På 1300-tallet inntraff en revolusjon i Nord-Italia. I pestens kjølvann vokste interessen for vitenskap og kultur. Kunnskap, skjønnhet og ikke minst mennesket ble satt i sentrum.
Folk begynte å studere og finne inspirasjon i oldtidens greske og romerske skrifter og kunstverk, som dermed opplevde en gjenfødelse - en renessanse. Kunstnere avbildet menneskekroppen med en hittil usett realisme, astronomer utforsket himmelrommet og kartografer begynte å kartlegge jorden.
Bevegelsen spredte seg til resten av Europa. På bare 200 år endret renessansen kontinentet og la grunnlaget for verden slik vi kjenner den i dag.
Renessansens astronomer leste oldtidens skrifter, som bl.a. bygget på den oldgreske astronomen Ptolemaios’ ideer, og tenkte nye tanker.
1. De lærde slapp ut av kirkens jerngrep
I middelalderen var vitenskapen underlagt kirkens strenge dogmer. Da kirken løsnet grepet, begynte mennesket straks fordomsfritt å undersøke verden rundt seg.
Det gjaldt ikke minst innenfor astronomien.
Studier av de antikke skriftene sammenholdt med egne observasjoner fikk bl.a. astronomen Nikolaus Kopernikus til - som den første - å fastslå at jorden beveger seg rundt solen og ikke omvendt.
Renessansens fyrtårn
Rundt år 1500 hadde renessansens ideer spredt seg fra Nord-Italia til det meste av Europa. Tre mestre kom til å prege epoken mer enn noen andre – i hvert sitt land.
Leonardo da Vinci
Maler og oppfinner
1452-1519
Josquin des Prés
Komponist
1440-1521
Albrecht Dürer
Maler
1471-1528
2. Trykkpressen sendte ideene på langfart
Renessansens ideer spredte seg fra midten av 1400-tallet fra Italia til store deler av Europa, der kunst og kultur blomstret opp.
De nye tankene hadde spesielt stor gjennomslagskraft i Sentral- og Vest-Europa.
Gutenbergs nylig oppfunne trykkpresse og den lange fredsperioden som fulgte etter hundreårskrigens avslutning i 1453 satte fart på utbredelsen.
Den viktigste grunnen til suksessen var imidlertid renessansens fokus på mennesket og dets muligheter - tanker som talte til alle uansett opprinnelse og kultur.
Det italienske multitalentet Michelangelo brukte hele to år på å hugge statuen av David ut av en marmorblokk.
3. Kunstnere viste kroppens skjønnhet
Middelalderens kunstnere interesserte seg for menneskets udødelige sjel og ikke det forgjengelige legemet. Deres avbildninger av kroppen manglet derfor liv og detaljer.
Renessansekunstnere, derimot, ønsket i likhet med antikkens skulptører å gjengi kroppen så realistisk som mulig. Noen deltok til og med i disseksjoner av avdøde slik at de kunne studere menneskets anatomi på nært hold.
Dette gjaldt bl.a. den italienske kunstneren Michelangelo, som på 1500-tallet skapte mesterverket David.
Veldige kupler var et av renessansearkitekturens kjennetegn.
4. Arkitekter bygget på fornuft
Renessansens arkitekter forkastet middelalderens dystre og rotete byggestil. I stedet lot de seg inspirere av antikkens enkle og symmetriske arkitektur. I fremtiden, mente de, skulle konstruksjonen gjenspeile den nye tids logiske og rasjonelle tankegang.
For å oppnå det ønskede resultat studerte de inngående de matematiske og estetiske prinsippene bak konstruksjonene.
Renessansens arkitekter var derfor - i motsetning til middelalderens byggherrer, som var håndverkere - kunstnere og vitenskapsfolk.
Pietro Coppos kart fra 1520 avbildet hele den kjente verden.
5. Karttegnere åpnet verden
Vitenskapelige fremskritt og større interesse for å utforske verden førte til at kartografien - kunsten å tegne geografiske kart - utviklet seg raskt i renessansen.
Spesielt italienske Jacopo d'Angelos oversettelse av den gammelgreske vitenskapsmannen Klaudios Ptolemaios' skrift “Geografia” til latin i 1406-1409 fikk stor betydning. Boken inneholdt bl.a. et kart over den i oldtiden kjente verden.
Renessansens kart gjorde det mulig for datidens store sjømakter Portugal og Spania å utforske og erobre nye kontinenter.