(Artikkelen er utgitt første gang i 2018)
Hullet i kraniet er på størrelse med en golfball, og etterlater ingen tvil hos forskerne: Den unge mannen som for 3200 år siden fikk hodeskallen knust av en kølle i en elvedal i Nord-Tyskland, døde på stedet.
«Det er et fryktelig brudd», erklærer arkeolog Detlef Jantzen ettertenksomt, og peker på det gapende hullet i ungguttens pannebein – omtrent fem centimeter over venstre øyenbryn.
Vi befinner oss 15 kilometer nord for byen Schwerin i den nordtyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Her holder delstatens kulturarvmyndigheter til, og her blir tusenvis av knokler fra Tysklands kanskje mest gåtefulle oldtidsslag oppbevart. Stablet på hyller og lange, hvite bord ligger minst 70 kranier samt utallige ribbein, lårbein og deler av ryggsøyler.
«Vi har funnet rundt 12 000 knokler totalt», forklarer Detlef Jantzen og tar et av ribbeina opp fra bordet.
Midt på beinet er det et tydelig hakk:
«Skaden er fra en kniv. Personen her må ha blitt dolket under slaget.»
Alle beinrestene stammer fra et ukjent slag som sto ved den nordtyske elva Tollense rundt år 1250 f.Kr.
Her braket to store grupper menn – muligens flere tusen – sammen. Bevæpnet med et veritabelt arsenal av våpen i flint, tre og bronse innledet de en sann voldsorgie. Piler rev opp kropper, spyd delte knokler og trekøller knuste hodeskaller.
Da slaget var over, lå hundrevis av lik igjen langs bredden og ble over tid omsluttet av den våte, myrete jorda som ikke bare oppslukte de døde, men også minnet om det brutale slaget.
Slagmarken ved Tollense er ifølge forskerne det tidligste arkeologiske beviset på organisert krig i stor skala, ikke bare i Nord-Europa, men i verden. Og funnet har tvunget forskerne til å revidere tidligere oppfatning av bronsealderen nord for Alpene fullstendig.
«Det kom som et sjokk. Tollense er helt enestående», mener Detlef Jantzen, som har spilt en sentral rolle i utgravningene.
Arkeolog Detlef Jantzen viser frem et utgravd kranium, gjennomboret av en pilspiss.
Flere tusen menn kjempet
Forskerne kom på sporet av elvedalens hemmelighet da en amatørarkeolog i 1996 oppdaget et overarmsbein som stakk opp av gjørma på elvebredden. Dypt plantet i den ene enden av beinet satt en pilspiss av flint.
Funnet fikk arkeologene til å gjennomføre prøveutgravninger. Disse avslørte flere beinrester og en godt bevart tre-kølle med samme form som et balltre.
I 2009 satte arkeologene derfor i gang en omfattende utgravning. De neste seks årene avdekket de skjelettdeler, våpen og smykker fra et stort, men for vitenskapen fullstendig ukjent slag.
Blant funnene er rundt 50 pilspisser i bronse og 10 i flint. Til sammenligning er det i resten av Mecklenburg-Vorpommern bare funnet rundt 30 bronse-pilspisser.
Ved Tollense fant forskerne dessuten dolker, spydspisser, øksehoder, sverd og to køller av tre. Karbon 14-dateringer er samstemte om at knokler og treverk stammer fra rundt år 1250 f.Kr.
De mange beinrestene lå hulter til bulter på en nesten to kilometer lang strekning langs vestsiden av elva. Så langt har forskerne identifisert 130 individer. Alle er menn – de yngste var rundt 13-14 år da de ble drept, mens flesteparten var i 20-årene.
Alt tyder imidlertid på at antall døde er langt høyere, for så langt har arkeologene bare gravd ut omtrent 460 m2, tilsvarende omtrent ti prosent av slagmarken. Ifølge Detlef Jantzen betyr det at elvebredden potensielt kan skjule ytterligere 700 skjeletter.
«Og hvis vi antar at omtrent 20 prosent av deltagerne i slaget ble drept, så har det samlede
antallet deltagere kanskje vært nærmere 4000!»
Antallet er helt uvanlig, ettersom Nord-Tyskland i bronsealderen var svært tynt befolket. Ifølge forskerne bodde det bare mellom tre og fem personer per kvadratkilometer.
Kampens deltagere må altså ha kommet til Tollense fra et enormt område, noe som bare gjør slaget enda mer gåtefullt.
Nord-Europa lå i mørke
Det er ikke helt enkelt å komme til bunns i omstendighetene rundt konflikten. Bronsealderens store sivilisasjoner i Midtøsten og Hellas etterlot store mengder arkeologiske spor og i noen tilfeller også skriftlige beretninger.
På flere av templene sine skrøt farao Ramses 2. for eksempel av sin store seier over hettittene i det berømte slaget ved Kadesh, utkjempet rundt 1275 f.Kr.
Slaget har utvilsomt funnet sted, ettersom det også blir nevnt i de hettittiske oldtidskildene (som imidlertid påpeker at Ramses faktisk tapte slaget). Men ingen har noensinne funnet våpen eller skjeletter fra kampen.
Bronsealderens nordeuropeere hadde i motsetning til de store kulturene lenger sør ikke noe skriftsystem, og eventuelle muntlige overleveringer om kampen ved Tollense-elva er aldri blitt skrevet ned.
«Her er det helt omvendt: Vi har arkeologiske bevis for et slag, men ingen beskrivelser», forklarer Jantzen.
Ifølge arkeologen var antagelsen blant mange forskere at den nordeuropeiske bronsealderen var preget av fredelig sameksistens, samhandel og rikdom.
Riktignok inneholder gravhaugene fra perioden våpen som bronsesverd, spyd og økser, men forskerne antok at de
primært fungerte som statussymboler.
Men så dukket Tollense-funnet opp og ødela fullstendig glansbildet av en tid da krig ennå var ukjent.
«Det var en skuffelse, men også en berikelse, ettersom det viser oss medaljens bakside. På den ene siden har vi det gode liv med gull, handel og rike menn og kvinner. På den andre siden har vi krig og vold», forklarer Jantzen.
Når leter forskerne etter svar på flere spørsmål. Hva handlet konflikten ved elva om, og hvem var egentlig de kjempende partene?
Tyske arkeologer har gravd ved bredden av Tollense-elva i seks år.
Ofrene kom langveisfra
Mye tyder på at konflikten ikke var en lokal konflikt mellom nabostammer. I 2017 kunne forskere avsløre at såkalte strontiumanalyser av en rekke av knoklene viste at størstedelen av de døde ikke var lokale.
Analysemetoden utnytter at både dyr og mennesker gjennom mat og vann opptar isotoper av grunnstoffet strontium, som fins i jordskorpen. Mengden isotoper varierer fra område til område.
De lagrer seg blant annet i skjelett, tenner og hår. Ved å analysere beinrestene er det for eksempel mulig å finne ut hvor en person har oppholdt seg de siste ti årene av livet.
Analysene av Tollense-knoklene viser at flesteparten av de døde ikke levde sitt daglige liv i det nordlige Tyskland. De kom sannsynligvis fra Sør-Tyskland og Sentral-Europa – som er en reise på nesten 1000 kilometer.
Funnet har blant annet ført til spekulasjoner om at slaget ble utløst av en migrasjonsbølge fra sør som lokale folke-slag i nord satte seg fore å stoppe.
Det er nemlig på noenlunde samme tid at den såkalte urnemarkskulturen begynner å spre seg nordover fra balkanområdet. Kulturen har fått navnet fordi den er kjennetegnet ved at de døde blir brent og asken lagt i urner.
Selv om forskerne ut fra endringene i begravelsesmønstrene kan se at urnemarkskulturen spredte seg mot nord,
skyldes det ifølge Detlef Jantzen ikke nødvendigvis en folkevandring:
«Kultur kan helt klart spres uten at mennesker vandrer. Dessuten ville det vært en ganske merkelig folkevandring, for vi har jo bare funnet menn. Det er ingen kvinner eller barn blant de døde».
Detlef Jantzen fester seg i stedet ved en oppdagelse som arkeologene gjorde under utgravningene – nemlig funnet av en vei som allerede på tiden for slaget var mange hundre år gammel.
Mye tyder på at krigerne falt i et bakhold. Se hvordan i galleriet under:
1. Handelskaravane falt i bakhold
En av teoriene forskerne har om Tollense-slagmarken er at en stor handelskaravane fra sør falt i et bakhold, planlagt av en fiende som visste at karavanen kom til å passere nettopp her. Ekspertene understreker imidlertid at det fortsatt bare er ett av mange mulige scenarier.
2. Karavanen blir overfalt
Uavhengig av om karavanen kom i båt eller til fots, så ble den angrepet i nærheten av den antatte broen. Sannsynligvis startet angrepet med et intenst pileregn.
3. De angrepne flykter
Angrepet får karavane-folkene til å flykte mot nord, der de blir møtt av enda flere fiender, som angriper med blant annet spyd.
4. De siste blir hogd ned
Slaget ender en kilometer oppe langs elva, der knokkelfunnene tyder på at de siste ofrene blir drept av forfølgerne, blant annet med øks.
Den gåtefulle veien
Da arkeologene var i gang med å undersøke østbredden av Tollense for å se om kampene også hadde pågått på den siden av elva, oppdaget de noe overraskende.
På stedet der laget med menneskelige knokler sprer seg utover på den vestlige elvebredden, fant de – i stedet for knokler – tynne trestammer på kryss og tvers i en omtrent 2,5 meter bred stripe fra elvebredden.
Under trestammene og på sidene lå kampesteiner som tydeligvis var blitt hentet på jordene rundt. Oppå steinene og stammene lå et lag av sand og jord. Det var restene av en mange tusen år gammel vei.
Utgravninger viste at i bronsealderen var området rundt veien et ufremkommelig myrområde. Byggingen av veien gjorde det mulig å krysse det myrlendte området uten å bli sittende fast i gjørma.
Veien ledet ned til elvebredden, der en bro trolig førte over elva, men så langt er det ikke funnet et sted der den antatte broen krysset til motsatt bredd.
Undersøkelser av treverket som var brukt i veikonstruksjonen, viser at veien opprinnelig ble anlagt rundt 1900 år f.Kr. – altså nesten 700 år før slaget. Geomagnetiske undersøkelser viser at veien krysset elvedalen og var omtrent 120 meter lang.
Utgravningene avslørte dessuten at veien ble holdt ved like i hele perioden, og at den siste større reparasjonen av veianlegget ble utført rundt 1300 f.Kr. – få tiår før slaget.
Oppdagelsen viser at noen i området rundt elva har hatt både organisasjonen og den tekniske kunnskapen som skulle til for å bygge og vedlikeholde det store anlegget.
«Det er svært fascinerende, for det er første gang vi har kommet over noe slikt i vårt område. Hvem som står bak, vet vi ingenting om, for vi har ikke funnet noen boplasser i nærheten», forklarer Detlef Jantzen.
Han mener at veien etter all sannsynlighet har vært brukt til transport av de mange handelsvarene som ble fraktet rundt mellom det sørlige og det nord-lige Europa i bronsealderen.
De som vedlikeholdt veien, har derfor også hatt en styrkeposisjon, ettersom de har kunnet kontrollere både trafikken over land og oppover elva.
At det fantes en vei her kan også forklare hvorfor det blodige slaget mellom de to ukjente gruppene foregikk akkurat her.
Bakhold ved elvebredden
Veien gjennom det myrete terrenget har uten tvil vært kjent blant folk i hele området. Hvis noen ville krysse elva, var denne overgangen den mest opplagte.
Derfor var det også det beste stedet å stille seg opp hvis noen ønsket å forhindre andre i å komme over på motsatt side. Ifølge Detlef Jantzen er nettopp det et av scenariene som i dag regnes som det mest sannsynlige:
«En gruppe forsøkte å krysse elve-dalen, men ble på en eller annen måte stoppet av den andre gruppen før kampen brøt ut.»
Teorien understøttes av det faktum at store konsentrasjoner av våpen og beinrester er funnet nær der hvor en eventuell bro over elva kan ha stått.
Etter alt å dømme har de kjempende gruppene deretter beveget seg langs den vestlige elvebredden mot nord, der det også er funnet rester fra slaget.
Ifølge Detlef Jantzen kan begge gruppene ha vært bevæpnet, og mest sannsynlig har de også visst om hverandre. To hærstyrker har altså ifølge denne teorien aktivt søkt en konfrontasjon.
En annen mulighet er at den ene gruppen lå i bakhold ved elva og avventet den intetanende motpartens ankomst til stedet hvor de lettest kunne ta seg over elva og våtmarken. For en angriper var stedet perfekt til å legge seg i bakhold.
«Vi vet jo fra funnene at en stor gruppe unge menn ble angrepet med et arsenal av forskjellige våpen, og at mange av dem ble drept. Men vi kjenner ikke mye til den vinnende siden, bare til taperne. Vi vet ikke engang om taperne var bevæpnet», forklarer Detlef Jantzen.
At den tapende gruppen kanskje ikke engang besto av væpnede krigere, underbygges av det faktum at ingen av skjelettrestene som er funnet, har spor etter legede skader fra andre slag.
Det ville vært som forventet dersom det er snakk om krigere som har deltatt i mange kamper.
Åtte av mennene hadde imidlertid merker på hodeskallen, noe som tyder på at de tidligere er blitt truffet av køller – skader som de overlevde. De har til gjengjeld ingen skader etter skarpe våpen som har grodd.
Forskerne spekulerer derfor på om de døde kanskje tilhørte en helt annen gruppe som de vet forflyttet seg mye i bronsealderen: omreisende handelsfolk.
Ofre var vant til å vandre langt
Da eksperter undersøkte de dødes skjeletter, oppdaget de at mange av dem hadde samme type kjennetegn: Lårbeina var påfallende kraftige, noe som mest sannsynlig er et tegn på en svært aktiv livsstil. Knoklene vokser seg nemlig tykkere jo mer de blir brukt.
«Etter belastningsmønstrene å dømme har mennene beveget seg mye. De har med andre ord vandret ofte – kanskje over lange avstander», forklarer Detlef Jantzen.
Samtidig viser undersøkelser av mennenes overkropper at de ikke var spesielt sterke og muskuløse. Til gjengjeld har ryggbeina spor av slitasje som tyder på at de ofte har båret tunge bører.
De to kjennetegnene kan ifølge Jantzen skyldes at mennene var en del av en stor handelskaravane som brakte varer gjennom Europa.
Det kan også forklare hvorfor forskerne blant knoklene fant beinrester fra fem hester, som kan ha blitt brukt til å transportere de tyngste varene.
Akkurat hvordan varetransport foregikk i bronsealderen, vet ikke fagfolk så mye om, men det som er sikkert er at blant annet bronse og gull ble fraktet fra sør mot nord, og at nordeuropeerne betalte med ettertraktet rav, som det fantes mye av blant annet rundt Østersjøen.
Det er derfor ikke usannsynlig at de verdifulle varene ble transportert i karavaner med mange deltakere som «hoppet av og på» karavanen etter behov.
Hvis de døde fra Tollense var deltagere i en slik karavane som ble overfalt, kan det ifølge Detlef Jantzen forklare hvorfor ofrene ser ut til å komme fra mange forskjellige regioner av Europa.
Det forklarer også kvestelsene etter kølleslag, ettersom det sikkert ikke har vært uvanlig at karavaner med store verdier ble overfalt av smågrupper.
Og kanskje var det nettopp det som skjedde for 3200 år siden ved Tollense-elva, bortsett fra at angriperne denne gangen var langt flere, bedre bevæpnet og for øvrig klar til både å drepe og lemleste for å nå målet. Spørsmålet er hvem angriperne var.
Ukjente maktsentra
Ifølge Detlef Jantzen er det begrenset hva forskerne så langt vet om hvem som holdt til i området rundt Tollense
i bronsealderen.
Arkeologene har nemlig ikke funnet boplasser, men har til gjengjeld gravd ut flere store gravhauger med rikt grav-
utstyr.
Området har altså tydeligvis hatt en form for elite. Når det gjelder Tollense-slaget er det store spørsmålet ifølge Detlef Jantzen hvem som kunne samle kanskje mange tusen bevæpnede menn til det store slaget:
«Hvem har hatt makt til å sende bud ut i landet med beskjed om at nå må alle komme til Tollense-elva?»
Så langt har ikke forskerne funnet svar på dette spørsmålet. Ifølge Jantzen må bakmennene ha hatt enorm innflytelse for å kunne samle så mange krigere.
«Det tilsvarer jo at man tømmer 20 prosent av dagens Mecklenburg-Vorpommern for unge menn.»
Mangelen på kunnskap om maktstrukturene i perioden gjør det vanskelig å si hvem som sto bak. Detlef Jantzen kan bare spekulere:
«Kanskje er det de rike mennene og kvinnene fra gravhaugene – hvem vet.»
Slaget passer godt med voldsomme begivenheter lenger sør. I samme periode går nemlig den mykenske sivilisasjonen i Hellas under.
I dagens Tyrkia blir de sterke hettittene overvunnet, mens egypterne med nød og neppe slår tilbake en invasjon fra et folkeslag kalt «havfolket».
Tollense-slaget kan altså ha vært en del av en større omveltning. Bare 50 år etter slaget begynte livet å endre seg radikalt i Nord-Europa, der befestede bosetninger blir normen.
Kanskje var slaget ved Tollense vendepunktet.