Snøen knirker under Margit Niininens sko da hun en kjølig januarkveld i 1927 går langs stien gjennom Vårdbergsparken i Åbo (i dag Turku).
Den 21 år gamle kvinnen knuger håndvesken krampaktig, i den ligger det en pistol og en bunke tyske pengesedler. Begge deler tilhører hennes forlovede.
I parken venter Margits tidligere sjef, den 40 år gamle forretningsmannen John Engblom, som tre år tidligere voldtok henne på kontoret sitt.
Nå forlanger hun at han slutter å spre ondsinnede rykter og kalle henne løs på tråden.
Men Engblom tilhører Åbos overklasse og har bare forakt til overs for Margits krav. Han ler og roper «skjøge».
Rasende river Margit pistolen opp av vesken og trykker på avtrekkeren.
Lyden av to skudd flenger gjennom luften, og Engblom faller dødelig såret om i snøen. Ingen har tilsynelatende sett eller hørt skuddene, men den unge morderen har begått en fatal feil som til slutt ender med å felle henne.
Skjønnhet fanget sjefens blikk
Margit Niininen var 19 år da hun ble ansatt som kontorassistent hos John Engblom i 1924.
Firmaet hans, Industri- Engros-Affären, importerte sko og lå i Nylandsgatan 1. Margit var glad for jobben, for lønnen gjorde at hun hadde råd til å studere filosofi og litteratur på universitetet.
Som eier av flere virksomheter var Engblom en av samfunnstoppene i den svensk-dominerte byen Åbo. Forretningsmannen var viden kjent for sin ekstravagante livsstil med dyre restaurantbesøk og en iøynefallende rød bil som han suste gjennom byen i.
Engblom var glad i damer og la snart merke til Margit på kontoret. Selv var hun fullstendig uten erfaring med det annet kjønn.
«I mitt forhold til menn har jeg aldri vært den aktive eller dominerende, men sjenert, passiv og underlegen,» skrev Margit i dagboken tjue år senere.
Hun ante derfor ikke uråd da sjefen en dag ba henne bli litt lenger på grunn av overtidsarbeid. Etter at alle kollegene hadde gått hjem, kalte Engblom den unge assistenten inn på sitt private kontor.
Uten forvarsel kastet han seg over Margit og voldtok henne. Overgrepet lammet Margits evne til å tenke. Pliktskyldigst møtte hun på arbeid dagen etter, men prøvde å unngå sjefen.
Få dager senere fikk hun høre ubehagelige rykter.
Etter voldtekten baksnakket John Engblom sin unge, vakre kontorassistent.
Engblom hadde fortalt til venner at Margit «var lidenskapelig og deilig». Ordene kunne ødelegge Margits fremtid.
Hvis en kvinne på den tiden ble offentlig stemplet som sexlysten, var det ingen mann som ville gifte seg med henne.
Etter to uker var Margit på sammenbruddets rand. Hvis hun anklaget sjefen for voldtekt ville de slibrige detaljene komme frem.
Margit fryktet dessuten at ingen ville tro på en ung assistent fremfor en kjent forretningsmann. Kanskje var frykten velbegrunnet, for i 1924 var det bare 20 som ble dømt for voldtekt i hele Finland.
Situasjonen var uutholdelig i lengden, og Margit sa opp sin stilling. Under en liten avskjedssammenkomst med kollegene nevnte hun imidlertid ikke saken – den traumatiske kvelden skulle raskt fortrenges.
Men Engblom lot henne ikke slippe så lett.
Åstedet lå nær morderens hjem.
John Engbloms kontor lå i Nylandsgatan 1. Her hadde han voldtatt Margit Niininen tre år tidligere.
22 år gamle Margit bodde hos fostermoren i Kaskisgata 9.
De dødelige skuddene falt i ly av trærne i Vårdbergsparken.
Gjerningsmann skjemte ut offeret
Margit fant ny jobb i Finlands Bank i Åbo, og kunne dermed fortsette studiene. En av foreleserne var den 14 år eldre magisteren Allan Törnudd, som Margit snart falt pladask for.
«Jeg tilba ham. Han var den første virkelig utdannede og intelligente mannen som viste interesse for meg,» betrodde Margit dagboken mange år senere.
For Allan var den unge kvinnens svermeri flatterende og stimulerende. De diskuterte litteratur og filosofi, og forholdet ble tettere i løpet av 1925. Men Margits fortid innhentet henne.
Hver gang hun fikk øye på Engblom, skyndte hun seg over på motsatt side av gaten. Til slutt var Margit så nedbrutt av traumer at hun skrev et brev til Allan i mars 1926 og fortalte om voldtekten.
Hun nevnte imidlertid ikke Engblom ved navn. Brevet gjorde Allan rasende på Margits vegne, og det utviklet seg en lengre korrespondanse mellom de to.
«Min indignasjon vil aldri kjølne, hvis ikke en eller annen form for oppgjør har funnet sted,» skrev han til henne.
En drøy måned etter Margits avsløring ble Allan stanset av en mann på en av broene i Åbo. Allan gjenkjente straks sin gamle skolekamerat John Engblom.
I et «motbydelig» tonefall, som Allan senere beskrev det, spurte Engblom om Allan «fomlet» rundt med Margit.
Allan svarte unnvikende og skyndte seg hjem. Da han fortalte Margit om episoden, brøt hun sammen og innrømmet at Engblom var den omtalte voldtektsmannen.
Kjæresten kjøpte pistol
De neste månedene hørte Allan flere «skamløse ytringer,» som han kalte dem, som svirret om Margit, bl.a. at hun lå med Engblom og flere andre menn.
Allan var ikke i tvil om at ryktene stammet fra voldtektsmannen.
Uten Margits vitende kjøpte han en Bayard kaliber 6.35 – en liten, kortløpet pistol av belgisk fabrikat. Med den ville han true Engblom til taushet.
Gjennom sommeren øvde Allan seg på å håndtere pistolen, bl.a. ved å skyte på blink i skogen ved sommerhuset til Margits bestemor, der paret ofte var på besøk.
Om høsten ble Allan igjen stanset på gaten i Åbo av Engblom. Forretningsmannen skrøt av at han kunne nedlegge Margit når som helst.
Han advarte om at «Margit ikke var den typen kvinne som man gifter seg med». Samtalen utviklet seg til en krangel, der Engblom ropte: «Margit er en hore og en horunge».
Da Allan fortalte Margit om episoden, ble hun fortvilet. Hun var oppvokst i en fosterfamilie, og på dåpsattesten var det et spørsmålstegn der farens navn skulle ha stått. På 1920-tallet var det en skam å være uekte barn.
Allan lot ikke Margits fortid og ryktene stå i veien for at paret forlovet seg høsten 1926. For å unngå enda mer sladder holdt de imidlertid forlovelsen hemmelig og unngikk å bli sett sammen offentlig.
Margit ble boende hjemme hos fostermoren. Nok en gang møtte Allan på Engblom i Åbos gater. Han oppførte seg «triumferende, hånlig og med utfordrende miner,» slik han senere beskrev hendelsen.
Allan følte skyld fordi han ikke hadde klart å sette den rappkjeftede forretningsmannen på plass.
«I likhet med første gang fikk jeg følelsen av at jeg hadde gjort en slett figur i mine sammenstøt med ham. Jeg innså at saken måtte avgjøres på en eller annen måte,» sa Allan senere.
Han endte med å fortelle Margit om Bayard-pistolen, og forklarte henne også at våpenet ikke lenger bare skulle brukes til å true Engblom. Forretningsmannen måtte dø.
«Han har mistet sin rett til å leve», snerret Allan og viste Margit en bunt tyske pengesedler han hadde fått tak i. Pengene skulle kastes ved liket for å føre politiet på villspor.
Margit Niininen drepte sin plageånd med en liten Bayard-pistol.
Patronhylser ga politiet fellende bevis
Margit ble mistenkt for drapet, men politiet manglet bevis for at hun hadde vært på åstedet. Da snøen smeltet, dukket bevisene opp.
Åbo var dekket av snø da Margit Niininen avfyrte to skudd mot offeret sitt.
De tomme patronhylsene som drapsvåpenet automatisk vippet ut av kammeret forsvant derfor i snøen i Vårdbergsparken.
Da mildværet slo til, dukket de imidlertid opp igjen. For første gang i finsk kriminalhistorie ble merker på patronhylser brukt som bevis i en drapssak.
Selv om de er serieprodusert, avsetter alle skytevåpen karakteristiske riller og merker på patronhylsene når våpenet blir avfyrt.
Merkene stammer blant annet fra den riflete overflaten i løpet og tennstempelet som treffer bunnen av patronen og antenner den.
Politiet fant aldri pistolen som drepte John Engblom, men sammenlignet patronhylsene fra Vårdbergsparken med hylser funnet nær et sommerhus som tilhørte Margits fosterfamilie.
Vitner hadde forklart at Margits kjæreste hadde trent på å skyte med en Bayard-pistol der.
Politiets undersøkelser avslørte at merkene på hylsene var identiske, og at det savnede drapsvåpenet derfor hadde tilhørt Margits kjæreste.
Et todelt foto av bunnen på to patroner viser at de har like riller og ble avfyrt av samme våpen.
Hånlig latter utløste skudd
Skremt over Allans plan overtalte Margit sin forlovede til å la henne oppbevare penger og pistol – så han ikke skulle gjøre noe overilt.
Etter enda en krangel med Engblom i desember 1926 forlangte Allan imidlertid å få tilbake begge deler, men Margit nektet.
Nå følte hun for alvor at en katastrofe var nært forestående, og bestemte seg for å ta saken i egne hender.
Uten Allans viten ringte hun til Engblom for å avtale et møte. Forretningsmannen ble overrasket og smigret over oppringingen, og gikk med på å møte Margit alene i Vårdbergsparken 3. januar 1927.
Margit hadde håpet på forsoning, men under møtet avfeide Engblom anklagene om at han spredte rykter om henne. Han tilbød henne likevel penger som kompensasjon for voldtekten tre år tidligere.
Men det var ikke penger Margit ville ha – hennes rykte og livs kjærlighet sto på spill.
Desperat truet hun med å sladre om voldtekten til Engbloms kone hvis ikke rykteflommen stoppet, men ordene fikk bare forretningsmannen til å forlate parken i sinne.
Etterpå hørte Allan nedslått på forlovedens beretning om møtet, og forbitret skaffet han seg enda en pistol få dager senere.
Politifoto av åstedet i parken, der liket hadde etterlatt et avtrykk i snøen.
I et kappløp med tiden kontaktet den fortvilte Margit Engblom nok en gang, og overtalte ham til enda et forsøk på forsoning.
Bakken var dekket av et tykt lag snø da Margit gikk inn i Vårdbergsparken om kvelden 13. januar 1927.
Plageånden hennes ventet i en treklynge.
Engblom knekte en kvist av et tre og tegnet streker i snødrevet med likegyldig mine mens han kalte Allan «en ynkelig småborger og en tvilsom person».
Rasende forlangte Margit at han tok tilbake ordene, ellers ville hun skyte.
Da Engblom bare svarte med hånlatter, rev hun pistolen opp av vesken og trykket på avtrekkeren.
Det lød to skudd – det ene av dem traff Engblom i hodet. Forretningsmannen falt om i snøen og døde sekunder senere.
«Et øyeblikk sto jeg som forsteinet. Så ble jeg grepet av en ubeskrivelig redsel,» forklarte Margit senere i retten.
Hun flyktet i panikk mot utgangen av parken, men ved trappen opp til Stora Tavastgatan kom hun til å tenke på de tyske pengesedlene i vesken. Så løp hun tilbake og spredte dem på åstedet.
Pengene skulle lure politiet til å tro at en utenlandsk forretningsforbindelse hadde drept Engblom. Deretter stormet Margit hjem. Rystet over ugjerningen rettet hun pistolen mot tinningen, men klarte ikke å trekke av.
I stedet kvittet hun seg med drapsvåpenet. Samme kveld fant andre parkgjester Engbloms lik.
I den avdødes lommebok oppdaget politiet Margit Niininens gamle ansettelsesbrev, noe som straks fikk dem til å rette mistanken mot henne.
Dagen etter ble hun avhørt av politiet, men avslørte ingenting. Først da hun møtte Allan senere på dagen, tilsto den unge morderen alt.
«Skjebnen har sørget for rettferdighet,» var Allans lavmælte kommentar.
Pressen fråtset i drapet
Samme dag fikk pressen nyss om drapet. I Åbos avis lød overskriften:
«Uhyggelig morddrama i byen natt til i går.» Et par dager senere nådde nyheten hovedstaden Helsingfors.
«Var det en kvinne som skjøt?» spurte en av byens store aviser. For finnene var tanken uhyrlig. Kvinner begikk ikke drap, mente folk på den tiden.
Mistanken mot Margit ble svekket, men i april smeltet snøen, og politiet fant to patronhylser på åstedet. De var identiske med patroner avfyrt av Allan da han øvelsesskjøt med Bayard-pistolen.
Saken eksploderte i pressen da Margit og Allan tilsto drapet.