Bonden Martin Guerre forlot plutselig landsbyen. Kona Bertrande fikk hjelp av familien til å takle det harde livet på landet.

© Polfoto/Corbis & AOP/Getty Images

Uvanlig identitetstyv lurte en hel landsby

Etter en konflikt med faren forlater Martin Guerre i 1548 hjemmet, ektefellen og deres vesle sønn. Etter åtte år dukker han plutselig opp igjen, men onkelen stusser. Hvorfor er Martin som et nytt menneske?

Bertrande de Rols kan ikke tro sine egne øyne! Er det virkelig ektemannen Martin som står foran henne?! Han som har vært savnet siden han forsvant sporløst for åtte år siden?

Herren være lovet, han er tilbake! Hun kaster seg i armene på ham og kysser ham inderlig.

Martin ble født i Baskerland ved Biscayabukten. I 1527, da han var en liten gutt, flyttet familien til landsbyen Artigat lenger inne i landet.

Faren, Sanxi, og onkelen, Pierre, bygde opp et lite teglverk som de drev ved siden av gårdsdriften.

Familien gjorde alt de kunne for å tilpasse seg sine nye omgivelser, og endret til og med etternavn fra Daguerre til det mer franske Guerre.

Men naboene fortsatte likevel å se på dem som innflyttere, og unge Martin ble ertet av de lokale guttene.

Artigat/1527. Familien Daguerre flytter til den vesle landsbyen Artigat ved foten av Pyreneene. Sønnen Martin slår seg aldri til ro der, og forsvinner etter en krangel.

© Wikipedia

Martin lengtet etter eventyr

I 1538, da Martin var bare 14 år, ble han gift med den enda yngre Bertrande de Rols. Det uvanlig unge ekteparet knyttet Guerre-familien til den respekterte lokale Rols-familien, men ekteskapet gikk ikke som forventet.

Bertrande og Martin fikk ingen barn. Landsbyboerne så bare enda mer skjevt til Martin, og etter hvert følte han seg fanget i en fremmed landsby der han aldri hadde følt seg hjemme.

Han drømte om et fritt liv som sauegjeter på stølen i fjellene, eller på tokt med baskiske hvalfangere på Atlanteren. Men årene gikk, og dagene var fylt med hardt arbeid på teglverket og på åkeren.

Etter en stund fikk det unge paret behandling for barnløshet hos landsbyens kloke koner.

De tenkte ut en kur mot forbannelsen som hvilte over Bertrande og Martin, og den virket tilsynelatende, for i 1546 – etter åtte års ekteskap – fødte Bertrande en sønn. Han fikk navn etter farfaren, Sanxi.

Fremtiden så lys ut for den vesle familien, men Sanxi den eldre var en dominerende patriark, og Martin røk ofte uklar med ham. I 1548 toppet det seg. Martin ble tatt i å stjele litt korn fra sin far – en utilgivelig forbrytelse for en baskisk hedersmann – og sønnen så bare én utvei.

Han måtte forlate hjemmet, konen og den vesle sønnen. En dag var han plutselig borte. Uten et ord. Bare 22 år gammel satt Bertrande igjen som alenemor.

I de barnløse årene kunne Bertrande ha krevd ekteskapet oppløst, men hun hadde holdt fast på Martin, og ble respektert som en trofast kvinne.

Nå betydde det ingenting. Hun var verken kone eller enke, og ifølge kirkens regler kunne hun ikke gifte seg igjen før det var uomtvistelig bevist at ektemannen var død.

Martin dukket ikke opp. Etter noen år døde foreldrene hans. Onkelen Pierre fikk ansvaret for Martins arv, og etter en stund giftet enkemannen Pierre seg med Bertrandes mor, som var enke.

I fornuftsekteskapet forpliktet onkelen seg til å forsørge både Bertrande og lille Sanxi, slik at de ikke led noen nød i Martins fravær.

Soldat for den franske kongen

Så en dag i 1556 fikk Martins fire yngre søstre en beskjed fra vertshuset i nabolandsbyen. Det utrolige hadde skjedd!

Martin Guerre hadde dukket opp, og nå spurte han etter familien sin. Søstrene dro av sted og ble gråtkvalt gjenforent med sin bror. Like etter dukket også Bertrande opp. Hun kastet seg lykkelig rundt halsen på Martin. Åtte års ulykke var endelig over.

Etter gjenforeningen blir Martin noen dager på vertshuset, og da han kommer hjem til landsbyen, blir han tatt imot som en helt.

Alle vil prate med ham om gamle dager og høre hva han har gjort alle disse årene.

Martin forteller at han først vandret til Spania, og siden vervet seg i den franske kongens hær, der han deltok i flere slag. Idyllen i den vesle familien er gjenopprettet.

Jean de Coras var dommer i ankesaken. Han var så fascinert av den utrolige historien om Martin Guerre at han ga ut en bok om hendelsene.

© Jean-Paul Baquiast

I løpet av neste tre årene føder Bertrande to døtre, hvorav en overlever. Paret virker svært forelsket. Martins onkel Pierre er glad for at nevøen er vendt hjem.

Han tar seg av teglverket, og Martin passer gårdsdriften. Den hjemvendte husbonden er full av gode ideer.

Han etablerer en liten forretningsvirksomhet ved siden av landbruket, og har stor suksess. Men da han begynner å leie ut og til og med selge parseller av familiens jorder, blir Pierre mistenksom.

Hvordan kan Martin gjøre noe som i så stor grad strider mot baskiske tradisjoner? Og hvorfor har Martin så godt som glemt det baskiske språket? Pierre har naturligvis ingen bilder av nevøen, men er det ikke også noe rart med ansiktet hans?

Martin ligner i hvert fall ikke sønnen sin, Sanxi den yngre. Åtte års fravær og slagmarkens redsler setter selvfølgelig dype spor i en manns sjel og kropp, men kanskje er den hjemvendte nevøen slett ikke Martin Guerre?

Mens Pierre gjør seg sine tanker, spør Martin en dag om å få se oppgjøret av boet etter faren. Pierre administrerte jo arven etter Sanxi den eldre frem til Martin kom tilbake, og Martin vil gjerne forsikre seg om at Pierre har overdratt hele arven til ham.

Pierre blir rasende og fornærmet over nevøens forespørsel. Konflikten tilspisser seg og ender i retten i 1558. Det styrker bare onkelens mistanke.

Martin forlot kone og barn i vanære etter å ha stjålet litt korn fra sin far. Og nå trekker han sin egen onkel for retten?! Pierre beskylder offentlig Martin for å være en utspekulert identitetstyv.

Naboene i landsbyen vet ikke hva de skal tro. Noen mener det må være noe i det. Andre ser Martin som en flittig bonde og Pierre som hans grådige onkel.

Bertrande forsikrer alle om at Martin virkelig er hennes hjemvendte husbond, og hvem skulle kunne vite det bedre enn henne, den trofaste hustru?

Dommerne må avhøre 150 vitner

En dag i 1559 vandrer en soldat tilfeldig gjennom Artigat. Han sverger at Martin er en løgner. Soldaten har møtt den ekte Martin Guerre, som mistet et bein på slagmarken og nå har trebein.

Soldaten forsvinner igjen, og familien og landsbyboerne stusser enda mer. Men episoden får Pierre til selv å forhøre seg om sin kanskje falske nevøs forhistorie.

Pierre får nyss om at en verthuseier i en landsby i nærheten har gjenkjent den nye Martin som en person ved navn Arnaud du Tilh. Pierre har en sak. Gjennom forbindelsene sine får han i 1560 Martin arrestert og fengslet i Rieux.

Det kanskje aller viktigste vitnet i saken, Bertrande, holder fast ved at Martin er hennes mann, men stefaren Pierre presser henne til å fremsette en anklage: Mannen som sier han er Martin er egentlig Arnaud du Tilh, og han har svindlet til seg den ekte Martin Guerres eiendom, familie og hustru. Rettssaken starter.

I alt skal omtrent 150 vitner avhøres, og førstemann i vitneboksen er Martin Guerre.

Han forteller en rekke detaljer fra fortiden sin, og vitneutsagnet stemmer helt overens med Bertrandes forklaring. Dommerne slår derfor fast at Pierre Guerre må ha tvunget Bertrande til å komme med en falsk anklage.

Hver gang domstolen kaller inn et nytt vitne, hilser Martin på dem ved navn og forteller anekdoter fra deres felles fortid.

Han virker svært overbevisende, og 40 vitner – blant dem alle de fire søstrene hans – sverger at han virkelig er Martin Guerre.

45 andre vitner sverger tvert imot på at mannen som utgir seg for å være Martin, i virkeligheten er Arnaud du Tilh – eller muligens en tredje person. Mer enn 60 vitner vet ikke hva de skal tro.

Etter flere måneder avsier dommerne en kjennelse: Tiltalte har urettmessig utgitt seg for å være Martin Guerre.

Han må derfor betale erstatning til Bertrande de Rols, før han skal halshugges og kroppen hans deles i fire. Sjokkert anker den dømte dommen på stedet.

Bertrande trodde ikke sine egne øyne da hennes mann plutselig sto foran henne.

© Scanpix/Mary Evans

Tvilen skal komme tiltalte til gode

Ankesaken forløper noenlunde som saken i Rieux. Bertrande beskylder Martin for å være en svindler, mens Martin sier at det hele er iscenesatt av den grådige Pierre.

Domstolen avhører 30 vitner, men har problemer med å avsi en kjennelse. Tvilen bør komme tiltalte til gode.

Men idet dommen fra Rieux skal omstøtes, kommer en mann til rettsbygningen. Han har trebein. Og han sier navnet sitt: Martin Guerre.

Den nyankomne Martin blir avhørt, og viser seg å være dårligere til å gjenfortelle detaljer fra fortiden sin enn den tiltalte. Ifølge ham forlot han Artigat, vandret til byen Burgos i Spania og ble lakei for biskopen.

Siden gjorde han tjeneste hos biskopens bror, hvis soldater kjempet mot franskmennene i den spanske hæren.

Ved et slag i Nord-Frankrike i 1557 vant spanjolene en knusende seier, men Martin ble så alvorlig såret i beinet at det måtte amputeres.

Han overlevde inngrepet, og som takk for krigsinnsatsen fikk han en livsvarig stilling som tjener i Malteserordenen. Hvorfor han bestemte seg for å vende hjem til Artigat, kom aldri for en dag.

I Toulouse gjenkjenner både Guerre-søstrene og Pierre mannen med trebeinet som Martin, og da Bertrande ser ham, kaster hun seg i armene på ham og unnskylder at hun har latt en annen leve hans liv.

Dommeren er overbevist. Den falske Martin, Arnaud du Tilh, dømmes til døden ved henging.

Dommen skal eksekveres foran huset til Guerre-familien den 16. september 1560. Den dømte har hele tiden bedyret sin uskyld, men på sin siste dag tilstår han bedraget.

Arnaud du Tilh forteller at han som ung var veltalende, hadde en fantastisk hukommelse og kunne blitt en god prest, men i stedet brukte han tiden på fyll, horeri og dans.

Etter en tid som småkriminell ble han soldat.

Bidro kona til løgnen?

I 1553 møtte han tilfeldig to av Martin Guerres venner, som trodde at han var Martin. Vennene fortalte om Martins liv, og det slo Arnaud at han kunne overta den fremmede mannens identitet.

I månedene som fulgte gravde han frem så mange detaljer som mulig om Martin, og i 1556 innlosjerte han seg på vertshuset der han så ble oppsøkt av Martins søstre og kone.

Før løkken strammer seg om halsen på ham, angrer Arnaud sine ugjerninger og ber Gud, Bertrande, Guerre-familien og alle andre om tilgivelse.

Rettssaken er godt beskrevet, men rettsprotokollene etterlater likevel en del spørsmål. Hvor mye visste for eksempel Bertrande? Var hun virkelig uvitende om at noe var galt? Eller fikk hun i den falske Martin bare det hun drømte om: en mann å dele bord og seng med?

Kanskje valgte hun å akseptere det falske ekteskapet, og håpet bare at den egent-lige ektemannen aldri skulle komme tilbake til det livet han så plutselig hadde forlatt.

Det at Arnaud kunne gjengi så mange detaljer om Martins liv, kan tyde på at Bertrande fôret ham med opplysninger for å gjøre løgnen troverdig.

De historiske kildene forteller lite om personenes videre liv. Ingen vet hvordan det gikk med familien Guerre etter den dramatiske rettssaken.