Virkelighetens Babylon Berlin: Tungvekter oppklarte 298 drap

Ingen gjerningsmann kan føle seg trygg i den tyske hovedstaden lenger. I Ernst Gennat har Berlin fått en drapssjef som har revolusjonert politiet.

Med systematikk, grundighet og en enestående psykologisk innsikt løser han selv de største drapsgåtene. I jakten på Dora Perskes morder får Gennat imidlertid bruk for alle sine talenter.

Berlin var stint av kriminelle

Knappe ti år før drapet på Dora Perske var 1. verdenskrig slutt, og tyskerne gikk en usikker fremtid i møte.

Frem til 1918 hadde militæret stått for sikkerheten i keiserriket, men i den nyetablerte Weimarrepublikken overtok politiet en ytterst vanskelig oppgave.

En kommunereform fra 1920 flyttet Berlins bygrenser, og med sine 878 km² ble hovedstaden verdens største by etter arealet. Innbyggertallet i byen steg til fire millioner, og samtidig førte fattigdom til at kriminaliteten eksploderte.

De hjemvendte soldatene, som var traumatisert av krigen i skyttergravene, sto bak en stor del av den grove volden.

Den britiske forfatteren Christopher Isherwood bodde i Berlin i Weimar-tiden og skrev hjem om lovløsheten:

«Midt i en befolket gate kunne en ung mann bli angrepet, ranet, slått og etterlatt blødende på fortauet.»

Selv om Berlin blomstret opp kulturelt på 1920-tallet, og kvinner med moteriktig, kort hår og fargestrålende kjoler danset natten lang til amerikansk jazzmusikk, levde det store flertallet av berlinerne i dyp fattigdom.

I 1922 sto 147 000 uten egen bolig, og enda flere var arbeidsløse. Mange overlevde bare ved å begå kriminalitet.

Under halvparten av byens tyverier og ran ble oppklart, og når det gjaldt drapssaker, så det bare en anelse bedre ut.

Fortvilende mange drapsmenn streifet fritt rundt i gatene fordi Berlin ikke hadde et eget drapsavsnitt. I stedet ble tilfeldige politibetjenter tilkalt når det dukket opp et lik. Etter beste evne måtte de lete etter spor og avhøre vitner.

Ingen var mer bedrøvet over statistikken enn Ernst Gennat. Den 130 kg tunge berlineren var blitt forfremmet til kriminaldetektiv i 1905, men det var først i 1926 at han fikk etablert byens første drapsavsnitt med seg selv som leder. Snart skulle Berlins kriminalpoliti bli et forbilde for resten av verden.

Drapssjefen ansatte bare de ambisiøse

I sin karriere hadde Gennat alltid gjort det til en dyd å være grundig. Den sigarrøykende politimannen var blant annet kjent for alltid å ha med et forstørrelsesglass, som han brukte i beste Sherlock Holmes-stil for å studere hver eneste detalj på et åsted.

Kolleger beskrev Gennat som «en lidenskapelig etterforsker». Presisjon og engasjement var dyder som drapssjefen forventet av sine ansatte ved politihovedkvarteret på Alexanderplatz.

«Denne jobben stiller høye krav på alle måter. For å leve opp til dem må en betjent være i besittelse av interesse og evner for faget. Han må ha en glede i jobben og kunne jobbe på egen hånd samt ha en sunn ærgjerrighet som oppmuntrer ham til å yte en topprestasjon», mente drapssjefen.

Gennat var så glad i arbeidet sitt at han ofte satt oppe til langt på natt og gransket vanskelige saker – alltid på jakt etter den detaljen som kunne felle en drapsmann. Likevel ble arbeidet jevnlig avbrutt av spisepauser.

Hver dag fortærte drapssjefen atskillige kremkaker og skyllet dem ned med portvin, og med tiden fikk tungvekteren kallenavn som «den tykke» og «Buddhaen fra Alexanderplatz».

Gennat hadde også alltid sin lubne sekretær Gertrud «Trudchen» Steiner i tankene når hans egen glupske appetitt skulle stilles:

«... og kokte pølser til frøken Steiner», yndet han å rope når han bestilte mat som skulle bringes opp på kontoret. Den hyppige kommentaren ga sekretæren det lite flatterende kallenavnet «Bockwurst-Trudchen».

Når han søkte etter kriminalbetjenter til avdelingen sin, var Gennat først og fremst ute etter veteraner med relevant erfaring fra tidligere drapssaker. Buddhaen la også vekt på at mennene hadde «kritisk dømmekraft» og en «dyp ansvarsfølelse», som han uttrykte det.

Fortidens slurv hadde spolert mange etterforskninger, så Gennat bestemte at bare spesialiserte drapsteam fikk komme inn på åstedet etter et drap.

Ved å ha tre drapsteam, som vekslet på å være på vakt, kunne Gennat sende kvalifiserte etterforskere ut til et åsted dag og natt, slik at spor kunne sikres i en fart. Drapssjefen visste at for hver dag som gikk, falt sjansen for å pågripe drapsmannen.

Teamene besto av en kriminalkommissær og 4–10 kriminalbetjenter foruten en fotograf, en hundefører og en sekretær som skulle notere kommissærens iakttakelser.

«Alle skal vite nøyaktig hva de skal gjøre på gjerningsstedet slik at det ikke blir gjort feil», innskjerpet Gennat.

Drapssjefen fikk til og med bygget et spesialkjøretøy – en Daimler-Benz – som inneholdt viktig utstyr som merkebånd, reagensrør og arbeidsbenker så etterforskerne aldri manglet noe. På folkemunne fikk drapsenhetens kjøretøy snart navnet «drapsbilen».

Hvis Gennat befant seg i bilen, kunne det ses på lang avstand. Den tunge drapssjefen satt alltid på setet bak sjåføren, og derfor sank bakenden så mye at understellet nesten skrapte mot asfalten – ikke minst når «Bockwurst-Trudchen» satt ved siden av ham.

Uhyggelige sår i Perskes hodeskalle

Onsdag den 21. desember 1927 deltok Gennat selv i etterforskningen. Drapsavsnittet fikk en telefon om en kvinne som var døden nær etter et blodig overfall i en togkupé.

Normalt ville Gennat ha oppsøkt gjerningsstedet straks, men da togvognen i Friedrichshagen først måtte flyttes til et spor borte fra offentlighetens nysgjerrige blikk, ble Buddhaen i stedet fraktet til sykehuset hvor offeret var fraktet.

Den 21 år gamle Dora Perske hadde bandasje om hodet og lå i dyp koma, så hun kunne umulig svare på spørsmål. I stedet forhørte Gennat seg om skadene hennes. Overlegen forklarte at det helt sikkert var en forbrytelse og at frøken Perske hadde «8–9 sår etter slag foran på kraniet».

VIDEO: Dora Perskes skader sjokkerte alle

Etterforskerne laget med vanlig grundighet en tegning av skadene på hodet slik at de visste nøyaktig hvordan overfallsmannen hadde slått Perske.

Sårene tydet på at offeret var blitt truffet ovenfra av et avlangt slagvåpen med skarpe kanter.

Neste steg var avhør av den sjokkerte jernbanemannen som hadde funnet Perske. Det var sent på kvelden da Gennat og teamet hans til slutt undersøkte togvognen.

«Begge kupeene var svært tilflekket av blod. Blodflekkene var på polstringen og veggene», noterte Gennat, som i tråd med egne forskrifter fikk en betjent til å tegne krittstreker rundt blodsporene før blitsen fra et kamera lyste opp og teamets fotograf foreviget bevisene.

En tegner laget en skisse av hele togvognen og blodflekkene slik at Gennat kunne danne seg et overblikk over hendelsesforløpet.

Hver eneste mistenkelige gjenstand ble nøye merket med et nummer, lagt i en pose og lagret til senere. Tidligere hadde betjenter også slurvet med den slags grunnleggende prosedyrer, men Gennat påpekte alltid betydningen av ikke å neglisjere selv det minste bevis.

Drapssjefen avhørte Dora Perskes søster for å få klarhet i om noen av offerets eiendeler var savnet. Umiddelbart var alt der, så motivet for overfallet så ikke umiddelbart ut til å være ran.

På den annen side mente Gennat at man aldri skulle utelukke noe på forhånd, så han holdt alle muligheter åpne da han omsider la seg til å sove sent på natten.

Så langt var det ingen spor som pekte på noen bestemt gjerningsmann. Men Gennat hadde slett ikke spilt alle kortene sine ennå. Snart skulle offentligheten settes inn i jakten på drapsmannen.

Drapssjefen elsket pressemøter

Neste morgen møttes drapsavsnittet til et morgenmøte som Gennat hadde innført. Tidligere hadde kriminalbetjenter arbeidet på egen hånd, nå satt Buddhaen ved bordenden og hørte om fremgang og vanskeligheter i alle pågående saker.

Etter å ha blitt oppdatert om utviklingen det siste døgnet kunne drapssjefen bedre koordinere etterforskningen. Samtidig fikk kriminalbetjentene kjennskap til alle pågående etterforskninger og kunne hjelpe sine kolleger hvis de kjente til en lignende forbrytelse.

Denne morgenen gikk mye av tiden med til den duggfriske Perske-saken. I nattens løp hadde Dora Perske dødd av skadene sine, så nå var forbrytelsen – helt som forventet – blitt en drapssak.

Ingen vitner hadde dukket opp, så Gennat bestemte seg for å bruke et annet av sine foretrukne verktøy: hjelp fra hovedstadens journalister.

Som i dag slurpet berlinerne på 1920-tallet også i seg kriminalstoff til kveldskaffen, og siden Gennat ble utnevnt til drapssjef, hadde interessen for politiets arbeid bare økt – takket være den forbedrede oppklaringsprosenten og Buddhaens stjernestatus.

Gennat skydde ikke noe middel når han forsøkte å oppspore vitner. I reklamepausene på kinoene satte han inn annonser med løfte om dusør, og artikler med etterlysninger var hverdagskost i Berlins aviser.

Den 22. desember 1927 sørget attentatsjefen for at avisene brakte nyheten om Perske-drapet.

«Gjerningsmannen hadde sannsynligvis blod på hender og klær», skrev avisene at han hadde sagt. Den utlovede dusøren på 2000 mark for viktige spor ble nevnt om og om igjen.

Plakater om drapet ble også hengt opp over hele hovedstaden, og allerede dagen etter fikk Gennat det avgjørende tipset: En anonym person kjente en fyr ved navn Horst Kiebach, som plutselig hadde fått penger mellom hendene.

«Mistanken mot ham bygget på at han kjøpte ting på gjerningsdagen, til tross for at han ellers alltid manglet penger – og dessuten hadde han uttalt seg mistenkelig», skrev Gennat i sin rapport.

Drapssjefen var kjent for sin eminente hukommelse, og navnet Kiebach virket kjent for ham. Gennat gikk inn i det store arkivrommet han selv hadde innrettet i politiets hovedkvarter.

Tidligere fløt det rapporter i skuffer og stabler på betjentenes skrivebord, men Gennat visste at et velfungerende arkiv kunne oppklare saker. Drapsavsnittets arkiv inneholdt hundrevis av kartotekkort med bilder av domfelte og beskrivelser av deres ugjerninger.

Etter et kort søk kunne Gennat konstatere at han husket riktig: Navnet Horst Kiebach dukket opp.

Den 20 år gamle Kiebach var en gammel kjenning av politiet. På midten av 1920-tallet ble han dømt for ran om bord på tog i Berlin.

Vennlig forhør skaffet bevis

Lille julaften 1927 troppet to kriminalbetjenter opp på det herberget i den nordøstlige enden av Berlin der Horst Kiebach oppholdt seg. Først satte den mistenkte seg kraftig til motverge, men etter litt tummel overmannet betjentene ham.

Under slagsmålet hørtes et dunk da en 35 cm lang jernstang pakket inn i avispapir falt i bakken. Stangen hadde skarpe kanter som godt kunne ha gitt Perske hennes dødelige hodeskader.

Litt over en time senere ble Kiebach brakt inn på Gennats kontor. Drapssjefen reiste seg fra sin grønne sofa og ønsket den mistenkte velkommen.

Buddhaen behandlet den mistenkte med respekt, for ifølge Gennat var kriminelle ofte selv ofre som var blitt tvunget til kriminalitet av uheldige omstendigheter.

«De skal ikke være redd for oss, vi er hyggelige mennesker», likte Gennat å si under sine avhør.

Drapssjefen kunne ikke drømme om å overfuse mistenkte for å få dem til å miste fatningen. I stedet brukte han sin psykologiske innsikt.

«Vårt våpen er hjernen og psyken», minnet Gennat sine folk om.

Da Kiebach satte seg ned med drapssjefen, var strategien som alltid å få den mistenkte til å føle seg trygg slik at han begynte å snakke over seg. Gennat nevnte ikke Perske-drapet med et ord. Kjempen spurte i stedet Kiebach om hans økonomi.

Den unge mannen forklarte at han tjente til dagen og veien ved å jobbe for sin far, som konserverte dyr. Han visste ikke engang selv hvorfor han hadde ranet folk før.

«Har arv noen betydning hvis man har kriminelle anlegg?» ville Kiebach vite da han litt senere var på vei ut døren.

Gennat fornemmet at den mistenkte kanskje var moden for å avsløre noe viktig, og spurte hvorfor Kiebach ville vite det. Fordi faren hans var straffet for ni forbrytelser, svarte Kiebach og forklarte at han selv ofte endte opp med å begå noe kriminelt.

I det samme brøt Kiebach sammen og innrømmet drapet på Dora Perske.

«Jeg slo henne med den trekantede jernskinnen som jeg hadde med meg. Da Perske begynte å skrike, var jeg nødt til å slå henne flere ganger. Etter det flyktet hun til kupeen ved siden av. Jeg slo henne flere ganger i hodet, og da hun sank sammen, gikk jeg tilbake til den første kupeen og tok pengepungen hennes», innrømmet Kiebach.

Med 55 mark fra Perskes pung ville han gjøre inntrykk på kjæresten sin ved å kjøpe nye klær og invitere henne ut for å spise. Nok en gang hadde Gennats avhørsteknikk fått en mistenkt til å innrømme alt.

Kiebach hadde til og med blitt så kjent med Gennat underveis at han senere nevnte drapssjefen i et brev til kjæresten:

«Elly! Ikke fordøm meg for å ha begått denne forbrytelsen. Jeg gjorde det for deg, og tenk så rett kriminalkommissær Gennat hadde da han sa at jeg bare hadde valgt feil måte å vise min kjærlighet til deg på!»

Kremkaker drepte

Drapet på Dora Perske var bare én av i alt 298 drapssaker som Gennat løste i løpet av sin 35 år lange karriere i kriminalpolitiet i Berlin.

På noen få år ble drapsavsnittet hans et forbilde for etterforskere i inn- og utland. Bare i 1928 oppklarte drapssjefen og hans folk 39 av 40 drap i Berlin, og det høye antallet fortsatte inn på 1930-tallet, da drapsavsnittet løste 95 prosent av alle drapssakene.

Selv med adgang til moderne DNA-teknologi når ikke dagens drapsenheter Gennat til sokkelesten.

Da Weimarrepublikken falt og nazistene tok makten i 1933, mistet Gennats gruppe noe av sin stjernestatus. Det nye hemmelige politiet rekrutterte mange av Buddhaens dyktigste folk fordi Gestapo og SD (Sicherheitsdienst) ga bedre karrieremuligheter.

Det var tungt for Gennat å akseptere faneflukten, for ifølge kollegene var drapssjefen «demokrat helt inn til margen».

Opp gjennom 1930-årene muret Gennat seg mer og mer inne på kontoret fordi kroppen hans fort ble utmattet når han dristet seg ut.

Buddhaen fortsatte å stappe i seg kremkaker, og da han nærmet seg 150 kg, fikk drapssjefen problemer med i det hele tatt å gå. I august 1939 ga hans bare 59 år gamle kropp opp.

Ernst Gennat døde av åreforkalkning, bare ti dager før Hitler utløste 2. verdenskrig.