Havet koker. Det dypblå Middelhavet piskes hvitt av en rasende storm. Midt i infernoet av voldsomme bølger og hylende vindstøt kjemper et romersk lasteskip seg gjennom den mørke natten.
På dekk av det rundt 50 meter lange fartøyet sliter sjøfolk desperat for å holde bordene sammen ved å surre lange reip under kjølen og videre opp rundt skroget, mens regnet pisker ned.
Også under dekk er det hektisk aktivitet. Skipets last består blant annet av store marmorstatuer som veier flere tonn hver. Hvis den tunge lasten forskyver seg, eller en av steinkjempene river seg løs og slår hull i skroget, kan det ende katastrofalt.
Derfor løper besetningsmedlemmer rundt mellom forskremte passasjerer for å sikre at surringene holder. Men det er ikke der den største faren truer.
I dagevis har tykke skyer skjult både sol og stjerner og gjort det umulig for mannskapet å fastslå skipets posisjon. De har målt dybden noen ganger med tunge blylodd, men i stormen er lodding umulig.
Oppe på dekk speider skipets rorgjenger ut i mørket mens han klamrer seg til rorpinnen. Plutselig hører han en altfor velkjent lyd gjennom den rasende stormen – lyden av bølger som brytes mot land.
Bare noen hundre meter borte reiser en bergvegg seg opp av havet. Skipet har kurs direkte mot massivet. Panisk gir kapteinen ordre til folkene om å kaste ankrene i et desperat forsøk på enten å stoppe skipet eller i det minste endre kursen.
Men det er for sent. Det mer enn 2000 tonn tunge fartøyet kan ikke stoppes. En gigantisk bølge kaster skipet inn i den svarte bergveggen. Ropene fra mannskapet overdøves av brakene fra tunge planker som blir knust til pinneved.
Gjennom et enormt hull i skroget fosser vannet inn i lasterommet, der også passasjerenes små kahytter er plassert. Mens statuene i lasten river seg løs og forsvinner ut av hullet i skroget, skriker passasjerene i dødsangst.
Men ingen hører dem. Det knuste skipet er allerede på vei mot havets bunn 50 meter under dem.
Dette bronsehodet ble funnet i 1901. Flere av statuens lemmer er siden blitt berget.
Antikkens dyreste last
Nesten 2000 år etter at oldtidens mest gåtefulle skip forliste utenfor den greske øya Antikythera forsøker arkeologer ved hjelp av ny teknologi å fravriste vraket dets hemmeligheter.
Og forskernes oppdagelser til nå har endret deres kunnskap om oldtiden, påpeker prosjektets leder de siste seks årene, Brendan Foley:
“Antikythera-vraket utfordrer ikke bare våre antakelser om teknologi-utveksling gjennom århundrene – det gir oss også ny innsikt i selve historien”.
Vraket ble funnet våren 1900, da greske dykkere ved en ren tilfeldighet dykket ned for å utforske havbunnen utenfor den lille øya Antikythera sør for Peloponnes.
På mellom 40 og 50 meters dybde fant de masser av uvurderlige statuer av bronse og marmor.
Svampdykker ofret livet for vrakskatt
Nesten 2000 år etter forliset av antikkens mest gåtefulle skip ved den greske øya Antikythera prøver arkeologer ved hjelp av moderne teknikker å bokstavelig talt komme til bunns i vrakets hemmeligheter.
Hittil har oppdagelsene gitt forskerne ny kunnskap om antikken, påpeker prosjektleder de siste seks årene, Brendan Foley:
«Antikythera-vraket utfordrer ikke bare våre antagelser om teknologiutveksling gjennom århundrene – det gir oss også ny innsikt i selve historien».
Vraket ble funnet våren 1900, da greske svampdykkere ved en tilfeldighet dykket ned for å utforske havbunnen utenfor den vesle øya Antikythera sør for Peloponnes. På mellom 40 og 50 meters dyp fant de lassevis av uvurderlige statuer av bronse og marmor.
«Skipet var et flytende kabinett av kuriositeter og fraktet en luksuslast», forklarer Brendan Foley fra Lunds Universitet.
Vi sitter på kontoret hans, som er fullt av dykkerutstyr og litteratur om Antikythera-vraket og lasten. Ifølge marinarkeologen fant en senere dykkerekspedisjon også mynter fra byene Pergamon og Efesos i dagens Tyrkia.
Funnet gjorde det mulig for forskerne å tidfeste skipets reise til et sted mellom år 85 f.Kr. og 60 f.Kr., og mye tyder på at den uvanlige lasten var plyndringsgods på vei mot Roma.
Det var imidlertid ikke lasten av antikke statuer som gjorde vrakfunnet berømt, men derimot et særpreget apparat som opprinnelig var bygd inn i et treskrin på størrelse med en skoeske.
Apparatet, som siden er blitt kjent som Antikythera-mekanismen, hadde en mengde tannhjul, som i et urverk, og kunne antagelig vise planeters og stjerners bevegelser i forhold til hverandre.
Mekanismen beviste at antikkens tekniske kompetanse var langt bedre enn hittil antatt. Funnet viste også at skipslasten var helt enestående, og at vraket kanskje gjemte enda flere sensasjoner.
Oldtids-datamaskin var kanskje ikke den eneste
1. Rekonstruksjon
2. Funnet 1901
3. Funnet 2017
Da Brendan Foleys team i 2017 fant en rund metallgjenstand med en diameter på åtte centimeter, ble de svært spent. Formen lignet nemlig Antikythera-mekanismen, som ble funnet ved vraket i 1901.
Apparatet er et av de mest omdiskuterte objektene fra antikken. Det hadde rundt 60 tannhjul og kunne ved hjelp av en håndsveiv vise planeter og stjerners posisjon i løpet av året.
Mekanismen er så avansert at den er blitt kalt antikkens svar på en datamaskin. Da Foleys folk røntgenfotograferte skiven de hadde funnet, viste det seg imidlertid å være et lokk til et skrin.
Brendan Foley tror likevel at vraket fortsatt gjemmer deler fra den avanserte Antikythera-mekanismen. Arkeologen påpeker at det kanskje til og med kan være flere lignende apparater i lasten.
Arkeologer kartla havbunnen
I 2012 vendte et team greske og amerikanske arkeologer – mer enn 40 år etter den siste ekspedisjonen – tilbake til Antikythera for å kartlegge vrakområdet.
«Det ga oss for første gang sjansen til å utforske området vitenskapelig», forklarer Brendan Foley, og spiller begeistret av en video tatt av et av hans siste dykk ned til vraket, der han løfter en arm av bronse fra havbunnen.
«Resten av bronsestatuen ligger begravd der og venter bare på å bli berget», forklarer han ivrig.
Ved hjelp av de aller nyeste teknikkene har Foley og forskergruppen hans kartlagt 10 000 m2 havbunn og lokalisert skipsvraket på en berghylle på rundt 50 meters dyp.
I 2014 organiserte forskerne en storstilt ekspedisjon som skulle utføre en egentlig utgravning av vraket og lasten. Under tidligere ekspedisjoner ned til vraket gikk dykkerne først og fremst inn for å berge de verdifulle gjenstandene fra lasten.
Men Brendan Foley og teamet hans fokuserer på både lasten og selve vraket, og ved hjelp av avansert utstyr innenfor undervannsarkeologi klarte de blant annet å finne vrakrester som var blitt oversett:
«Vi har avdekket en del av skroget med intakte bord og spant i den øvre delen», forklarer marinarkeologen.
Dessverre er resten av skroget, som ikke lå beskyttet av sanden på havbunnen, borte. Ifølge Foley ble de ubeskyttede vrakdelene blant annet spist av tremark og andre dyr.
Skrogets bord og master forsvant derfor sannsynligvis mindre enn to år etter forliset. De få overlevende skrogdelene avslører imidlertid at Antikythera-skipet må ha vært enormt.
Utgravning på 50 meters dyp
Antikythera-skipets vrakdeler og last ligger på mellom 40 og 70 meters dybde. Utgravningen har derfor krevd spesialutstyr i form av fjernstyrte miniubåter samt en spesiell type dykkerdrakt kalt exosuit. Drakten gjør det mulig å arbeide ned til 300 meters dybde i timevis.
Kartleggingen av vrakrestene har gjort det mulig å rekonstruere oldtidsskipets forlis:
1. Fartøyet traff fjellveggen i full fart
Skipets besetning oppdaget først øya da det var for sent å skifte kurs. Selv om sjøfolkene kastet anker, fortsatte skipet inn klippene.
2. Vraket la seg på 50 meter
Skadene var så store at skipet sank på få minutter. Vraket gled ned langs en nesten loddrett bergvegg og la seg på en avsats på 50 meters dyp.
3. Steinras dekket vraket
Mange år etter forliset utløste et jordskjelv et undersjøisk steinras. Vraket ble derfor delvis dekket av et metertykt lag av sand og store steinblokker.
4. Deler av lasten endte i dypet
Jordskjelv og havstrømmer fikk i løpet av århundrene en del av lasten til å gli nedover avsatsen og ned på havbunnen på 70 meters dyp.
Kunne frakte nesten 1200 tonn
Til tross for at relativt få skrogdeler er blitt berget, inkludert bronseringer fra riggen, metallspir fra skroget og deler av blykledningen som beskyttet de nedre delene av skroget, har forskerne kunnet estimere fartøyets størrelse:
«Bordene på dette skipet er de største som noen gang er hentet opp fra noe skipsvrak fra antikken. Selv i deres nåværende tørre tilstand er de rundt ti centimeter tykke», forklarer Brendan Foley.
De eneste bevarte vrakdelene som kan sammenlignes med Antikythera-vrakets dimensjoner, er de to såkalte Nemi-skipene som den romerske keiser Caligula bygde som flytende palasser. Skipene ble funnet i 1929 på bunnen av Nemi-sjøen, tre mil sør for Roma.
«Disse fornøyelses-lekterne, som ikke stakk særlig dypt, er omtrent 70-80 meter lange. Jeg tror ikke at Antikythera-skipet var så langt, men plankene på de flytende palassene er tynnere enn skipsbordene vi har funnet», forklarer Brendan Foley.
Han anslår at skipets lengde ved vannlinjen har vært 40-50 meter, og at fartøyet sannsynligvis opprinnelig var bygd til korn. De kjempestore kornskipene fraktet hvete fra Sicilia, Egypt og Nord-Afrika til Roma.
Trafikken krevde enorme fartøyer, som blant annet er beskrevet av den greske forfatteren Lukian, som så et av skipene i Atens havneby, Pireus: «Å, hvor stort det skipet var!», skriver forfatteren med ærefrykt og kaller fartøyet et «monster».
Grekeren forklarer at skipet var større enn noe annet han hadde sett. Han snakket derfor med mannskapet: «De sa at hun fraktet så mye korn at det kunne mette hver eneste levende sjel på Attika (halvøya som Aten ligger på, red.) i et helt år!»
Lukian angir skipets lengde til omtrent 55 meter, bredden til rundt 14 meter og høyden fra kjøl til øverste dekk til rundt 13 meter. Eksperter har ut fra disse mål-ene beregnet at skipet kunne ta rundt 1200 tonn korn.
Så store lasteskip bygde europeerne først igjen på 1500-tallet – mer enn tusen år etter Romerrikets fall. Og mye tyder altså på at Antikythera-vraket er en av disse sagnomsuste kjempene.
Det er i så fall første gang at restene av et av disse fartøyene er funnet.
Antikythera-skipet i tall
Lengde: 40-50 meter
Bredde: 10-13 meter
Lasteevne: 1.000-1.200 tonn
Fart: 4-5 knop
Besetning: 10-20 mann
To stormaster med seil ga skipet fremdrift
Antikythera-skipets størrelse gjør det sannsynlig at fartøyet hadde to store master med seil. Arkeologene har blant annet funnet en av bronseringene som etter alt å dømme har vært del av riggingen av ullseilene.
Mannskapet besto av samfunnets utstøtte
Skipets besetning talte 10-20 mann, som vanligvis kom fra samfunnets nederste lag. Sjøen var et kjærkomment fristed for alt fra kriminelle til rømte slaver.
Kahytten var skipets beste utkikkspost
I fartøyets akterende lå en kahytt til besetningen. Taket fungerte som utkikkspost for styrmannen, som tok seg av skipets styreårer.
Under dekk lå last og kahytter til passasjerer
Lasten besto blant annet av marmor- og bronsestatuer på flere tonn, og amforaer med vin og parfyme. De kostbare skulpturene var trolig pakket inn i kornsekker. Under dekk lå muligens også kahytter til de rikeste passasjerene. Fattige passasjerer måtte ta til takke med en plass på dekk.
Roma hyret greske fartøyer
Ingen by i antikken var mer glupsk enn Roma. Med rundt en million innbyggere trengte byen enorme mengder korn – et sted mellom 250 000 og 400 000 tonn årlig. Og størstedelen måtte importeres.
Derfor var flere tusen fartøyer som Antikythera-skipet involvert i korntransportene. Den romerske staten så ingen fordel i å organisere det enorme antallet sjøfolk og skip som transportene krevde, og satte oppgaven ut til private.
Kornflåtene var derfor eid av grekere, fønikere og syrere, som i motsetning til romerne hadde en lang tradisjon for maritim handel, og kjente Middelhavet bedre enn noen romersk landkrabbe.
Arkeologene antar at også Antikythera-fartøyet ble bygd privat og var eid av greske skipsredere: «Alle bevis peker i retning av at det var et gresk lasteskip, og at det transporterte en last av greske luksusgjenstander», forklarer Brendan Foley.
Kjemiske analyser av skipets byggematerialer støtter teorien. For eksempel stammer blyplatene som kledde den nederste delen av fartøyets skrog, fra gruver i Chalkidiki i det nordøstlige Hellas.
Det samme gjelder blyvektene som sjøfolkene brukte til å måle havdybden. En drikkekopp funnet ved vraket har dessuten et gresk navn inngravert, noe som tyder på at besetningen om bord var gresk.
Antikythera-skipets sjøfolk har vært en blandet skare. Ifølge de antikke kildene tilhørte sjøfolk samfunnets laveste lag. Det var her fattige bondesønner, rømte slaver og kriminelle som ikke kunne få annet arbeid, fant en levevei.
Den greske biskopen Synesius var på 400-tallet passasjer om bord på et handelsskip, og kunne med forakt berette at sjøfolkene ga hverandre økenavn som henviste til forskjellige handikap, som «Krøpling», «Brukket» og «Skjeløye».
Det lo passasjerene ifølge Synesius mye av:
«Men vi lo ikke lenger da vi plutselig kom i fare, for da gråt vi i stedet over vår skjebne, som nå avhang av menn med slike defekter!»
En av de mest beryktede farene var sjørøveri, for i antikken var Middelhavet fullt av pirater. Og Antikythera-skipet med sin luksuslast må ha vært et særdeles fristende mål.
Et ekstraordinært funn fra vraket viser imidlertid at sjøfolkene hadde et hardtslående våpen mot nettopp sjørøvere.
Knuste fiendeskip med 100 kilo bly
I 2014 fant Brendan Foley og hans folk en mystisk, dråpeformet gjenstand i vrakområdet. Nærmere undersøkelser viste at den rundt 45 centimeter lange og 100 kilo tunge gjenstanden var støpt i massivt bly, og sannsynligvis hadde hatt et metallspyd i bunnen.
En gjennomgang av de antikke kildene viste at det trolig var snakk om det første eksemplaret som er funnet av en krigsdelfin, som kunne heises opp i råen. Krigsdelfinen hang i et reip eller en kjetting og ble sluppet ned på fiendeskip som uforsiktig la seg opp på siden av et lasteskip for å borde det.
Våpenet omtales av den gammelgreske historikeren Thukydid, som forteller at krigsskip fra den sicilianske byen Syrakus forfulgte et lasteskip som hadde en krigsdelfin hengende fra råen:
«To av Syrakus’ fartøyer kom i kampens hete for tett på og ble ødelagt, et av dem ble erobret med mannskapet sitt».
Våpenet var tilsynelatende svært effektivt, for det fortsatte å bli brukt i over 400 år. Ifølge Brendan Foley er det mest sannsynlig at Antikythera-skipet hadde to krigsdelfiner, slik at mannskapet kunne ramme fiender på begge sider av fartøyet.
I århundret før Kristi fødsel, da lasteskipet foretok sin skjebnesvangre seilas mot Roma, var sjørøverplagen på sitt verste – særlig langs kysten av Lilleasia, der hele piratflåter huserte og plyndret lasteskip. Sjørøveriet kostet Roma dyrt i tapte varer.
Ifølge den gammelgreske historikeren Strabo besøkte pirater i forkledning lokale havnekneiper for å smuglytte til sjøfolk som uforsiktig snakket om hvor skipene deres skulle, og hva de hadde i lasten: «Etter å ha samlet seg, angrep sjørøverne handelsskipene når de var til havs, og plyndret fartøyene».
For rederne var krigsdelfiner derfor en måte å beskytte investeringene sine. Antikythera-skipets besetning måtte imidlertid ikke bare beskytte lasten, men også et større antall passasjerer.
Lasteskipet knuste fiendtlige skip med bly-torpedo
Arkeologene hadde aldri sett noe lignende da de i 2014 fant en omtrent hundre kilo tung, dråpeformet blygjenstand i vraket.
Det viste seg å være en såkalt krigsdelfin, som ble brukt til forsvar og kunne kastes ned på fiendeskip fra råen. I enden hadde våpenet sannsynligvis et jernspyd.
Beregninger viser at hvis krigsdelfinen ble sluppet fra 15 meters høyde mot et lite sjørøverskip, ville den treffe med omtrent 60 km/t og sannsynligvis knuse seg vei gjennom dekk og skrog.
Våpenet var konstruert slik at det etter et angrep kunne heises opp og brukes igjen.
Sådan virkede bly-torpedoen:
- Krigsdelfinen kunne utløses fra dekk ved hjelp av tau.
- Våpenet hang i en talje ytterst på råen.
- Idet våpenet ble utløst, falt det med voldsom fart mot fiendens skip. Formen gjorde krigsdelfinen ideell til å slå hull i dekk og skrog.
Skjeletter taler fra evigheten
I 2016 gjorde Brendan Foleys team nok et usedvanlig funn på havbunnen.
Under en halv meter sand og potteskår avdekket dykkerne to armknokler, flere ribbein, to lårbeinsknokler samt deler av en hodeskalle med tre tenner. Alle knoklene tilhørte samme person, som etter alt å dømme var en ung mann.
Jacques-Yves Cousteau fant også beinrester ved vraket under ekspedisjonen i 1976. Til sammen er det altså funnet skjelettdeler fra i alt seks personer.
«Det er det eneste antikke skipsvraket med menneskeskjeletter», forklarer Brendan Foley, som mener at knoklene tilhører passasjerer som ble fanget under dekk da fartøyet gikk ned.
I århundret før Kristi fødsel fantes det ingen passasjerskip, derfor betalte reisende i stedet lasteskip for å ta dem med. Foreløpige DNA-analyser viser at knoklene fra vraket stammer fra både menn og kvinner, og at de kommer fra området rundt Egeerhavet.
En av de beste beskrivelsene fra en passasjer på de romerske lasteskipene fins i Apostlenes gjerninger fra Det nye testamentet. Her fortelles det at apostelen Paulus reiste fra Lilleasia mot Roma på et romersk kornskip.
De fleste av de 276 om bord var reisende, som Paulus. Han var i lenker, fordi han skulle dømmes i Roma, og utenfor Kreta ble skipet fanget i en voldsom storm: «I flere dager så vi verken sol eller stjerner, og det var stadig hardt vær. Til slutt svant ethvert håp om vår redning», skriver forfatteren.
Da de hadde drevet rundt i 14 dager, loddet sjømennene havdybden og innså at de nærmet seg land: «Av frykt for at vi skulle strande et eller annet sted på noen skjær, kastet de fire ankre ut fra akterstavnen og ba om at det snart ble dag».
Til slutt gikk skipet på et skjær nær land – muligens Malta – og alle 276 om bord kunne svømme i land.
På noenlunde samme tid overlevde den romersk-jødiske forfatteren Josefus også et skipsforlis: «Skipet vårt sank midt i Adriaterhavet, og vi – rundt 600 mann – måtte svømme hele natten».
Sammen med 80 andre ble han om morgenen reddet av et tilfeldig skip.
Flere av passasjerene på Antikythera-skipet ser ut til å ha vært noe mer velstående enn Paulus’ og Josefus’ medreisende. Nær stedet der de kvinnelige skjelettdelene ble funnet, lå gullsmykker og sølvmynter.
Andre funn, så som vakkert siselerte glasskåler, overdådige øreringer med en liten Eros-figur, en smaragd og tyve perler, kan også stamme fra passasjerer, som muligens hadde egne kahytter under dekk.
Rikdommen deres kunne imidlertid ikke redde dem da havet kom brusende.
I 2016 fant forskerne knokler fra en ung mann som var om bord på skipet.
Antikkens rikeste last
Antikythera-skipet fraktet antikkens kanskje rikeste – og mest gåtefulle – last da det sank. Om bord var minst 50 store marmor- og bronsestatuer, luksusmøbler samt dyre fat og skåler.
Særlig de flere tonn tunge statuene har vakt oppsikt. Blant dem er flere marmorskulpturer som portretterer helter fra Homers mesterverk Iliaden og Odysseen. To av statuene portretterer Akilles og Odyssevs.
Ifølge Brendan Foley sto statuene opprinnelig utstilt et annet sted: «Vi har funnet tapper av bly som viser at statuene har stått fastmontert på en marmorfot før de ble demontert og lastet inn i skipets lasterom».
Skulpturene kan altså ikke bare ha vært en last nyhogde mesterverk bestilt av en rikmann – de er blitt tatt fra et sted der de før var oppstilt. Blant funnene er også tre hvite hester i marmor som har begeistret arkeologene siden de ble hentet opp fra dypet i 1901.
De har sannsynligvis opprinnelig stått foran en stridsvogn med en vognfører, som i så fall fremdeles må ligge begravd i sanden utenfor Antikythera.
Brendan Foley er ikke i tvil om at det stadig gjemmer seg ukjente skatter på havbunnen. I 2014 og 2015 fant teamet hans to bronsespyd på to meter hver.
«Det er de to første arkeologiske eksemplene på spyd fra skulpturer som noensinne er funnet», forklarer arkeologen, som mener at de kan ha tilhørt den forsvunne vognføreren.Ifølge Foley kan vognføreren ha vært krigsgudinnen Atene, som ofte ble portrettert i en stridsvogn.
I samme område som spydene fant Foleys folk i 2017 en rekke andre skulpturdeler, heriblant deler av en bronsedrakt og en bronsearm som manglet to fingre, men ellers var godt bevart.
Ut fra de mange delfunnene anslår forskerne at minst sju bronseskulpturer fortsatt må ligge i sanden på havbunnen. Men også statuene som ble funnet ved tidligere ekspedisjoner, kan skjule hemmeligheter. I 1976 fant Cousteau en helt spesiell bronsestatuett.
Den vesle figurens runde base er hul, og på forsiden sitter noe som ligner et nøkkelhull. En av teoriene til forskerne er at hulrommet en gang inneholdt en mekanisme som kunne få statuetten til å rotere når en nøkkel ble vridd rundt.
Det store spørsmålet er hvem som fikk luksuslasten sendt med skip til Roma.
Lastet med luksus
Lasterommet var fylt med skulpturer
Minst 50 statuer i marmor og bronse befant seg i skipets last. Skulpturene omfatter både kopier av kjente verk og helt nye, ukjente motiver. dem svært ødelagt av sjøvannet, er hogd ut av marmor fra øya Paros.
Bronsestatuer er meget sjeldne
Så langt er det funnet rester av sju forskjellige bronseskulpturer. Funnet har begeistret forskerne mer enn noe annet, fordi flesteparten av antikkens bronsestatuer er blitt smeltet om. I dag fins det derfor bare rundt 50 bronsestatuer fra antikken på verdens museer. Mye tyder på at skulpturene opprinnelig sto oppstilt offentlig, muligens i Pergamon eller Efesos.
Transportkrukker
I vraket lå det mange transportkrukker som har inneholdt alt fra vin til dyr parfyme. Krukkene stammer fra byene Efesos, Pergamon og øyene Rodos og Kos.
Glasskåler
Minst 20 glasskåler av høyeste kvalitet lå i lasten. De er sannsynligvis produsert i Syria og Egypt, men kan ha blitt eksportert til Lilleasia og tatt med derfra av skipet.
Møbler
Det var minst tre rikt ornamenterte kliner – liggebenker – om bord. De er laget av tre og bronse, og stammer sannsynligvis fra øya Delos.
Smykker
Om bord var det flere kostbare smykker i gull. Smykkene kan ha tilhørt passasjerene, som i så fall var svært velstående.
Plyndrede skatter fra Lilleasia?
Funnet av de to myntene fra henholdsvis Pergamon og Efesos, som begge var rike byer i dagens Tyrkia, tyder på at Antikythera-skipet la ut fra en havn i Lilleasia med den kostbare lasten.
Forskerne har datert reisen til et sted mellom 85 f.Kr. og 60 f.Kr., og nettopp i de årene utkjempet Roma en brutal krig mot den beryktede kong Mitridates 6. av det rike kongedømmet Pontos sør for Svartehavet.
Mitridates hadde i år 88 f.Kr. – i ly av en blodig borgerkrig i Roma – orkestrert drapet på tusenvis av sivile romere i dagens Tyrkia.
Massakren fikk romerne til å utpeke Mitridates som sin fiende nummer en, og fra år 73 f.Kr. og seks år frem førte den romerske feltherren Lucius Lucullus et suksessrikt felttog mot Mitridates.
Da Lucullus vendte hjem, hadde han med seg enorme mengder krigsbytte, og en del av det ble vist frem under triumftoget hans gjennom Roma.
Blant byttet var en gullstatue av Mitridates og en mengde andre verdigjenstander: «Åtte muldyr bar dessuten forgylte liggesofaer, 56 bar sølvbarrer, mens 107 andre bar rundt 2,7 millioner sølvmynter», skriver forfatteren Plutark.
Forskerne antar at Antikythera-skipet kan ha blitt chartret av Lucullus til å bringe en del av krigsbyttet hjem. Det er nemlig velkjent at Lucullus elsket luksus, og at han i år 60 f.Kr. trakk seg tilbake til en prektig villa som var full av utsøkte malerier og skulpturer fra hele verden.
Hvis lasten tilhørte Lucullus, så har kunstelskeren uten tvil ergret seg dypt da skipet aldri dukket opp. Men Middelhavet var forrædersk – så forrædersk at ekspertene anslår at hvert femte skip i antikken enten sank eller mistet lasten før det nådde destinasjonen.
På Mithridates’ opfordring slagtede borgerne i bl.a. Efesos alle romere i byen.
Giftkonges rike ble plyndret
Mitridates 6. sto bak massakren på 80 000 romere i Lilleasia. Romas generaler erobret som hevn kongens rike og plyndret det for verdier.
Våren 88 f.Kr. ble rundt 80 000 romerske borgere i dagens Tyrkia drept av lokalbefolkningen. Bak massakren sto Mitridates 6. av Pontos – et rike sør for Svartehavet.
Kongen, som var kjent for sine gift-eksperimenter, hadde året før inntatt store deler av Lilleasia, blant annet den romerske provinsen Asia.
Roma var forhatt fordi byens skatteoppkrevere hadde utsugd regionen, og det utnyttet Mitridates til å hisse befolkningen opp mot romerne:
«Som ulver har de en umettelig blodtørst og glupende sult etter makt og rikdom», proklamerte kongen, som visste at romerne var opptatt med en blodig borgerkrig hjemme i Italia, og derfor ikke kunne forsvare sine borgere.
Snart sendte Roma likevel flere hærer. Fra år 88 til 63 f.Kr. utkjempet romerne tre store kriger mot Mitridates, som til slutt begikk selvmord.
Felttoget mot Mitridates var svært populært blant Romas feltherrer, som kaptes om å stå i spissen for hæren.
Årsaken var at Mitridates kontrollerte noen av antikkens rikeste sølvgruver, og var kjent for å ha samlet enorme skatter.
En rekke byer i Lilleasia, blant dem Efesos, var også kjent for sine rikdommer.
Mannskapet kjempet for livet
I antikken var det å transportere mennesker og varer sjøveien det aller raskeste og billigste. Til fots kunne en reisende tilbakelegge 25-30 kilometer per dag. Et skip kunne, avhengig av vinden, komme opp mot 150 kilometer.
Men det var ikke alltid mulig å seile. Romerne kalte perioden fra 11. november til 10. mars for mare clausum – lukket hav – fordi det ofte var storm på Middelhavet i den perioden, i tillegg til at det var vanskelig å navigere etter solen eller stjernene på grunn av skyer.
Selv utenfor denne perioden kunne Middelhavet være livsfarlig: «Så snart sjømenn, etter å ha hevet ankeret, forlater havnen, seiler de side om side med døden, vel vitende at deres eneste redning er treverket de går og arbeider på», skrev den greske filosofen Libanius på 300-tallet e.Kr.
Antikythera-skipets reise fra kysten av Lilleasia mot Roma har vært en konstant kamp mot vinden, selv i godt vær. Den korteste ruten var via Rodos.
Etter å ha ankret opp ved øya, drev de nordvestlige vindene skipet oppover langs nordkysten av Kreta. Og mye tyder på at skipet etter Kreta på veien mot nord havnet i uvær.
Selv om sommeren kunne en sterk storm blåse opp uten det minste varsel:
«Havet ble plutselig vilt, og store tordenskyer tårnet seg opp overalt og visket ut dagslyset. De rasende vindene traff skipet fra alle retninger og herjet så vilt med oss at styrmannen mistet all retningssans», skrev den romerske dikteren Petronius om en sjøreise.
Det samme kan ha skjedd for Antikythera-skipets styrmann, som først i siste øyeblikk innså at fartøyet var på kollisjonskurs med Antikytheras klipper. Ifølge Brendan Foley fant folkene hans flere ankere rundt 45 meter fra vrakområdet.
Muligens forsøkte mannskapet å stoppe skipet ved å kaste ankrene, som da apostelen Paulus’ skip forliste omtrent hundre år senere.
«Ankrene ble kastet i desperasjon i et forgjeves forsøk på å unngå klippene eller for å sinke skipet slik at passasjerer og besetning kunne rekke å forlate det», forklarer Brendan Foley.
Forsøket mislyktes, og funnet av skjelettdeler i vraket forteller ifølge Foley en viktig detalj: «Etter min mening viser det at passasjerer eller besetning ble fanget under dekk ved forliset, og skipet må ha gått ned svært raskt».
Etter det voldsomme sammenstøtet med klippene på kysten gled det ødelagte skipet ned langs den nesten vertikale bergveggen og endte på havbunnen på 50 meters dyp.
Hvor mange – om noen – som overlevde forliset, er uvisst.
En fatal reise til Roma
Basert på gjenstandene i Antikythera-skipets lasterom antar forskerne at fartøyet var på vei fra en havn i Lilleasia med kurs mot Roma i Italia.
Skipet kom fra Lilleasia
1. Dardanellene
2. Pergamon
3. Efesos
Sannsynligvis seilte skipet fra Lilleasia med størstedelen av lasten, og var innom Pergamon og Efesos underveis.
Flere stopp underveis
4. Kos
5. Rhodos
Stempler på amforaene i lasten avslører at skipet sannsynligvis tok varer om bord på øyene Kos og Rhodos.
Fartøyet braste rett inn i mini-øy
6. Kreta
7. Antikythera
Kapteinen gikk nord for Kreta, men sør for Hellas seilte skipet av ukjente årsaker rett inn i øya Antikythera.
Italia var endestasjonen
8. Roma
Teorien er at skipet skulle ha fraktet lasten til Roma.
Nytt vrakfunn kan løse siste gåter
Ifølge Brendan Foley er det mulig at Antikythera-skipet ikke seilte alene. 200 meter sør for vrakområdet fant dykkerne hans restene av et annet vrak – noe mindre enn Antikythera-fartøyet.
Blant funnene er ankere, bronsespiker samt en større konsentrasjon av transport-amforaer, som forskerne ut fra stempler i leiren kan se stammer fra blant annet Efesos, Pergamon og Rodos – de samme stedene som amforaer funnet i Antikythera-vraket stammer fra.
«Vi har bare vært et par ganger nede ved det andre vraket, men det vi har sett og berget, åpner opp for muligheten at fartøyet sank på noenlunde samme tid som Antikythera-skipet», forklarer Foley.
En mulighet er at de to skipene hadde følge fra Lilleasia og la til i de samme havnene. De to skipene seilte derfor også inn i den samme stormen og forliste begge utenfor Antikythera.
Den teorien kan imidlertid bli vanskelig å bevise: «Om de to skipene var direkte forbundet med hverandre, er fortsatt uvisst, og det får vi kanskje aldri vite», sier Foley.
Undersøkelsene av Antikythera-forliset fortsetter. Brendan Foley håper blant annet at DNA i skjelettfunnene kan avsløre mer om skipets passasjerer, og dermed løse enda en av gåtene som fortsatt omgir antikkens Titanic.