Ved ruinene av oldtidsbyen Girsu i Sør-Irak har nye utgravninger og analyser foretatt av British Museum avslørt at sumererne oppfant en "sivilisasjonsreddende" vannkanal rundt år 2000 f.Kr.
Kanalen tok i bruk teknikker som forskerne trodde først ble oppdaget mer enn 3500 år senere.
Den mystiske strukturen ble oppdaget av arkeologer allerede på 1920-tallet, men da tolket de den som restene av et uvanlig formet tempel. Men nå, 100 år senere, mener forskerne bak det nye Girsu-prosjektet at de har funnet ut hvilken funksjon den 40 meter lange mursteinsstrukturen egentlig hadde.
Teamet beskriver den eldgamle strukturen som et desperat forsøk på å skaffe vann til den tørre ørkenen. Den sumeriske livsstilen var truet da de livsviktige kanalene begynte å tørke ut.
“Folk så kanalene tørke ut og mudre til, en etter en”, forteller arkeolog og prosjektleder Dr. Sébastien Rey, til avisen The Telegraph. Han beskriver Girsu-funnet som en ekte "anti-tørkemaskin".
Ifølge Ebru Torun, arkitekt og konservator ved British Museum, er det mest overraskende ved konstruksjonen at arkeologene tidligere trodde at teknologien og kunnskapen til å bygge den ikke fantes før på 1700-tallet.
"Det er helt enestående. Det finnes egentlig ikke noe annet eksempel på det i historien."
Med tanke på dens alder på mer enn 4000 år er murstein-konstruksjonen fortsatt imponerende intakt.
Også verdens eldste bro
Arkeologene fattet mistanke om at strukturen ikke var et tempel allerede i 2018, da de overfløy området med droner og oppdaget at strukturen lå rett ved siden av en 19 km lang kanal fra oldtiden. Nærmere undersøkelser viste at det ikke hadde vært et tempel, men en bro, som med sine rundt 4000 år er den eldste broen som noensinne er funnet i verden.
Konstruksjonen var imidlertid mye mer enn en bro. Den besto av to symmetriske strukturer med en lengde på rundt 40 meter, en bredde på 10 meter og med murer på tre meter i høyden, arrangert i to motstående kurver som bøyde seg utover.
Formålet var å lede den 30 meter brede kanalen inn i en fire meter bred passasje for å oppnå den såkalte "venturi-effekten", der væskens hastighet øker når den passerer gjennom en innsnevret "hals". Det er samme prinsipp som når man setter fingeren over halvparten av åpningen på en vannslange.
En digital rekonstruksjon viser hvordan broen med innsnevring av kanalen kan ha sett ut.
Det var dette vannslangetrikset som sumererne forsøkte å få til, men i mye større skala. Målet var å lede vannet så langt inn i den tørre ørkenen som mulig. Dette til tross for at Venturi-effekten først ble oppdaget og beskrevet av den italienske forskeren Giovanni Battista Venturi i 1797.
Sumererne måtte sørge for vann og mat til storbyene
Den sumeriske sivilisasjonen var bygget opp rundt et system som ledet vann fra elvene Tigris og Eufrat inn i kanaler som vannet åkrene. Dette gjorde det mulig å produsere nok mat til å brødfø de store byene. Blant disse var byen Uruk, som med opptil 90 000 innbyggere var verdens største by rundt 3100 f.Kr.
Det er funnet mange gamle sumeriske skrifter som beskriver komplekse offerritualer til ære for fruktbarhets- og vannguder. Dyr ble ofret for å få guddommelig hjelp, mens væsker som vann eller øl ble helt over jorden for symbolsk å gi den næring.
En gang rundt 2000 f.Kr. sluttet imidlertid gudene å respondere på de tradisjonelle sumeriske ritualene. Det er funnet flere steintavler i Girsu som beskriver vannkriser og dommedagsscenarier i denne perioden.
Arkeologene antar derfor at strukturen ble bygget i Girsu i et forsøk på å redde byen fra å bli ubeboelig. Dessverre ser det ut til at det smarte systemet ikke var nok, for Girsu mistet mye av sin betydning fra rundt 2000 f.Kr.