Terrorcelle skal tvinge USA i kne

Bare når det er tid for bønn legger debatten seg. Andre beboere i oppgangen klager flere ganger over høylytt messing fra leiligheten. Ellers merker de ikke mye til de unge mennene.

Alle går med kaftan, den lange, løsthengende kjortelen som er typisk for arabiske land, og åpne sandaler. Flere av dem har anlagt fullskjegg for å ta synlig avstand fra vestlig påkledning og verdier.
Men slik har de ikke alltid sett ut. Noen år tidligere gikk de rundt i jeans, skjorte og joggesko som andre unge. Alle var i gang med en utdannelse på en av Hamburgs høyskoler, og drømte om jobb og karriere. De fremsto som mønstereksempler på vellykket integrering.

På slutten av 1990-tallet skjedde det noe som forvandlet de livsglade studentene med arabisk bakgrunn i Hamburg til en gruppe hellige krigere. Uten større vanskeligheter skulle de greie å kapre fire amerikanske passasjerfly og bruke dem som flygende bomber mot blant annet World Trade Center i New York.

Se medlemmene av Mohammed Attas terrorcelle

Den rettroende muslimen får et sjokk

Gruppens leder, Mohammed Atta, ble født i Egypt i 1968 som sønn av en rik advokat. I hjemmet praktiserte faren en streng utgave av islam, og kom med stadige utfall mot det jødiske Israel. Da Atta i 1992 dro til Tyskland for å studere ved det tekniske universitetet i Hamburg, fikk den 23 år gamle unggutten imidlertid sjokk over løssluppenheten og gudløsheten i det vestlige samfunnet.

Hamburg er særlig beryktet for nattelivet på Reeperbahn og de lettkledde prostituerte som sitter på utstilling i bordellgaten Herbertstrasse.

Den første tiden bodde han hos et eldre tysk ektepar. De husket særlig at Atta skjulte øynene hver gang det dukket opp bilder av bikinikledde kvinner på tv. Ekteparet, som hadde hatt mange utvekslingsstudenter boende opp gjennom årene, mistet snart tålmodigheten med Atta, blant annet fordi han insisterte på å lage mat midt på natten under ramadan, slik at husvertene ikke fikk sove.

I stedet fant han et rom i et kollektiv nær det tekniske universitetet, der han studerte byplanlegging. Ingen la spesielt merke til den mørkhårede, unge mannen med søreuropeisk utseende. Han både kledde seg vestlig, lærte seg raskt tysk og fikk praksisplass I et arkitektfirma.

Faglig var Atta sterk og imponerte foreleserne med sin dannelse og talegaver. Han var spesielt opptatt av den syriske byen Aleppo, der den historiske bykjernen var truet av moderne høyhusbygging som ville gi byen et vestlig preg. En uutholdelig tanke for Atta.

På sine tyske medstudenter virket han vennlig, men litt innesluttet.

«Atta lot det skinne gjennom at han ikke ville snakke om privatlivet sitt», fortalte en av studiekameratene. Kvinnelige studenter hadde Atta vansker med å omgås – han trykket aldri en fremstrakt kvinnehånd, møtte ikke blikket deres og besvarte bare spørsmål med ja eller nei.

I det etnisk sammensatte Hamburg fant Atta seg til rette i den arabiske al-Quds-moskeen nær jernbanestasjonen. Her kunne han åpne seg litt mer, og ble med i en ungdomsgruppe som skulle lage et informasjonshefte om moskeens arbeid.

Atta trakk seg imidlertid snart fra gruppen på grunn av uenigheter med de mer moderate muslimene. I 1995 dro han hjem til Egypt for å ta et tre måneder langt kurs ved universitetet i Kairo. Deretter dro han på pilegrimsreise til Mekka.

26-åring skriver sitt testament

Da Atta kom tilbake til Tyskland, hadde han grodd et velvoksent fullskjegg som tegn på sin sterke tro. I al-Quds-moskeen begynte han å ta ordet og forsøke å vinne tilhengere for wahhabismen – den strenge formen for islam som saudiaraberne bekjenner seg til.

Flere ganger i uken talte han i moskeen, og samme sted fikk han i 1996 to trosfeller til å bevitne testamentet hans med underskriftene sine. Testamentet var en reaksjon på Israels invasjon av Libanon, som Atta sverget å hevne. Om han i sine tanker allerede forberedte seg på å lide martyrdøden, er uvisst.

Testamentet besto av 18 punkter og presiserte: «Ingen skal gråte for min skyld, skrike eller rive i stykker klærne sine. Kvinner skal ikke være til stede i begravelsen og heller ikke komme til min grav senere».

Han oppga også at han ønsket å bli begravd sammen med gode muslimer med ansiktet mot Mekka.

Da høstsemesteret begynte i september 1997, møtte ikke Atta opp til undervisningen. I flere måneder visste ingen hvor han var, før telefonen ringte hos studieveilederen en dag. Over en sprakende telefonlinje fortalte Atta at han hadde «familieproblemer», men at han ikke kunne fortelle noe nærmere om det. Først året etter var Atta tilbake i Hamburg – igjen med et tykt fullskjegg – og nytt pass.

Overfor egyptiske myndigheter hadde han forklart at han hadde mistet passet – et kjent triks blant terrorister som ikke ønsker at stempler fra passkontrollen skal avsløre hvilke grenser de har krysset.

Atta hjernevasker tenåringer

I Hamburg begynte Atta nå å samle likesinnede rundt seg. Unge menn han hadde truffet i al-Quds-moskeen eller via den islamske foreningen – Islam AG – han hadde stiftet ved det tekniske universitetet i Hamburg.

Foreningen fikk tildelt et lokale i en av universitetets avsidesliggende lokaler, og snart ble hyllene fylt av fundamentalistisk litteratur og lydopptak av rabiate predikanter.

Den tyske gutten Marek var en av de unge som ble tiltrukket av Atta. Moren hans hadde giftet seg med en muslim noen år tidligere, familien konverterte til islam, og Marek begynte å omgås sterkt religiøse unge. «Respekten for Atta var enorm. Han ble sett på som en idealmuslim», forklarte Marek senere.

Marienstrasse 54 var fortsatt sentrum for gruppen av unge muslimer. Mange av medlemmene flyttet også inn i leiligheten som Atta kalte «Dar al Ansar» (Tilhengernes hus). En gjest kommenterte at gruppen tilsynelatende aldri fant på noe gøy. Svaret han fikk var: «Hvordan kan du le når mennesker dør i Palestina?»

Diskusjonene om «jødedommens verdensomspennende sammensvergelse» fortsatte. Det var slutt med å integrere seg, i stedet ble gruppen mer og mer isolert.

Selv om Atta hadde barbert av seg det viltre skjegget og igjen begynt å gå med vestlige klær, var han fortsatt fundamentalist og gruppens ubestridte leder. Hans ord var lov. Marek ble for eksempel tvunget til å slå opp med kjæresten fordi Atta ikke likte de «djevelske tankene» kvinner kan føre med seg.

Under møtene spilte Atta av opptakskassetter han fikk tilsendt fra Saudi-Arabia. På kassettene tordnet en imam: «Allah, drep jødene og deres støttespillere. Allah, rens Jerusalem for jøder, gjør deres kvinner til enker og deres barn fedreløse slik at de kan bli muslimenes bytte!»

Gruppen besto av cirka 20 unge, og medlemmene ble jevnlig skiftet ut som et ledd i Attas utvelgelsesprosess. De som adlød ham blindt fikk bli, mens tvilere ble frosset ut. Budskapet som ble gjentatt overfor den harde kjernen var:

«Ber du ikke fem ganger i døgnet, er du en frafallen muslim og må drepes». Unge Marek greide ikke å holde seg unna jenter og ble sortert ut.

Fjernsynet er Satans verktøy

Atta påla gruppen en haug med regler.

«Muslimer får ikke nappe øyenbrynene – det gjelder også kvinner», forklarte han. Han forbød dem også å tegne livsforsikring, fordi det stred mot Guds vilje. Ingen fikk drikke cola – et dekadent produkt fra USA – og røykere skulle styre unna amerikanske Marlboro-sigaretter.

En av de unge mennene, den 21 år gamle libanesiskfødte Marwan al-Shehhi, begynte å gå med kaftan, en annen solgte tv-en sin – «Satans verktøy». Attas ord hadde begynt å gjøre inntrykk. Han gjorde seg klar til å presentere målet: De skulle dra til Tsjetsjenia og kjempe mot de gudløse russerne som hadde invadert landet.

I al-Quds-moskeen hadde de unge fanatikerne kommet i snakk med en av fundamentalistenes store helter: Mohammed Zammar.

Den 140 kilo tunge veteranen hadde kjempet som hellig kriger mot russerne i Afghanistan på 1980-tallet og på muslimenes side i den jugoslaviske borgerkrigen på begynnelsen av 90-tallet. Nå hadde Zammar offisielt lagt sin krigerske fortid bak seg og fått tysk statsborgerskap, men bevart de gode kontaktene i terrorbevegelsen al-Qaida.

Zammar snakket Atta fra Tsjetsjenia-reisen. Det var for vanskelig å slippe inn i landet, advarte han. I stedet mente han at gruppen burde dra til Afghanistan og få trening hos Osama bin Laden, slik at de kunne føre kamp mot jødene.

I november 1999 fløy Atta derfor til Pakistan sammen med sine nærmeste venner fra Hamburg – Marwan al-Shehhi, Ziad Jarrah og Ramzi bin al-Shibh – krysset grensen og dukket til slutt opp i en treningsleir i Afghanistan.

Al-Qaida-lederne innså raskt at de unges utdannelsesnivå, tekniske ferdigheter og evne til å te seg i vestlige samfunn kunne gi terrorbevegelsen uante muligheter for å slå til mot USA.

Under et møte lovet bin Laden dem at de kunne bli martyrer. Et svært hemmelig oppdrag ventet på dem – de måtte bare lære å fly først.

Deler av al-Qaidas plan var allerede i ferd med å bli omsatt til virkelighet. Mens Atta, al-Shehhi, Jarrah og bin al-Shibh oppholdt seg i Afghanistan, ankom de to første al-Qaida-terroristene USA for å begynne pilottreningen.

I motsetning til Atta og co. hadde de to saudiaraberne aldri bodd i et vestlig land, snakket ikke engelsk og kunne knapt nok slå opp i en telefonkatalog. Heller ikke flyging var noen suksess. Saudierne fortalte instruktøren at de ikke behøvde å lære start og landing – for dem var det nok å kunne manøvrere et fly i luften. Og allerede under første time protesterte de heftig mot at undervisningen skulle foregå i et lite propellfly.

De to truet med å forlate skolen og finne et annet sted å utdanne seg – et sted der elevene fikk fly store jetfly. Instruktøren forklarte da at det ikke fantes noen slik skole – alle måtte lære å krype før de kunne gå.

Få måneder senere, i mai 2000, ga de to saudierne opp håpet om å lære å fly. I stedet fikk de ordre om å vente i USA mens Atta og hans gruppe besto pilot-treningen, og så utføre aksjonen sammen.

Hamburg-gruppen ankommer

Forsommeren 2000 var de fire medlemmene av Attas gruppe tilbake i Hamburg, hvor de gjorde seg klar til avreise. Atta skrev e-mailer til 31 pilotskoler i USA for å undersøke mulighetene:

«Vi er en liten gruppe unge menn fra forskjellige arabiske land som har studert en stund i Hamburg. Vi ønsker nå å begynne på utdannelsen til pilot».

Alle unntatt fjerdemann, Ramzi bin al-Shibh, fikk visum. I stedet måtte han bli i Hamburg og fungere som gruppens bindeledd til al-Qaida.

De tre andre slapp uten problemer inn i USA, for medlemmene hadde reist hver for seg for å unngå å vekke oppsikt – og med helt nye pass for å slette sporene etter oppholdet hos bin Laden i Afghanistan.

Alle tre fikk studentvisum fordi de hadde reservert plass på pilotskoler. Atta og al-Shehhi valgte Huffman Aviation i Venice i Florida. Her var eieren vant til å utdanne unge fra Midtøsten, så de to nye studentene fra Hamburg vakte på ingen måte oppsikt.

Pilotutdannelsen ville ta rundt fire måneder, gi terroristene over 250 flytimer i cockpiten og gjøre dem i stand til å fly alene, lovet eieren. Prisen for et flysertifikat lå på rundt 75 000 kroner. I tillegg måtte Atta og de andre betale for et sted å bo, mat, klær og en bil.

Penger til å betale med mottok de tre studentene i små doser på 5-10 000 dollar fra ulike avsendere. Folkene i al-Qaida var påpasselige med at amerikanske myndigheter ikke skulle oppdage et mønster som kunne vekke mistanke.

Her ble Ramzi bin al-Shibh en uvurderlig hjelp når han med et vell av falske navn overførte penger til USA. Pengene hadde al-Qaida samlet inn blant arabiske forretningsmenn som tjente seg søkkrike på handel med Vesten, men som i hemmelighet delte bin Ladens hat mot USA.

I Florida skiftet Atta, al-Shehhi og Jarrah hyppig adresse for ikke å bli kjente ansikter i nabolaget. I Attas medbrakte terrorhåndbok kunne de lese hvilken type leiligheter de skulle velge:

«Den må ikke ligge nær en politistasjon eller andre myndigheter. For å hindre innsyn i leiligheten må den ha skodder foran vinduene. Den må også ligge i første etasje slik at det er mulig komme seg raskt unna dersom noen går til angrep».

Atta mangler en pilot

Ramzi bin al-Shibhs avslag på visumsøknaden hadde slått et alvorlig hull i al-Qaidas planer, for nå manglet det en pilot. Men en løsning var allerede funnet.

I 1999 dukket en ferdig utdannet pilot fra Saudi-Arabia opp hos terrorbevegelsen i Afghanistan. Hani Hanjour hadde drømt om å arbeide for det saudiske luftfartsselskapet, men fikk ikke napp der.
Bin Laden sendte ham i desember 2000 til USA, der Hanjour opprinnelig hadde tatt pilotutdannelsen.

Samtidig fikk Atta en liste fra bin Laden med spektakulære amerikanske mål som burde angripes. Øverst på ønskelisten sto Capitol Hill i Washington (D.C.), der USAs kongress samles. Presidentens hjem i Det hvite hus ble også nevnt, sammen med World Trade Center i New York og forsvarsdepartementets hovedkvarter, Pentagon. Hvilke mål det i praksis kunne la seg gjøre å treffe, var opp til Atta å vurdere.

I desember 2000 besto alle tre terrorister utdannelsen til yrkespilot og tok et seks timer langt kurs i en Boeing-simulator. Det var første og eneste gang de testet sine evner i flytypen som skulle brukes under terrorangrepene.

Omsider hadde bin Laden fire piloter i USA som kunne fly store passasjerfly. Nå begynte planleggingsfasen. Det sto raskt klart at terroristene måtte kapre fly på vei fra USAs østkyst til California, fordi disse ville ha fulle tanker og være mest effektive som brannbomber. Flyene var samtidig så tunge at de kunne trenge gjennom tykke murer og helt inn i en bygning før de eksploderte.

Alt gikk etter planen. Bare datoen for angrepet og noen sterke hjelpere til å kapre flyene manglet. Disse begynte fra mars 2001 å ankomme én om gangen, særlig fra Saudi-Arabia. Hver gang kjørte Atta ut til flyplassen, hentet den nyankomne og kjørte ham til en av de leide leilighetene han hadde skaffet i småbyene langs østkysten av Florida.

I hvert fly som skulle kapres trengte terroristene fire «muskelmenn» – villige unge som hadde meldt seg til den hellige krigen og sverget at de ville gi sine liv for islam. Det økende antallet arabiske unge menn som kom til Florida vakte ingen mistanke hos myndighetene, for Atta var for lengst blitt en ekspert på å dekke til gruppens spor. De nyankomne bodde bare et par stykker sammen. De hadde forbud mot å ringe hjem. Tiden kunne de bruke på styrketrening og kampsport i et av de lokale treningssentrene.

Atta blir tatt av politiet

Våren 2001 begikk Atta for første gang en alvorlig feil som kunne ha avsporet hele operasjonen. I Fort Lauderdale i Florida, hadde Atta leid en rød Pontiac-sportsbil og i den kjørte han lovlig hektisk, mente den lokale visesheriffen, Josh Strambaugh.

Han vinket Atta inn til siden. I panikk fortalte terroristen at han hadde glemt det egyptiske sertifikatet hjemme, selv om han kjørte rundt med både det og et amerikansk på lommen. Atta ville gjøre alt for ikke å få navnet sitt i en politirapport, men der bommet han. Strambaugh ville ikke la ham slippe med en advarsel.

I stedet fikk Atta beskjed om å møte opp på politistasjonen i Fort Lauderdale innen 30 dager og vise frem gyldig førerkort. Det torde ikke Atta risikere. Han ble borte og havnet derfor på en liste over borgere som politiet hadde noe utestående med. Egentlig etterlyst var han ikke; han måtte bare sørge for å holde seg ute av politiets søkelys, men det var ikke så lett.

5. juli 2001 – bare to måneder før angrepet på World Trade Center – begikk Atta en ny tabbe. Han kjørte for fort og ble igjen vinket inn til siden. Denne gangen viste han sertifikatet til betjenten, som sjekket om politiet hadde noe på ham.

Datamaskinen viste ingenting – letingen slo av ukjente årsaker feil. Også andre sikkerhetsinstanser skulle vise seg å svikte.

FBI sover i timen

I løpet av sommeren 2001 mottok amerikansk etterretning flere tips om at bin Laden og al-Qaida forberedte et nytt, stort angrep mot USA. Henvendelsene kom fra kolleger i blant annet Israel og nevnte at det kunne dreie seg om angrep utført med kaprede passasjerfly. Terrorberedskapen ble hevet på amerikanske militærbaser og andre installasjoner i utlandet. Mer gjorde ikke CIA med saken, fordi advarslene inneholdt altfor få konkrete opplysninger å arbeide videre med.

Den beslutningen skulle bli skjebnesvanger, for på samme tid hadde en FBI-agent fått en nagende mistanke. 10. juli sendte han en rapport til sine overordnede. I rapporten foreslo han at «FBI bør samle inn visumopplysninger om utenlandske elever som er tatt opp på amerikanske flyskoler». Agenten antok at noen av pilotelevene kunne være vervet av al-Qaida. Men han hadde ingen konkrete bevis for at så var tilfelle.

En ringerunde til flyskolene ville for eksempel ha satt FBI i forbindelse med Sorbi’s Flying Club i San Diego, der to saudiske elever fornærmet hadde avvist å fly propellfly – og hadde tilbudt instruktøren penger for å få jet-timer. Men FBI-ledelsen gikk ikke videre med agentens rapport.

Atta hadde sluppet med skrekken, og arbeidet med attentatet kunne fortsette. I sommermånedene hadde han hatt det så travelt med å organisere ankomsten av «muskelmenn» at han kom på etterskudd med planleggingen av selve angrepet.

Fra Afghanistan purret al-Qaida på en dato – den var nødvendig å vite i god tid slik at gruppen av hjelpere i blant annet Hamburg skulle rekke å komme seg i sikkerhet i for eksempel Pakistan. Atta lovet å ha alt klart i slutten av august.

Enkelte av terroristene fløy frem og tilbake mellom østkysten og vestkysten for å studere når det var best å slå til og overta kontrollen over et passasjerfly. Al-Shehhi fløy fra New York til San Francisco, Jarrah fra Baltimore til Los Angeles, og Atta fra Boston til San Francisco. Den fjerde og siste piloten, Hanjour, gjorde det samme.

For å kunne fly så mange turer på kryss og tvers av USA uten å vekke oppsikt, hadde terroristene skaffet seg amerikanske førerkort som de brukte til å identifisere seg med på flyplassene. Førerkort ble bare utstedt til folkeregistrerte personer i USA, og beviset skaffet terroristene seg ved å kjøre en tur til en adresse i Virginia der falske folkeregisterattester kunne kjøpes for 50 dollar på det svarte markedet.

Under innenriksflyvningene i USA noterte de seg når pilotene åpnet cockpitdøren etter avgang, når kabinpersonalet begynte å servere mat, og hvilke andre rutiner som fantes under en ruteflyvning.

Langsomt tok planen form. Det sikreste var å kjøpe billetter til første klasse, slik at kaprerne var nær cockpit og samtidig kunne holde passasjerene på økonomiklassen i sjakk. Atta og al-Shehri leide også et lite propellfly og fløy en tur over Hudson-elva i New York for å gjøre seg kjent med omgivelsene rundt World Trade Center, som de to regnet med å angripe.

Terroristene går på strippeklubb

4. august ventet Atta foran den internasjonale flyplassen i Orlando i Florida på den 16. og siste muskelmannens ankomst. Inne i passkontrollen ble den saudiarabiske statsborgeren al-Kahtani imidlertid avvist og måtte forlate USA umiddelbart. Atta ventet forgjeves, og ble nå i stedet nødt til satse på at tre muskelmenn var nok til å kapre det ene av flyene.

Atta følte seg uangripelig. I mer enn et år hadde gruppen hans oppholdt seg i USA uten å bli oppdaget. Nå følte han behov for å feire at oppdraget snart var fullført.

Mennene dro på nattklubb og stappet pengesedler i trusene på toppløse go-go- danserinner. Når de fikk regningen etter en lang kveld, tillot de seg mer enn én gang å klage så høylytt over beløpet at utkastere måtte tilkalles for å dempe gemyttene. Den ene gangen var regningen på over 6000 kroner.

På baren «Shuckums» i Hollywood i Florida, gjentok oppstyret seg. Her ropte Atta til personalet: «Tror dere ikke vi har råd til å betale? Hvem tror dere vi er? Det skal jeg fortelle dere. Vi er piloter fra American Airlines!» Så betalte han og stakk.

I slutten av august ble Atta igjen forsiktig og sluttet å ringe til de andre pilotene – i stedet kjørte han rundt mellom dem og deres muskelmenn hver gang han skulle gi en beskjed.

Under møtene booket terroristene billetter til avganger tirsdag 11. september.

Alt var klart. Nå kunne han bare vente og resitere avsnitt fra terrorhåndboken: «Når du skal utføre din gjerning, slå da hardt som en helt, for Allah liker ikke mennesker som ikke fullfører. Du kommer ikke tilbake til jorden, men planter angsten i hjertet på de vantro».

Få dager før 11. september dro alle terroristene nordover for å gå i posisjon nær de utvalgte flyplassene.

I stedet for å motta flere beløp fra Ramzi bin al-Shibh, sendte terroristene nå penger motsatt vei – til sammen 26 000 dollar – som de ikke ville få bruk for, og som al-Qaida kunne finansiere andre terrorhandlinger med. I alt hadde terroristene brukt rundt 8 millioner kroner under oppholdet i USA.

I små grupper kjørte de i leide biler og sjekket inn på anonyme moteller. Atta og en muskelmann tok inn på Comfort Inn i Portland, 160 km nord for Boston. I resepsjonen forhåndsbetalte de for rommet fordi de skulle tidlig opp neste morgen. Om kvelden kjørte de planløst rundt i byen og spiste sitt livs siste måltid på Pizza Hut en gang mellom klokken 20 og 21.

Terroristene mister en koffert

«Om kvelden før din gjerning skal du barbere alt overflødig hår av kroppen og parfymere kroppen. Stå opp om natten, og be en bønn for seieren. Da vil Allah gjøre det lett for deg og beskytte deg», het det i Attas håndbok.

Klokken halv seks om morgenen den 11. september kjørte Atta mot flyplassen i Portland. Her sjekket han og muskelmannen inn og gikk om bord i et lite rutefly som tok dem til Boston, der ytterligere tre muskelmenn ventet. Imens kunne de repetere enda et avsnitt fra al-Qaidas terrorhåndbok:

«Husk bagasje, klær, kniv og andre ting du vil trenge når du skal utføre din gjerning. Husk også reisepapirene».

Med i håndbagasjen hadde terroristene blant annet hobbykniver til å kutte strupen på besetningsmedlemmer og passasjerer som eventuelt prøvde å stoppe dem.

Attas fly til Boston ble imidlertid forsinket, og ved ankomsten måtte han spurte gjennom flyplassen for å nå Los Angeles-flyet. Forsinkelsen betydde at Attas koffert ikke kom med om bord og i stedet endte på hittegodskontoret, der FBI senere fant terrorhåndboken, Attas testament og noen av eiendelene hans.

Knivene i terroristenes håndbagasje sa ikke sikkerhetsvaktene noe om – i 2001 var det fortsatt lovlig å ta kniv med på flyet så sant bladet var under 10 cm.

De tre andre mennene som skulle hjelpe Atta med å kapre American Airlines Flight 11 var for lengst om bord da han gikk ut til flyet. Atta visste at pilotene al-Shehhi, Jarrah og Hanjour snart ville følge ham, og resiterte trolig enda et påbud fra al-Qaidas håndbok:

«Så snart du er i flyet, skal du be til Gud, for alle som ber til Gud, vil vinne, for du gjør dette for Gud».

Attas medhjelper i Hamburg, Ramzi bin al-Shibh, ble pågrepet i Pakistan den 11. september 2002 og sitter nå i Guantánamo-leiren. Mohammed Zammar satt fengslet i Syria frem til 2013, hvoretter han sloss for terrorgruppa IS. Han har sittet bak lås og slå siden mars 2018.