.

Alt var planlagt ned til minste detalj, og om kvelden 8. april 1973 sto elitesoldatene klare i Haifa. Betser holdt en siste oppildnende tale til gruppen:

«Ifølge staten har disse tre mennene begått krigsforbrytelser. Dette er hevnen for München. Vi skal få dem til å føle vår vrede og få dem til å frykte oss.»

Blodet flyter i Beirut

Etter syv timers seilas fikk Muki ­Bet­ser og Ehud Barak omsider øye på storbyen Beiruts funklende lys i det fjerne.

I små, sorte gummibåter padlet soldatene lydløst det siste stykket inn til stranden i nærheten av et hotell der Mossad-agenter sto klare med tre biler av merket Buick, noe som understreket turistinntrykket.

Beirut var en liberal by i 1972 – omtalt som «Midtøstens Paris» – og de ­forkledde elitesoldatene i amerikanske biler vakte ingen oppsikt; de crui­set tilsynelatende bare rundt for å finne en fest i den nattemørke storbyen.

“Israelerne var ved dørene våre, så enkelt var det”. Salah Khalaf, grunnleggeren av terroristgruppen Svart september.

20 minutter senere, klokken 1.30, rullet bilene inn i en sidegate nær ­må­le­nes leiligheter.

Elitesoldatene steg ut og slentret bortover mot inngangen, noen av dem arm i arm som forelskede par. Israelerne spilte rollene sine så perfekt at to li­ba­ne­si­ske betjenter passerte gruppen uten å fatte mistanke. Ved boligblokkene delte styrken seg.

Ehud Barak ble stående på gaten med en enhet som hadde til oppgave å forhindre utenforstående i å komme til unnsetning. Samtidig gikk tre an­dre grupper inn i oppgangene for å drepe hvert sitt mål.

Betser førte sine tre menn inn gjennom bygningen der Abu Youssef bodde i sjette etasje. Ingen i lobbyen bet seg merke i de fremmede. Først da soldatene med raske skritt beveget seg opp trappene, trakk de våpnene sine.

Betser hadde sin Uzi i hånden da mennene listet seg mot Abu Youssefs leilighet. De plasserte sprengstoff under døren, og deretter trykket Betser tre ganger på den medbrakte senderen som ga lyssignaler til Barak om at gruppen var på plass og klar til angrep.

De to andre gruppene som hadde trengt inn i bygningen ved siden av gjorde det samme, så alle enheter kunne storme leilighetene samtidig.

Kort tid etter fikk Betser fem blink fra Barak. Angrepssignalet. Eksplosjonen rev opp Abu Youssefs dør, og israelerne styrtet inn. Betser rakk akkurat å se at Abu Youssef løp inn på soverommet og stengte døren etter seg.

Instinktivt holdt Betser inne avtrekkeren på Uzi-en, og kulene fra automatvåpenet gjennomboret døren og veggen inn til soverommet.

Da elitesoldatene sparket inn restene av soveromsdøren, lå Abu Youssef død på gulvet. Også palestinerens kone og tre livvakter var drept under lynaksjonen.

I bygningen på andre siden av veien var de to andre Sayeret Matkal-gruppene også fremme ved målenes leiligheter.

Kamal Nasser hadde sittet ved skrivebordet sitt i pyjamas, men til tross for ­forskrekkelsen kastet palestineren seg raskt ned under bordet og avfyrte et pistolskudd. En israelsk soldat ble truffet i beinet før kameratene i en­heten pepret Nasser med skudd.

Da den tredje gruppen stormet ­Adwans leilighet, løp den 38 år gamle palestinske sabotasjelederen umiddelbart bort fra kona og barna i stuen for å få tak i sin AK-47.

Mossad, angrep

© Claus Lunau / Historie

PFLP-hovedkvarter jevnet med jorden

Samtidig med Sayeret Matkal-soldatenes likvideringsaksjon slo israelerne til mot et PFLP-hovedkvarter sørvest i Beirut.

14 kommandosoldater ble eskortert fram til målet av Mossad-sjåfører, men angrepet bød straks på problemer da PFLP-komplekset var bevoktet av 100 tungt bevæpnede palestinere.

En intens skuddveksling fulgte, men israelerne klarte til slutt å plassere ut sprengstoff og få deler av bygningen til å kollapse. Som planlagt ble soldatene hentet ut av helikoptre fra det israelske flyvåpenet.

To kom­mandosoldater ble drept og en såret under denne aksjonen.

Adwan rakk imidlertid bare å gripe rundt skjeftet før israelernes kuler gjennomhullet ham. Elitesoldatene fylte de medbrakte veskene med papirene hans – de kunne muligens gi Israel viktig informasjon om palestinernes kommende aksjoner.

To minutter etter stormingen forlot styrken leiligheten, men da en dør plutselig gikk opp ute på gangen, avfyrte israelerne våpnene på ren refleks. En eldre italiensk kvinne som undret seg over ståket, ble drept på stedet.

Nede på gaten holdt Ehud Barak vakt iført parykk og sminke mens de tre likvideringsenhetene løp tilbake til bilene. Da den siste av fluktbilene kjørte av gårde, kastet elitesoldatene spikermatter ut på veien slik at det libanesiske politiet ikke skulle forfølge dem.

Ved totiden var alle elitesoldatene tilbake i gummibåtene. Oppdraget var fullført.

Israelerne ergret seg imidlertid over at «Den røde prins» ikke hadde vært på besøk hos en av de tre likviderte toppene. Men Salameh fortalte senere at han hadde vært ganske tett på:

«Jeg bodde 50 meter fra avdøde Abu Youssef. Det var én grunn til at de israelske snikmorderne ikke kom hjem til meg: Huset var bevoktet av 14 menn.»

Salameh spores til Lillehammer

Israelerne var begeistret over suksessen i Beirut. De hadde bevist at de kunne ramme mål selv i den byen der ­palestinerne følte seg tryggest. ­Angrepet satte også spor hos Svart septembers grunnlegger, Salah Khalaf:

«Israelerne var ved dørene våre,» innrømmet Khalaf flere år senere.

Men om Mossad hadde håpet at jakten på terroristene skulle dempe fiendens kamplyst, tok agentene grundig feil. Palestinerne svarte med nye angrep. Flere antatte israelske ­etterretningsagenter ble bl.a. drept i USA og Europa våren og sommeren 1973.

For begge parter sto gjengjeldelse sentralt, drap avlet drap.

I juli 1973 hadde Mossad drept åtte palestinere på dødslisten. Men det viktigste målet, «Den røde prins», manglet fremdeles.

Derfor ble israelerne oppmuntret da etterretningen deres tydet på at «prinsen» var på vei til Lillehammer for å møte en ung ­algerier som hadde ­forbindelse til Svart september. De to var angivelig i ferd med å planlegge terrorangrep i Skandinavia.

Et team på rundt 12 agenter med Michael Harari i spissen ble sendt til Lillehammer, der de det neste døgnet observerte at algerieren hadde samtaler med Salameh.

Seks agenter, deriblant en ­kvinne, Sylvia Raphael, ble fengslet og dømt av norsk politi etter fiaskoen i Lillehammer.

© ntb/ritzau scanpix

Mossad avslørt på Lillehammer

Etter drapet på servitøren Ahmed Bouchiki i Lille­hammer var norsk politi snare med å pågripe seks Mossad-agenter før de kom seg ut av landet.

Israelerne ble avhørt – og særlig én av dem var svært snakkesalig. Han led av klaustrofobi og ønsket seg desperat en større celle. Snart fant de norske etterforskerne beviser for ­israelernes innblanding i drapet, og de avslørte også en dekkadresse.

Her fant politiet en nøkkel til en leilighet i Paris. Denne informasjonen ble delt med fransk politi som etter en ransaking fant nøklene til flere dekk­adresser i den franske hovedstaden.

For første gang kunne Israels innblanding i drap på palestinere rundt om i Europa dokumenteres svart på hvitt, og en haug med Mossad-agenter var nødt til å trekke seg ut av kontinentet. Internasjonalt press gjorde at Israels statsminister Golda Meir snart avlyste «Operasjon Guds Vrede».

Mossads viktigste mål ble nå skygget nøye mens han ­beveget seg rundt i byen – først på sykkel og senere gående sammen med en gravid, norsk kvinne.

Zvi Zamir, som skulle gi den ende­lige godkjenningen om en likvidering, var ennå ikke kommet til Norge, men Harari turde ikke vente på sjefen sin.

Om kvelden den 21. juli bød det seg en mulighet til å slå til mot «Den røde prins», som ­befant seg i en kinosal sammen med den gravide ­kvinnen. Harari tok kontakt med Zamir, som hadde mellomlandet i Amsterdam.

«Er det vår mann?» ville Zamir vite.

«Ja», svarte Harari.

«Er du sikker?»

«Ja!»

«OK, da har du min tillatelse.»

Dødsdommen var avsagt, og da paret forlot kinoen klokken 22.35 ventet to agenter på dem i mørket. 10 lyd­dempede pistolskudd trengte inn i målet mens kvinnen falt skrikende på kne ved siden av offeret.

Den israelske jubelen varte ikke lenge. Allerede neste morgen kunne norske aviser avsløre at en marokkansk inn­vandrer ved navn Ahmed Bouchiki var blitt myrdet i Lillehammer foran øynene på sin gravide kone.

Mossad hadde ikke likvidert Salameh, men en uskyldig servitør. Han hadde tilfeldigvis kommet i prat med den algirske mannen fra Svart september dagen før, fordi de begge snakket arabisk. Katastrofen var total.

© As safir/ap/ritzau scanpix

Kunstmaler drepte «Den røde prins»

Etter fem mislykkede forsøk på å lik­videre Ali Hassan Salameh – kjent som «Den røde prins» – kom Mossad til slutt i mål i 1979.

Etter fiaskoen i Lillehammer seks år tidligere hadde ­«Operasjon Guds Vrede» vært stilt i bero, men i 1978 ble jakten på de ansvarlige for München-massakren tatt opp igjen. I mellomtiden hadde Mossad skiftet taktikk; etterretningstjenesten gikk nå i større grad inn for å infiltrere fienden ved å bruke sivilister og vervede overløpere i stedet for agenter.

En av disse nye agentene var en kvinne som kun var kjent under dekknavnet Erika Chambers.

Offisielt var hun kommet til Beirut som medarbeider i en veldedighetsorganisasjon som jobbet med palestinske flyktninger. I den forbindelse hadde hun møtt Salameh, som hadde tatt henne med på forskjellige arrangementer.

Chambers lærte seg Salamehs daglige ­rutiner og leide en leilighet i Beirut i nærheten av hans bopel.

Den 22. januar 1979 satt hun, som så ofte før, på balkongen og malte. Men i virkeligheten ventet hun på at to Chevroleter – den ene med Salameh selv, den andre med livvaktene hans – skulle kjøre forbi.

Nede på gaten sto Erika Chambers’ røde folkevogn parkert med 100 kilo sprengstoff.

Da Salameh passerte, detonerte hun – eller muligens en annen agent – den kraftige bomben. Salameh og fire av livvaktene hans ble drept.

Mossads mål nummer én var eli­minert, men prisen ble høy: Fire sivile ble drept og 18 ble såret.

Mossad bremset ned

Lillehammer ble et hardt slag for Mossad, for det tok ikke norske myndigheter lange tiden å oppdage forbindelsen mellom drapet og staten Israel.

Seks agenter ble holdt igjen og avhørt, og Mossad hadde plutselig store problemer med å overbevise omverdenen om at Israel ikke hadde gjennomført et attentat på fremmed jord. Harari og Zamir leverte inn sine oppsigelser på Golda Meirs kontor, men Israels jernkvinne nektet å akseptere dem:

«Dere kan ikke bare reise dere og gå, det er arbeid som skal gjøres,» lød svaret fra statsministeren.

Hendelsen hadde gitt «Operasjon Guds Vrede» et ødeleggende slag, og den ble innstilt. Men israelerne glemte ikke dødslisten, og først på begynnelsen av 1990-tallet ble operasjonen skrinlagt, ifølge observatører.

Ingen vet med ­sikkerhet hvor lang Mossads liste over palestinere som skulle likvideres var. Men én ting er sikkert: øverste sjef for operasjonen, Aharon Yariv, angret ­aldri på israelernes framferd, selv om det kostet minst 10 uskyldige mennesker livet og såret mange flere:

«Med hensyn til Svart september hadde vi ikke noe annet valg, og det virket. Er det moralsk akseptabelt? Det kan diskuteres. Er det politisk nødvendig? Det var det,» slo Yariv fast i 1993.