Doggerland: Nord-Europas tapte paradis

Doggerland er oppkalt etter Doggerbank – en undersjøisk sandørken omtrent 100 km utenfor kysten av Storbritannia og aller siste rest av det kontinentet som til slutt forsvant under havoverflaten ca. 600 år etter den altødeleggende flodbølgen.

Doggerbank dekker et område på ca. 17 600 km2 og er ca. 260 km lang og 100 km bred. Den beskjedne dybden – mellom 15 og 36 m – har gjort banken til et paradis for spesielt sild og torsk, som i århundrer har tiltrukket fiskere fra hele Nord-Europa.

Men i de siste 150 årene har fiskerne hevet gåtefulle bifangster når garn og trål har truffet bunnen av Nordsjøen. Gang på gang fant fiskerne knokler og støttenner fra for lengst utdødde dyrearter samt flere tusen år gammelt verktøy blant fisken – så merkelige fangster at de før i tiden gjerne ble kastet ut igjen. Funnene har spesielt pekt arkeologer fra Nederland og Storbritannia i retning av Europas forsvunne kontinent.

En av arkeologene er Vincent Gaffney. Han er professor ved University of Bradford i England. I mer enn 20 år har han beskjeftiget seg med Doggerland, og i dag vet han en hel del om hvordan landet så ut: Uformelige elver buktet seg gjennom det kuperte landskapet, og hassel og bærbusker vokste vilt i alle retninger. Det var fjorder, laguner og våtmarker der urokser, villsvin, kronhjort og store traner trivdes.

“Det var en helt annen verden. En verden vi slett ikke kan forestille oss i dag", forklarer Vincent Gaffney. “Det lyder som en klisjé, men det er virkelig slik det var.”

Europas Serengeti-slette


Forskerne regner med at Doggerland eksisterte inntil for ca. 7500 år siden, da havet steg og slukte de siste restene av landmassen. Inntil da så Europa altså helt annerledes ut enn det gjør i dag, med en kjempestor utstrakt slette mot nord, der Nordsjøen nå ligger.

I de første mange tusen årene var Doggerland dekket av is, som mye av resten av Nord-Europa. Havoverflaten lå mer enn 120 m lavere enn i dag og skapte en flat arktisk slette med et iskaldt og ubarmhjertig miljø. Men da temperaturen steg, førte det til at isen langsomt smeltet, og jorden slo revner slik at det oppsto bakker og daler.

Til tross for det barske landskapet trivdes forhistoriske giganter på Doggerlands langstrakte sletter. Her beitet ullhårete mammuter på nesten seks tonn side om side med to tonn tunge ullhårete neshorn.

Slettene tiltrakk seg også flokker av irsk kjempehjort – en av historiens største hjortearter med en totalvekt på opptil 700 kg. Bare kjempehjortens gevir målte hele tre meter fra spiss til spiss og veide ca. 40 kg.

Men etter hvert som klimaet ble varmere, forsvant de forhistoriske gigantene, og en ny tid meldte sitt inntog. Doggerlands iskalde slettelandskap ble forvandlet til frodig skogtundra. Gress, trær og busker vokste frem i et landskap med mektige elver, vannveier og innsjøer.

Det tiltrakk mange nye dyrearter som innvandret fra sør og øst. Blant dem var villsvin, urokser og hjort. Og hakk i hæl på dyrene fulgte mennesker, muligens mange mennesker.

Doggerland fikk sin storhetstid for omtrent 12 000 år siden, i siste halvdel av mesolitikum – eldre steinalder da mennesket levde i jeger-samlersamfunn.

Ifølge Vincent Gaffney var Doggerland et sant paradis for jeger-samlere som utnyttet Doggerlands rike dyreliv og lot årstidene bestemme hvor de skulle bo, og hvor de skulle jakte. Og det er en av grunnene til at Doggerland-landskapet ikke lignet på noe vi kjenner i dag, sier Vincent Gaffney.

“Den gang var det mennesket som tilpasset seg naturen, og ikke motsatt. Elver, trær og busker vokste og beveget seg akkurat slik det passet dem.”

Derfor er Doggerland ifølge Vincent Gaffney nøkkelen til å forstå mesolitikum i Nord-Europa. “Den siste delen av mesolitikum er som et fremmed land – mer fremmed enn middelalderen, antikken og jernalderen, for vi kjenner den ikke så godt ennå. I den tidsperioden var Doggerland Europas bankende hjerte”, forklarer Vincent Gaffney.

Arkeologenes vanskelige oppgave

Hvordan Doggerland så ut, kan man få en forestilling om i en digital modell som Vincent Gaffney har vært med og laget. Den dekker 46 000 km2 av landområdet og viser kystlinjer, elveleier, bakker og daler i detalj.

Men det har tatt ekspertene mange år å komme så langt, for Nordsjøen er lumsk og ekstremt lite tilgjengelig. Det finnes ingen form for le, vinden pisker ofte havet til skum, og bølgene vokser lett til flere meters høyde. Da en ekspedisjon med forskere nylig ble sendt av sted, måtte skipet gjøre vendereis uten nevneverdige resultater.

“Arkeologer er ikke sjøsterke folk, og samtlige ble syke om bord på skipet. Det har ofte skjedd at vi har mistet verdifull tid på den måten”, forklarer Vincent Gaffney.

I stedet gjør forskerne bruk av avansert teknologi og seismisk utstyr for å kartlegge Doggerland. Dessuten har de alliert seg med kommersielle selskaper, blant annet oljeselskaper som utvinner olje fra Nordsjøens undergrunn, og som har gitt dem tilgang til målinger fra deres utforskning av havbunnen.

Uten et slikt samarbeid med private selskaper hadde ikke forskerne visst det som de i dag vet om Doggerland, forteller Vincent Gaffney. “Det ville ha kostet mange millioner dollar og et hav av tid å samle inn informasjon og data i så stort omfang og under de vanskelige forholdene man har i Nordsjøen”, sier han.

Det er også planen at arkeologer skal involveres når en rekke nye vindmølleparker blir anlagt i Nordsjøen. På den måten kan arkeologene få adgang til data om havbunnen, som likevel må oppmåles og kartlegges når vindmøllene skal plasseres.

“Viktigheten av disse dataene kan ikke overvurderes”, sier Vincent Gaffney, “for det finnes få uberørte steder på land som gir så gode muligheter til å undersøke flere tusen år gamle landskap som det Doggerland gjør.”

Men selv om det etter hvert er blitt klart hvordan landskapet så ut da Doggerland lå over vannet, rommer det sunkne landet fortsatt ett uløst mysterium: menneskene.

De siste brikkene mangler

Funn viser at deler av Doggerland var bebodd av neandertalere lenge før jeger-samlerne kom. Utenfor kysten av Nederland har sandsugere bl.a. plukket opp redskaper og knokler fra neandertalere som brukte Doggerland som jaktområde for omtrent 45 000 år siden.

Neandertalerne døde ut i Europa for omtrent 40 000 år siden, og jaktmarkene deres ble siden overtatt av Homo sapiens som etter alt å dømme gjorde deler av Doggerland til sitt hjem for cirka 12 000 år siden.

Ifølge forskerne levde jeger-samlerne av å fange ville dyr og tilberede maten over åpen ild. Og så flyttet de fra boplass til boplass, alt etter hvor dyrene holdt til.
“Men det meste av vår kunnskap om jeger-samlersamfunnet har vi fra andre steder i Europa, for eksempel Maglemose i Danmark”, sier Vincent Gaffney og viser til den såkalte maglemosekulturen som er oppkalt etter ca. 10 000 år gamle boplassfunn på Vestsjælland.

For når det gjelder Doggerland, står arkeologene overfor en stor utfordring: Undersøkelsesområdet deres ligger på havets bunn, og derfor kan de ikke gjøre bruk av sine vanlige arbeidsmetoder.

“Mange av tingene som kunne ha fortalt oss noe om jegerne og samlerne som levde på Doggerland, har simpelthen råtnet i vannet eller de har blitt tatt av strømmen. Men vi vil veldig gjerne vite hvor menneskene slo leir, hvor de gikk på jakt, og hvordan de klarte seg i de skiftende årstidene og det stadig varmere klimaet”, sier Vincent Gaffney.

Derfor er Vincent Gaffney, sammen med arkeologer fra hele England, for tiden med i et prosjekt som skal undersøke DNA fra Doggerland. Forskernes mål er å ta prøver dypt nede under havbunnen i jakten på pollen, insektrester og knokler som kan DNA-testes, og derved kartlegge Doggerlands dyre- og planteliv.

Håpet er at undersøkelsene kan avsløre hvor det er mest fornuftig å lete etter spor etter doggerlendingene. I den forbindelse fant forskerne restene av en hammer av flint på bunnen av Nordsjøen i 2019. Den har med stor sannsynlighet blitt brukt som verktøy av jeger-samlerne på Doggerland.

Nederlandske fiskere og fossiljegere har også funnet knokler og jaktredskaper fra mennesker langt ute i Nordsjøen. Funnene gir arkeologene håp om at de vil kunne gjøre flere lignende funn og dermed samle de siste brikkene om jegerne på det nå forsvunne kontinentet.

“Vi kan aldri få de samme resultatene som om vi undersøkte et område på land, men vi skal nok finne de svarene vi leter etter,” sier Vincent Gaffney.

Doggerland forsvant

Klimaendringene som i sin tid gjorde Doggerland til et paradis for dyr og mennesker, endte også med å gjøre det ubeboelig igjen, for etter hvert som isen smeltet, steg havet stadig mer, og de frodige områdene sank hvert år dypere ned i havet.

Det hele skjedde gradvis, men når det gikk som raskest, steg vannet med to meter pr. århundre. Til slutt var store deler av Doggerland så oversvømt at det var ubeboelig. Dyrene søkte sørover eller høyere opp i landet for å finne nye beiter, og menneskene fulgte etter.

Da den enorme steinmassen rev seg løs fra norskekysten i det som blir kalt Storeggaskredet, for 8150 år siden og sendte en tsunami gjennom Nordsjøen, hadde Doggerland skrumpet inn til en øy på bare 1000 km2 – en god del mindre enn Senja. Tsunamien traff både Doggerøya, som forskerne kaller øya, og en rekke mindre øyer med full styrke.

I 2018 fant Vincent Gaffney stein og knuste muslingskall fra flodbølgen i en sedimentprøve fra havbunnen utenfor Sørøst-England. Området var den gang en overlevende rest av Doggerland, men prøven viste at tsunamien i dalområdene nådde over 40 km inn i landet.

“Allerede den gang visste man godt at når vannet trekker seg tilbake som det gjør før en flodbølge inntreffer, så skal man ta beina på nakken. Men det er ikke godt å vite om de som bodde langs den engelske kysten, rakk det”, sier Vincent Gaffney.

Ifølge forskeren er det usikkert om det bodde mennesker på Doggerøya på den tiden. Hvis det gjorde det, kan de ha overlevd hvis de klarte å komme seg høyere opp i terrenget. Ifølge Gaffney ble Doggerøya slukt av det stigende havet ca. 600 år etter tsunamien. Det som var igjen, var bare en havoverflate uten et eneste spor av det landskapet som gjennom flere tusen år hadde vært rammen for en hel sivilisasjon.

“Økosystemene endret seg fullstendig, og det samme gjorde Europas form”, sier Vincent Gaffney. “Da Doggerland forsvant, ble den moderne verden til.”