Oklahoma City-bombingen i 1995 er et amerikansk traume. 168 mistet livet, hvorav 19 var barn.
Et manglende bilskilt felte den ensomme terroristen, Timothy McVeigh. Gjerningsmannen ble derfor raskt funnet.
Men hvorfor gjorde han det? Hvordan utviklet en velfungerende, begavet gutt fra New York seg til en av historiens mest kaldblodige mordere?
Over 900 mann jobbet for å avdekke det. Få et skremmende innblikk i hvordan terroristen Timothy McVeigh ble til.
Timothy McVeigh ruller ned vinduet i førerhuset på sin gule varebil. Den 26 år gamle krigsveteranen stopper for rødt lys i krysset mellom Harvey Avenue og Fifth Street i sentrum av Oklahoma City.
Klokken nærmer seg ni den 19. april 1995 – første onsdag etter påske – og det er tett trafikk. McVeigh håper at ingen legger merke til røyken som sakte siver inn i førerhuset fra luntene han har tent i bilens lasterom.
Endelig skifter lyset til grønt. Lettet tråkker han på gasspedalen og passerer krysset.
Den høye bygningen, som rommer flere regjeringskontorer og en barnehage, kommer til syne med sin karakteristiske glassfasade. Nervøst triller McVeigh inn til siden og stanser den flere tonn tunge varebilen på korttidsparkeringen for bilister med et ærend i bygget.
Deretter forlater han førerhuset, som nå lukter sterkt av røyk. Med raske skritt krysser han Fifth Street og svinger ned en bakgate.
Få minutter senere har den ni etasjer høye Alfred P. Murrah Federal Building eksplodert i et inferno av flammer.
168 mennesker er døde eller døende.
Alle er de ofre for én manns brennende hat – til den føderale regjeringen i Washington og alt den står for.
Timothy McVeigh støttet religiøs sekt
På 1990-tallet gikk det rykter om at det foregikk seksuelt misbruk av barn og flerkoneri i den kristne sekten Branch Davidians. Det fikk FBI til å fatte interesse for sekten.
Branch Davidians i Waco, Texas.
Hele USA fulgte med da agenter stormet den kristne sekten Branch Davidians i 1993 – også McVeigh, som støttet sektens rett til å bevæpne og forsvare seg.
Datoen for angrepet i Oklahoma City ble ikke valgt ved en tilfeldighet. Den 19. april hadde en helt spesiell betydning for Timothy McVeigh. Det var nemlig toårsdagen for de føderale myndighetenes storming av den kristne sekten Branch Davidians' eiendom i Waco, Texas.
Sekten hadde kommet i myndighetenes søkelys fordi medlemmene var i ferd med å bygge opp et stort lager av våpen. Da regjeringsagenter forsøkte å gjennomføre en ransaking av eiendommen, gikk sektmedlemmene til angrep. Sammenstøtet kostet fire agenter livet og startet en 51 dager lang beleiring av det skarpt bevoktede området.
McVeigh fulgte intenst med på begivenhetene, og i mars reiste han til Waco for å følge saken på nært hold.
Agenter stoppet imidlertid McVeigh ca. fem kilometer utenfor sektens område, og han måtte snu. Avvisningen gjorde ham rasende, og han planla å vende tilbake for å protestere. Men FBI-agenter stormet Branch Davidians' område før McVeigh kom så langt.
Angrepet endte i tragedie da seks medlemmer satte fyr på eiendommen og 76 omkom.
Timothy McVeighs oppvekst
Skolegutt innredet tilfluktsrom i kjelleren
McVeigh hadde kommet til verden 26 år før i Lockport, New York. Han levde i en kjernefamilie, og det var intet som tydet på at han en dag skulle utføre det inntil da verste terrorangrepet i USAs historie – kun overgått av angrepet den 11. september 2001.
Faren, William, jobbet på en bilfabrikk, mens moren, Mildred, var ansatt i et reisebyrå. Foreldrene ble skilt da McVeigh var 10 år gammel, og han bodde deretter sammen med sin far. Alt tyder på at forholdet til faren og til de to søstrene, Patricia og Jennifer, var harmonisk.
McVeighs yndlingsbeskjeftigelse var å samle på mynter og lese tegneserier.
I tenårene ga han opp myntene og begynte i stedet å eksperimentere med datamaskiner - en hobby som ga ham tittelen «mest lovende dataprogrammerer» i skolens årbok.
Men først og fremst konsentrerte McVeigh seg om skolen. Han var, fortalte engelsklæreren Sue Campbell senere, «kvikk, samarbeidsvillig, flink og hadde lett for å omgås jevnaldrende».
Men McVeigh hadde en mørk side. Som tenåring var han fascinert av skytevåpen, og tankene hans kretset i økende grad om atomkrig og andre katastrofer.
Snart begynte han å forvandle familiens kjeller til en mellomting av tilfluktsrom og militær kommandosentral – komplett med stabler av hermetikkmat, sandsekker, våpen og ammunisjon i kassevis.
Faren avfeide McVeighs fikser ideer. Den unge mannen passet sine ting, først som high school-elev og deretter jobben som sjåfør på en pengetransport.
Men plutselig en dag i 1988 kunngjorde McVeigh at han ville reise hjemmefra. Han hadde sagt opp jobben for å verve seg til hæren.
Medaljer på rekke og rad
McVeigh utmerket seg fra første stund som en mønstersoldat og meget talentfull skytter:
«Han var alltid blant de beste to prosentene. Støvlene hans var nypusset og uniformen presset. Han var en omvandrende reklame for militæret», minnes medsoldaten Kevin Hazlip.
Snart ble McVeigh forfremmet og – enda bedre – oppfordret til å ta opptaksprøven til elitestyrken Special Forces, de forjettede Green Berets.
I spesialstyrkene kunne han pleie sin interesse for skytevåpen og samtidig utrette store ting for landet sitt. Han kunne nesten ikke vente.
Kun 9/11 var verre
Terrorangrepet den 11. september 2001 er fortsatt det verste i USAs historie. 2996 mistet livet.
Terrorangrep i USA med et stort antall dødsofre
Dødstallet etter angrepet i Oklahoma City var uhørt høyt. Tapstallet ble overgått først under terrorangrepet den 11. september 2001.
Terrorangrepet i Oklahoma City kostet 168 mennesker livet og var på det tidspunktet den dødeligste terrorhandlingen noensinne på amerikansk jord.
Dødstallet ble først overskredet den 11. september 2001, da islamistiske terrorister kapret fire fly og brukte dem som bomber mot World Trade Center i New York og forsvarsdepartementets bygning i Washington, Pentagon.
På listen over terrorangrep med et stort antall dødsofre er bl.a. massakren på den svarte befolkningen i byen Tulsa i 1921 og angrepet på Pulse, en nattklubb for homoseksuelle i Orlando, Florida, i 2016.
Angrepet på nattklubben kostet 49 mennesker livet.
Men drømmen tok slutt før den hadde begynt.
En måned før McVeighs forfremmelse, i august 1990, invaderte styrker under Iraks diktator Saddam Hussein nabolandet Kuwait.
McVeigh ble sendt til Persiabukta sammen med tusenvis av andre amerikanske soldater.
McVeighs tjeneste som skytter på en Bradley – en pansret personellvogn beregnet for å transportere infanteri – brakte ham helt frem i frontlinjen.
Den oppgaven utførte han så bra at han ble tildelt en Bronze Star, en av nasjonens høyeste utmerkelser, samt flere andre hedersbevisninger.
Da øverstkommanderende for den internasjonale koalisjonen, general Norman Schwarzkopf, avla et besøk ved fronten, var McVeigh blant de soldatene som fikk ta ham i hånden.
«Han fortalte sin søster at Holocaust var en bløff. Men mest av alt hatet han den føderale regjeringen, som etter hans mening kun var ute etter å utnytte og slavebinde befolkningen.»
Passet ikke inn i det sivile liv
Men da McVeigh vendte hjem i 1991, var han som forandret. Han hadde vanskelig for å gi slipp på de vonde minnene fra krigen:
«Jeg har aldri kjent til døden før nå. Og nå så jeg lik ligge overalt», betrodde han tanten sin.
Han måtte gi opp å verve seg til spesialstyrkene, og han forlot hæren. Det sivile livet ga ham heller ingen tilfredsstillelse:
«Du har sett ekstremene, opplevd høydepunkter, nedturer og realiteter. Hvem bryr seg en dritt om å snakke om været og hvem som kommer for sent på jobb eller hvem som har skadd tåen», forklarte han senere.
«Jeg begynte å forstå at jeg ikke passer inn,» konstaterte McVeigh et år etter hjemkomsten.
Lengselen etter å passe inn fikk McVeigh til å søke mot de radikale undergrunnsmiljøene som hadde skutt opp siden 1980-tallet – ofte med interesse for kraftige skytevåpen som fellesnevner.
De ytterliggående holdningene fant ikke minst grobunn blant folk med interesse for våpen, folk som McVeigh møtte på våpenmessene han yndet å besøke.
Snart utbredte den tidligere soldaten seg vidt og bredt om hvordan jøder og svarte var skyld i alle slags sykdommer. Han meldte seg til og med inn i Ku Klux Klan.
Han fortalte sin søster at Holocaust var en bløff. Men mest av alt hatet han den føderale regjeringen, som etter hans mening kun var ute etter å utnytte og slavebinde befolkningen.
Da hæren ba ham om å tilbakebetale 1058 dollar han hadde fått for mye i lønn under tjenesten, eksploderte han.
«Ta alt jeg eier. Ta min verdighet fra meg. Nyt det når dere blir feite og rike på min bekostning», skrev han bittert i et brev til regjeringen.
Innstramminger i USAs våpenlover og regjeringsinngrep mot ulovlig våpenbesittelse bekreftet hans verste mistanker.
«Regjeringen er redd for folks våpen fordi de vil ha kontroll med borgerne hele tiden. Ved å ta våpnene fra folk, kan de gjøre hva de vil,» uttalte han i 1993, etter at regjeringsagenter hadde stormet den tungt bevæpnede sekten Branch Davidians i Waco, Texas.
Restene av Murrah-bygningen ble revet en måned etter angrepet. Bomben var plassert i en gul varevogn fra selskapet Ryder, maken til den på bildet.
Begeret flyter over for krigsveteranen
Dråpen som fikk begeret til å flyte over kom den 25. august 1994, da president Bill Clinton signerte et forbud mot automatgevær.
Han var sikker på at regjeringen snart ville komme etter ham og våpnene hans, så han bestemte seg for å slå til først.
De påfølgende månedene kjøpte eller stjal McVeigh, med hjelp av en gammel soldatkamerat, Terry Nichols, 1800 kg kunstgjødsel, dieselolje og diverse sprengstoffer – ingredienser som til sammen ville utgjøre en kraftig bombe.
Han valgte målet, Alfred P. Murrah Federal Building, på en av sine kjøreturer rundt i landet.
Bygningen var lett tilgjengelig og huset flere regjeringskontorer - viktigst av alt det forhatte byrået for våpenkontroll, Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives.
Det manglende bilskiltet
Den 15. april 1995 leide McVeigh en varebil fra selskapet Ryder. I løpet av de neste fire dagene fylte han bilen med gjødsel og sprengstoff og traff de siste forberedelsene.
Tidlig om morgenen kjørte han mot sentrum av Oklahoma City og parkerte foran bygningen. Rett før han nådde krysset mellom Harvey Avenue og Fifth Street, antente han fra førersetet de luntene som gjennom et hull i skilleveggen var koblet til ammoniumnitratet i lasterommet.
Mens røyken fylte førerhuset, forlot McVeigh bilen, krysset Fifth Street og forsvant ned en bakgate.
Terroristen ble dømt til døden
168 mennesker, herunder 19 barn, mistet livet. McVeigh angret aldri og søkte om å få sin henrettelse vist på nasjonalt TV. Forgjeves.
Myndighetene gikk grundig til verks under etterforskningen av McVeigh. Og retten var ikke i tvil: Attentatmannen måtte bøte med livet.
Rettssaken mot Timothy McVeigh var et resultat av det til dags dato mest omfattende etterforskningsarbeidet i USAs historie.
Rundt 900 personer var involvert i etterforskningen, som blant annet omfattet hele 28 000 intervjuer og innsamling av 3,2 tonn bevismateriale.
Den 24. april 1997 – drøyt to år etter ugjerningen – trådte retten endelig sammen. For å sikre McVeigh en rettferdig rettssak, ble saken ført i Denver, Colorado, i stedet for i Oklahoma.
Flyttingen gjorde ikke juryen mildere stemt.
Den 2. juni 1997, etter 23 timer med overlegninger, fant juryens medlemmer McVeigh skyldig i 11 tilfeller av mord og sammensvergelse.
Han ble henrettet med en dødelig dose gift den 11. juni 2001. Henrettelsen var den første som ble eksekvert av de føderale myndighetene på 38 år.
Få sekunder senere lød braket. Den voldsomme eksplosjonen blåste bort hele nordfasaden på Murrah-bygningen. Og hundrevis av bygninger i nærheten ble ødelagt eller skadet.
Da kvelden falt på, bekreftet myndighetene de første 20 dødsfallene. På det tidspunktet var McVeigh for lengst i politiets varetekt – avslørt av et manglende bilskilt.
Før terrorhandlingen hadde han parkert bilen sin i bakgaten på den andre siden av Fifth Street. For å unngå at bilen ble sporet, hadde han skrudd av bilskiltet. Men det var nettopp det manglende bilskiltet som fanget politiets oppmerksomhet da han kjørte ut av byen etter detonasjonen. Betjenten tok ham med til stasjonen og politiet identifiserte ham som hovedmistenkt.
McVeigh var overbevist om at alle amerikanere ville slutte opp om hans hat til regjeringen. Men han ble dypt skuffet. Selv ekstremistene og militsgruppene han beundret så høyt fordømte terrorhandlingen. I stedet for heltestatus, oppnådde McVeigh å bli den mest forhatte mannen i USA.
Terroristen påtok seg det fulle ansvaret. Da en journalist spurte ham om eventuelle medskyldige, svarte McVeigh nesten stolt:
«Sannheten er at jeg sprengte Alfred P. Murrah-bygningen i luften på egen hånd. Er det ikke skremmende at én mann kunne forårsake dette helvete?»