Isen avslører vår fortid

Sammen med sin danske kollega Lars Pilø står han i spissen for ”Secrets of the Ice”, som hver sommer vandrer rundt i de norske fjellene og isbreene for å finne gjenstander fra fortiden. De jobber i Innlandet fylkeskommune, i nært samarbeid med Kulturhistorisk museum i Oslo, som er ansvarlig for håndteringen av funnene.

Det er først og fremst Innlandet, som blant annet huser nasjonalparkene Jotunheimen og Breheimen, som fremstår som et eldorado av arkeologiske funn. Deler av det fjellrike området er dekket av små såkalte isfelt -–ansamlinger av is som i motsetning til en isbre ikke beveger seg.

Både breer og isfelt er snø som kulde og trykk i tidens løp har forvandlet til is. Gjenstander som har gått tapt i snø som siden har blitt omdannet til isbre, blir sakte skjøvet ut mot kanten der de til slutt blir ”spyttet ut”, sjelden i spesielt god stand.

Et isfelt derimot ligger oppå permafrost som holder isen fast. Det betyr at selv gjenstander som gikk tapt i et isfelt for flere tusen år siden ikke har blitt knust, men bevart, ofte nesten intakt, i isen. Det er disse godt bevarte innblikkene i fortiden som arkeologene nå gleder seg over.

”Det fins stort sett ingen andre former for arkeologi hvor bevaringsgraden er så god,” understreker Finstad om den nye arkeologiske disiplinen han selv jobber med – bre-arkeologi.

Et kappløp med tiden

Ved slutten av ekspedisjonen i 2019 hadde teamet bak ”Secrets of the Ice” brakt hele 587 gjenstander ned fra fjellet – et rekordhøyt antall.

Men for arkeologene er det snakk om et konstant kappløp med tiden. Klimaendringer fører til høyere temperaturer år for år, noe som fører til flere funn, men også til langt flere utfordringer.

Det er nemlig helt avgjørende at gjenstandene som avdekkes av den smeltende isen blir funnet og konservert så fort som mulig. For når den beskyttende isen er borte, starter den nedbrytningsprosessen som den metertykke isen har satt på pause i tusenvis av år.

Arkeologene står med et gigantisk frossent skattkammer som truer med å forsvinne hvis de ikke jobber raskt nok.

Og tiden er imot dem. I henhold til de årtusen lange klimasykluser som jorden gjennomgår burde vi nå langsomt bevege oss inn i en ny istid. Men dagens klimaendringer betyr i stedet at temperaturen stiger og islagene smelter. Hvis utviklingen fortsetter, vil fastlandsisen i Norge høyst sannsynlig være nesten helt borte ved neste århundreskifte.

Ny arkeologi i fjellheimen

Alt fra kniver, spyd, sko og tusen år gamle ski har blitt bevart av isen og avdekkes nå av klimaendringene. Isbreer og isfelt smelter i rekordfart, og i kjølvannet av den globale oppvarmingen har også brearkeologien dukket opp. I både Nord-Amerika, Alpene og ikke minst i Norge har feltet og antall funn eksplodert.

Bare i Oppland/Innlandet er det funnet mer enn 3000 arkeologiske gjenstander på mer enn 50 funnsteder. Men arkeologene har bare et kort vindu fra midten av august til september hvert år når snøen fra forrige vinter har smeltet og før snøen fra den kommende vinteren legger seg.

”Brearkeologi er en ny disiplin som har oppstått som følge av klimaendringene. Antall funn de siste tjue årene har eksplodert over hele verden, forteller Lars Pilø.

Der de sedvanlige arkeologiske funnene under bakken er påvirket av mange naturlige prosesser og menneskelig aktivitet, sørger isen for at funnene ligger beskyttet som i en fryser. Til gjengjeld reagerer isen mye hurtigere på endringer i klima og vær enn hva jord gjør.

”Det betyr at de fleste funn tapt i snøen har smeltet fri en eller flere ganger etter at de gikk tapt. Når de smelter fri, blir de ofte skylt nedover isen med smeltevannet. Vi fant bl.a. en ski i flere deler som lå opp mot 250 meter fra hverandre, forklarer Pilø.

Sjelden sko ble startskuddet

Brearkeologien fikk faktisk sitt store gjennombrudd i Norge, i 2006. På en tur over det mer enn 2000 meter høye fjellet Kvitingskjølen i Oppland fant den lokale amatørarkeologen Reidar Marstein en underlig mørk gjenstand i isen.

Gjenstanden ble straks levert til arkeologer i Oppland. Etter flere undersøkelser fant de ut at det var snakk om en sko av dyrehud – sannsynligvis reinsdyrhud -– som stammet fra perioden 1420-1260 f.Kr.

Det var den eldste skoen funnet her til lands og en av de mest velbevarte skoene fra bronsealderen som noen gang er oppdaget.

Det imponerende funnet ga arkeologene blod på tann, og med Marstein som guide dro de opp på fjellet. Her fant de spor etter massevis av gjenstander i og under isen som ville holde arkeologene beskjeftiget i flerfoldige år fremover.

Siden 2007 har arkeologene tilbrakt hver sommer oppe på breene, og et systematisk bevaringsprogram i området startet i 2011.

Arbeidet kunne ha startet før

En septemberdag i 1974 var en student ved navn Per Dagsgard på tur i fjellene i Oppland da han plutselig la merke til et spyd som stakk opp mellom is og stein i utkanten av Lendbreen. Det var i to deler, men i god stand.

Spydet ble umiddelbart levert til universitetets oldsakssamling i Oslo, men museet hadde bare et begrenset mannskap til å ta seg av funn i Oppland og betraktet dessuten funnet som et rent lykketreff.

Det ble derfor bestemt at det ikke var behov for ytterligere undersøkelser i området.

“Dagsgard rapporterte også om funn av blant annet rester av en slede, men ingenting mer skjedde. Hvis man dengang hadde sett nærmere på hva som lå under isen på den tiden, kunne brearkeologien i Opp-land kanskje ha startet 30 år tidligere”, forklarer Pilø.

Senere undersøkelser har vist at spydet stammer fra vikingtiden og at det sannsynligvis ikke var ment for å drepe dyr, men mennesker.

”Vi lurer fortsatt på hvorfor det gikk tapt eller ble forlatt. Kanskje venter svaret under isen. I så fall er det bare et spørsmål om tid før det tiner frem,” sier Pilø.

Isfeltet Lendbreen, som spydet ble funnet i, blir i dag vurdert som et av arkeologenes viktigste funnsteder overhodet. I mer enn tusen år gikk det nemlig, antar man, en rute mellom Skjåk og Bøverdalen – to av områdets viktigste bosettinger – som krysset Lendbreen.

Trafikk i fjellene

Gjennom arkeologenes arbeid vet vi at det har vært mennesker i fjellene i Oppland i tusenvis av år. Det eldste funnet fra isen er en pil datert til ca. 4000 f.Kr. Den har antakelig blitt skutt etter en rein, da jakten på de store dyrene var den viktigste grunnen til at menneskene opprinnelig vandret opp i den kalde fjellheimen.

Fra vikingtiden og fremover begynte jakten på rein å bli en omfattende virksomhet, og arkeologene kan se at rutene over fjellene i Oppland mellom gårdene i dalene begynner å dukke opp for alvor på denne tiden.

Her har beboerne utvekslet varer med hverandre og med områder utenfor regionen, og brukt de forskjellige fjellovergangene som handelsruter. Selv om været i høyfjellet kunne være farlig, var dette den desidert raskeste ruten.

De mange funnene i isen beviser da også at ruten var langt fra ufarlig. Været var uberegnelig, mange ting gikk tapt underveis, og knokler fra trekk- og pakkhester er ikke et uvanlig funn for arkeologene.

Snøstormer er hverdagskost

Det er restene etter reinsdyrjakten og de ulike rutene for handel og ferdsel som arkeologene har tråkket gjennom fjellandskapet for å finne de siste 12 årene. Fra august til september er de mellom fem og åtte personer som finner, registrerer og henter så mye de kan opp fra isen.

Teamet består av arkeologer, studenter og lokale entusiaster. Til tross for timer utendørs i felten, ustabilt vær og mange kilometers gåing langs breene hver dag beskriver mange av deltakerne turen som årets høydepunkt.

”Det som driver oss er de viktige funnene fra fortiden som fyller hullene i vår historie. Vi er heldige som får jobbe i fantastiske omgivelser med fjell, breer og natur, sier Finstad.

Været kan imidlertid endre alt på noen få timer og er derfor også et daglig tema når teamet er ute i felten. Etter mange års erfaring med å vandre rundt i fjellet er de fleste deltakerne i ”The Secrets of the Ice” herdet for snø, kulde og kraftig regn. Men når værmeldingen melder om spesielt utrygt vær, har teamet lært at det er best å søke ly lenger nede i fjellet.

”Det krever en helt annen logistikk og planlegging å gjennomføre undersøkelser på breene kontra andre arkeologiske funnsteder. Vi har opplevd å bli stengt inne i leiren på grunn av snøfall selv i august, forteller Pilø.

De har fortsatt friskt i minne hvordan fjorårets ekspedisjon ble overrasket av så dårlig vær at telt og utstyr måtte pakkes ned for ikke å bli ødelagt. Men laget ga ikke opp og så snart de fikk mulighet dro de tilbake og slo opp teltene igjen:

”Teamet vårt består av folk som kan håndtere problemer på fjellet,” smiler de to arkeologene.

For å komme seg gjennom det barske klimaet i fire uker er det helt avgjørende å ha forberedt seg godt og pakket riktig. Leiren kan ligge 2 km over havet, så utstyret må være av høyeste kvalitet.

”Vi må være skikkelig kledd fra topp til tå. Vi trenger også tungt utstyr så som mat, telt, soveposer, feltutstyr og fotoutstyr, sier Finstad, som kan sin pakkeliste ut og inn.

Ikke minst er det store fellesteltet viktig. Her oppbevares funnene, og her samles teamet til måltider og orientering.

Fire ukers intenst arbeid

De fire ukene i fjellet byr på hardt arbeid, der teamet beveger seg tusenvis av meter over havet og kan oppleve regn, sludd, snø og sol på samme dag. Dagene er lange siden så store områder som mulig skal undersøkes før vinteren kommer og snøen igjen dekker isen og gjør alt arbeid umulig.

Bare dette året, i 2019, har teamet finkjemmet et areal på mer enn 400.000 kvadratmeter under sin jakt på historien.

Men kjærligheten til arbeidet er tydelig å se, og mange andre arkeologer vil nok være misunnelige. Det er få andre arkeologiske utgravinger der det dukker opp nye, godt bevarte gjenstander hver eneste dag.

”Noe av det mest spennende er når vi beveger oss i områder vi ikke har undersøkt før. Spesielt når vi har sett oss ut noen lovende steder på kartet for så å finne noe. Det er gøy!”, sier Finstad.

Mer enn 10 års erfaring i bagasjen har dessuten etablert rutiner og gitt kunn-skap, noe som betyr at den begrensede tiden i fjellet nå kan brukes mer effektivt.

”Å finne en pil i isen er som å finne en nål i en høystakk med mindre vi jobber systematisk,” fastslår Pilø.

En av deres viktigste metoder er å finne og arbeide etter kjente spor, enten fra reinsdyrjakt eller fra handelsveier over fjellene. Med disse i bakhånden har arkeologene det best mulige utgangspunkt for å vite hvor det er størst sjanse for å finne gjenstander i isen.

De jobber også tett med lokale og ivrige fjellvandrere, som hjelper til både under ekspedisjonen og resten av året.

Vikingsverd lå helt avdekket

At hjelp fra lokale er gull verdt, ble blant annet demonstrert i 2017 da en gruppe jegere kunne presentere arkeologene for et vikingsverd de hadde funnet liggende helt avdekket i fjellet 1640 meter over havet.

Via fotografier kunne arkeologene identifisere stedet der sverdet ble funnet. Det lå ikke langt fra en rute som hadde krysset fjellet. Sverd var dyrebare ting den gangen, og det neste arkeologene nå prøver å oppklare er hvorfor det ble etterlatt.

”Personen som eide sverdet må ha omkommet i det dårlige været,” bemerker Pilø.

Arkeologen ergrer seg imidlertid over at vikingen ikke nådde litt lenger før han drattet om.

”Hvis denne vikingen hadde dødd bare noen hundre meter lenger øst, der området er dekket av isfelt, kunne vi kanskje ha funnet vår første norske ismumie,” sier Pilø smilende.

Man kan alltids håpe

Men det er et potensielt funn som arkeologene bak ”Secrets of the Ice” har til gode.

”Ok, la oss innrømme det, det er ingenting vi heller vil finne enn en ismumie,” fastslår Pilø.

Ismumier er svært sjeldne, men de gir en enorm mengde kunnskap om fortidens samfunn. Da Ötzi – verdens mest berømte ismumie – ble funnet i de italienske Alpene i 1991, eksisterte ennå ikke brearkeologien som en selvstendig disiplin.

Redningsmannskapet ante ikke at de hadde funnet et mer enn 5000 år gammelt menneske. Ötzi ble derfor fjernet fra isen under vanskelige værforhold og med enkelt utstyr så som isøkser og boremaskiner. Det resulterte i at kroppen revnet ved hoften.

Men da en arkeolog fikk muligheten til å undersøke ismumien, gjorde Ötzis kobberøkser det snart klart at det var snakk om et veldig gammelt funn. I årene etter var mumien gjennom mange forskjellige undersøkelser som viste at Ötzi levde for mer enn 5000 år siden.

Blant annet basert på erfaringene fra ismannen i Alpene, har arkeologene i Oppland/Innlandet laget sitt eget mumieutstyr og utarbeidet en feltplan. De er med andre ord godt forberedt hvis Norges svar på den berømte ismumien mot formodning skulle dukke opp.

Selv om det ikke var uvanlig at folk døde i fjellet, er sjansen for å finne en ismumie ganske liten. Det er en rekke spesielle forhold som må være til stede idet en person dør for at kroppen skal bevares. Hvis kroppen for eksempel har blitt forstyrret av mennesker eller dyr, vil det forringe bevaringsgraden betydelig.

Da fjorårets ekspedisjon ble avsluttet i september 2019 sto da også utstyret fortsatt ubrukt. Men kassene var fylt til randen med nyfunne historiske gjenstander, så årets ekspedisjonsteam kunne likevel vandre fornøyd ned fra fjellene.

I løpet av feltsesongen blir mange av funnene løpende fraktet til Norsk Fjellsenter i Lom. Her havner de skrøpeligste i frysere på museet mens de mer hardføre gjenstandene blir vist fram for besøkende, noen i museets spesialdesignede kjøledisk.

Etter at feltsesongen er over sendes funnene til Kulturhistorisk museum i Oslo, som står for konservering, analyse og bevaring. Til sommeren går turen igjen opp i fjellheimen, der kappløpet for å finne de mange gjenstandene som tines fram av isen fortsetter.