Ernst Gennat, portrett, Babylon Berlin

Virkelighetens Babylon Berlin: Tungvekter oppklarte 298 drap

Drap var vanlige i Berlins gater etter 1. verdenskrig. I 1926 ble Ernst Gennat satt til å rydde opp, og det 130 kilo tunge kriminalgeniet viste seg snart å ha et usedvanlig talent.

Drap var vanlige i Berlins gater etter 1. verdenskrig. I 1926 ble Ernst Gennat satt til å rydde opp, og det 130 kilo tunge kriminalgeniet viste seg snart å ha et usedvanlig talent.

ullstein bild Dtl./ Getty Images, Frédéric Batier/X Filme Creative Pool Entertainment GmbH/ARD Degeto Film GmbH/Beta Film GmbH/Sky Deutschland & Shutterstock

Gatene i Berlin er iskalde etter en natt med 20 kuldegrader. Neste morgen blir alle som kan, innendørs. Som en av de få trosser 21 år gamle Dora Perske det barske været for å besøke sin onkel og tante i utkanten av den tyske hovedstaden.

Kl. 9.23 tar hun toget fra stasjonen Bahnhof Zoo. Hun velger en kupé med god plass og setter fra seg julegavene. Toget kjører østover, og jo nærmere endestasjonen det kommer, desto flere tomme kupeer blir det.

Ved ankomsten til Friedrichshagen kl 10.21 går de siste passasjerene av. Men ikke Dora Perske. Da en av jernbanens ansatte går gjennom toget en halvtime senere, får han et sjokk.

I en av kupeene er setet og veggen innsmurt med blod. Her er ingen ofre å se, men et blodspor fører ut gjennom døren. I nabokupeen finner mannen Dora Perske i en blodpøl.

Hodet hennes er knust, og hun er bevisstløs. Men det later ikke til at noen har sett eller hørt hva som skjedde på toget underveis til Friedrichshagen. Kalenderen viser onsdag 21. desember 1927, og krimgeniet Ernst Gennat har fått en ny sak.

Drapsavsnittet holdt til i den store, røde bygningen på Alexanderplatz. Ernst Gennat regjerte her i tre tiår.

© Public domain

Ingen gjerningsmann kan føle seg trygg i den tyske hovedstaden lenger. I Ernst Gennat har Berlin fått en drapssjef som har revolusjonert politiet.

Med systematikk, grundighet og en enestående psykologisk innsikt løser han selv de største drapsgåtene. I jakten på Dora Perskes morder får Gennat imidlertid bruk for alle sine talenter.

Berlin var stint av kriminelle

Knappe ti år før drapet på Dora Perske var 1. verdenskrig slutt, og tyskerne gikk en usikker fremtid i møte.

Frem til 1918 hadde militæret stått for sikkerheten i keiserriket, men i den nyetablerte Weimarrepublikken overtok politiet en ytterst vanskelig oppgave.

En kommunereform fra 1920 flyttet Berlins bygrenser, og med sine 878 km² ble hovedstaden verdens største by etter arealet. Innbyggertallet i byen steg til fire millioner, og samtidig førte fattigdom til at kriminaliteten eksploderte.

De hjemvendte soldatene, som var traumatisert av krigen i skyttergravene, sto bak en stor del av den grove volden.

På 1920-tallet måtte hjemløse berlinere overnatte i uhumske sovesaler.

© FPG/Getty Images

Den britiske forfatteren Christopher Isherwood bodde i Berlin i Weimar-tiden og skrev hjem om lovløsheten:

«Midt i en befolket gate kunne en ung mann bli angrepet, ranet, slått og etterlatt blødende på fortauet.»

Selv om Berlin blomstret opp kulturelt på 1920-tallet, og kvinner med moteriktig, kort hår og fargestrålende kjoler danset natten lang til amerikansk jazzmusikk, levde det store flertallet av berlinerne i dyp fattigdom.

I 1922 sto 147 000 uten egen bolig, og enda flere var arbeidsløse. Mange overlevde bare ved å begå kriminalitet.

Under halvparten av byens tyverier og ran ble oppklart, og når det gjaldt drapssaker, så det bare en anelse bedre ut.

Fortvilende mange drapsmenn streifet fritt rundt i gatene fordi Berlin ikke hadde et eget drapsavsnitt. I stedet ble tilfeldige politibetjenter tilkalt når det dukket opp et lik. Etter beste evne måtte de lete etter spor og avhøre vitner.

Ingen var mer bedrøvet over statistikken enn Ernst Gennat. Den 130 kg tunge berlineren var blitt forfremmet til kriminaldetektiv i 1905, men det var først i 1926 at han fikk etablert byens første drapsavsnitt med seg selv som leder. Snart skulle Berlins kriminalpoliti bli et forbilde for resten av verden.

Drapssjefen ansatte bare de ambisiøse

I sin karriere hadde Gennat alltid gjort det til en dyd å være grundig. Den sigarrøykende politimannen var blant annet kjent for alltid å ha med et forstørrelsesglass, som han brukte i beste Sherlock Holmes-stil for å studere hver eneste detalj på et åsted.

Kolleger beskrev Gennat som «en lidenskapelig etterforsker». Presisjon og engasjement var dyder som drapssjefen forventet av sine ansatte ved politihovedkvarteret på Alexanderplatz.

«Denne jobben stiller høye krav på alle måter. For å leve opp til dem må en betjent være i besittelse av interesse og evner for faget. Han må ha en glede i jobben og kunne jobbe på egen hånd samt ha en sunn ærgjerrighet som oppmuntrer ham til å yte en topprestasjon», mente drapssjefen.

Strafgefängnis Plötzensee, fengsel, lenke

Ernst Gennat vokste opp i det tyske keiserrikets største fengsel, Strafgefängnis Plötzensee, der 1400 innsatte satt bak lås og slå.

© Picture Alliance/Doris Spiekermann-Klaas Tsp & Shutterstock

Forbrytere preget Gennats barndom

Da Ernst Gennat ble født i 1880, hadde faren nettopp blitt utnevnt til fengselsinspektør i Berlins nye Plötzensee-fengsel.

Derfor vokste gutten opp i en embetsbolig i fengselskomplekset og stiftet fra barnsben av kjennskap med den kriminelle verden.

Oppveksten i fengselets skygge preget både Ernst og broren, som begge syntes det var spennende å høre om livet bak lås og slå. Etter hvert som guttene ble eldre, ble de også interessert i hvorfor folk endte opp på feil side av loven, og brødrene gikk i gang med å studere juss.

Mens broren endte opp som statsadvokat, avbrøt Ernst jusstudiet etter fire år. I 1904 ble han ansatt i kriminalpolitiet i Berlin. Her samlet Gennat erfaring med alt fra ran og innbrudd til bedrageri og seksuelle overgrep.

Han fant jakten på drapsmenn spesielt interessant, og fra 1910-tallet utmerket han seg som en glimrende kriminalkommissær.

Berlins mange uløste drapssaker fikk imidlertid Gennat til å kritisere sine kollegers mangelfulle metoder høylytt. Kritikken gjorde at han gjentatte ganger ble forbigått når sjefsstillinger i politiet skulle besettes.

Gennat var så glad i arbeidet sitt at han ofte satt oppe til langt på natt og gransket vanskelige saker – alltid på jakt etter den detaljen som kunne felle en drapsmann. Likevel ble arbeidet jevnlig avbrutt av spisepauser.

Hver dag fortærte drapssjefen atskillige kremkaker og skyllet dem ned med portvin, og med tiden fikk tungvekteren kallenavn som «den tykke» og «Buddhaen fra Alexanderplatz».

Gennat hadde også alltid sin lubne sekretær Gertrud «Trudchen» Steiner i tankene når hans egen glupske appetitt skulle stilles:

«... og kokte pølser til frøken Steiner», yndet han å rope når han bestilte mat som skulle bringes opp på kontoret. Den hyppige kommentaren ga sekretæren det lite flatterende kallenavnet «Bockwurst-Trudchen».

Når han søkte etter kriminalbetjenter til avdelingen sin, var Gennat først og fremst ute etter veteraner med relevant erfaring fra tidligere drapssaker. Buddhaen la også vekt på at mennene hadde «kritisk dømmekraft» og en «dyp ansvarsfølelse», som han uttrykte det.

Berlins drapsavsnitt i felten. Ved klappbordet skriver sekretæren ned alle viktige funn.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Drapssjefen fredet gjerningsstedet

Som det viktigste innførte Gennat en standardprosedyre på gjerningssteder. Ansatte i drapsavsnittet skulle følge Buddhaens «åtte trinn» nøye.

1: Få overblikk
Drapsgruppens ledende kriminalkommissær skaper seg i første omgang et overblikk over åstedet.

2: Ta med hunden
Spesielt på åsteder i det fri settes politihunden inn for raskt å finne spor.

3: Marker funn
Kriminalbetjenter gjennomsøker åstedet og markerer sporene som er funnet.

4: Fotografer alt
Hele området fotograferes grundig. Det tas standardbilder av hele gjerningsstedet, og det tas nærbilder av liket – spesielt av viktige detaljer som skader.

5: Sikring av spor
Spor som er funnet, som skoavtrykk og fingeravtrykk, sikres. Det skal også samles inn spor etter kjøretøy, verktøy og gjerningsvåpen.

6: La legen slippe til
Rettsmedisinere undersøker liket og kommer med sin umiddelbare vurdering av dødsårsaken.

7: Gjem bevisene
Den spesialiserte kriminalbetjenten (i dag vil vi nok si kriminaltekniker) sørger for å merke, registrere og lagre alle bevisgjenstander.

8: Skriv rapporten
Ferdigstill rapporten fra åstedet ved å diktere observasjonene til sekretæren.

Fortidens slurv hadde spolert mange etterforskninger, så Gennat bestemte at bare spesialiserte drapsteam fikk komme inn på åstedet etter et drap.

Ved å ha tre drapsteam, som vekslet på å være på vakt, kunne Gennat sende kvalifiserte etterforskere ut til et åsted dag og natt, slik at spor kunne sikres i en fart. Drapssjefen visste at for hver dag som gikk, falt sjansen for å pågripe drapsmannen.

Teamene besto av en kriminalkommissær og 4–10 kriminalbetjenter foruten en fotograf, en hundefører og en sekretær som skulle notere kommissærens iakttakelser.

«Alle skal vite nøyaktig hva de skal gjøre på gjerningsstedet slik at det ikke blir gjort feil», innskjerpet Gennat.

Drapssjefen fikk til og med bygget et spesialkjøretøy – en Daimler-Benz – som inneholdt viktig utstyr som merkebånd, reagensrør og arbeidsbenker så etterforskerne aldri manglet noe. På folkemunne fikk drapsenhetens kjøretøy snart navnet «drapsbilen».

Den såkalte Mordauto inneholdt alt det utstyret som drapsavsnittet kunne få bruk for på åstedet. Bunnen av bilen var forsterket på grunn av Gennats størrelse.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Betjentene skulle huske gummien

Drapsbilens «legekoffert» inneholdt blant annet gummihansker og pinsett til alle, slik at ingen – verken en lege eller kriminalbetjentene – fikk satt fingeravtrykk på sporene. Bevismaterialet ble lagt i poser med nummer.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Bevisene fikk et nummer

En boks fylt med nummererte skilt sørget for at kriminalbetjentene kunne markere hvert enkelt spor før det ble tatt bilder av gjenstanden. Alt fikk et nummer slik at det senere kunne brukes som bevis i retten.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Klappbord til alle

Klappbord og klappstoler sørget for at etterforskerne ikke la fra seg ting på gjerningsstedet der de kunne bli borte eller forvirre etterforskningen. Klappbordet ved bilens baksete gjorde også at det kunne arbeides her – en fordel hvis det var kaldt.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Kontakte hovedkvarteret

En transportabel radiosender gjorde det mulig for de ansatte ved drapsavsnittet å spre seg over et stort område og likevel holde kontakten; sporhunden kunne f.eks. snuse opp noe interessant flere hundre meter fra gjerningsstedet, og så kunne betjenten tilkalle kollegene eller kontakte politiets hovedkvarter.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Gennats plass var hellig

Daimler-Benz hadde satt inn en spesiell støttebjelke under bunnplaten ved setet bak føreren, der Gennat alltid satt. På denne måten sørget bilfabrikken for at kjøretøyet ikke raste sammen på grunn av drapssjefens stadig økende vekt.

Hvis Gennat befant seg i bilen, kunne det ses på lang avstand. Den tunge drapssjefen satt alltid på setet bak sjåføren, og derfor sank bakenden så mye at understellet nesten skrapte mot asfalten – ikke minst når «Bockwurst-Trudchen» satt ved siden av ham.

Uhyggelige sår i Perskes hodeskalle

Onsdag den 21. desember 1927 deltok Gennat selv i etterforskningen. Drapsavsnittet fikk en telefon om en kvinne som var døden nær etter et blodig overfall i en togkupé.

Normalt ville Gennat ha oppsøkt gjerningsstedet straks, men da togvognen i Friedrichshagen først måtte flyttes til et spor borte fra offentlighetens nysgjerrige blikk, ble Buddhaen i stedet fraktet til sykehuset hvor offeret var fraktet.

Den 21 år gamle Dora Perske hadde bandasje om hodet og lå i dyp koma, så hun kunne umulig svare på spørsmål. I stedet forhørte Gennat seg om skadene hennes. Overlegen forklarte at det helt sikkert var en forbrytelse og at frøken Perske hadde «8–9 sår etter slag foran på kraniet».

VIDEO: Dora Perskes skader sjokkerte alle

Etterforskerne laget med vanlig grundighet en tegning av skadene på hodet slik at de visste nøyaktig hvordan overfallsmannen hadde slått Perske.

Sårene tydet på at offeret var blitt truffet ovenfra av et avlangt slagvåpen med skarpe kanter.

Neste steg var avhør av den sjokkerte jernbanemannen som hadde funnet Perske. Det var sent på kvelden da Gennat og teamet hans til slutt undersøkte togvognen.

«Begge kupeene var svært tilflekket av blod. Blodflekkene var på polstringen og veggene», noterte Gennat, som i tråd med egne forskrifter fikk en betjent til å tegne krittstreker rundt blodsporene før blitsen fra et kamera lyste opp og teamets fotograf foreviget bevisene.

En tegner laget en skisse av hele togvognen og blodflekkene slik at Gennat kunne danne seg et overblikk over hendelsesforløpet.

Hver eneste mistenkelige gjenstand ble nøye merket med et nummer, lagt i en pose og lagret til senere. Tidligere hadde betjenter også slurvet med den slags grunnleggende prosedyrer, men Gennat påpekte alltid betydningen av ikke å neglisjere selv det minste bevis.

Leica modell 1927, gammelt kamera

Et Leica-kamera modell 1927 var lett å ta med seg til gjerningssteder.

© Kameraprojekt Graz 2015/Wikimedia Commons/CC BY-SA 4.0

Drapssjefen avhørte Dora Perskes søster for å få klarhet i om noen av offerets eiendeler var savnet. Umiddelbart var alt der, så motivet for overfallet så ikke umiddelbart ut til å være ran.

På den annen side mente Gennat at man aldri skulle utelukke noe på forhånd, så han holdt alle muligheter åpne da han omsider la seg til å sove sent på natten.

Så langt var det ingen spor som pekte på noen bestemt gjerningsmann. Men Gennat hadde slett ikke spilt alle kortene sine ennå. Snart skulle offentligheten settes inn i jakten på drapsmannen.

Drapssjefen elsket pressemøter

Neste morgen møttes drapsavsnittet til et morgenmøte som Gennat hadde innført. Tidligere hadde kriminalbetjenter arbeidet på egen hånd, nå satt Buddhaen ved bordenden og hørte om fremgang og vanskeligheter i alle pågående saker.

Etter å ha blitt oppdatert om utviklingen det siste døgnet kunne drapssjefen bedre koordinere etterforskningen. Samtidig fikk kriminalbetjentene kjennskap til alle pågående etterforskninger og kunne hjelpe sine kolleger hvis de kjente til en lignende forbrytelse.

Gereon Rath, Ernst Gennat, Babylon Berlin

I TV-serien «Babylon Berlin» får hovedpersonen, den unge Gereon Rath, av og til et bestefaderlig råd av Gennat. I virkeligheten hadde drapssjefen daglig kontakt med kommissærene sine.

© Frédéric Batier/X Filme Creative Pool Entertainment GmbH/ARD Degeto Film GmbH/Beta Film GmbH/Sky Deutschland

Denne morgenen gikk mye av tiden med til den duggfriske Perske-saken. I nattens løp hadde Dora Perske dødd av skadene sine, så nå var forbrytelsen – helt som forventet – blitt en drapssak.

Ingen vitner hadde dukket opp, så Gennat bestemte seg for å bruke et annet av sine foretrukne verktøy: hjelp fra hovedstadens journalister.

Som i dag slurpet berlinerne på 1920-tallet også i seg kriminalstoff til kveldskaffen, og siden Gennat ble utnevnt til drapssjef, hadde interessen for politiets arbeid bare økt – takket være den forbedrede oppklaringsprosenten og Buddhaens stjernestatus.

Gennat skydde ikke noe middel når han forsøkte å oppspore vitner. I reklamepausene på kinoene satte han inn annonser med løfte om dusør, og artikler med etterlysninger var hverdagskost i Berlins aviser.

Den 22. desember 1927 sørget attentatsjefen for at avisene brakte nyheten om Perske-drapet.

«Gjerningsmannen hadde sannsynligvis blod på hender og klær», skrev avisene at han hadde sagt. Den utlovede dusøren på 2000 mark for viktige spor ble nevnt om og om igjen.

«Mistanken mot ham bygget på at han kjøpte ting på gjerningsdagen, til tross for at han ellers alltid manglet penger.» Ernst Gennats notater, 1927.

Plakater om drapet ble også hengt opp over hele hovedstaden, og allerede dagen etter fikk Gennat det avgjørende tipset: En anonym person kjente en fyr ved navn Horst Kiebach, som plutselig hadde fått penger mellom hendene.

«Mistanken mot ham bygget på at han kjøpte ting på gjerningsdagen, til tross for at han ellers alltid manglet penger – og dessuten hadde han uttalt seg mistenkelig», skrev Gennat i sin rapport.

Drapssjefen var kjent for sin eminente hukommelse, og navnet Kiebach virket kjent for ham. Gennat gikk inn i det store arkivrommet han selv hadde innrettet i politiets hovedkvarter.

Tidligere fløt det rapporter i skuffer og stabler på betjentenes skrivebord, men Gennat visste at et velfungerende arkiv kunne oppklare saker. Drapsavsnittets arkiv inneholdt hundrevis av kartotekkort med bilder av domfelte og beskrivelser av deres ugjerninger.

Etter et kort søk kunne Gennat konstatere at han husket riktig: Navnet Horst Kiebach dukket opp.

politi, arkiv, Berlin

Arkivet vokste år for år og ble en gullgruve av kunnskap for drapsavsnittet i Berlin.

© Picture Alliance/Rolf Kremming

Enestående arkiv rommet årtiers forbrytelser

Da Gennat tiltrådte som drapssjef i januar 1926, opprettet han et eget sentralarkiv over drap, overfall og ran – forbrytelser som ofte hang sammen i Weimarrepublikkens Tyskland.

«Drapsarkivet», som det ble kalt til daglig, var en samling oppklarte og henlagte saker med detaljer om f.eks. overfallets art, eventuelle våpen og fotavtrykk. Drapsavsnittet kunne søke etter lignende saker ved hjelp av kryssreferanser.

Hver sak hadde et indeksnummer som ble skrevet inn i forskjellige kategorier – f.eks rovmord, ran eller legemsskade. Når Gennat og hans folk sto overfor en ny forbrytelse, kunne de ved hjelp av arkivet se om en kjent eller ukjent gjerningsmann hadde begått lignende forbrytelser.

Arkivet kunne også brukes til å knytte en gjerningsmann til en rekke lignende, men hittil uoppklarte saker – og dette hadde tidligere vært nesten umulig.

Den 20 år gamle Kiebach var en gammel kjenning av politiet. På midten av 1920-tallet ble han dømt for ran om bord på tog i Berlin.

Vennlig forhør skaffet bevis

Lille julaften 1927 troppet to kriminalbetjenter opp på det herberget i den nordøstlige enden av Berlin der Horst Kiebach oppholdt seg. Først satte den mistenkte seg kraftig til motverge, men etter litt tummel overmannet betjentene ham.

Under slagsmålet hørtes et dunk da en 35 cm lang jernstang pakket inn i avispapir falt i bakken. Stangen hadde skarpe kanter som godt kunne ha gitt Perske hennes dødelige hodeskader.

Litt over en time senere ble Kiebach brakt inn på Gennats kontor. Drapssjefen reiste seg fra sin grønne sofa og ønsket den mistenkte velkommen.

Buddhaen behandlet den mistenkte med respekt, for ifølge Gennat var kriminelle ofte selv ofre som var blitt tvunget til kriminalitet av uheldige omstendigheter.

«De skal ikke være redd for oss, vi er hyggelige mennesker», likte Gennat å si under sine avhør.

Varulven fra Hannover, Fritz Haarmann

Fritz Haarmann – «Varulven fra Hannover» – var en av seriemorderne som Gennat hjalp til med å fange. Haarmann (med bart i midten av bildet) solgte sine ofres klær og parterte kropper for selv å få mat på bordet.

© INTERFOTO Friedrich/Imageselect & Shutterstock

Gennat løste rikets største drapsgåter

Gennat sporet opp noen av Berlins mest avstumpede drapsmenn. Buddhaens rykte fikk sågar andre tyske byer til å be ham om assistanse.

Barnedrap gjorde Gennat kjent
I 1913 var Berlin i opprør over det faktum at en 12 år gamle ærendsgutt ved navn Otto Klähn var blitt voldtatt og drept. I forbindelse med saken ble offentligheten for første gang oppmerksom på navnet Ernst Gennat da den da 33 år gamle kriminalkommissæren fant frem til drapsmannen.

Kanal-drap frustrerte kommissæren
I 1922 avslørte Gennat og hans kolleger drapsmannen Carl Grossmann, som hadde partert mer enn 30 kvinner og kastet dem i Landwehr-kanalen i Berlin. Gjerningsmannen ble bare dømt for tre drap og begikk selvmord i cellen sin. Det frustrerte Gennat at resten av sakene forble uoppklart.

Hannover ba om hjelp
Allerede før han ble drapssjef, var Gennat landskjent for sine evner. I 1924 ba derfor byen Hannover ham om hjelp til å finne en morder som bet halsen over på ofrene sine. Takket være Gennats bistand ble drapsmannen Fritz Haarmann noen måneder senere dømt til døden for 24 drap.

Gennat jaget seriemorder
Som landets fremste etterforsker ble Gennat også kalt til Düsseldorf i 1929, der det var begått en rekke sadistiske drap. Drapssjefen fant fort ut at gjerningsmannen måtte være den samme, og kom på sporet av psykopaten Peter Kürten. Gennat skal ha funnet på begrepet «seriemorder» etter at Kürten ble dømt til døden i 1931.

Drapssjefen kunne ikke drømme om å overfuse mistenkte for å få dem til å miste fatningen. I stedet brukte han sin psykologiske innsikt.

«Vårt våpen er hjernen og psyken», minnet Gennat sine folk om.

Da Kiebach satte seg ned med drapssjefen, var strategien som alltid å få den mistenkte til å føle seg trygg slik at han begynte å snakke over seg. Gennat nevnte ikke Perske-drapet med et ord. Kjempen spurte i stedet Kiebach om hans økonomi.

Den unge mannen forklarte at han tjente til dagen og veien ved å jobbe for sin far, som konserverte dyr. Han visste ikke engang selv hvorfor han hadde ranet folk før.

«Har arv noen betydning hvis man har kriminelle anlegg?» ville Kiebach vite da han litt senere var på vei ut døren.

Gennat fornemmet at den mistenkte kanskje var moden for å avsløre noe viktig, og spurte hvorfor Kiebach ville vite det. Fordi faren hans var straffet for ni forbrytelser, svarte Kiebach og forklarte at han selv ofte endte opp med å begå noe kriminelt.

«Da Perske begynte å skrike, var jeg nødt til å slå henne flere ganger.» Kiebachs tilståelse, 1927.

I det samme brøt Kiebach sammen og innrømmet drapet på Dora Perske.

«Jeg slo henne med den trekantede jernskinnen som jeg hadde med meg. Da Perske begynte å skrike, var jeg nødt til å slå henne flere ganger. Etter det flyktet hun til kupeen ved siden av. Jeg slo henne flere ganger i hodet, og da hun sank sammen, gikk jeg tilbake til den første kupeen og tok pengepungen hennes», innrømmet Kiebach.

Med 55 mark fra Perskes pung ville han gjøre inntrykk på kjæresten sin ved å kjøpe nye klær og invitere henne ut for å spise. Nok en gang hadde Gennats avhørsteknikk fått en mistenkt til å innrømme alt.

Kiebach hadde til og med blitt så kjent med Gennat underveis at han senere nevnte drapssjefen i et brev til kjæresten:

«Elly! Ikke fordøm meg for å ha begått denne forbrytelsen. Jeg gjorde det for deg, og tenk så rett kriminalkommissær Gennat hadde da han sa at jeg bare hadde valgt feil måte å vise min kjærlighet til deg på!»

Kremkaker drepte

Drapet på Dora Perske var bare én av i alt 298 drapssaker som Gennat løste i løpet av sin 35 år lange karriere i kriminalpolitiet i Berlin.

På noen få år ble drapsavsnittet hans et forbilde for etterforskere i inn- og utland. Bare i 1928 oppklarte drapssjefen og hans folk 39 av 40 drap i Berlin, og det høye antallet fortsatte inn på 1930-tallet, da drapsavsnittet løste 95 prosent av alle drapssakene.

Selv med adgang til moderne DNA-teknologi når ikke dagens drapsenheter Gennat til sokkelesten.

Da Weimarrepublikken falt og nazistene tok makten i 1933, mistet Gennats gruppe noe av sin stjernestatus. Det nye hemmelige politiet rekrutterte mange av Buddhaens dyktigste folk fordi Gestapo og SD (Sicherheitsdienst) ga bedre karrieremuligheter.

Det var tungt for Gennat å akseptere faneflukten, for ifølge kollegene var drapssjefen «demokrat helt inn til margen».

Heydrich, Sicherheitsdienst, SD

På 1930-tallet var Reinhard Heydrich (i midten) sjef for SS- sikkerhetstjenesten SD. Toppnazisten rekrutterte flere av Gennats dyktigste medarbeidere.

© Riksarkivet

Opp gjennom 1930-årene muret Gennat seg mer og mer inne på kontoret fordi kroppen hans fort ble utmattet når han dristet seg ut.

Buddhaen fortsatte å stappe i seg kremkaker, og da han nærmet seg 150 kg, fikk drapssjefen problemer med i det hele tatt å gå. I august 1939 ga hans bare 59 år gamle kropp opp.

Ernst Gennat døde av åreforkalkning, bare ti dager før Hitler utløste 2. verdenskrig.