Selvmordsangrep i Beirut

Hele natten har libanesiske militser – særlig de sjiamuslimske – sendt byge på byge av geværkuler over flyplassområdet. Men denne søndagsmorgenen, 23. oktober 1983, er forstedene i det sørlige Beirut, der flyplassen ligger, så stille at Russell til og med kan høre fuglene kvitre i tretoppene.

Sersjanten har oppsynet med vaktene som er plassert ut rundt den fire etasjer høye såkalte BLT-bygningen, der USAs utsendte marineinfanterister har hatt hovedkvarter i de siste 13 månedene.

Her sover 350 av Russells kamerater. Fra vaktbua rett foran BLT-bygningens søndre inngang kan Russell se fem av de ni vaktpostene rundt bygningen. Han har ryggen vendt mot vaktpostene da han hører støy i retning den store parkeringsplassen et par hundre meter sør for bygningen.

Lyden er ganske svak, og får ham ikke til å snu seg med en gang. Like etter forandrer lyden seg til noe som minner om en brølende dieselmotor.

Russell snur hodet og ser en gul Mercedes lastebil på parkeringsplassen. Lastebilen har høy fart og er på vei mot piggtrådgjerdet som skiller parkeringsplassen fra marineinfanteristenes område.

Kl. 06.21: Lamslåtte vakter

Korporal Eddie DiFranco, som bemanner vaktposten like øst for piggtrådgjerdet ut mot parkeringsplassen, har også sett den gule lastebilen. Men han reagerer ikke, for det kjører flere slike inn og ut av flyplassen hver dag.

Kjøretøyet sirkler én gang rundt på plassen. Plutselig øker det farten og styrer rett mot avsperringen. DiFranco tror knapt det han ser da den flere tonn tunge lastebilen braser gjennom piggtråden noen meter fra posten hans.

Febrilsk river han M-16 automatgeværet ned fra skulderen. Det er ikke ladd. DiFranco må først ta ladegrep. Idet kjøretøyet passerer, registrerer han at føreren er en mann med mørkt skjegg.

Korporalen er nå omsider klar til å skyte. Raskt retter han geværet mot lastebilen, men den er allerede et godt stykke forbi ham. Heller ikke vaktposten på motsatt side har rukket å skyte. Skrekkslagne ser de begge hvordan lastebilen fortsetter i høyt tempo mot BLT-bygningens sørlige inngang.

Kl. 06.22: Sersjant Russell løper for livet

Stephen Russell ser den gule Mercedes-lastebilen komme direkte mot seg. Lynraskt griper han sin kaliber-45 pistol og går ut av vaktbua like foran inngangen til BLT-bygningen.

Et øyeblikk vurderer han å skyte, men lastebilen er altfor rask – og altfor nær. I en brøkdel av et sekund ser sersjanten føreren gjennom den store bilruten. Mannen smiler.

Uten å tenke snur Russell seg og spurter inn gjennom den store, åpne lobbyen i BLT-bygningen bak ham. På vei gjennom den store hallen ser han en marineinfanterist i joggetøy: «Løp, for helvete!» roper han og spurter mot bakdøren ut fra lobbyen.

Mens han løper, hører Russell lastebilen komme nærmere og nærmere. Han har aldri i sitt liv løpt så fort. Endelig er han ute av bakdøren, og i farten legger han merke til en vaktpost utenfor bygningen: «I dekning!» roper han til soldaten, som reagerer spontant og kaster seg på bakken.

Selv spurter Russell ut på en parkeringsplass bak BLT-bygningen. I farten snur han hodet og ser lastebilen brase gjennom vaktskuret hans. Planker og sandsekker spruter som en tidevannsbølge inn gjennom lobbyen.

Russell fortsetter å løpe. Da han ser seg tilbake etter noen sekunder, står lastebilen stille inne i lobbyen. I samme øyeblikk ser han et oransje lysglimt og kjenner en kraftig bølge av intens varme som kaster ham fem meter gjennom luften.

Kl. 06.22: Begravd i betong

Lyden av høye rop og skudd får korporal David Wilcox på beina. Han befinner seg i andre etasje i BLT-bygningen. Nå griper han pistolen og skynder seg mot døren. Før han rekker å ta i håndtaket, blir­ døren revet av hengslene og slengt mot ham.

Lufttrykket sender Wilcox i bakken, før veggene begynner å bevege seg mot ham med faretruende fart.

Da han åpner øynene igjen, er hele høyre side av kroppen begravd under stein og betongrester.

En ståldrager har gjennomboret den øverste delen av høyre arm, og skulderbladet er knust. Den verste smerten kommer fra ryggen. Han har knust nyrene mot et vannrør.

Wilcox kan nesten ikke røre seg. Han oppdager snart at han ikke er alene. En ingeniørsoldat som før eksplosjonen befant seg i rommet rett over rommet til Wilcox, ligger nå bare tre meter fra ham på den andre siden av en enorm betongplate.

En annen betongplate ligger oppå ingeniørens bryst. Hver gang han trekker pusten, presser lungene mot de knuste ribbeina. Wilcox glemmer sine egne smerter og forsøker å holde mannen ved bevissthet.

Kl. 06.22: Soldat faller fire etasjer

På taket av BLT-bygningen ligger korporal Robert Calhoun i soveposen. Han og kompanjongen har ansvar for kommunikasjonen med de amerikanske marinefartøyene utenfor kysten av Libanon.

Radioutstyret er derfor rigget til på taket av bygningen. Calhoun våkner av rop. Begge to ligger fortsatt i soveposene da midten av taket plutselig åpner seg og pumper flammer og røyk høyt opp i luften, som en vulkan.

I neste sekund merker Calhoun at bygningen begynner å helle. Med et øredøvende drønn raser etasje etter etasje sammen. De to mennene seiler rundt på restene av taket i soveposene.

Da de omsider ligger stille, er Calhoun dekket av betongbiter. Etter mye om og men kommer han seg løs, og da han reiser seg, kan han nesten ikke tro hvor nær bakken han er – høyst fem meter.

Enda mer uvirkelig er synet av de lemlestede kroppene som ligger på bakken og i ruinene. Fra haugene av betong og steiner stiger søyler av røyk og støv. Calhoun hører en klagende lyd.

Kameraten hans ligger halvt begravd under ruinene. Med hendene graver han alt han kan for å befri vennen, helt til han mister besinnelsen: «Hold kjeft, hold kjeft!» brøler han irrasjonelt til kameraten, som ikke har sagt et ord.

Kl. 06.23: Russell kan ikke røre seg

Etter sprinten ut av bygget og sjokket fra eksplosjonen, ligger sersjant Russell ubevegelig på parkeringsplassen bak den sammenraste bygningen. Han aner ikke hvor lenge han har vært bevisstløs, men kjenner en voldsom smerte i beina.

Den er så intens at han holder på å besvime. «Det er for helvete ikke mulig, det går ikke an, jeg fatter det ikke», mumler han for seg selv.

Det eneste han hører er lydene han lager selv, ellers er stillheten rundt ham total. Russell har aldri før opplevd en så intens stillhet. Plutselig hører han en stemme klynke: «Å gud, hjelp meg».

Like etter hører Russell den samme bønnen fra en annen stemme til venstre for seg. Begge stemmene kommer fra haugene av betong og forvridde ståldragere som er spredt utover hele området.

Russell forsøker instinktivt å ake seg mot de usynlige ofrene, men det er umulig. Smerten gjør det komplett umulig å bevege seg. Han ser ned for å lokalisere årsaken, og ser at den venstre foten hans er bøyd innover i en unaturlig vinkel.

Venstre hånd er blodig, og eksplosjonen har revet av både hud og kjøtt. En jevn strøm av blod siler nedover det støvete ansiktet hans fra et åpent sår på venstre side av hodet. Sersjanten gir opp og legger seg til å vente.

Kl. 06.24: Tror ikke sine egne øyne

Oberst Timothy Geraghty, øverstkommanderende for marineinfanteriets oppdrag i Beirut, løper i full fart ned trappene i bygningen der marineinfanteriets kommandosenter holder til. Bygningen ligger noen hundre meter nord for BLT-bygningen.

Obersten er sikker på at det er kommandosenteret som har blitt utsatt for noe. Da han kommer ut, er hele flyplassområdet innhyllet i en tett støvsky. Obersten kan imidlertid raskt slå fast at kommandosenterets­ bygning er intakt.

Forvirret løper han videre. Hakk i hæl følger hans underordnede, major Melton. De løper fra bygning til bygning uten å se noen store skader.

Geraghty kjenner hvordan det knyter seg i magen. De to offiserene snur seg mot sør akkurat idet den altomsluttende støvskyen løser seg opp. «Oh my God, BLT-bygningen er borte!» gisper major Melton.

Oberst Geraghty tror ikke sine egne øyne. Som forsteinet står han og stirrer på restene av den fire etasjer høye bygningen, som nå bare er litt over en etasje høy. Han vet at 350 av mennene hans ligger under de flere tonn tunge betongelementene.

Selv på avstand kan han høre utydelige skrik om hjelp fra haugene av betong. De to offiserene løper tilbake til kommandosenteret for å organisere redningsoperasjonen.

Kl. 06.25: Sersjant Russell reddes

Tre minutter etter eksplosjonen kommer det første organiserte redningsarbeidet i gang. Major Douglas Redlich og to andre offiserer som befant seg over 250 meter fra BLT-bygningen under angrepet, er de første som når frem til ruinene.

Alt 50-60 meter fra den knuste bygningen ser de støvete klumper av menneskekjøtt på bakken mellom betong og ståldragere. Da major Redlich kommer nærmere, ser han en skadet mann ligge på parkeringsplassen omtrent der BLT-bygningens bakdør var før. Det er sersjant Russell.

Redlich kneler ved siden av sersjanten, som biter smerten i seg og ber om hjelp til å reise seg opp på albuen slik at han kan se den knuste bygningen. Da han ser ruinene, blir han helt stille. Like etter blir Russell båret til en oppsamlingsplass for sårede, og siden fløyet ut til marinefartøyet Iwo Jima for å få behandling.

Imens spurter major Redlich bort til den rykende ruinen for å danne seg en oversikt over omfanget. Han vet at hvert minutt kan bety forskjellen mellom liv og død for de sårede nede i ruinen.

Redlich frykter særlig at de skal bli kvalt av røyken som stiger opp fra haugene av knust betong.

VIDEO: Se opptak fra kaoset etter bombingen

Flere soldater har kommet til. Synet av de enorme ødeleggelsene er så ubegripelig at de fleste bare stopper opp og stirrer på det som er igjen av bygningen.

«Slutt å glo», roper majoren til de forsteinede soldatene, og beordrer dem til å gå to og to og lete etter overlevende.

Like etter kommer en soldat med en gaffeltruck for å rydde en vei for andre maskiner. Redlich gir en gruppe marineinfanterister beskjed om å fjerne lik og kroppsdeler fra arbeidsområdet.

De unge mennene ser rådville på majoren, usikre på hvordan de skal gripe an den makabre oppgaven. Resolutt begynner Redlich og en annen offiser å plukke opp avrevne armer og bein fra bakken og legge lemmene på en båre. Det røsker de andre ut av tafattheten, og snart er soldatene i gang med å samle sammen blodige menneskedeler.

Kl. 06.35 Ny bilbombe skaper frykt

Vel ti minutter etter eksplosjonen er redningsoperasjonen i full gang. Under ledelse av major Redlich har store maskiner nå begynt å flytte på betongrestene, mens grupper av marineinfanterister leter i ruinene etter sårede.

Samtidig får marineinfanteristene beskjed om at også de franske styrkenes bygning noen kilometer lenger nord er jevnet med jorden av en lastebil med eksplosiver.

Alle frykter nå at flyplassen skal bli angrepet igjen – den ukjente fienden er tilsynelatende skremmende velorganisert og uhyre målrettet.

Det har ikke Redlich tid til å uroe seg over. Han og hans menn har bare én ting i tankene: å redde liv. Med alt fra løftestenger til tunge maskiner forsøker de febrilsk å komme ned til sine sårede kamerater.

For manges vedkommende kommer hjelpen for sent, men i flere tilfeller viser det seg at ofre som først blir antatt døde, faktisk er i live. Blant dem er en ung soldat som er regelrett skalpert og har brukket begge armene og beina.

Mannen har ingen merkbar puls i håndleddet, men etter en kort stund i frisk luft klarer en sivil lege å finne puls i halsen. Soldaten blir evakuert i all hast.

Da bergingsmannskapene like etter får løs en annen fastklemt soldat fra virvaret av betong og ståldragere, hører de en strøm av edder og forbannelser fra ruinhaugen.

I iveren etter å befri mannen har de kommet i skade for å stable betongen de har fjernet oppå to andre soldater som ligger skjult nede i ruinene. Den ene av de skadde har kommet til seg selv under det økte trykket, og skjeller nå kameratene ut etter noter. Det blir hans redning.

Kl. 09.00: Wilcox fastklemt i mørket

Korporal David Wilcox har ingen anelse om hvor lenge han har ligget fastklemt etter at rommet hans kollapset rundt ham i eksplosjonen. Det føles som om han har tilbrakt et helt liv her nede i det røykluktende mørket.

Smerten fra de knuste nyrene er skarp og konstant. Kort etter eksplosjonen hørte han folk skrike. Deretter kunne han svakt høre bergingsfolk og ofre rope til hverandre.

Men hans egne rop er det ingen som har hørt. I stedet har han de siste timene forsøkt å berolige ingeniøren som ligger hardt såret noen meter fra ham, fastklemt under en betongplate.

Plutselig hører Wilcox stemmer. Et redningsgruppe ledet av sersjant Randy Gaddo er i gang med å grave seg ned gjennom ruinene, og er nå så nær at Wilcox tydelig kan høre stemmene deres.

Korporalen bruker det vesle han har av krefter på å rope, og til slutt hører Gaddo ham. Men han greier ikke å lokalisere hvor lyden kommer fra: «Fortsett å snakke», roper Gaddo.

Wilcox tenker seg om et øyeblikk, og begynner deretter å synge så høyt han kan. Febrilsk graver Gaddos folk seg ned gjennom betonghaugen.

De finner den fastklemte ingeniøren først, men idet de fjerner betongplaten fra brystet hans, utvider mannens lunger seg og punkteres umiddelbart av de knuste ribbeina. Uten å kunne gjøre noe ser sersjant Gaddo at ingeniøren dør av kvelning.

Gaddo fortviler og tråkker på betongplaten som ligger oppå Wilcox: «Gå vekk!» gisper Wilcox høylytt fra mørket.

Verken Gaddo eller de andre ante at han lå der, og nå graver seg i all hast ned ved siden av den sårede soldaten. For første gang på flere timer ser Wilcox lys.

Redningsfolkene får fjernet betongplaten over korporalens bryst, og med hjelp fra Gaddo klarer han å reise seg: «Herregud», mumler han da han ser de enorme ødeleggelsene.

David Wilcox er blant de siste som reddes ut av ruinene. Rundt middagstider blir den siste overlevende – en feltprest – hentet ut fra katastrofeområdet. Redningsfolkene fortsetter seks dager til, men finner bare døde.

Da tapene er talt opp, står det klart at 241 soldater, blant dem 220 marineinfanterister, har mistet livet. For korpset er angrepet dermed det mest dødbringende på én enkelt dag siden andre verdenskrig.

Februar 1984 USA ut av Libanon

Tre måneder etter angrepet tar USAs president Reagan konsekvensen av de økende tapene og beordrer marineinfanteriet ut av Libanon.

For første gang er supermakten jaget på flukt – ikke av en statlig hær – men av en liten, anonym milits bevæpnet med menn som er villige til å ofre alt og bruke sin egen kropp til å knuse fienden. Selvmordsbomberens tid er i gang.

Fysisk sett kom Stephen Russell, Robert Calhoun og David Wilcox seg etter angrepet, men de psykiske arrene forsvant aldri. I 2008 uttalte Russell at han fortsatt klandret seg selv: «Jeg kunne ha gjort noe, men alt skjedde så fort. Jeg er lei meg, lei for at jeg var der».