Arkeologiens 13 største mysterier

## Megalittenes arkeologiske gåter

Ca. 3000-2300 f.Kr. | Hva ble historiens mest berømte steinmonument brukt til?

For cirka 5000 år siden gravde noen ut en 110 meter bred grøft på en forblåst slette sør i England. Arkeologiske funn ved Stonehenge tyder på at et forhistorisk folkeslag rundt 3000 f.Kr. brukte treredskaper og dyreknokler til å grave grøften, og siden reiste en ring av trepæler inne i utgravningen.

I og rundt den opprinnelige grøften har arkeologer fra Stonehenge Riverside Project funnet restene av 5000 år gamle kremerte lik. Ifølge professor Mike Parker Pearson som arbeider med prosjektet, tyder funnene på at Stonehenge i begynnelsen fungerte som gravplass for områdets lokalbefolkning.

Karbon-14-dateringer viser at trepålene ble erstattet rundt 2600 f.Kr. av 82 fire tonn tunge doleritt-blokker – kalt “bluestones”. I flere år mente forskere at de karakteristiske steinene – som skinner grønnblått i regnvær – ble hentet 250 km unna i Preseli Hills i Wales. Der hogde skaperne av Stonehenge steinene til, og fraktet dem over land og elver til Wiltshire.

Mytene sier at Preseli Hills' hellige kilder gir stein i området helbredende egenskaper. Det har fått arkeologene Tim Darvill og Geoff Wainwright til å slå fast at Stonehenge var et pilegrimssted, et tempel der syke mennesker kom for å bli friske.

Teorien underbygges med funnet av uforholdsmessig mange beinrester rundt Stonehenge. Knoklene bærer tydelige spor etter sykdommer og brukne lemmer, og tannrester avslører at de stammer fra mange ulike folkeslag.

Nyere teorier avviser at de flere tonn tunge steinene har blitt fraktet 250 km til Wiltshire. I stedet mener forskere at steinene har blitt brakt til området av breer i en istid, og har ligget i umiddelbar nærhet av Stonehenge.

Samtidig med at steinene ble plassert innenfor grøften, ble Stonehenges nordlige inngang utvidet. Gjennom den kan man nå akkurat se soloppgangen ved sommersolverv og solnedgangen ved vintersolverv.

For 4400 år siden ble monumentet fullendt, da de siste steinene kom på plass. Det var 30 enorme, tilhogde blokker i en type sandstein som kalles sarsen.

Hver blokk veier opptil 50 tonn. De ble hentet i Marlborough-området, omtrent 40 kilometer nord for Stonehenge. Steinene, som i dag er det tydeligste kjennetegnet i Stonehenges karakteristiske utseende, ble satt i en dobbeltsirkel, og på toppen ble det plassert store overliggere.

Bibliofiliens største arkeologiske gåte

Uvisst | Hvem skrev historiens mest uleselige bok?

I 1912 fant den polsk-amerikanske antikvaren Wilfrid Voynich en mystisk bok på et bibliotek i Roma.

Bokens 240 sider er skrevet med et ukjent alfabet, og er fulle av fargerike illustrasjoner. Siden har verdens mest erfarne kryptografer forsøkt å tyde boken – hittil uten hell.

Kryptografiske undersøkelser bekrefter at boken helt sikkert inneholder en meningsfull tekst på et europeisk språk.

Illustrasjonene av klær, slott og frisyrer i manuskriptet får noen historikere til å anta at boken er fremstilt i Europa mellom 1450 og 1520 – og samtidig gjettepå at Leonardo da Vinci (1452-1519) er forfatteren bak manuskriptet.

Andre mener at fransiskanermunken Roger Bacon (1214-1294) skrev boken, mens andre avviser manuskriptet som en forfalskning og mistenker Wilfrid Voynich for å ha laget boken selv.

De eldste er trolig nærmere 4000 år gamle, og de er usedvanlig godt bevarte på grunn av det kalde og tørre klimaet i området.

Til forskernes overraskelse har mumiene tydelige europeiske trekk: blondt eller rødlig hår, lange neser og dyptliggende øyne.

DNA-tester bekrefter at mumiene er av europeisk opprinnelse.

Hvordan de har endt opp i Kina vet ingen, men arkeologenes teori er at de har hørt til et ukjent, ridende folkeferd som utvandret fra Europa mot øst.

Noen plater er blitt tolket som oppramsinger av navn på heroiske forfedre og som en hyllest til øyas mektigste guder.

Men til tross for mer enn 100 års forsøk har ikke kryptografene klart å knekke koden bak det merkverdige skriftspråket, som likevel er anerkjent som et av bare tre eller fire fullstendig unike språk i verden.

Hieroglyfene, teg­ninger av mennesker, dyr, planter og geometriske former, går igjen på tusener av steiner på øya.

Arkeologiske funn av inskripsjonstavler, kulerammer og standardiserte måleenheter, vitner om livlig handel i Indusbyene.

Mest imponerende er det snorrette gatenettet og mursteinshusene – et bevis på at indusfolket behersket avanserte matematiske ferdigheter og høy teknologisk kunnskap.

I husene i de to hovedbyene Harappa og Mohenjo-Daro har arkeologer funnet private brønner og badeværelser – alt forbundet i et effektivt kloakknett.

For omtrent 3800 år siden forsvant kulturen plutselig. Hvorfor har arkeologene ennå ikke funnet svaret på.

Men klimaforskning viser at Indusdalen rundt 1800 f.Kr. ble dramatisk kaldere, noe som kan ha stanset det livsviktige monsunregnet i området.

Samtidig tyder en rekke geografiske undersøkelser på at et kraftig jordskjelv kan ha endret elveløpet i regionen, og dermed tørket ut elva Ghaggar-Hakra, som forsynte Indusdalen med vann.

Steinstatuenes mysterium

Ca. 1250-1500 e.Kr. | Hva var formålet med menneskestatuene på Påskeøya?

3600 kilometer fra Chiles kyst ligger den vulkanske øya Påskeøya. Der, i et av klodens mest isolerte områder, troner hundrevis av menneskelignende steinstatuer – såkalte moaier.

De store skulpturene ble skapt av Påskeøyas opprinnelige befolkning – polynesiere som seilte til øya i kanoer og katamaraner mellom 300-500 e.Kr.

I løpet av de neste tusen årene hogde øyas innbyggere minst 887 statuer ut av øyas vulkanske klippe.

Arbeidet foregikk med stemjern av basalt, som lett trengte gjennom den myke vulkanske tuffsteinen i Ranu Raraku – steinbruddet ved den utslokte vulkanen Rano Kau.

Hele prosessen ble utført av spesialiserte håndverkergrupper på seks-sju mann, som ofte arbeidet et helt år med å fremstille en enkelt moai.

Den største statuen – kjent som Paro – er omtrent 12 meter høy og veier 82 tonn, men de fleste skulpturene på Påskeøya er 3,5 til 6 meter høye.

Fra steinbruddet ble statuene transportert opptil 25 kilometer tvers over øya, for å bli plassert på små plattformer langs kysten med ryggen mot havet.

Nettopp transporten av kjempestatuene var i mange år et mysterium for arkeologene.

På øyene fins det ingen trekkdyr, og heller ikke trær til å rulle figurene på.

Senere har pollenanalyser vist at det vokste trær på Påskeøya helt til 1650. Derfor antar forskere at befolkningen transporterte steinskulpturene ved å rulle dem på trestammer.

Den mest utbredte teorien blant eksperter er at skulpturene symboliserer åndene til døde forfedre, som fra plattformene vokter over de levende etterkommerne.

De fleste statuene ble veltet eller ødelagt under interne kamper på øya rundt 1680.

Bare en tredjedel av det opprinnelige skinnet er bevart. Utsnittet viser Sør-Amerikas og Øst-Afrikas kystlinjer gjengitt med stort sett korrekte kilometeravstander.

En rekke forskere hevder at kartets sørligste del viser kystlinjen ved Antarktis, som var isfri rundt 4000 f.Kr.

Hvordan Piri Reis har vært i stand til å gjengi en kystlinje ingen ennå hadde sett, er fremdeles en gåte.

Alt tyder på at soldatene unnslapp og flyktet mot øst. Her slo de seg ned ved Gobi-ørkenen i Kina og grunnla byen Lijian – kinesisk for Roma.

Teorien bekreftes av kinesiske kilder fra perioden, som beskriver Lijians innbyggere som høye, lyshårede og blåøyde.

Størstedelen av steinkulene er hogd ut av den harde bergarten granodioritt, som befinner seg i et granittbrudd 25-30 kilometer unna.

Opprinnelig sto Costa Rica-kulene oppstilt i små trekanter eller i linjer som pekte mot jordens magnetiske nordpol. Det har fått arkeologer til å mene at steinene må ha tjent et astronomisk formål.

Ennå vet ingen hvem som lagde kulene og trillet dem gjennom jungelen, men den perfekte runde formen er et tydelig bevis på at de er laget av et hittil ukjent folk med en høyt utviklet mate­matisk forståelse.

Forskerne vet at steinene har blitt reist av områdets lokale keltiske folkeslag, men formålet er uvisst.

Steinene har trolig vært en del av et hyllestritual, der familier gjennom generasjoner satte opp en stein for å ære forfedrene sine.

Samtidig har Carnac-steinene vært møtested for druider som brukte området til religiøse sammenkomster.

Den siste teorien om steinenes formål fremsatte den franske ingeniøren Pierre Méreaux i 1985.

Han mener at steinene som er stilt opp med en overligger, har fungert som primitive jordskjelvdetektorer for de keltiske innbyggerne i Carnac.

Men det er ikke bare perioden for byggingen som er merkverdig. Huapalcalco-pyramiden er også markant mindre enn samtlige andre meksikanske pyramider.

I fjor konkluderte derfor arkeologen Carlos Hérnandez fra Mexicos nasjonale institutt for historie at en hittil ukjent kultur må ha reist pyramiden.

Undersøkelser av jernstangen viser at den er erodert av en syrlig væske, som eddik eller sitronsaft.

Eksperimenter utført ved høyspenningslaboratoriet til General Electric i Massachusetts, viser at når koppersylinderen blir fylt med for eksempel sitronsaft rundt jernstangen, produserer “batteriet” strøm tilsvarende en halv volt.

Om krukken har blitt brukt som batteri eller som papyrusbeholder er uvisst, og det fins ikke spor av det parterne eventuelt kunne ha brukt strømmen til.

I denne perioden fjernet det lokale paracas- og nazcafolket jevnlig ørkenens øverste, rødlige gruslag og avdekket den lysere sanden under. Klimaet i området er et av klodens tørreste og mest vindstille.

Det har vært avgjørende for at linjene fortsatt fins. Til tross for de godt bevarte funnene er Nazca-linjenes formål stadig en gåte.

Den amerikanske historikeren og arkeologen David Johnson antar, etter en rekke analyser av undergrunnen, at linjene angir plasseringen av ørkenens under­jordiske kilder.

Den mest utbredte teorien er imidlertid at tegningene har hatt religiøs betydning.

Under tilbedelse av fjellånder fungerte linjene som stier som ledet til paracas- og nazcafolkets religiøse steder. I tillegg skulle de lange, synlige linjene trekke til seg gudenes oppmerksomhet og få dem til å berike den ufruktbare ørkenen.