10 vanvittige dypdykk i historien

Ifølge filosofihistorikeren Diogenes Laërtius døde den greske fi­lo­sofen Krysippos under De o­lym­piske leker i 208 f.Kr.

Han så et esel spise fikener og ropte: «Gi eselet noe god vin til å skylle fikenene ned med!» Deretter begynte han å le så voldsomt at han til slutt falt om og døde.

En amerikansk svartbjørn ble i 1985 funnet død av en overdose i en skog i delstaten Georgia. Bjørnen hadde spist 40 kilo ren kokain som en narkokurer hadde sluppet fra et fly.

Kureren – en tidligere politimann – kunne ikke hente stoffet selv, fordi han hadde omkommet i en fallskjermulykke.

I dag står bjørnen utstoppet i et kjøpesenter i Lexington og er kjent under navnet «Pablo Escobear».

Horror-komedien «Cocaine Bear» (2023) bygger på historien om den uhellsvangre svartbjørnen – men i stedet for å la bjørnen dø av et overdose-relatert slagtilfelle har filmskaperne latt bjørnen overleve … og gå fullstendig berserk.

🎞 Se traileren til filmen her:

Filmen har lite med virkeligheten å gjøre, men den har fått gode anmeldelser.

Vil du se en mer edruelig utlegning av historien – og bildene av den ekte, utstoppede kokainbjørnen i kjøpesenteret Kentucky for Kentucky Fun Mall – kan du se her:

Den 20. mars 1959 satte en gruppe sørafrikanske studenter verdensrekord da de presset 25 personer inn i en telefonkiosk. Herfra spredte ideen seg til flere land – i særdeleshet til USA, der særlig universitetsstudenter lå i konkurranse med hverandre.

Å presse kroppen inn i en telefonkiosk ble så populært at mange begynte å skulke timene for å øve seg og finne opp nye teknikker.

Ifølge en reportasje i Time Magazine ble deltagerne enige om at "den beste metoden var å finne mange små, unge studenter og deretter la en garvet mester styre hvordan de skulle stables".

Den populære dilla døde ut mot slutten av året, nesten like fort som den hadde oppstått. Sørafrikanernes rekord på 25 personer ble aldri offisielt slått.

Berlin zoo mottok tidlig i 1920-årene to isbjørner som ­fort ble enormt populære blant byens borgere.

Den zoologiske hagen begynte derfor å bruke menn i isbjørnkostymer så tyskerne kunne betale for å få tatt et bilde ­sammen med sitt yndlingsdyr.

Bjørnene ble så populære at manien spredte seg til resten av Tyskland, og snart kunne bjørnebilder tas i alle større byer.

Bjørnene ble ofte leid ut til festlige arrangementer der folk f.eks. satte dem til å holde babyer, gå en tur i skogen eller posere foran deres nye bil.

Feriesteder hadde også ofte både bjørner og fotografer slik at gjestene kunne ta bilder med en isbjørn på stranden.

Manien levde videre under nazismen og helt fram til 1960-årene.

Etter å ha hørt sine venner bære seg over sine besværlige kjæ­le­dyr fikk reklamemannen Gary Dahl en fantastisk idé. Barn skulle ha et kjæ­le­dyr som passet alle – en stein.

Dahl samlet flere tusen stein på stranden, som ble puttet i små pappesker med pustehull sammen med noe bånd, slik at eieren kunne gå tur med sin nye bestevenn.

Esken inneholdt også en humoristisk manual som forklarte kommandoer steinen kunne lære. “Sitt” var f.eks. meget lett for de fleste steiner mens “rull rundt” typisk krevde litt hjelp.

Steinene kostet nesten ingenting å produsere og ble solgt for 3,95 dollar stykket da de ble lansert i 1975.

De ble en dille blant amerikanske barn og gjorde Dahl til millionær på et halvt år.

Ved det russiske hoffet på 1700-tallet var føtter forbundet med seksualitet, og mektige kvinner som Katarina den store hadde fotkilere ansatt på heltid.

Jobben ble utført av kvinner og evnukker, som brukte kilekunstene sine til å få de fine fruene i stem­ning før de skulle væ­re sammen med sine menn.

Den 21. mars 1952 brøt en gruppe mannlige studenter ved U­ni­ver­si­ty of Michigan inn i kvinnenes sovesal og stjal trusene deres i protest mot reglene som holdt universitetets menn og kvinner adskilt.

Truseplyndringene utviklet seg hur­­tig til en landeplage som kvin­­nene deltok aktivt i. De jublet når mennene kom, og kastet trusene sine ut til dem, ofte med et navn og et te­­le­­fon­­num­­mer.

Deltakerne risikerte utvisning, men dillen fortsatte likevel utover i 1960-årene. I 1956 på University of California ut­­vik­­let den humoristiske “leken” seg dog til noe mye verre.

De 3000 mann­­li­­ge studentene begynte å spar­­ke inn dører, ødelegge inventar og stjele alt de kunne slå kloa i.

Den lille, lokale politistyrken var hjel­pe­løs, og et par timer etter var skadeverket enormt.

I 1911 ble togrøveren Elmer McCurdy skutt og drept i Oklahoma.

Ingen krevde den døde utlevert, så begravelsesagenten balsamerte liket og lot folk betale for en kikk. Fem år etter påsto to menn at de var McCurdys brødre og fikk ham utlevert.

I virkeligheten eide de et sirkus som nå stilte ut liket. De neste 60 årene ble den ramponerte kroppen solgt mange ganger, og til slutt trodde alle at det var en dukke.

Først i 1976 kom sannheten frem, da McCurdys ene arm falt av.

Den stakkars røveren ble begravet året etter.

Et av historiens villeste stuntnummer så dagens lys midt i 1920-årene: Dødsferd med løver.

Tidlig på 1900-tallet trakk det fulle hus når karer raste rundt i dødsdromer – tønneformede manesjer der de kjørte på loddrette vegger på motorsykkel eller i bil.

I 1927 finpusset amerikanske våghalser nummeret. De lot løver jage etter rundt i dødsdromen.

Men Ferald Egbert gikk enda lenger. Han monterte en sidevogn på racerbilen sin og trente en løve til å sitte i den.

Nummeret tok verden med storm, for én ting var å fare rundt på en loddrett vegg i full fart – noe helt annet var det å gjøre det sammen med en 200 kg tung, brølende løve.

Det livsfarlige nummeret ble snart kopiert og var populært de neste 40 år.

Da den sørafrikanske jernbanearbeideren James Wide mistet begge beina på 1800-tallet, fikk han en utradisjonell idé.

Han kjøpte en bavian og lærte den å dytte ham til jobben i en dressin. Men bavianen “Jack” lærte også å betjene banens sporsignaler.

Til tross for skepsis ansatte togselskapet Jack, som styrte signalene i ni år – for en dagslønn på 20 cent og et glass brennevin.