Om kvelden den 12. februar 1894 trer Émile Henry inn i den fasjonable Café Terminus i sentrum av Paris. Han bestiller en øl og kort tid etter enda en, samt en sigar. Distrahert betaler han servitøren mens han holder øye med orkesteret, som fyller rommet med klassiske toner fra et hjørne av kafeen.
Få legger merke til Henry, som med sine mørke bukser, hvite skjorte og svarte filthatt ligner alle andre unge intellektuelle som frekventerer Paris’ etablissementer. Men Henry er ingen vanlig gjest. Han har kommet med ett enkelt formål - å drepe.
Ulikhet skapte harme
Et helt livs vrede ligger bak Henrys morderiske planer. Faren, kalt Fortuné Henry, ble i 1871 sendt i eksil i Spania for revolusjonær aktivitet. I Spania slet han i gruver og på fabrikker, og tilbake i Frankrike døde han som følge av den kvikksølvforgiftningen han pådro seg under arbeidet.
En tykk, kvelende røyk fylte rommet, som gjenlød av de såredes skrik.
Farens skjebne gjorde Henry rasende, men også den økende ulikheten som preget Paris i disse årene vakte den 21 år gamle Henrys harme. Mens borgerskapet mesket seg i champagne og kaviar, sultet arbeiderne og underklassen.
Henry sluttet seg til anarkistene, en politisk gruppe som med attentater mot myndigheter og politikere prøvde å styrte samfunnet. Men ordensmakten slo hardt tilbake.
Da Henrys venn og kampfelle, Auguste Vaillant, ble henrettet den 5. februar 1894 for et attentatforsøk, sverget Henry hevn. Og denne gangen skulle volden ramme borgerskapet selv. Bare på den måten ville de forstå alvoret, tenkte han.
Morder var på frifot bare få minutter
Paris var en by preget av vold, og det var derfor mye politi på gaten. Det ble Henrys ulykke.
På rommet sitt i utkanten av Paris brakk Émile Henry lokket og håndtaket av sin metall-matboks. I boksen la han en dynamittgubbe og en beholder fylt med hagl, pikrinsyre og krutt. I hullet hvor skruen til håndtaket hadde sittet plasserte han en lunte. Med bomben, en pistol og et par kniver i lommen satte han kursen mot byens mondene forlystelseskvarter.
Gjerningsmannen angret intet
Ølglassene var tømt, men sigaren ennå ikke røkt ferdig da Henry forlot Café Terminus et par minutter etter kl. 21. I døren tok han bomben opp av lommen og satte sin tente sigar til lunten. Så snart lunten fenget, kastet han bomben inn i kafeen og løp så fort han kunne.
Et brak fylte luften, mens hagl, biter av marmor fra bordene og glasskår fra vinduer og speil fløy gjennom luften. En tykk, kvelende røyk fylte rommet, som gjenlød av de såredes skrik.
“Jo flere småborgere som dør, jo bedre”. Émile Henry, 1894.
"Stopp ham! Stopp ham!" ropte en servitør som så Henry løpe. En politibetjent som tilfeldigvis sto foran kafeen tok opp forfølgelsen. Desperat avfyrte Henry pistolen mot betjentens bryst, men kulen ble stanset av en lommebok av tykt lær.
I samme øyeblikk som kule nummer to vislet forbi betjentens ansikt, lyktes det ham med løftet sverd å dytte Henry overende på bakken. "Jeg spretter deg opp hvis du beveger deg, din banditt," hveste han mens han presset klingen mot Henrys hals. Et par betjenter grep Henry og trakk ham bort.
Bødlene bandt Henry før henrettelsen, så tilskuerne skulle tro at han hadde forsøkt å stikke av.
"Svin! Jeg ville ha drept dere alle," ropte han mens han ble ført bort. En kafégjest ble dødelig såret og 20 alvorlig skadd. Men Henry forble uforsonlig. "Jo flere småborgere som dør, jo bedre," sa han kaldt under avhøret.
“Borgerskapet lever av å utnytte de svake. De må bøte for sine forbrytelser i fellesskap”. Retten dømte ham prompte til døden. Den 21. mai 1894 ble den 21 år gamle Henry ført til skafottet.
«Fatt mot, kamerater. Leve anarkiet,” lød hans siste ord før giljotinens skarpe blad skilte hodet fra kroppen hans.
Émile Henry visste det ikke, men hans ugjerning innledet en helt ny æra. Med sitt bevisste angrep på vanlige borgere med sikte på å skape politiske endringer, skrev han seg inn i historien som den første moderne terroristen i verdenshistorien.