All-inclusive charterreiser oppsto i Venezia

En suksessindustri

De kristnes utferdstrang ble tatt svært alvorlig i 1400-tallets Venezia. Med bra service, gode skip og faste priser hadde byen så godt som monopol på markedet for pilegrimsreiser.

Allerede på 1200-tallet oppdaget Venezias skipseiere at de kunne kreve skyhøy betaling for å frakte korsriddere fra Europa over Middelhavet til kampene om Det hellige land. Når korsridderne så kom hjem igjen, skrev de heroiske beretninger om sin kamp for å befri Jerusalem fra muslimene – og om de bibelske stedene i Orienten.

Beretningene ble ivrig lest av Europas munker og adelige, og ønsket om å dra på pilegrimsferd til Jerusalem begynte å spire i dem. Tanken på å få se med egne øyne splintene av Jesu kors og graven han gjenoppsto fra første påskedag, var forlokkende.

Pilegrimene kunne velge å dra over land ved å følge de gamle romerske landeveiene langs Donau gjennom Romania, over Bosporusstredet og videre til Jerusalem. Men ruten var svært utrygg, for de muslimske osmanene som hadde erobret Lilleasia behandlet de kristne på gjennomreise svært brutalt.

På 1300-tallet fikk pilegrimene et fristende alternativ. Ryktet om Venezias profesjonelle reisearrangører spredte seg opp gjennom hele Europa, og kundene lot seg friste. Hundre år senere visste enhver nordeuropeer at veien til Jerusalem gikk via Venezia.

De fromme eventyrerne la i vei til fots fra Skandinavia, Tyskland, Nederland og Frankrike via Europas gjørmete veier der det var tett mellom ransbander og andre svindlere. For å beskytte seg dro pilegrimene gjerne i større flokker.

Fromme menn med øynene på stilker

Blant dem var fire tyske adelsmenn fra Rhin-området som i 1483 hadde hyret dominikanermunken Felix Fabri til å ta dem med til Jerusalem. Fabri var et godt valg som reiseleder, for han hadde gjort hele turen en gang før, i 1480.

Derfor visste han hva en pilegrim måtte passe seg for. Bortsett fra de sentraleuropeiske ransbandene var det Venezias skurkaktige valutahandlere og hotelleiere, for ikke å snakke om de kjipe venetianske sjøkapteinene.

Felix Fabri og hans vesle gruppe på fire adelsfolk samt deres tjenere nådde frem til Venezia om våren, da strømmen av pilegrimer til Det hellige land alltid var på sitt høyeste.

Bare synet av Venezia kunne ta pusten fra de nordeuropeiske pilegrimene, for mange hadde aldri sett en storby før. De strålende palassene, kirkene og husenes overveldende skjønnhet bergtok Felix Fabri, viser reisenotatene hans.

«Alt er smykket med bilder av ørner, slanger, drager og løver laget av små, firkantede hvite, svarte, gule, grå og blå steiner», skriblet han ned på vokstavlen. Senere skulle han renskrive alt og gi ut opplevelsene sine i bokform.

Straks etter ankomsten begynte Fabri å se etter tak over hodet og en noenlunde tillitvekkende kaptein å seile med.

Men den oppgaven behøvde ikke Fabri å klare på egen hånd. Venetianerne hadde nemlig regnet ut at det var smart å ansette sertifiserte guider, tolomarii, til å hjelpe gjestene med å finne husrom og forhandle med eierne av galeiene.

Tolomariiene viste pilegrimene vei til hotelleriaer som for eksempel Den vesle hesten, Hummeren og Den hvite løven, som hadde rene senger og gode måltider og – hvis det skulle være av interesse – formidlet venetianske prostituerte.

I det hele tatt gjorde byens kvinner et stort inntrykk på de reisende som kom fra et helt annet utviklingstrinn. Mens Nord-Europa stadig befant seg i middelalderen, hadde den lyse og livsglade renessansen for lengst brutt ut i Venezia.

«Kvinnene her forsøker hele tiden å vise frem brystene og skuldrene sine – så mye at jeg flere ganger var redd for at klærne skulle gli av dem», skrev den franske pilegrimen Philippe de Voisins.

«De maler ansiktene sine og bærer store mengder krøllete hår, som for det meste er falskt», kunne Philippe de Voisins videre avsløre.

«Det vet jeg med sikkerhet, for jeg så det på markedet på Markusplassen og spurte om prisen. Jeg lot som om jeg var ute etter å kjøpe noe, selv om skjegget mitt er langt og hvitt».

Viktige innkjøp før reisen

Tolomariiene hjalp også pilegrimene til markedsplassen, der de kunne kjøpe viktige saker og ting til overfarten – for eksempel en madrass og et tau til å henge den opp i på dagtid, en dunk til drikkevann, en levende høne i bur, en liten tønne vin og sterk parfyme til å dempe stanken om bord på galeien.

Dessuten kunne tolomariiene fungere som tolker og hjelpe med å veksle penger. Pilegrimene fikk vite at fra Venezia til Jerusalem kunne det bare handles med venetianske dukater. Men vekslingskursen svingte nokså mistenkelig, oppdaget pilegrimene.

Den avgjørende handelen med galei-eierne foregikk med venetianske gulldukater, og krevde sterke nerver. Skipseierne var nemlig tøffe forretningsfolk, men de var underlagt visse reguleringer.

Allerede på 1200-tallet hadde Venezia vedtatt en lov som påbød alle galei-eierne å være registrert, føre lister over passasjerene sine og seile under hvitt flagg med et rødt kors for å signalisere nøytralitet. Dermed sørget bystyret for pilegrimenes sikkerhet – noe som styrket byens troverdighet og i neste omgang inntjeningen.

Tålmodighet og tre fulle punger

Til bror Felix Fabris store fortørnelse måtte han og gruppen hans imidlertid tilbringe en hel måned i Venezia før Landa omsider var klar til avgang.

For å holde humøret oppe blant de mange hundre pilegrimene i ventetiden arrangerte bystyret utflukter til kirker med betagende freskoer og – enda bedre – imponerende samlinger av relikvier. Fabri regnet opp at han hadde sett 17 inntørkede kropper og talløse hoder, hender og fingre av personer som ble regnet som hellige.

Men hver dag i Venezia betydde ekstrautgifter som var til stor bekymring for pilegrimene. Reisen hadde vært dyr, og de færreste hadde en formue de kunne tære lenge på. Om pengesorgene skrev en av pilegrimene:

«Den som vil legge ut på pilegrimsferden må ha tre fulle pengepunger: én full av tålmodighet, en annen full av tillit og en tredje full av finanser».

De mest sparsommelige kunne bruke ventetiden på å samle mot til sjøreisen, for det ukjente havet fylte mange med frykt. Det svartblå dypet var som evigheten – formløst og uten ende. Sittende i jollen på vei ut mot galeien fattet de reisende mot med en pilegrimssang.

«Vi seiler i Herrens navn; la hans godhet være oss til hjelp og Den hellige grav beskytte oss; Herre, se i nåde til oss!» sang de fromt.

Pilegrimene legger fra land

Omsider stevnet Landa ut, med rundt 330 menn om bord. Av dem var rundt 180 pilegrimer, resten var handelsfolk, roere, kanonerer, matroser, soldater og oppvartere. I tillegg besto besetningen av en våpenmester, en kokk som tilrettela måltidene, en lege, en barberer og en prest.

Venezia hadde kolonier langs balkankysten og de greske øyer. I hver anløpshavn ble en los tatt om bord, og han seilte med til neste havn.

Ruten ble bestemt av kapteinen, som – i likhet med resten av besetningen – hadde sin egen private handel med varer å ta hensyn til. Derfor var det rift om lasterommene, og flere passasjerer opplevde at bagasjen deres ble etterlatt på kaien for å gi plass til nytt gods. Alt etter været og kapteinens handelsinteresser kunne seilasen ta fem til åtte uker.

Sovesal på nederste dekk

Ved første øyekast kunne de venetianske galeiene få pilegrimene til å miste munn og mæle av begeistring. På 1400-tallet hadde skipene tre dekk. På midterste dekk satt roerne, mens det underste dekket var pilegrimenes sovesal.

Her la som regel begeistringen seg, for alle måtte prøve å gjøre det beste ut av den sparsomme plassen. Pilegrimene lå på sine medbrakte madrasser i to lange rekker på dørken med hodet opp mot skipssiden og føttene inn mot midten, der bagasjen deres også sto.

Ved siden av madrassen hadde hver mann en nattpotte, som han også kunne kaste opp i. Men fordi det var så trangt, var det ikke uvanlig at pottene veltet når en sjøsyk medpassasjer snublet over dem på vei opp for å trekke frisk luft på galeiens øverste dekk.

Nettene på det overfylte passasjerdekket var preget av ulidelig varme, stikkende insekter, infam stank og den nervøse sparkingen fra hestene om bord.

Sukk og stønn på det overfylte skipet

«Roen blir også forstyrret av de som snorker, roper i søvne eller kaster seg rundt, og av de syke som stønner, spytter og hoster», rapporterte Felix Fabri. Det verste var likevel den endeløse kranglingen:

«Når pilegrimene går under dekk for å sove, blir det stor ståhei. Støvet virvles opp og provoserer sidemannen. Den første benekter, men den andre insisterer. Begge henter vennene sine for å få støtte, og noen ganger tørner hele klaner sammen».

Alle nasjonalitetene om bord hadde massevis av fordommer mot hverandre – Fabri opplevde pilegrimer true hverandre med dolker og sverd. Men selv vanlig koseprat kunne sette sinnene i kok:

«Når det endelig er fred, bestemmer noen seg for å være lenger oppe og forstyrre alle med lys og skravling. Jeg har sett sinte pilegrimer slokke lampene ved å tisse på dem. Da ble det krangling igjen».

Tross kapteinens løfte om to måltider om dagen var maten sjelden verdt å spise, fortalte den tyske pilegrimen Konrad Grünemberg, som tok turen i 1486.

«De er ikke mulig å bli mett på kapteinens to daglige måltider. Når han serverer kjøtt, er det fra sauer – og de er garantert ikke slaktet, de har enten dødd av sult eller forkjølelse. Ingen som ser kjøttet orker å spise det.

Brødet er gamle, glemte kjeks, harde som stein og fulle av småmark og edderkopper. Fredag og søndag serverer kapteinen fisk med olje og mel og et fat erter. Vinen hans er varm som badevann og smaker besynderlig»

Fulle pilegrimer ravet rundt

Ved å bestikke kokken kunne pilegrimene få bedre mat, og de handlet innbyrdes med sine egne medbrakte matvarer for å sprite opp kosten – for eksempel med egg fra hønene de hadde med.

Dessuten bød havnebyene i Det greske øyhavet på eksotiske smaksopplevelser når skipet la inn en stopp på veien. På Kreta lærte pilegrimene for eksempel å spise meloner og sitroner. Handelsfolk på øya solgte en søt vin som var så billig at flere ravende fulle pilegrimer måtte bæres tilbake til den ventende jollen på havna.

De fromme turistene opplevde også for første gang i sitt liv duften av sypresser, og for de som fikk et opphold på Rodos, gikk relikviedrømmen i oppfyllelse. I Johannes døperens kirke på øya fantes det et bronsekors støpt av fatet som Jesus vasket disiplenes føtter i, den hellige St. Bartholomeus’ høyre arm og et gyllent teppe vevd av selveste St. Helena.

Oppholdet i havnene føltes som regel for langt. De reisende i Fabris galei hisset seg opp over et opphold på Korfu. At kapteinen ventet fordi osmanske skip var i nærheten, ville de ikke høre på. 40 pilegrimer på Landa forlot skipet og dro tilbake til Venezia, der de spredte falske rykter om at resten av passasjerene var tatt som gisler av osmanene og nå gikk den visse død i møte.

Da Felix Fabri noen måneder senere kom tilbake fra reisen til Det hellige land, fikk han høre at det var blitt avholdt flere dødsmesser til hans ære.

«Land i sikte!»

Galeien Landa krysset Middelhavet uten å bli angrepet av osmanske krigsskip eller plyndret av pirater.

Endelig en morgen dukket kysten av Palestina opp, og ruinene av den eldgamle havnebyen Jaffa kunne skimtes i horisonten. Den endeløse sjøreisen var over, og utkikken kunne med høytidelig stemme vekke de sovende pilegrimene:

«Mine herrer pilegrimer, stå opp, og innfinn dere på dekk! Vær så god, nyt synet: Landet dere har lengtet etter, er i sikte!»

Ved lossingen sto skipets besetningsmedlemmer i kø for å motta drikkepenger av passasjerene, som nok en gang måtte grave i pilegrimspungen.

Havnebyen Jaffa hadde blitt grundig ødelagt i flere omganger opp gjennom historien. Nettopp derfor falt den i smak hos pilegrimen Louis de Rochechouart.

«Først ødelagt av Vespasian og Titus, ettersom det var den første havna de anløp i de kristnes land. Deretter ødelagt av Godeffroy de Villon. Tredje gang ødelagt av maurerne, som raserte den da de forsto at de kristne valfartet hit. Alle tårn og murer er knust til småbiter, og det er et herlig syn...» skrev han i 1461.

Det hellige land, som på 1400-tallet hørte under den egyptiske storsultanen, var et farlig sted å oppholde seg for en kristen pilegrim, og da Felix Fabris reisefølge endelig hadde kommet i land, ble de møtt av «en hærskare av bevæpnede menn. Så mange at jordens overflate var dekket av dem».

De muslimske soldatenes leder forklarte at fiendtlige beduiner hadde tatt seg ut mot kysten fra ørkenen og plyndret alle de møtte. Derfor var soldatene utkommandert for å eskortere pilegrimene til franciskaner-munkene i byen Ramla, som lå rundt halvannen mil inne i landet – på den støvete veien til Jerusalem.

Men selv om den egyptiske storsultanen var like bestemt som venetianerne på at den lukrative pilegrimstrafikken skulle gå knirkefritt for seg, var han mistenksom overfor alle pilegrimer som kunne være spioner eller erobrere.

Frykten for en invasjon var alltid til stede, og pilegrimenes navn skulle føres opp på lister før de fikk utlevert en bulletta – et visum som de alltid måtte ha på seg. Mens papirarbeidet ble ordnet, var de reisende i realiteten fanget. En fransk pilegrim ble sammen med 200 andre i 1486 tvunget til å sove i en grotte i to netter. Komforten var elendig.

«En svinesti der saracenerne gjorde sitt fornødne», rapporterte franskmannen om muslimene. «Ingen av oss slapp ut om natten for å tisse uten å betale vaktene først. Flere ble rundjult, og en eldre tysk ridder besvimte».

Omsider ble franskmannen og hans reisefeller satt på esler og kunne fortsette ferden – vel å merke etter at eseldriverne hadde fått en påskjønnelse. Men ettersom all-inclusive-billetten fra Venezia burde dekke alle transportkostnadene én gang for alle, nektet flere av pilegrimene å betale. Som straff ble de dratt ned av eslene og tvunget til å gå.

Pilegrimenes lettelse var derfor kolossal da de endelig nådde Ramla og ble mottatt av franciskanermunkene som innlosjerte dem i gjestehusene sine – kalt hospice – på Sionfjellet.

Fare for ran i ørkenen

I ørkenbyen Ramla skulle pilegrimene på de første hellige ekskursjonene på programmet. Blant annet besøkte de stedet der St. Georg led martyrdøden.

Det var ikke alltid de fikk det de hadde betalt for, men Felix Fabri hadde sin kontrakt og kunne sette hardt mot hardt overfor guidene som ikke leverte varen og i stedet prøvde å skremme ham med trusler om onde lokale som ville steine pilegrimene. Advarslene var ikke grepet ut av løse lufta. Måten de reisende turet frem på kunne lett provosere de lokale.

Siste etappe inn til Jerusalem foregikk nok en gang på eselrygg gjennom ørkenen. Særlig for de nordiske pilegrimene var varmen så overveldende at flere av dem døde underveis. Men i ørkenen lå også andre farer på lur, slik den jødiske pilegrimen Meshullam ben Menahem opplevde:

«Det ligger hele tiden folk på lur i sanden. De ligger der i to eller tre dager og venter uten verken vått eller tørt. Når de så ser en karavane, farer de frem, påkaller sine kumpaner og rir av gårde på hestene sine, raske som leoparder».

Da pilegrimene endelig kom til Jerusalem, var nervene tynnslitt. Tusenvis av kilometer hadde de tilbakelagt – over stormfullt hav, gjennom ukjent land og brennende ørken – alt sammen for å se byen der Jesus hadde stått opp fra de døde.

Tårene rant fritt nedover de skjeggete kinnene deres, og Fabris fire reisefeller brøt ut i takksigelser. Enkelte kastet seg på kne for å kysse jorden. Charterturen hadde endelig ført dem til målet.