En gammel sivilisasjon holdt en gang til i den karrige og ugjestmilde Sahara-ørkenen, og den overlevde i nesten tusen år uten regelmessig nedbør eller rennende elver.
Det stort sett glemte folket Garamantes var det første urbaniserte samfunnet som etablerte seg i en ørken. Til tross for beliggenheten overlevde de ikke bare, de trivdes og utnyttet hver dråpe liv de kunne finne under sanden.
En ny studie viser nå hvordan ørkensivilisasjonen - og et rike på størrelse med Tyskland - kunne realiseres ved hjelp av avansert teknologi: et underjordisk tunnelsystem som kunne hente vann fra undergrunnen.
Ved å bruke slaver til å bygge store tunneler og hente ut grunnvann oppnådde rikets frie innbyggere en utrolig høy levestandard.
Forskerne bak studien fra Ohio State University og Bowling Green State University i USA understreker at den utrolige innsatsen krevde intelligens, men at det også var mye flaks involvert.
Og da flaksen tok slutt, gikk det store riket under.
Tyngdekraften sendte vann rundt i riket
I mange år ble Garamantes-folket betraktet som et folkeferd som i bunn og grunn var ørkennomader. Selv etter at rikets imponerende hovedstad Garama ble gravd ut på 1960-tallet, anså forskerne fremdeles riket som lite og relativt uutviklet. Saharas ødemarker ble rett og slett ansett som for tørre og ugjestmilde til å kunne opprettholde noe mer enn det. Kanskje var hovedstaden stor, men riket kunne umulig ha vært det.
De siste årene har det imidlertid dukket opp bevis som tyder på at det gamle riket var mye mer avansert, vellykket og vidstrakt enn ekspertene tidligere har trodd.
Den amerikanske studien, som bygger på tidligere arkeologiske funn og en ny hydrologisk analyse, gjør nå bildet enda tydeligere. Undersøkelsene fastslår at nøkkelen til rikets suksess var en enorm underjordisk akvifer (et vannførende lag under jorden, red.) av sandstein, som i dag regnes som en av de største i verden.
Noen av verdens eldste steingraveringer fra tiden mellom 10 000 og 6000 f.Kr. er funnet like ved ruinene av Garama i dagens Libya.
"Imperiet var sentrert rundt hovedstaden Garama, som lå ved foten av en stor fjellskrent", sier Frank Schwartz, professor ved Ohio State University. "Utenfor Garama-området var det små utposter. De var stoppesteder med vann langs handelsrutene gjennom ørkenen. Landområdet var kanskje 350 000 km2 med en befolkning på titusenvis av mennesker."
Garamantes-folket overlevde ved hjelp av tunneler som kalles foggaras. Dette var håndgravde, underjordiske kanaler som, i likhet med akvedukter, brukte tyngdekraften til å føre vann fra akviferer til landbruksområder. Ved hjelp av slavearbeidere konstruerte Garamantes-folket rundt 800 km vertikale sjakter og underjordiske tunneler, konkluderer forskerne.
Teknikken er også kjent fra Persia. Men i motsetning til i Persia regner det så lite i Sahara at regnvann umulig kunne opprettholde et så stort samfunn. Garamantes-folkets smarte løsning var i stedet å tappe direkte fra grunnvannet.
Slik fungerte Garamantes-folkets vanntunneler:
Foggarasystemet ble også brukt av oldtidsfolk i bl.a. Marokko.
Hovedstaden ble anlagt i nærheten av en høy ås og stammer fra cirka 3000 f.Kr., da Sahara var mindre tørt. I bakken strømmet grunnvann fra et enormt vannførende lag naturlig opp til overflaten. Dette gjorde det mulig for Garamantes-folket å få fatt i vannet fra undergrunnen og bruke tyngdekraften og de lange underjordiske tunnelene til å sende den livgivende væsken rundt i riket.
Vannkilden var i stand til å forsyne byer og store bosetninger i den nå tørrlagte regionen og ble et hjem for bønder, kvegdrivere, ingeniører, handelsmenn og slaver.
"Akviferen kunne ikke fylles opp igjen, men den var så stor at den kunne forsyne folket med vann i 800-1000 år", forteller Schwartz.
Oldtidsfolkets skjebne er en advarsel til oss i dag
Men metoden var ikke bærekraftig i lengden. Etter å ha eksistert siden cirka 500 f.Kr. sank vannstanden under tunnelenes nivå cirka 400 e.Kr. Resultatet var at rikets vannforsyning og livsnerve plutselig tok slutt.
Deretter gikk det ikke lang tid før det gamle riket gikk i oppløsning.
"Erfaringen viser at folk ikke blir værende på et sted der de sulter. En stor gruppe mennesker vil kanskje slåss for å få tak i andres fuktigere landområder. Andre vil bare flytte til mer gjestfrie steder", sier Schwartz.
Arkeologen påpeker også at Garamantes-folkets skjebne er en advarsel til oss i dag. I mange deler av verden skrumper vannressursene inn i takt med at menneskenes behov øker og den globale oppvarmingen setter inn.
"Når man ser på moderne eksempler som San Joaquin Valley i California, bruker folk grunnvannet raskere enn det fylles på. Hvis trenden med tørre år fortsetter, vil California til slutt stå overfor det samme problemet som Garamantes."