Sersjant Stephen Russell speider årvåkent utover flyplassområdet i Libanons hovedstad Beirut. Klokken er kvart over seks, og det første sollyset titter frem over Libanon-fjellene i øst. Det er en vakker morgen – svært stille.
Den 28 år gamle amerikanske marineinfanteristen kjenner et snev av uro. Normalt ville han hørt lyden av den libanesiske borgerkrigen som de siste åtte årene har forvandlet Beirut fra Midtøstens turistperle til noe som minner om det utbombede Berlin i 1945.
RASKT OVERBLIKK: Beirut i 1983
Borgerkrigen i Libanon har vart i åtte år. Stridens kjerne er blant annet palestinernes frigjøringsorganisasjon PLO, som har base i landet. I 1982 invaderer Israel og ut kaster PLO. En fredsstyrke bestående av blant annet USAs marineinfanteri, sendes til landet. Styrken blir trukket inn i den kronglete konflikten.
Øyenvitner
Fem soldater opplevde det amerikanske marineinfanteriets mareritt på nært hold. De fortalte senere sine historier.

Stephen Russell

David Wilcox

Timothy Geraghty

Robert Calhoun

Randy Gaddo
Hele natten har libanesiske militser – særlig de sjiamuslimske – sendt byge på byge av geværkuler over flyplassområdet. Men denne søndagsmorgenen, 23. oktober 1983, er forstedene i det sørlige Beirut, der flyplassen ligger, så stille at Russell til og med kan høre fuglene kvitre i tretoppene.
Sersjanten har oppsynet med vaktene som er plassert ut rundt den fire etasjer høye såkalte BLT-bygningen, der USAs utsendte marineinfanterister har hatt hovedkvarter i de siste 13 månedene.

USAs marineinfanterister skulle opprettholde ro i Beiruts sørlige, sjia-dominerte forsteder.
Her sover 350 av Russells kamerater. Fra vaktbua rett foran BLT-bygningens søndre inngang kan Russell se fem av de ni vaktpostene rundt bygningen. Han har ryggen vendt mot vaktpostene da han hører støy i retning den store parkeringsplassen et par hundre meter sør for bygningen.
Lyden er ganske svak, og får ham ikke til å snu seg med en gang. Like etter forandrer lyden seg til noe som minner om en brølende dieselmotor.
Russell snur hodet og ser en gul Mercedes lastebil på parkeringsplassen. Lastebilen har høy fart og er på vei mot piggtrådgjerdet som skiller parkeringsplassen fra marineinfanteristenes område.

Fra Middelhavet skjøt USAs marine mot den libanesiske hærens motstandere.
President Reagan ble fienden
I september 1982 ga president Ronald Reagan USAs marineinfanteri ordre om å sende 1400 soldater til Libanons hovedstad Beirut. Soldatene skulle ikke føre krig, men sammen med franske og italienske soldater fungere som en fredsbevarende styrke i det borgerkrigsherjede landet som i juni 1982 var blitt invadert av Israel.
USA fikk ansvaret for Sør-Beirut, der flyplassen lå. I området bodde det flest sjiamuslimer. Marineinfanteriet skulle være nøytralt overfor de stridende partene, mens en nasjonal libanesisk hær (LAF) ble bygd opp.
Særlig sjiamuslimene og druserne (et arabisktalende syrisk folk) var imidlertid motstandere av Libanons nye regjering og LAF, som de kjempet hardt imot.
Da president Reagan innså at LAF var i ferd med å tape, ga han i september 1983 ordre om å bombe drusernes stillinger i fjellene.
Dermed forsvant USAs nøytralitet. Reagan hadde tatt parti. En nydannet milits satte derfor alt inn på å drive amerikanerne ut. Militsen ble senere kjent som Hizbollah.
Kl. 06.21: Lamslåtte vakter
Korporal Eddie DiFranco, som bemanner vaktposten like øst for piggtrådgjerdet ut mot parkeringsplassen, har også sett den gule lastebilen. Men han reagerer ikke, for det kjører flere slike inn og ut av flyplassen hver dag.
Kjøretøyet sirkler én gang rundt på plassen. Plutselig øker det farten og styrer rett mot avsperringen. DiFranco tror knapt det han ser da den flere tonn tunge lastebilen braser gjennom piggtråden noen meter fra posten hans.
Febrilsk river han M-16 automatgeværet ned fra skulderen. Det er ikke ladd. DiFranco må først ta ladegrep. Idet kjøretøyet passerer, registrerer han at føreren er en mann med mørkt skjegg.
Korporalen er nå omsider klar til å skyte. Raskt retter han geværet mot lastebilen, men den er allerede et godt stykke forbi ham. Heller ikke vaktposten på motsatt side har rukket å skyte. Skrekkslagne ser de begge hvordan lastebilen fortsetter i høyt tempo mot BLT-bygningens sørlige inngang.
Kl. 06.22: Sersjant Russell løper for livet
Stephen Russell ser den gule Mercedes-lastebilen komme direkte mot seg. Lynraskt griper han sin kaliber-45 pistol og går ut av vaktbua like foran inngangen til BLT-bygningen.
Et øyeblikk vurderer han å skyte, men lastebilen er altfor rask – og altfor nær. I en brøkdel av et sekund ser sersjanten føreren gjennom den store bilruten. Mannen smiler.
Uten å tenke snur Russell seg og spurter inn gjennom den store, åpne lobbyen i BLT-bygningen bak ham. På vei gjennom den store hallen ser han en marineinfanterist i joggetøy: «Løp, for helvete!» roper han og spurter mot bakdøren ut fra lobbyen.
Mens han løper, hører Russell lastebilen komme nærmere og nærmere. Han har aldri i sitt liv løpt så fort. Endelig er han ute av bakdøren, og i farten legger han merke til en vaktpost utenfor bygningen: «I dekning!» roper han til soldaten, som reagerer spontant og kaster seg på bakken.
Selv spurter Russell ut på en parkeringsplass bak BLT-bygningen. I farten snur han hodet og ser lastebilen brase gjennom vaktskuret hans. Planker og sandsekker spruter som en tidevannsbølge inn gjennom lobbyen.
Russell fortsetter å løpe. Da han ser seg tilbake etter noen sekunder, står lastebilen stille inne i lobbyen. I samme øyeblikk ser han et oransje lysglimt og kjenner en kraftig bølge av intens varme som kaster ham fem meter gjennom luften.

Den enorme eksplosjonen kunne ses flere kilometer unna.
Eksplosion løftet bygningen fra bakken
Marineinfanteristene holdt til i Beiruts sikreste bygning. Den hadde til og med overlevd flyangrep. Angriperne tok derfor ingen sjanser.
Bygningen USAs marineinfanteri i Beirut brukte som hovedkvarter, gikk for å være bortimot umulig å ødelegge. Den var fire etasjer høy og bygd i betong med ekstra armering.
Libanons flyadministrasjon hadde en gang holdt til der, det samme hadde både syriske og israelske enheter. Selv flyangrep hadde bygningen stått imot.
Likevel forsvant omtrent hele komplekset da lastebilen fylt med sprengstoff eksploderte i bygningens lobby i oktober 1983. Da eksperter fra FBI undersøkte katastrofeområdet, innså de at det verken var flaks eller tilfeldigheter som gjorde at angriperne lyktes så til de grader med aksjonen.
Ifølge FBI var lastebilen fylt med nesten seks tonn sprengstoff av typen PETN. For å forsterke virkningen hadde gjerningsmennene i tillegg fylt kassen med gassflasker. Dette skapte en såkalt termobarisk bombe.
Da den enorme mengden sprengstoff detonerte, spredte den på brøkdelen av et sekund gassen ut til alle deler av bygget, før også gassen eksploderte i en ødeleggende ildkule.
Ifølge FBI tilsvarte sprengkraften 9,5 tonn TNT. Eksplosjonen pulveriserte bygningens tre meter tykke betongsøyler, rev betonggulv og murer fra hverandre og løftet hele komplekset en halv meter opp i luften.

BLT-BYGNINGEN FØR BOMBINGEN

BLT-BYGNINGEN ETTER BOMBINGEN
Kl. 06.22: Begravd i betong
Lyden av høye rop og skudd får korporal David Wilcox på beina. Han befinner seg i andre etasje i BLT-bygningen. Nå griper han pistolen og skynder seg mot døren. Før han rekker å ta i håndtaket, blir døren revet av hengslene og slengt mot ham.
Lufttrykket sender Wilcox i bakken, før veggene begynner å bevege seg mot ham med faretruende fart.
Da han åpner øynene igjen, er hele høyre side av kroppen begravd under stein og betongrester.
En ståldrager har gjennomboret den øverste delen av høyre arm, og skulderbladet er knust. Den verste smerten kommer fra ryggen. Han har knust nyrene mot et vannrør.
Wilcox kan nesten ikke røre seg. Han oppdager snart at han ikke er alene. En ingeniørsoldat som før eksplosjonen befant seg i rommet rett over rommet til Wilcox, ligger nå bare tre meter fra ham på den andre siden av en enorm betongplate.
En annen betongplate ligger oppå ingeniørens bryst. Hver gang han trekker pusten, presser lungene mot de knuste ribbeina. Wilcox glemmer sine egne smerter og forsøker å holde mannen ved bevissthet.
Kl. 06.22: Soldat faller fire etasjer
På taket av BLT-bygningen ligger korporal Robert Calhoun i soveposen. Han og kompanjongen har ansvar for kommunikasjonen med de amerikanske marinefartøyene utenfor kysten av Libanon.
Radioutstyret er derfor rigget til på taket av bygningen. Calhoun våkner av rop. Begge to ligger fortsatt i soveposene da midten av taket plutselig åpner seg og pumper flammer og røyk høyt opp i luften, som en vulkan.
I neste sekund merker Calhoun at bygningen begynner å helle. Med et øredøvende drønn raser etasje etter etasje sammen. De to mennene seiler rundt på restene av taket i soveposene.
Da de omsider ligger stille, er Calhoun dekket av betongbiter. Etter mye om og men kommer han seg løs, og da han reiser seg, kan han nesten ikke tro hvor nær bakken han er – høyst fem meter.
Enda mer uvirkelig er synet av de lemlestede kroppene som ligger på bakken og i ruinene. Fra haugene av betong og steiner stiger søyler av røyk og støv. Calhoun hører en klagende lyd.
Kameraten hans ligger halvt begravd under ruinene. Med hendene graver han alt han kan for å befri vennen, helt til han mister besinnelsen: «Hold kjeft, hold kjeft!» brøler han irrasjonelt til kameraten, som ikke har sagt et ord.

Helvetesmaskin på fire hjul
Selvmorderens lastebil var fylt til randen med sprengstoff og gassbeholdere.
- Rundt seks tonn sprengstoff av typen PETN var pakket på lasteplanet.
- Beholdere med flytende gass var festet til sprengstoffet.
- Under lasten lå 18 centimeter betong og en tre centimeter tykk marmorplate. Slik ble sprengkraften ledet oppover.
Kl. 06.23: Russell kan ikke røre seg
Etter sprinten ut av bygget og sjokket fra eksplosjonen, ligger sersjant Russell ubevegelig på parkeringsplassen bak den sammenraste bygningen. Han aner ikke hvor lenge han har vært bevisstløs, men kjenner en voldsom smerte i beina.
Den er så intens at han holder på å besvime. «Det er for helvete ikke mulig, det går ikke an, jeg fatter det ikke», mumler han for seg selv.
Det eneste han hører er lydene han lager selv, ellers er stillheten rundt ham total. Russell har aldri før opplevd en så intens stillhet. Plutselig hører han en stemme klynke: «Å gud, hjelp meg».
Like etter hører Russell den samme bønnen fra en annen stemme til venstre for seg. Begge stemmene kommer fra haugene av betong og forvridde ståldragere som er spredt utover hele området.
«Herregud, BLT-bygningen er borte». Major Melton etter å etter å ha sett ruinene.
Russell forsøker instinktivt å ake seg mot de usynlige ofrene, men det er umulig. Smerten gjør det komplett umulig å bevege seg. Han ser ned for å lokalisere årsaken, og ser at den venstre foten hans er bøyd innover i en unaturlig vinkel.
Venstre hånd er blodig, og eksplosjonen har revet av både hud og kjøtt. En jevn strøm av blod siler nedover det støvete ansiktet hans fra et åpent sår på venstre side av hodet. Sersjanten gir opp og legger seg til å vente.
Kl. 06.24: Tror ikke sine egne øyne
Oberst Timothy Geraghty, øverstkommanderende for marineinfanteriets oppdrag i Beirut, løper i full fart ned trappene i bygningen der marineinfanteriets kommandosenter holder til. Bygningen ligger noen hundre meter nord for BLT-bygningen.
Obersten er sikker på at det er kommandosenteret som har blitt utsatt for noe. Da han kommer ut, er hele flyplassområdet innhyllet i en tett støvsky. Obersten kan imidlertid raskt slå fast at kommandosenterets bygning er intakt.
Forvirret løper han videre. Hakk i hæl følger hans underordnede, major Melton. De løper fra bygning til bygning uten å se noen store skader.
Geraghty kjenner hvordan det knyter seg i magen. De to offiserene snur seg mot sør akkurat idet den altomsluttende støvskyen løser seg opp. «Oh my God, BLT-bygningen er borte!» gisper major Melton.
Oberst Geraghty tror ikke sine egne øyne. Som forsteinet står han og stirrer på restene av den fire etasjer høye bygningen, som nå bare er litt over en etasje høy. Han vet at 350 av mennene hans ligger under de flere tonn tunge betongelementene.
Selv på avstand kan han høre utydelige skrik om hjelp fra haugene av betong. De to offiserene løper tilbake til kommandosenteret for å organisere redningsoperasjonen.

Hizbollah er ikke fremmed for å vise frem organisasjonens selvmordsbombeutstyr.
Israel vekket den sovende kjempen
Sjiamuslimene ble uskyldige ofre i konflikten mellom Israel og de palestinske militsene som opererte i Sør-Libanon. Til slutt fikk de nok og bygde opp verdens mest fryktede ikke-statlige hær.
Bak angrepet på marineinfanteriet i Beirut i 1983 sto en sjiamuslimsk milits – senere kjent som Hizbollah. Gruppen hadde ikke noe navn på dette tidspunktet, men til gjengjeld et klart mål: å drive Israel ut av Libanon, og
forpurre fredsavtalen landets regjering hadde inngått med den jødiske staten.
Da israelerne invaderte Libanon året før, mottok sjiamuslimene dem som befriere. Israels mål var nemlig å knuse de palestinske militsene som angrep fra Sør-Libanon, der svært mange fra den fattige sjiamuslimske befolkningen bodde.
Militsene hadde terrorisert sjiaene i området i årevis. Det var også de som fikk unngjelde når palestinerne kynisk foretok angrep fra sjia-byer og Israel hevnet seg ved å bombe.
Sjiamuslimenes velvilje mot de israelske styrkene ble imidlertid avløst av hat da israelerne ble værende i Sør-Libanon som okkupasjonsstyrke. Det var en feil Israel skulle komme til å angre bittert. Som Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin senere uttrykte det: «Vi slapp sjia-ånden ut av flasken».
I all hemmelighet hadde iranske spesialister i 1982 begynt å trene unge libanesiske sjiamuslimer i geriljataktikk. De unge krigernes nyopprettede milits, det senere Hizbollah, ble den israelske hærens mest uforsonlige fiende.
Militsen utnyttet sjiamuslimenes historie til å skape en fryktinngytende kampenhet. I år 680 ofret en av de mest berømte skikkelsene innenfor sjia-islam, imam Hussein, seg i kamp mot en fiendtlig hær. For sjiamuslimer er martyrdøden derfor et privilegium.
Det fikk både de amerikanske marineinfanteristene og de israelske styrkene merke da Hizbollahs krigere startet en nådeløs geriljakrig. De neste 17 årene opplevde israelerne gang på gang å bli rammet av bevegelsens fryktede selvmordsbombere. I år 2000 ga Israel opp og trakk seg ut av Sør-Libanon.
Kl. 06.25: Sersjant Russell reddes
Tre minutter etter eksplosjonen kommer det første organiserte redningsarbeidet i gang. Major Douglas Redlich og to andre offiserer som befant seg over 250 meter fra BLT-bygningen under angrepet, er de første som når frem til ruinene.
Alt 50-60 meter fra den knuste bygningen ser de støvete klumper av menneskekjøtt på bakken mellom betong og ståldragere. Da major Redlich kommer nærmere, ser han en skadet mann ligge på parkeringsplassen omtrent der BLT-bygningens bakdør var før. Det er sersjant Russell.
Redlich kneler ved siden av sersjanten, som biter smerten i seg og ber om hjelp til å reise seg opp på albuen slik at han kan se den knuste bygningen. Da han ser ruinene, blir han helt stille. Like etter blir Russell båret til en oppsamlingsplass for sårede, og siden fløyet ut til marinefartøyet Iwo Jima for å få behandling.
Imens spurter major Redlich bort til den rykende ruinen for å danne seg en oversikt over omfanget. Han vet at hvert minutt kan bety forskjellen mellom liv og død for de sårede nede i ruinen.
Redlich frykter særlig at de skal bli kvalt av røyken som stiger opp fra haugene av knust betong.
VIDEO: Se opptak fra kaoset etter bombingen
Flere soldater har kommet til. Synet av de enorme ødeleggelsene er så ubegripelig at de fleste bare stopper opp og stirrer på det som er igjen av bygningen.
«Slutt å glo», roper majoren til de forsteinede soldatene, og beordrer dem til å gå to og to og lete etter overlevende.
Like etter kommer en soldat med en gaffeltruck for å rydde en vei for andre maskiner. Redlich gir en gruppe marineinfanterister beskjed om å fjerne lik og kroppsdeler fra arbeidsområdet.
De unge mennene ser rådville på majoren, usikre på hvordan de skal gripe an den makabre oppgaven. Resolutt begynner Redlich og en annen offiser å plukke opp avrevne armer og bein fra bakken og legge lemmene på en båre. Det røsker de andre ut av tafattheten, og snart er soldatene i gang med å samle sammen blodige menneskedeler.
Kl. 06.35 Ny bilbombe skaper frykt
Vel ti minutter etter eksplosjonen er redningsoperasjonen i full gang. Under ledelse av major Redlich har store maskiner nå begynt å flytte på betongrestene, mens grupper av marineinfanterister leter i ruinene etter sårede.
Samtidig får marineinfanteristene beskjed om at også de franske styrkenes bygning noen kilometer lenger nord er jevnet med jorden av en lastebil med eksplosiver.

De franske soldatenes ni etasjer høye hovedkvarter ble jevnet med jorden.
Franskmenn ble bombet minutter senere
Noen minutter etter bombeangrepet på de amerikanske marineinfanteristenes hovedkvarter, ankom en lignende lastebil de franske fallskjermtroppenes hovedkvarter i en nietasjes bygning seks kilometer lenger nord.
Da lastebilen forsøkte å passere sperringene, begynte de franske soldatene å skyte. 14 meter fra bygningen stanset kjøretøyet etter at soldatene greide å sette sjåføren ut av spill. Under ett minutt senere eksploderte lastebilens dødbringende last, sannsynligvis detonert på avstand av medsammensvorne.
Eksplosjonen, som var utløst av under halvparten så mye sprengstoff som ble brukt i angrepet på amerikanerne, pulveriserte bygningen og drepte 58 franske soldater. Årsaken til angrepet var trolig at Frankrike, i likhet med USA, aktivt hadde støttet den nasjonale libanesiske hæren med militære angrep mot landets militser.
Alle frykter nå at flyplassen skal bli angrepet igjen – den ukjente fienden er tilsynelatende skremmende velorganisert og uhyre målrettet.
Det har ikke Redlich tid til å uroe seg over. Han og hans menn har bare én ting i tankene: å redde liv. Med alt fra løftestenger til tunge maskiner forsøker de febrilsk å komme ned til sine sårede kamerater.
For manges vedkommende kommer hjelpen for sent, men i flere tilfeller viser det seg at ofre som først blir antatt døde, faktisk er i live. Blant dem er en ung soldat som er regelrett skalpert og har brukket begge armene og beina.
Mannen har ingen merkbar puls i håndleddet, men etter en kort stund i frisk luft klarer en sivil lege å finne puls i halsen. Soldaten blir evakuert i all hast.
Da bergingsmannskapene like etter får løs en annen fastklemt soldat fra virvaret av betong og ståldragere, hører de en strøm av edder og forbannelser fra ruinhaugen.
I iveren etter å befri mannen har de kommet i skade for å stable betongen de har fjernet oppå to andre soldater som ligger skjult nede i ruinene. Den ene av de skadde har kommet til seg selv under det økte trykket, og skjeller nå kameratene ut etter noter. Det blir hans redning.

Hizbollahs blodige fødsel
I kjølvannet av Israels invasjon i Libanon i 1982, danner unge sjiamuslimer en milits som på sikt blir Midtøstens sterkeste ikke-statlige hær.
1982
Israels militærhovedkvarter sprengt
En selvmordsbomber i bil pulveriserer den israelske hærens bygning i byen Tyrus i Sør-Libanon. Hizbollah antas å stå bak.
1983
Selvmordsbomber rammer fredsstyrker
USAs og Frankrikes fredsstyrker bombes. Tidligere Hizbollah-medlemmer har senere innrømmet at gruppen sto bak.
1984
Militsen får navn fra Koranen
Etter å ha operert under flere navn tar militsen offisielt navnet Hizbollah. Navnet er tatt fra en tekst i Koranen og betyr «Guds parti».
1985
Hizbollah gjenoppbygger ødelagt infrastruktur
Det Hizbollah-eide entreprenørfirmaet Jihad al-Bina gjenoppbygger ødelagte bygninger, skoler og sykehus i fattige sjiamuslimske nabolag.
1989
Borgerkrigen ender med Hizbollah som vinner
Libanons militser avtaler å legge ned våpnene. Hizbollah beholder ifølge avtalen våpnene sine for å kunne fortsette kampen mot Israels okkupasjon.
1999
Israelsk brigadegeneral sprengt i luften
Hizbollah vinner sin hittil største seier mot israelerne i Sør-Libanon da militsen dreper brigadegeneral Erez Gerstein med en veibombe.
2000
Guds krigere kaster Israel ut av Sør-Libanon
Den israelske regjeringen avgjør etter 17 års krig å trekke seg ut av Sør-Libanon. Israel er dermed slått av en arabisk styrke for første gang.
2006
Bortføring ender med mer enn 1200 døde
Hizbollahs bortføring av to israelske soldater får Israel til å angripe. Rundt 1200 libanesiske sivile blir drept i kampene. I Israel mister 40 sivile livet.
2012
Hizbollah går offisielt inn i Syria
Borgerkrigen i Syria får Hizbollah til å sende styrker for å hjelpe Syrias president Assad, som tradisjonelt har vært Hizbollahs allierte.
Kl. 09.00: Wilcox fastklemt i mørket
Korporal David Wilcox har ingen anelse om hvor lenge han har ligget fastklemt etter at rommet hans kollapset rundt ham i eksplosjonen. Det føles som om han har tilbrakt et helt liv her nede i det røykluktende mørket.
Smerten fra de knuste nyrene er skarp og konstant. Kort etter eksplosjonen hørte han folk skrike. Deretter kunne han svakt høre bergingsfolk og ofre rope til hverandre.
Men hans egne rop er det ingen som har hørt. I stedet har han de siste timene forsøkt å berolige ingeniøren som ligger hardt såret noen meter fra ham, fastklemt under en betongplate.
Plutselig hører Wilcox stemmer. Et redningsgruppe ledet av sersjant Randy Gaddo er i gang med å grave seg ned gjennom ruinene, og er nå så nær at Wilcox tydelig kan høre stemmene deres.
Korporalen bruker det vesle han har av krefter på å rope, og til slutt hører Gaddo ham. Men han greier ikke å lokalisere hvor lyden kommer fra: «Fortsett å snakke», roper Gaddo.
Wilcox tenker seg om et øyeblikk, og begynner deretter å synge så høyt han kan. Febrilsk graver Gaddos folk seg ned gjennom betonghaugen.
De finner den fastklemte ingeniøren først, men idet de fjerner betongplaten fra brystet hans, utvider mannens lunger seg og punkteres umiddelbart av de knuste ribbeina. Uten å kunne gjøre noe ser sersjant Gaddo at ingeniøren dør av kvelning.
Gaddo fortviler og tråkker på betongplaten som ligger oppå Wilcox: «Gå vekk!» gisper Wilcox høylytt fra mørket.
Verken Gaddo eller de andre ante at han lå der, og nå graver seg i all hast ned ved siden av den sårede soldaten. For første gang på flere timer ser Wilcox lys.
Redningsfolkene får fjernet betongplaten over korporalens bryst, og med hjelp fra Gaddo klarer han å reise seg: «Herregud», mumler han da han ser de enorme ødeleggelsene.
David Wilcox er blant de siste som reddes ut av ruinene. Rundt middagstider blir den siste overlevende – en feltprest – hentet ut fra katastrofeområdet. Redningsfolkene fortsetter seks dager til, men finner bare døde.
Da tapene er talt opp, står det klart at 241 soldater, blant dem 220 marineinfanterister, har mistet livet. For korpset er angrepet dermed det mest dødbringende på én enkelt dag siden andre verdenskrig.
Februar 1984 USA ut av Libanon
Tre måneder etter angrepet tar USAs president Reagan konsekvensen av de økende tapene og beordrer marineinfanteriet ut av Libanon.

I februar 1984 trakk marineinfanteriets soldater seg ut fra Beirut – nøye overvåket av lokale militsfolk.
For første gang er supermakten jaget på flukt – ikke av en statlig hær – men av en liten, anonym milits bevæpnet med menn som er villige til å ofre alt og bruke sin egen kropp til å knuse fienden. Selvmordsbomberens tid er i gang.
Fysisk sett kom Stephen Russell, Robert Calhoun og David Wilcox seg etter angrepet, men de psykiske arrene forsvant aldri. I 2008 uttalte Russell at han fortsatt klandret seg selv: «Jeg kunne ha gjort noe, men alt skjedde så fort. Jeg er lei meg, lei for at jeg var der».

Etter attentatet på Mughniyeh bar Hizbollah-folk kisten hans gjennom Beiruts gater.
Hjernen bak angrepet ble drept
Bombeangrepets antatte organisator var en av Hizbollahs mest myteomspunne menn. I 2008 ble han innhentet av skjebnen.
Om kvelden 12. februar 2008 klokken 22.20 eksploderte en bil i Syrias hovedstad Damaskus. Eksplosjonen drepte mannen som angivelig var hjernen bak angrepet på USAs marineinfanterister i Beirut 25 år tidligere – Imad Mughniyeh.
Det fins få sikre opplysninger om Mughniyeh, som ifølge den israelske etterretningstjenesten «var en av de farligste terroristene i verden». Mye tyder på at han var hovedmannen bak ideen om at Hizbollah skulle
bruke selvmordsbombere i kampen mot de israelske styrkene.
Mughniyeh, som var utdannet ingeniør, ble medlem av det da ikke navngitte Hizbollah i 1982. Han hadde kjempet i den palestinske Fatah-militsen og hadde derfor verdifull erfaring.
Ifølge flere kilder fikk Mughniyeh i 1982 en av sine venner, Ahmad Qassir, til å kjøre en bil fylt med sprengstoff inn i de israelske styrkenes hovedkvarter i den libanesiske byen Tyrus. Angrepet, det første store selvmordsangrepet i Libanon, tok livet av 75 soldater.
Siden ble Mughniyeh Hizbollahs sikkerhetssjef, og anklages av Israel og USA for å ha stått bak en lang rekke bombeattentater i og utenfor Libanon.
Både amerikanerne og israelerne forsøkte angivelig å likvidere ham flere ganger. I 2008 lyktes det, da Mughniyeh ble drept av bomben i Damaskus. Ingen har tatt på seg ansvaret for attentatet.