Det geologiske selskapets lokaler i London er ikke bygd for å ta en folkemengde av denne størrelsen.
Alle ledende forskere i Storbritannia har rettet sine nysgjerrige blikk mot et kranium på bordet midt i rommet. Knokkeldelene har tydeligvis både menneskelige og apelignende trekk. Og ifølge den summende hviskingen blant de mange tilskuerne skulle kraniet gi svar på spørsmålet om menneskets opprinnelse.
På talerstolen står kveldens hovedperson: en tettbygd mann med en skallet isse plassert over et sett levende øyne og en stor mustasje. Amatørarkeologen Charles Dawson – knoklenes stolte oppdager – har akkurat avsluttet sin utlegning om hvordan det ble funnet.
Alle ledende forskere i Storbritannia hadde møtt opp da Piltdownmannen ble presentert i desember 1912.
«Noen spørsmål?» spør Dawson og blir nærmest blåst overende av en storm av stemmer. Det er særlig ett spørsmål alle de fremmøtte vil ha svar på: Hvor gammel er den såkalte Piltdownmannen som kraniet har tilhørt?
Dawson rensker stemmen.
«Funnet av kraniet ble gjort i et gruslag fra den mellomste pleistocene periode. Piltdownmannen vandret altså på denne kloden for mer enn 500 000 år siden».
Dawson lokket ekspert
Sju måneder tidligere – en maimorgen i året 1912 – hadde Charles Dawson uanmeldt troppet opp hos Arthur Woodward, lederen for geologisk avdeling ved British Museum.
Omgitt av støvete bokreoler og glassskap fulle av knokler hadde de to mennene stått i Woodwards mørke og overmøblerte kontor da en andektig Dawson forklarte at han hadde reist fra Sussex for å vise frem sitt nyeste funn. Og nå lå det altså her, innpakket i grått papir på bordet mellom dem.
«Hva er vel Heidelbergmannen mot dette?» slo Dawson triumferende fast mens han langsomt åpnet pakken.
Papiret avslørte tre fragmenter av et massivt kranium. Knoklene var tykke og kraftige – nesten apeaktige.
Darwin utløste fossilmani
Heidelbergensis
regnes som en forløper for neandertalerne og levde for 400 000 år siden.
Cro-Magnon
var anatomisk moderne mennesker som levde for over 10 000 år siden.
Neandertalerne
levde side om side med det moderne mennesket frem til for 30 000 år siden.
Piltdownmannen
hadde klare apelignende trekk og var tilsynelatende «the missing link».
Dawson hadde gjort funnet i et grustak ved landsbyen Piltdown, og han var overbevist om at det lå flere knokler i jorden i området. Nå lurte Dawson på om Woodward – Englands ledende fossilekspert – kunne tenke seg å delta i denne enestående utgravningen.
Noen uker senere sto Woodward og Dawson i Sussex' grønne, kuperte landskap. Svetten silte av de to mennene der de sto og betraktet solen gå ned og avtalte å gjøre et siste forsøk før de avsluttet enda en utgravningsdag.
«Vi undersøkte noen urørte deler av grusen på bunnen av gropen da vi begge så halvparten av en menneskekjeve nærmest sprette ut foran hakken. Slik fant vi den mest oppsiktsvekkende delen av fossilet vi lette etter», fortalte Woodward senere.
Ryktet om det store funnet spredte seg raskt i akademiske kretser.
«Jeg har ikke tenkt på annet enn det fantastiske fossilet hele dagen», skrev Oxford-professoren og landets ledende zoolog, E.R. Lankester, i et brev til Woodward og fortsatte:
«De bør snarest søke myndighetene om, la oss si 500 pund, for å sikre rettighetene til alle fremtidige utgravninger. Jeg er sikker på at hele familien ligger begravd der i grustaket – med leggbein og det hele!»
Andre akademikere var euforiske over at England hadde gjort et sensasjonelt fossilfunn. Endelig hadde det mektige riket inntatt sin plass blant arkeologiens og paleontologiens mest betydningsfulle land.
«Da jeg forlot museet var det med en overbevisning om at en oppdagelse av største viktighet var foretatt på det minst sannsynlige av steder: Sussex. Jeg fryder meg over at England vinner denne omgangen», skrev den høyt respekterte anatomen Arthur Keith etter å ha studert funnet med egne øyne.
«En helt ny menneskeart»
Endelig opprant 18. desember 1912 – dagen som hele Storbritannia hadde ventet på. Det sensasjonelle funnet skulle for første gang presenteres for offentligheten under årsmøtet i det geologiske selskap i London, og både Dawson og Woodward ventet i spenning.
Landets ledende hoder hadde inntatt tilskuerplassene, og blant dem var også selveste erkebiskopen av Canterbury. Spørsmålet om menneskets opprinnelse var et ømtålig tema for kirken, og biskopen ville ikke gå glipp av Darwin-tilhengernes nyeste påfunn.
«Aldri har møtelokalet vært så fullsatt. Spørsmålet om vår relasjon til apene appellerer til alle lag av befolkningen, og få emner har skapt en slik bitter strid», skrev en journalist fra avisen Saturday Review.
Tross erkebiskopens misbilligende blikk var møtet en stor suksess. Samtlige av kveldens talere understreket at Dawson hadde gjort et funn av den største historiske betydning. Selv den reserverte Woodward lot seg rive med:
«Vår oppdagelse bekrefter på slående vis alle de vitenskapelige teorier!»
Dagen etter oppsummerte avisen The Times møtet med ordene «Første bevis på en helt ny menneskeart». Bak den avdempede overskriften skjulte århundrets største sensasjon seg.
Turister gravde etter knokler
Året etter åpnet utgravningsområdet for publikum. I løpet av sommeren 1913 ble landsbyen Piltdown en stor turistattraksjon, og området ble nærmest invadert av flere busser fulle av besøkende fra London.
Lokalavisen Sussex Daily News beskrev hvordan en lokal guide «pekte ut stedet der hodeskallen var funnet, og gruppen undersøkte området grundig. Mange i gruppen benyttet anledningen til å foreta egne utgravninger, uten at det ble funnet flere kranier».
Deretter ble hele selskapet invitert på te i rådhuset. Her kunne de nysgjerrige beundre en avstøpning av kraniet og kjøpe postkort med Piltdown-motiver.
Etter funnet av Piltdownmannen valfartet turister til funnstedet for å grave, uten å finne så mye som en knokkel.
I 1915 nådde fossilfeberen sitt høydepunkt. Et pompøst maleri av Dawson, Woodward, Keith og Lankester ble hengt opp i Londons berømte vitenskapsselskap, The Royal Institution of Great Britain. Selve kraniet ble overført til naturhistorisk museums enorme hovedsal, som med sine hvelvinger og søyler mest av alt minnet om en mektig katedral.
Her ble britisk naturvitenskaps største helligdom, Piltdownmannen, stilt ut sammen med et nyskrevet verk av Woodward med tittelen «Håndbok til menneskehetens fossile rester».
Også Lankester og Keith publiserte bøker om det fantastiske funnet og
erklærte at med funnet av Piltdownmannen hadde de britiske vitenskaps-folkene endelig fått fatt i «det meget omtalte ‘missing link’ – det mest oppsiktsvekkende og betydningsfulle fossilet som noensinne er funnet».
Midt under oppstyret døde Charles Dawson, bare 52 år gammel. Anatomen Arthur Keith omtalte i en avisnekrolog Dawson som «et lysende eksempel på den gruppen menn som driver britisk vitenskap fremover: den tenkende, observante amatøren».
Hovedpersonene forlot scenen
Etter Dawsons død fortsatte Woodward utforskningen av Piltdownmannen. Han bosatte seg nær funnstedet, og i de neste 20 årene brukte han alle sommermånedene på nye utgravninger – uten å gjøre et eneste funn. Da fremskreden alder og sykdom gjorde utgravningene umulige, satte han seg i stedet fore å skrive en bok om Piltdownmannen.
Tross utbruddet av andre verdenskrig og de tyske bombeflyenes tokt over Sussex' grønne åser fortsatte Woodward arbeidet med uforminsket entusiasme mens hans landsmenn krøp i skjul. Om kvelden 1. september 1944 satte han endelig siste punktum i boken. Neste morgen ble Arthur Woodward funnet død i sin seng.
Mistanken ble sådd
Woodwards bok «The Earliest Englishman» ble utgitt fire år senere og skapte fornyet interesse for Piltdownmannen.
I de 36 årene som hadde gått siden oppdagelsen, hadde vitenskapen gjort store fremskritt. Ikke minst hadde forskerne utviklet nye dateringsmetoder til å bestemme alderen på knokler.
I 1949 ble Piltdownmannen fjernet fra naturhistorisk museum for å gjennomgå en såkalt fluorin-datering. Resultatet sjokkerte.
Piltdownmannen var ikke på langt nær så gammel som forskerne hadde trodd. Dateringen viste en alder på rundt 50 000 år – et tidspunkt da det anatomisk moderne mennesket allerede eksisterte. Piltdownmannen var altså ikke noen «missing link» eller det første mennesket. Han var tvert imot en primitiv levning fra fortiden.
Kraniet
tilhører en mann fra middelalderen som døde rundt år 1300.
Underkjeven
satt opprinnelig i munnen til en menneskeape – trolig en orangutang fra Borneo.
Tennene
stammer fra en sjimpanse og er slipt slik at de skal se forhistoriske ut.
Blant leserne av Arthur Woodwards bok var den unge antropologen og anatomen Joseph Weiner fra Oxford University. Under en konferanse om fortidsmennesker fikk han i 1953 sett det berømte kraniet av Piltdownmannen, og i tiden som fulgte undersøkte han de gamle knoklene grundigere.
Weiner oppdaget – til sin store overraskelse – at tennene i kjeven var kritthvite under den rødbrune overflaten. Dessuten virket det som om tennene ikke var slitt ned av tygging, men slipt med en fil. For eksempel var tyggeflatene på tennene påfallende jevne, og ikke passet de sammen heller.
Som et eksperiment prøvde Weiner å fremstille et fossil ved å file ned en tann fra en ape og farge den. Resultatet var nærmeste identisk med Piltdown-mannens tann.
Weiner ringte til en kollega på naturhistorisk museum:
«Hent frem det kraftigste mikroskopet ditt og studer Piltdownmannens tenner nøye. Ser du noe som tyder på at de er bearbeidet med moderne metoder?»
En time senere ringte den rystede kollegaen tilbake: «Jeg er ikke i tvil: Misfargingen er kunstig påført».
Snart fulgte avsløring på avsløring, og historien om Piltdownmannen begynte å falle fra hverandre. Kjeven viste seg å stamme fra en orangutang eller sjimpanse. Og misfargingen på tennene var vanlig brun veggmaling.
Tyggeflaten på Piltdownmannens tenner var så jevne at forskerne fikk mistanke om svindel.
Kraniet var fra middelalderen
Overskrifter som «Århundrets største vitenskapelige svindel» og «Den store missing link-bløffen ryster vitenskapen» prydet avisenes forsider. Velrenommerte The Times forsøkte å redde de siste restene av britisk ære ved å insistere på at «kraniefragmentene er ekte rester av fortidsmennesker».
I 1959 ble all tro på Piltdownmannen gravlagt. En grundig karbon 14-datering slo fast knoklenes nøyaktige alder én gang for alle: Kraniet var fra 1300-tallet, kjeven enda yngre. Mest sannsynlig stammet den fra en orangutang fra Borneo. «Den første engelskmann» var med andre ord sammensatt av en middelalderskalle og en asiatisk ape.
Nå som bløffen var avslørt, begynte jakten på gjerningsmannen. Weiner var overbevist om at Dawson var skyldig, og oppsøkte derfor Sussex' arkeologiske forening for å høre mer om områdets mest berømte arkeolog.
Til sin store overraskelse oppdaget Weiner at Dawson var mildt sagt upopulær blant sine lokale kolleger. En arkeolog forklarte at Dawson ved flere anledninger hadde stjålet andres arbeid. Blant annet skulle et av Dawsons store bokverk være kopiert fra en navngitt historiker. Dessuten hadde de lokale mistanke om at Dawson flere ganger hadde
«rettet på» arkeologiske gjenstander for å få dem til å se eldre ut.
Dawson fabrikkerte funn
I London sporet Weiner opp en av Dawsons gamle venner, som avslørte at han to ganger uanmeldt hadde besøkt Daw-sons kontor.
Den ene gangen skal amatørarkeologen ha holdt på med å fargelegge et stykke flint, en annen gang skal han ha malt en knokkel.
Vennen hadde ikke turt å si noe tidligere, fordi Dawson tross alt var en anerkjent arkeolog og omga seg med berømte og respekterte vitenskapsmenn som sir Arthur Woodward.
Ytterligere granskning avslørte at Dawson gjennom årene hadde fabrikkert både statuer, flintvåpen, steinalderbåter og romerske hestesko.
Weiner kom aldri til bunns i Dawsons motiv for å lage Piltdownmannen. Trolig var amatørarkeologen drevet av en feilslått forfengelighet: I motsetning til sine brødre fikk Dawson aldri lov til å studere ved universitetet og realisere sin store drøm om en karriere som vitenskapsmann.
For å vinne akademisk anerkjennelse og en plass i britiske historiebøker skydde Dawson tilsynelatende ingen midler – verken tyveri eller svindel.