Helleristninger: Hva betyr de, og hvem laget dem?

Helleristninger er bilder eller symboler som mennesker har hugget inn i fjell.

Helle er et gammelt norrønt ord for en glatt, flat stein eller klippe (helle også på dansk, den svenske betegnelsen er «häll»).

Til tross for navnet ble helleristningene ifølge forskerne ikke ristet/risset, men derimot hugget eller banket inn i steinoverflaten med et skarpt redskap.

Helleristninger forbindes gjerne med bronsealderen i Skandinavia (ca. 1700 f.Kr.–500 f.Kr.), men kjennes også fra stein- og jernalderen, og fra mange deler av verden – deriblant Australia, Midtøsten og Nord-Amerika.

Helleristninger utenfor Skandinavia kalles noen ganger petroglyfer (fra det greske «petra» (sten) + «glyphein» (innhugge).

Begge ordene henviser altså til det samme fenomenet – menneskeskapte fordypninger som danner synlige figurer eller mønstre i fjell og stein.

For turister som besøker for eksempel helleristningsfeltene ved Alta i Nord-Norge, trer de røde tegningene av bl.a. reinsdyr og båter veldig tydelig frem på den grå steinbunnen.

Den klare røde fargen som man ser i helleristninger over hele Skandinavia er imidlertid ikke original.

Arkeologene har nemlig malt opp helleristningene slik at folk lettere kan få øye på huggmerkene i fjellet, som over tid har blitt kraftig nedslitt på grunn av blant annet erosjon.

Forskerne vet ikke riktig hvorvidt helleristningene opprinnelig hadde farger, da fargestoffer som oker og jernoksider sjelden overlever mange århundrer med nedbør mot en blottlagt fjellside.

Eksempler på malte helleristninger er imidlertid kjent fra USA. I skandinavisk sammenheng antar de fleste arkeologer at helleristningene ikke ble malt.

Nyskårne helleristninger har likevel dannet en klar kontrast til fjellet, ikke minst fordi en steinmasses indre ofte har en annen farge enn overflaten, som er utsatt for støv, sol og annen ytre påvirkning.

Forskerne skiller helleristninger fra hellemalerier.

Mens en helleristning (også kalt petroglyf) er hugget inn i en overflate, er et hellemaleri (også kalt petrogram) malt med pigment på fjellet eller steinen.

I motsetning til helleristninger, er hellemalerier med andre ord flate og har alltid en annen farge enn underlaget.

I dagligtalen blir de to nært beslektede kunstformene noen ganger forvekslet med hverandre.

I Norden er spesielt Finland kjent for sine røde hellemalerier, som ble malt med jernholdige pigmenter i steinalderen.

Helleristninger forekommer typisk i områder med mange åpne fjellvegger, hvor kunstnerne hadde plass til å utfolde seg.

Helleristningsfelt er områder med et spesielt stort antall helleristninger.

I noen tilfeller finnes helleristninger også på steder uten naturlige klipper – i Nord-Sjælland i Danmark har arkeologer funnet helleristninger på løse steiner, som for eksempel Engelstrupsteinen.

I Europa utenfor Skandinavia er helleristninger spesielt kjent fra Val Camonica-dalen i de italienske Alpene, Galicia i Nord-Spania, Skottland og det nordlige Russland.

Til tross for de store avstandene skiller ikke de ulike områdene seg stort fra hverandre rent stilmessig, og forskerne har pekt på at helleristninger i blant annet Italia og Spania minner om de nordiske.

Det tyder, ifølge en teori, på at det har vært en form for kulturell utveksling over hele kontinentet.

I 1627 publiserte den norske lektoren Peder Alfssøn sine tegninger av helleristninger i Bohuslän i Sverige.

For første gang i nyere tid ble den skandinaviske offentligheten oppmerksom på fortidens bergkunst.

Under nasjonalromantikken på 1800-tallet ble jakten på helleristninger i Norge, Sverige og Danmark intensivert.

I 1848 satte den første boken om skandinaviske helleristninger fart på spekulasjonene om hva de de mystiske tegnene betydde.

I første halvdel av 1900-tallet så de fleste arkeologer helleristningene som et uttrykk for en fruktbarhets- og solkult i bronsealderen.

I dag erkjenner mange forskere at vi sannsynligvis aldri vil avdekke den fulle sannheten om de gåtefulle bildene fra fortiden.

Forskerne er ikke enige om helleristningenes betydning.

Helleristningene ble laget lenge før skriften nådde Nord-Europa, og det finnes ingen skriftlige kilder til tegnene, som derfor fortsatt er innhyllet i mystikk.

Siden helleristninger av dyr noen ganger er plassert i nærheten av kjente dyrespor, har historikerne ofte antatt at tegningene var en slags jaktmagi.

Hvis en jeger for eksempel ønsket å nedlegge et reinsdyr, kunne han ifølge denne teorien lage en helleristning av et reinsdyr, og gjennom tegningen på magisk vis få makt over dyret.

Mot teorien om jaktmagi står det faktum at helleristningene kun viser et lite utvalg av de dyreartene som fortidens skandinaviske jegere hadde på menyen.

Andre forskere hevder at helleristningene – spesielt de svært realistiske tegningene fra jegersteinalderen – rett og slett er datidens kunstneres forsøk på å avbilde virkeligheten.

Atter andre forskere anser bildene som symboler, hvis betydning er vanskelig å gjennomskue i dag.

Jordbruksristningene, som spredte seg med jordbruket i Skandinavia, hadde muligens en religiøs funksjon.

Bilder av solen, skip, pløying, husdyr og menn med erigert lem har blitt tolket som uttrykk for en kult der solen og fruktbarheten sto i sentrum.

Ifølge denne teorien var helleristningene hellige tegn som skulle sikre at kornet vokste på åkrene og at både mennesker og dyr kunne sette levedyktig avkom til verden.

Helleristningsfeltene kan ha vært steder hvor kultens medlemmer samlet seg til religiøse seremonier.

Arkeolog Flemming Kaul, som har sammenlignet helleristninger med samtidige tegninger på bl.a. barberkniver, ser bergkunsten som et uttrykk for bronsealderens tro og myter.

En nyere teori er at helleristningene markerte eierskap.

Ifølge denne teorien brukte de lokale stammesamfunnene tegnene til å synliggjøre at et områdes byttedyr eller kveg tilhørte dem.

Forskeren David Vogt har analysert en stor mengde helleristninger fra bronsealderen ved beitemarker i Østfold i Norge som markeringer av kveg- og beitetilhørighet.

Helleristningene viser bl.a. krigere med hjelmer og sverd som kunne håndheve de lokale høvdingenes eiendomsrett.

De fleste helleristningene i Sør-Skandinavia stammer fra bronsealderen, men helleristningskunsten overlevde også inn i jernalderen (ca. 500 f.Kr.-750 e.Kr.).

I begynnelsen av vår tidsregning, noen generasjoner etter at de siste helleristningene ble laget, nådde en ny uttrykksform de nordiske fjellveggene – runeskriften.

Men selv om runer også ble hugget inn i stein, forestilte skrifttegnene - i motsetning til helleristningene - ikke noe i seg selv.

Heller ikke figurene som vikingene noen ganger hugget inn ved siden av runene på runesteinene deres anses som helleristninger.