Mindre enn en time etter at hun møtte ekteparet, fikk Colleen en ti kilo tung kasse over hodet.

© A+E Networks & Per O. Jørgensen/Historie

Ung kvinne bodde i en kiste som sexslave i sju år

Da den 20 år gamle haikeren Colleen Stan setter seg inn i bilen til et ungt ektepar, aner hun ennå ikke uråd. Hvordan skulle hun kunne vite at mannen ønsker seg en sexslave – og at hans kone er med på ideen. De neste sju årene blir et sammenhengende mareritt.

14. mars 2018 av Troels Ussing

Colleen Stan er lettet da en blå Dodge sakker på farten. Den 20-årige jenta har vært tidlig oppe torsdag 19. mai 1977, fordi hun har intenst lyst til å besøke en venninne som bor i den vesle byen Westwood i Nord-California. 

Colleen ­har allerede tilbakelagt mer enn femti mil ved å haike fra hjembyen i Oregon, og nå mangler bare vel ti mil før hun er fremme.

«Hvor skal du hen?» spør ­kvinnen i passasjersetet.

«Til Westwood», svarer Colleen, som føler seg trygg da hun ser at det unge ­ekteparet i bilen også har en liten baby med. Jenta fra Oregon er en erfaren ­haiker, og har akkurat takket nei til et tilbud fra en bil med fem karer som hun mente det ikke var trygt å sitte på med.

«Vi skal samme vei. Hopp inn», kommer det fra mannen bak rattet i den blå Dodgen, og sekunder senere sitter Colleen i baksetet med soveposen sin ved siden av seg – godt fornøyd med at hun nå kan være fremme hos venninnen før mørkets frembrudd.

Den gode følelsen varer ikke lenge, for plutselig gasser sjåføren voldsomt opp på vei ut i kjørebanen slik at drue-saften Colleen akkurat har åpnet, søles utover klærne hennes. 

Da jenta kikker opp, ser hun at mannen stirrer direkte på henne i speilet med et usedvanlig selvtilfreds smil over ansiktet. 

Colleen reagerer samtidig på den overdrevne interessen ­ekteparet viser for livet hennes. De nærmest bombarderer henne med spørsmål mens bilen ruller over fjell og åser i Nord-California.

«Har du noe imot at vi gjør et lite stopp for å se på noen ishuler? Vi har hørt de er like i nærheten», sier kvinnen da bilen er 60 kilometer fra Westwood.

20-årige Colleen Stan var en erfaren og årvåken haiker som hadde reist flere hundre kilometer ­­med fremmede før hun satte seg inn i ekteparet Hookers bil.

© Dailymail.co.uk

Colleen har ingen innvendinger. Hun vil ikke virke utakknemlig for å ha fått sitte på, og snart svinger mannen inn på en skogsvei og stanser ­motoren under noen grantrær.

Ekteparet åpner dørene og begir seg av gårde. Plutselig er mannen ute av syne. 

Colleen rekker akkurat å undre seg over hvor han ble av, før bildøren blir revet opp. Mannen hopper inn i baksetet og presser i samme øyeblikk en stor slakterkniv mot halsen hennes.

«Ta hendene over hodet», kommanderer han, og sjokkert kjenner Colleen hvordan hendene hennes blir tvunget bak på ryggen, der et par håndjern strammes om håndleddene.

«Å Gud! Han vil drepe meg», farer det gjennom den unge kvinnen, som nå får tredd en tung trekasse ned over ­hodet. Den stenger både lys og lyder ute.

Kidnapperen – 23 år gamle ­Cameron Hooker – har ikke et raskt dødsstøt i sinne. Dette er starten på en langt mer avansert og grusom plan. Mørket som nettopp har lukket seg om Colleen, vil det kreve sju års ­lidelse å slippe ut av.

Offeret må leve på to meter

I flere timer kjører kidnapperne rundt i påvente av at kveldsmørket skal senke seg over hjemmet deres nær byen Red Bluff. Endelig merker Colleen at hengslene på den ti kilo tunge hodekassen løsnes. 

Det er en befrielse å få luft igjen, men Colleens hender er fremdeles i håndjern, og Hooker har stappet en ­knebel i munnen på henne og bundet et tørkle over øynene.

«Få opp farten!» befaler stemmen, mens han fører Colleen til bakdøren på et hus og ned 14 trinn til en kald kjeller.

«Gud, hjelp meg! Hva vil disse menneskene gjøre meg?» tenker Colleen, da hun får ordre om å stille seg på en hvit
kjøleboks som står på gulvet.

Hooker låser håndjernene hennes fast rundt et rør i taket, og så begynner han å kle av henne. Colleen lukter «svetten og fettet på kroppen hans». 

Plutselig sparker Hooker til kjøleboksen, slik at den nakne kroppen hennes dingler fritt i luften – bare holdt oppe av håndjernene. En ulidelig smerte borer seg inn i kroppen, men pins­lene virker tydeligvis opphissende på kidnapperen.

Hooker løper opp trappen og ­henter sin kone ned i kjelleren. Ekteparet tar av seg klærne og har samleie på et bord ved siden av Colleen, som fremdeles henger i røret. 

Midt i det hele ­reiser Hooker seg opp, river en pisk ned fra veggen og svinger den så hardt mot Colleens rygg at hun ikke kan holde tilbake skrikene.

«Hold kjeft, og slapp av! Da går det fortere over», hveser Hooker.

Et kvarter senere skyver kidnapperen en kasse inn under Colleen, før han og kona fullfører samleiet. Mens kona snubler opp trappene, tar Hooker fangen ned. 

Colleen, som er utmattet av smertene, får igjen en knebel i munnen, blir bundet på armer og føtter og får den trange kassen over hodet igjen.

De neste dagene fortsetter torturen. Hooker er alene om å utføre de sadistiske utskeielsene, bare en eneste gang ­lis­ter kona, Janice, seg ned i kjelleren og åpner hodekassen:

«Du skal vite at du er her for å ta smerten for meg. Men bare rolig, det blir ingen sex», sier kona kryptisk. Hun vil også vite hva Colleen kommer til å gjøre hvis Janice slipper henne fri.

«Gå til politiet!» utbryter fangen.

«Dumt!» svarer kona og lukker kontant hodekassen igjen.

Mens Colleen de neste kveldene ergrer seg over sitt overilte svar, hører hun sagen og hammeren. Noe blir bygd i huset, og Colleen vet at det neppe er et godt tegn. 

Etter tolv dagers fangenskap kommer forklaringen, da Hooker avslører sitt nye torturinstrument.

«Kryp ned i den!» kommanderer han bryskt, og Colleen må ta plass i den kis­te­lig­nen­de kassen av tre.

To meter lang, 75 cm bred og 50 cm høy er kisten som skal erstatte kassen ­Colleen hittil har hatt hodet i. 

Kisten har doble vegger, og er dermed både lydtett og nærmest umulig å slippe ut av. Fra nå av skal kisten være Colleens hjem.

Cameron Hooker fikk en livstidsdom for sine sadistiske gjerninger, som ifølge Janice også inkluderte drapet på en annen ung jente.I retten innrømmet Hooker kidnappingen, men hevdet at torturen ikke hadde vært så ille. Torturredskapene beviste hvilket helvete Colleen hadde levd i.

© All Over Press

Fangen underskriver en kontrakt

Dager blir til måneder, og Colleen venner seg til et liv i mørke i omtrent 23 timer, før hun hver dag i kveldingen blir sluppet ut for å få et glass vann og to brødskiver – hennes daglige rasjon.

Colleen vet at når siste bit er spist, begynner torturen, som nå er utvidet med kvelning og strekking av lemmer.

Pinslene har fått Colleens menstrua­sjon til å utebli, men i august 1977 blør hun – og soveposen og trekisten begynner å lukte. For første gang på tre måneder får fangen derfor komme opp fra kjelleren og ta et bad. Som en ny luksus får Colleen nå lov til å ta et bad en gang i måneden, og hun får en tannbørste.

De små godene skal imidlertid vise seg å ha en pris. 25. januar 1978 legger Hooker en slavekontrakt foran Colleen og ber henne fjerne øyemasken. For første gang siden kidnapperen presset en kniv mot strupen hennes, ser hun ansiktet hans. 

Hun føler at det er som å se «rett inn i djevelens øyne», og mellom sadistens store kinnskjegg ser Colleen det samme selvtilfredse smilet som hun ble møtt av i speilet i bilen åtte måneder tidligere.

«De vet du er her. ‘The Company’ har oppdaget at du er i kjelleren, og krever at vi betaler 1600 dollar for å registrere deg», forklarer Hooker alvorlig.

Colleen forstår ingenting og har aldri hørt om The Company, men foran henne ­ligger en kontrakt hvor hun må skrive under på at hun vil underkaste seg og tjene Hooker, og alltid tiltale ham «Herre».

«Dette er Satans verk! Hva om jeg ikke skriver under?» utbryter Colleen.

«Da skriver jeg under for deg, og får deg til å angre», truer Hooker.

Colleen har ikke noe valg. Hun setter navnet sitt på kontrakten og aksepterer sam­tidig at hun heter «K». 

Det går kaldt nedover ryggen på jenta da Hooker forteller henne at The Company er en hemmelig organisasjon styrt av mektige menn – leger, politifolk og politikere – som vil gjøre alt for å holde på slaver som har ­underskrevet kontrakten:

«De jager og straffer enhver slave som er dum nok til å flykte. De har ingen hemninger og vil skade ­familien din for å få tak i deg», kommer det kaldt fra Hooker. 

Han truer også med å ringe til The Companys lege, som kommer til å skjære over stemmebåndene hennes hvis «K» skriker eller snakker for mye.

«Javel, Herre», svarer Colleen.

«K» flytter inn under vannsengen

Med signeringen av slavekontrakten får Colleen nye privilegier. Hooker merker hvor redd jenta er for The Company, og han er så sikker på at ­slaven ikke vil flykte, at «K» får lov til å komme opp fra kjelleren for å gjøre rent og vaske opp. 

Colleen får til og med en nattkjole som hun kan gå med i huset. Janice vil nemlig ikke ha «K» gående rundt naken.

I april 1978 flytter Hooker-paret inn i en husvogn. Colleen blir ført inn i soverommet, der det er bygd en ny kasse inn i rammen under parets vannseng.

«Kryp inn», beordrer Hooker, og Colleen aker seg på alle fire inn i kassen, som er enda mindre enn den fra kjelleren i det tidligere hjemmet.

Inne i kassen ligger Colleens sovepose og et bekken, slik at hun kan tisse uten å måtte ut. Enhver manøver er imidlertid vanskelig i den 38 cm høye konstruksjonen, som føles som en grav da ­Hooker lukker lemmen i fotenden og skrur vinge-
mutrene fast.

Selv om plassen er trang, og Colleen alltid kan høre når ekteparet har sex oppå kassen, er hun lettet over flyttingen. 

Hooker føler seg trygg på slaven sin, som har huslige plikter og til og med får lov til å komme ut i solen når hun skal stelle hagen rundt husvognen. Kidnapperen har forklart naboene at Colleen arbeider som au pair i huset hos dem.

Colleen tilbringer imidlertid ennå størstedelen av tiden i kassens mørke, og i september 1978 kan hun høre at Janice føder enda et barn oppe i vannsengen. 

Men å ha både en baby og en toårig jente i huset får ikke Hooker til å oppgi sine sadistiske leker, som nå også innbefatter at «K» blir voldtatt. 

Kidnapperen finner hele tiden på nye pinsler. Colleen får blant annet brent brystvortene og blir pint med strøm, mens ekteparet skrur opp lyden på TVen, slik at ikke barna skal våkne av skrikene hennes.

«Jeg gjør ikke dette for å straffe deg, men fordi jeg liker det», avslører ­Hooker freidig en kveld.

Sadisten Cameron Hooker konstruerte flere kasser som skulle sikre at slaven hans ikke unnslapp. Trekassen som Colleen Stan tilbrakte over seks år i, var plassert under Hooker-parets vannseng.

© Per O. Jørgensen/Historie

Colleen får besøke familien sin

I 1980 er Hooker så fornøyd med slaven at «K» slippes ut av kassen hver morgen for å passe barna mens foreldrene er på jobb. 

Å se barna vokse opp er den eneste gleden i Colleens liv. Jentene elsker barnepasseren, og de aner ikke at hun bor i en kiste på foreldrenes soverom.

Om sommeren samme år – etter tre års fangenskap – blir Colleen oppriktig forbløffet da Hooker gir henne lov til å ringe hjem til sin far i Riverside i California. 

De neste ti månedene snakker far og datter sammen et par ganger, men ­Colleen må hele tiden holde sin undrende far på armlengdes avstand og unnlate å fortelle hvor hun befinner seg. I mars 1981 kommer så endelig den beskjeden Colleen har drømt om:

«The Company har innvilget at du kan besøke familien din», sier Hooker, som advarer om at besøket vil foregå under streng overvåkning.

«De kommer til å avlytte telefonen og montere ­avlyttingsutstyr hjemme hos foreldrene dine. Hvis det oppstår problemer, stormer sikkerhetsfolk huset, og folk vil komme til skade», sier Hooker.

Noen dager senere vil han forsikre seg om at fangen vil gjøre absolutt alt han befaler:
«Du må stikke dette haglgeværet i munnen og trykke på avtrekkeren!»

Uten å nøle tar Colleen geværet Hooker har med, setter det for munnen og trekker av. Et klikk av­slører at kammeret var tomt – slaven har bestått den endelige testen: «K» får lov å gjøre en avtale med sin far, og 20. mars 1981 setter Hooker slaven sin av foran hjemmet til familien Stan.

«Colleen, vi er så glade for å se deg!» sier faren da han åpner døren, og familien står i kø for å klemme henne.

For første gang på nesten fire år opplever Colleen kjærlighet, og hun holder på å briste i gråt og fortelle om sin sadistiske bortfører, men tanken på represaliene fra The Company får henne til å la være.

Sam­tidig brenner foreldrene og søstrene etter å spørre henne grundig ut om hvorfor hun har vært borte, men de tør ikke i frykt for at Colleen skal forsvinne ut av livene deres igjen. Bare søsteren Bonnie våger et enkelt spørsmål om kvelden:

«Hvorfor har du ikke skrevet og ringt regelmessig?»

«Jeg... jeg hadde ikke... penger til å kjøpe frimerker eller betale telefon­en. Jeg hadde det for travelt med ehh...­hagearbeid», svarer hun svevende.

Svaret bekrefter familiens mistanke om at den bleke og sjuskete kledde ­Colleen er kommet inn i en sekt. 

Til ­hennes lettelse stanser spørsmålene, og om kvelden kan hun legge seg til ro i en myk seng hos familien. Men allerede neste dag ringer det på døren.

«Mitt navn er Mike. Jeg er her for å hente Colleen», lyder Hookers stemme.

«Colleen, vi må dra!» roper han, og det grøsser i henne.

Hooker innbiller familien at han og datteren deres er kjærester, og at de må komme seg fort videre. Colleens stemor rekker bare akkurat å ta et bilde av paret, før de forsvinner. I frykt for The Company og overvåkningen deres smiler Colleen etter beste evne, mens hun omfavner kidnapperen sin.

«Hvordan var besøket?» vil Hooker vite da de sitter i bilen.

«Fantastisk! Takk, Herre. Jeg er så glad for at The Company ga meg lov», ­utbryter Colleen, som oppdager at familiebesøket har en pris: 

Hooker har vært svært nervøs for å miste slaven sin, og liker ikke at Colleens familie nå har sett ansiktet hans. 

Etter en hardhendt voldtekt ­blir Colleen slengt ned i kisten – og mutrene skrudd ettertrykkelig fast.

Colleen omfavnet sin kidnapper da de var på besøk hos familien hennes. På grunn av 29 kjærlighetsbrev der Colleen uttrykte sin kjærlighet til Hooker, antok flere eksperter at Colleen Stan hadde lidd av Stockholm-syndromet. I retten forklarte hun at kjærlighetserklæringene utelukkende var skrevet for å dempe Hookers sadistiske lyster.

© All Over Press & Imageselect

Janice befrir Colleen

De neste tre årene er Colleen stengt inne i kisten det meste av tiden, og hun til­bringer flere døgn i strekk uten streif av lys. 

Mat­rasjonene blir mindre, og dotter av håret faller av på grunn av underernæring. Slaven får bare komme ut kort tid om gangen for å bli pint.

Men plutselig, høsten 1983, begynner Janice å åpne kisten jevnlig – med Camerons aksept. De to kvinnene, som er nesten jevnaldrende, leser i Bibelen sammen, og Colleen får også litt klær som hun kan ta på seg, etter å ha ligget naken siden våren 1981.

Bibellesingen knytter Colleen og ­Janice sammen – og samværet får Camerons kone til å fundere over hva hun har vært med på i sitt vanvittige ekteskap: Colleen er blitt mishandlet for at Ja­nice selv skulle slippe. 

Men da Cameron som­me­ren 1984 snakker om å kidnappe flere slaver og ta Colleen som sin andre kone, blir det for mye for Janice.

«Jeg har noe alvorlig å fortelle deg», sier hun 9. august.

«Cameron er ikke en del av The Company. Jeg håper du kan tilgi meg».

Colleen bruker litt tid på å fatte budskapet, men synker så gråtende sammen.

«Gud, hvordan kunne jeg være så dum?» utbryter hun mellom tårene. Hun innser at hun kunne ha flyktet for mange år siden – uten frykt for sitt eget eller
familiens liv.

Da Colleen har samlet seg, blir de to kvinnene enige om å stikke av. Fri fra fan­gen­skapet kommer Colleen til buss­stasjonen i Red Bluff, der hun kontakter faren og får penger til bussen mot Riverside, hvor familien venter. 

Like før av­gang går hun tilbake til telefonboksen og ringer torturisten sin:

«Jeg forlater deg, og du kan ikke stanse meg!» sier Colleen triumferende. I den andre enden av røret kan hun høre ­hvordan Hooker hulker. Det er en lyd hun aldri har hørt før.

«Farvel», sier eksslaven, og ser for seg hvordan sadistens selvtilfredse smil
blekner. Etter sju år i en kiste er det hennes tur til å leve.

Les mer

Carla Norton & Christine McGuire: Perfect Victim, Virgin Books, 1991 Jim Green: Colleen Stan: The Simple Gifts of Life, iUniverse, 2009.

Se TV-dokumentaren The Girl in the Box (Lifetime, 2016): www.youtube.com/watch?v=6fGszEldM10

Kanskje du er interessert i