Den 7. februar 1947 var beduingutten Muhammed satt til å passe geiter på Vestbredden da et av dyrene løp inn i en av de mange grottene ved Dødehavet. For å jage ut geita kastet Muhammed en stein inn i den mørke grotten.
Gutten forventet brekingen fra en skremt geit, men hørte i stedet lyden av noe som gikk i stykker. Da Muhammed tok mot til seg og gikk inn i grottens mørke, oppdaget han restene av en knust krukke og noen merkelige, støvete ruller.
Den februardagen i 1947 var Muhammed ikke klar over at han nettopp hadde gjort et av århundrets største arkeologiske funn. I jakten på geita si hadde han kommet over de såkalte Dødehavsrullene, som siden har blitt datert til 250–290 f.Kr. og bl.a. inneholder jødiske lovtekster og deler av Det gamle testamente.
Dødehavsrullene er primært skrevet på hebraisk og inneholder bl.a. lovtekster, hymner og kalendere.
Sparsommelig sekt skrev sannsynligvis rullene
I de påfølgende årene fant arkeologer restene av ytterligere ca. 900 skriftruller – og helt siden da har eksperter diskutert hvem forfatterne var.
I våre dager er de fleste forskere enige om at skriftene ble anbrakt og skjult i grottene av en av datidens jødiske sekter – muligens i forbindelse med et stort jødisk opprør som ble nedkjempet av romerne.
Forskernes beste hypotese er esseerne, som nettopp bodde i området der rullene er funnet. Teorien støttes av tekstiler som er funnet sammen med rullene.
Mens de fleste av datidens jøder foretrakk fargerike ullplagg med mønster, består tekstilene fra hulene av blek lin. Ifølge forskerne la nettopp esseerne stor vekt på avholdenhet og gikk kledd i enkle klær.