Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Isen avslører vår fortid

De seneste års klimaforandringer gjør at de norske isbreene tiner stadig raskere. Utallige gjenstander fra fortiden blir dermed avdekket, men arkeologene må skynde seg for uten isens beskyttende lag vil fortidens skatter hurtig gå tapt.

Den 16. august 2019 tråkker syv djerve menn og en enkelt kvinne målrettet rundt i Norges kalde fjell i det fjellrike landskapet i Oppland. Med nøyaktig to meter mellom seg går de parallelt med iskanten mens de saumfarer den delvis opptinte isen mellom føttene.

Plutselig legger en av mennene merke til en beholder av tre som er lukket med lærreimer og nesten fullstendig tint frem av isen. Det ropes til de andre, alle er oppstemte. Ingen har sett en slik trebeholder før eller vet hva den inneholder.

Det går over en uke før teamet tør å åpne den mystiske beholderen. Det viser seg å være et nesten perfekt intakt fyrtøy som fremdeles inneholder en trepinne og harpiksmettet furu.

Beholderen kan være flere hundre år gammel og har antakelig tilhørt en lokal reisende som har brukt den til å gjøre opp ild når han skulle varme seg i de kalde fjellene.

De åtte personene er del av det arkeologiske sikringsprogrammet ”Secrets of the Ice”, og for dem er fyrtøyet nok et eksempel på de uvurderlige skattene som finnes i den norske fjellheimen.

“Det var en fantastisk opp-levelse å finne beholderen. Det er sjelden å se en så godt bevart gjenstand, og i tillegg noe som vi ikke hadde sett før. Vi var temmelig opphisset,” smiler den norske arkeologen Espen Finstad.

Et av de mest interessante funnene i 2019 var en ­snøsko til hester.

© Innlandet Fylkeskommune, Andreas Nilsson & Espen Finstad

Sammen med sin danske kollega Lars Pilø står han i spissen for ”Secrets of the Ice”, som hver sommer vandrer rundt i de norske fjellene og isbreene for å finne gjenstander fra fortiden. De jobber i Innlandet fylkeskommune, i nært samarbeid med Kulturhistorisk museum i Oslo, som er ansvarlig for håndteringen av funnene.

Det er først og fremst Innlandet, som blant annet huser nasjonalparkene Jotunheimen og Breheimen, som fremstår som et eldorado av arkeologiske funn. Deler av det fjellrike området er dekket av små såkalte isfelt -–ansamlinger av is som i motsetning til en isbre ikke beveger seg.

Både breer og isfelt er snø som kulde og trykk i tidens løp har forvandlet til is. Gjenstander som har gått tapt i snø som siden har blitt omdannet til isbre, blir sakte skjøvet ut mot kanten der de til slutt blir ”spyttet ut”, sjelden i spesielt god stand.

Et isfelt derimot ligger oppå permafrost som holder isen fast. Det betyr at selv gjenstander som gikk tapt i et isfelt for flere tusen år siden ikke har blitt knust, men bevart, ofte nesten intakt, i isen. Det er disse godt bevarte innblikkene i fortiden som arkeologene nå gleder seg over.

”Det fins stort sett ingen andre former for arkeologi hvor bevaringsgraden er så god,” understreker Finstad om den nye arkeologiske disiplinen han selv jobber med – bre-arkeologi.

"Det fins stort sett ingen andre former for arkeologi hvor bevaringsgraden er så god".
Arkeolog Espen Finstad.

Et kappløp med tiden

Ved slutten av ekspedisjonen i 2019 hadde teamet bak ”Secrets of the Ice” brakt hele 587 gjenstander ned fra fjellet – et rekordhøyt antall.

Men for arkeologene er det snakk om et konstant kappløp med tiden. Klimaendringer fører til høyere temperaturer år for år, noe som fører til flere funn, men også til langt flere utfordringer.

Hester brukes til å transportere mye av utstyret til basen som ­arkeologene har anlagt.

© Innlandet Fylkeskommune, Andreas Nilsson

Det er nemlig helt avgjørende at gjenstandene som avdekkes av den smeltende isen blir funnet og konservert så fort som mulig. For når den beskyttende isen er borte, starter den nedbrytningsprosessen som den metertykke isen har satt på pause i tusenvis av år.

Arkeologene står med et gigantisk frossent skattkammer som truer med å forsvinne hvis de ikke jobber raskt nok.

Og tiden er imot dem. I henhold til de årtusen lange klimasykluser som jorden gjennomgår burde vi nå langsomt bevege oss inn i en ny istid. Men dagens klimaendringer betyr i stedet at temperaturen stiger og islagene smelter. Hvis utviklingen fortsetter, vil fastlandsisen i Norge høyst sannsynlig være nesten helt borte ved neste århundreskifte.

Tidlig reinsdyrjakt fører til utallige arkeologiske funn

Opplands historie begynner med de første reinsdyrene som­vandret opp i fjellene for rundt 12.000 år siden.

Snart fulgte mennesker etter, og jakten på de store dyrene startet.

Nordmennene gikk på jakt i fjellet og handlet bl.a. med bosettinger i dalene.

Denne ruten over fjellet Lomseggi var mye brukt i oldtiden og byr derfor på mange funn.

Buer gikk i stykker

Arkeologene har primært funnet deler av buer; knekkede buer som trolig er blitt etterlatt. Den eneste intakte buen funnet i ­Oppland er laget av alm og stammer fra ca. 1300 f.Kr.

Universitetet i Oslo,, Kulturhistorisk Museum, Mårten Teigen & Vegard Vike. Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Klær uten eier

Jakten og handelen i oldtidens Oppland foregikk ofte på fjellet Lomseggi. Deler av fjellet er i dag dekket av is-feltet Lendbreen, som er spekket med funn, bl.a. denne godt bevarte tunikaen fra ca. 300­­ ­e.Kr. Eieren kan ha frosset ihjel, men intet skjelett er funnet.

Universitetet i Oslo,, Kulturhistorisk Museum, Mårten Teigen & Vegard Vike. Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Sko startet utforskningen

Da skoen av reinsdyrskinn ble funnet i 2006 ble det starten på ytterligere arkeologiske undersøkelser i Opplands fjell. Den stammer fra ca. 1400 f.Kr.

Universitetet i Oslo,, Kulturhistorisk Museum, Mårten Teigen & Vegard Vike. Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Piler ligger overalt

Piler er blant de vanligste funnene i fjellene i Oppland. Mer enn 200 er funnet de siste 10 årene, hvorav de eldste stammer fra stein­alderen og dateres til 4000-3700 f.Kr.

Universitetet i Oslo,, Kulturhistorisk Museum, Mårten Teigen & Vegard Vike. Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Jegerne brukte ski

Transport over den dype snøen i fjellet var viktig for jegerne i ­Oppland, og ­arkeologer har i årenes løp funnet både ski og snøsko i isen. Områdets eldste ski er datert til 600 f.Kr. Den var knekt i fire deler som ble funnet mer enn 250 meter fra hverandre.

Universitetet i Oslo,, Kulturhistorisk Museum, Mårten Teigen & Vegard Vike. Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Ny arkeologi i fjellheimen

Alt fra kniver, spyd, sko og tusen år gamle ski har blitt bevart av isen og avdekkes nå av klimaendringene. Isbreer og isfelt smelter i rekordfart, og i kjølvannet av den globale oppvarmingen har også brearkeologien dukket opp. I både Nord-Amerika, Alpene og ikke minst i Norge har feltet og antall funn eksplodert.

Bare i Oppland/Innlandet er det funnet mer enn 3000 arkeologiske gjenstander på mer enn 50 funnsteder. Men arkeologene har bare et kort vindu fra midten av august til september hvert år når snøen fra forrige vinter har smeltet og før snøen fra den kommende vinteren legger seg.

”Brearkeologi er en ny disiplin som har oppstått som følge av klimaendringene. Antall funn de siste tjue årene har eksplodert over hele verden, forteller Lars Pilø.

Der de sedvanlige arkeologiske funnene under bakken er påvirket av mange naturlige prosesser og menneskelig aktivitet, sørger isen for at funnene ligger beskyttet som i en fryser. Til gjengjeld reagerer isen mye hurtigere på endringer i klima og vær enn hva jord gjør.

”Det betyr at de fleste funn tapt i snøen har smeltet fri en eller flere ganger etter at de gikk tapt. Når de smelter fri, blir de ofte skylt nedover isen med smeltevannet. Vi fant bl.a. en ski i flere deler som lå opp mot 250 meter fra hverandre, forklarer Pilø.

1: En fastbundet flat ­tre­pla­te larmer når den slår inn mot pinnen.

2: Den ca. én meter lange pinnen ble satt ned i snøen.

© Universitetet i Oslo, Kulturhistorisk Museum

Små pinner lurte reinen

Et av bre-arkeologenes vanligste funn i isen er såkalte skremmepinner.

Opplands fjell var preget av reinsdyrjakt, hvor den største utfordringen for jegerne var å komme tett på dyret. Den beste avstanden for å få et brukbart skudd med pil og bue var 10-20 meter, og siden reinsdyret var meget oppmerksom på mennesker, var dette vanskelig i det åpne snølandskapet. Her kom skremmepinnen inn i bildet.

I toppen av de ca. én meter lange pinnene var det spent fast et tynt og flatt stykke tre. Når vinden blåste, beveget det lille trestykket seg og larmet når det slo inn på pinnen.

Reinsdyrene oppfattet både bevegelsen og lyden som truende og flyttet seg vekk fra skremmepinnene. Ved å sette opp nok skremmepinner kunne jegerne styre reinsdyrene dit hvor de selv lå i skjul.

Skremmepinnene stammer fra mellom 300-1000 e.Kr. og mer enn tusen er funnet i Oppland. Antallet viser tydelig hvor omfattende jakten på reinsdyr var i jernalderen og vikingtiden.

Sjelden sko ble startskuddet

Brearkeologien fikk faktisk sitt store gjennombrudd i Norge, i 2006. På en tur over det mer enn 2000 meter høye fjellet Kvitingskjølen i Oppland fant den lokale amatørarkeologen Reidar Marstein en underlig mørk gjenstand i isen.

Gjenstanden ble straks levert til arkeologer i Oppland. Etter flere undersøkelser fant de ut at det var snakk om en sko av dyrehud – sannsynligvis reinsdyrhud -– som stammet fra perioden 1420-1260 f.Kr.

Det var den eldste skoen funnet her til lands og en av de mest velbevarte skoene fra bronsealderen som noen gang er oppdaget.

Det imponerende funnet ga arkeologene blod på tann, og med Marstein som guide dro de opp på fjellet. Her fant de spor etter massevis av gjenstander i og under isen som ville holde arkeologene beskjeftiget i flerfoldige år fremover.

Siden 2007 har arkeologene tilbrakt hver sommer oppe på breene, og et systematisk bevaringsprogram i området startet i 2011.

I denne videoen kan du se og høre arkeologene fortelle om sitt arbeid i fjellene.

Arbeidet kunne ha startet før

En septemberdag i 1974 var en student ved navn Per Dagsgard på tur i fjellene i Oppland da han plutselig la merke til et spyd som stakk opp mellom is og stein i utkanten av Lendbreen. Det var i to deler, men i god stand.

Spydet ble umiddelbart levert til universitetets oldsakssamling i Oslo, men museet hadde bare et begrenset mannskap til å ta seg av funn i Oppland og betraktet dessuten funnet som et rent lykketreff.

Det ble derfor bestemt at det ikke var behov for ytterligere undersøkelser i området.

“Dagsgard rapporterte også om funn av blant annet rester av en slede, men ingenting mer skjedde. Hvis man dengang hadde sett nærmere på hva som lå under isen på den tiden, kunne brearkeologien i Opp-land kanskje ha startet 30 år tidligere”, forklarer Pilø.

Senere undersøkelser har vist at spydet stammer fra vikingtiden og at det sannsynligvis ikke var ment for å drepe dyr, men mennesker.

”Vi lurer fortsatt på hvorfor det gikk tapt eller ble forlatt. Kanskje venter svaret under isen. I så fall er det bare et spørsmål om tid før det tiner frem,” sier Pilø.

Isfeltet Lendbreen, som spydet ble funnet i, blir i dag vurdert som et av arkeologenes viktigste funnsteder overhodet. I mer enn tusen år gikk det nemlig, antar man, en rute mellom Skjåk og Bøverdalen – to av områdets viktigste bosettinger – som krysset Lendbreen.

Trafikk i fjellene

Gjennom arkeologenes arbeid vet vi at det har vært mennesker i fjellene i Oppland i tusenvis av år. Det eldste funnet fra isen er en pil datert til ca. 4000 f.Kr. Den har antakelig blitt skutt etter en rein, da jakten på de store dyrene var den viktigste grunnen til at menneskene opprinnelig vandret opp i den kalde fjellheimen.

Fra vikingtiden og fremover begynte jakten på rein å bli en omfattende virksomhet, og arkeologene kan se at rutene over fjellene i Oppland mellom gårdene i dalene begynner å dukke opp for alvor på denne tiden.

Her har beboerne utvekslet varer med hverandre og med områder utenfor regionen, og brukt de forskjellige fjellovergangene som handelsruter. Selv om været i høyfjellet kunne være farlig, var dette den desidert raskeste ruten.

De mange funnene i isen beviser da også at ruten var langt fra ufarlig. Været var uberegnelig, mange ting gikk tapt underveis, og knokler fra trekk- og pakkhester er ikke et uvanlig funn for arkeologene.

Arkeologene gransker spesielt utkanten av isen, der is-felt som ofte er flere tusen år gamle har begynt å tine.

Snø

Breens øverste lag består av nysnø som er under et år gammelt.

Finsnø

Under den nye snøen ligger såkalt finsnø – snø som er mer enn et år gammel og er i ferd med å bli ­omdannet til is. Denne formen for snø er hard og kompakt.

Is-felt

Snø som har ligget i flere år blir tilslutt is. Og hvis denne ligger oppå permafrost, som mange steder i Opplandsfjellene, blir den til et såkalt is-felt. I motsetning til is i en bre er isen i is-feltet ikke i bevegelse.

Permafrost

Nederst ligger permafrosten som holder is-feltet fast og sikrer at det ikke beveger seg. Det betyr at gjenstander kan ligge her i mange tusen år uten å bli ødelagt.

I takt med at isen tiner kom­mer gjen­stan­der som ligger i isfeltet til syne.

Shutterstock/Carsten Skjold

Snøstormer er hverdagskost

Det er restene etter reinsdyrjakten og de ulike rutene for handel og ferdsel som arkeologene har tråkket gjennom fjellandskapet for å finne de siste 12 årene. Fra august til september er de mellom fem og åtte personer som finner, registrerer og henter så mye de kan opp fra isen.

Teamet består av arkeologer, studenter og lokale entusiaster. Til tross for timer utendørs i felten, ustabilt vær og mange kilometers gåing langs breene hver dag beskriver mange av deltakerne turen som årets høydepunkt.

”Det som driver oss er de viktige funnene fra fortiden som fyller hullene i vår historie. Vi er heldige som får jobbe i fantastiske omgivelser med fjell, breer og natur, sier Finstad.

Været kan imidlertid endre alt på noen få timer og er derfor også et daglig tema når teamet er ute i felten. Etter mange års erfaring med å vandre rundt i fjellet er de fleste deltakerne i ”The Secrets of the Ice” herdet for snø, kulde og kraftig regn. Men når værmeldingen melder om spesielt utrygt vær, har teamet lært at det er best å søke ly lenger nede i fjellet.

”Det krever en helt annen logistikk og planlegging å gjennomføre undersøkelser på breene kontra andre arkeologiske funnsteder. Vi har opplevd å bli stengt inne i leiren på grunn av snøfall selv i august, forteller Pilø.

Fjellet kan være lumsk i august også, og arkeologenes telt kan bli nesten begravd i løpet av kort tid.

De har fortsatt friskt i minne hvordan fjorårets ekspedisjon ble overrasket av så dårlig vær at telt og utstyr måtte pakkes ned for ikke å bli ødelagt. Men laget ga ikke opp og så snart de fikk mulighet dro de tilbake og slo opp teltene igjen:

”Teamet vårt består av folk som kan håndtere problemer på fjellet,” smiler de to arkeologene.

For å komme seg gjennom det barske klimaet i fire uker er det helt avgjørende å ha forberedt seg godt og pakket riktig. Leiren kan ligge 2 km over havet, så utstyret må være av høyeste kvalitet.

”Vi må være skikkelig kledd fra topp til tå. Vi trenger også tungt utstyr så som mat, telt, soveposer, feltutstyr og fotoutstyr, sier Finstad, som kan sin pakkeliste ut og inn.

Ikke minst er det store fellesteltet viktig. Her oppbevares funnene, og her samles teamet til måltider og orientering.

En del av gruppa som var med på ­ekspedisjonen i 2019.

© INNLANDET fylkeskommune, Andreas Nilsson.

Fire ukers intenst arbeid

De fire ukene i fjellet byr på hardt arbeid, der teamet beveger seg tusenvis av meter over havet og kan oppleve regn, sludd, snø og sol på samme dag. Dagene er lange siden så store områder som mulig skal undersøkes før vinteren kommer og snøen igjen dekker isen og gjør alt arbeid umulig.

Bare dette året, i 2019, har teamet finkjemmet et areal på mer enn 400.000 kvadratmeter under sin jakt på historien.

Men kjærligheten til arbeidet er tydelig å se, og mange andre arkeologer vil nok være misunnelige. Det er få andre arkeologiske utgravinger der det dukker opp nye, godt bevarte gjenstander hver eneste dag.

”Noe av det mest spennende er når vi beveger oss i områder vi ikke har undersøkt før. Spesielt når vi har sett oss ut noen lovende steder på kartet for så å finne noe. Det er gøy!”, sier Finstad.

Mer enn 10 års erfaring i bagasjen har dessuten etablert rutiner og gitt kunn-skap, noe som betyr at den begrensede tiden i fjellet nå kan brukes mer effektivt.

”Å finne en pil i isen er som å finne en nål i en høystakk med mindre vi jobber systematisk,” fastslår Pilø.

En av deres viktigste metoder er å finne og arbeide etter kjente spor, enten fra reinsdyrjakt eller fra handelsveier over fjellene. Med disse i bakhånden har arkeologene det best mulige utgangspunkt for å vite hvor det er størst sjanse for å finne gjenstander i isen.

De jobber også tett med lokale og ivrige fjellvandrere, som hjelper til både under ekspedisjonen og resten av året.

Dagbok fra fjellet

  • Kl. 7.00

    Det er samling i det felles teltet med kaffe og frokost. Havregryn er som vanlig på menyen. Mettende og næringsrik mat er nødvendig for å klare en krevende dag i felten.

  • Kl. 8.30

    Ute i fjellene beveger ekspedisjonens medlemmer seg i rekker langs kanten av isen som stigende temperaturer har fått til å tine i løpet av sommeren.

    Alle i gruppen går to meter fra hverandre. De som går ytterst avgrenser området som skal undersøkes ved å sette pinner i bakken. Så begynner alle å gå langsomt fremover, med klokka, mens de kikker ned og omhyggelig undersøker isen for gjenstander.

    “Å, det var stort, er det lær, tekstil? Hva kan det være?” utbryter arkeolog Espen Finstad.

  • Kl. ca. 10.00

    En pinne med blå teip for enden settes ned ved hvert funn og området får hurtig sine første blå markeringer. Noen har funnet en pil, en annen en hesteknokkel, en tredje noen tekstiler.

  • Kl. ca. 11.00

    Etter å ha funnet en god del gjenstander deler gruppen seg i to. Tre personer stopper første del av arbeidet og finner de blå flaggene så funnene kan samles inn og fotograferes.

    Samtidig måler de den nøyaktige plasseringen med en imponerende GPS kalt CPOS.

    Den kan vise koordinater ned til én centimeters nøyaktighet. Når de er fotografert, nummereres alle funn og pakkes forsiktig inn.

  • Kl. 12.00

    Nå er det lunsjtid, og alle spiser sin medbrakte mat. Arbeidet er fysisk krevende, og alle er sultne. Samtalen går lett, og engasjementet er høyt, ikke minst når funnene er mange.

  • Kl. 13.00

    Når maten er spist kaller arbeidet igjen, og prosessen gjentar seg.

  • Kl. ca. 18.00

    Det er på tide å vende tilbake til basen. Alle funn fra dagen oppbevares sikkert inne i fellesteltet i vanntette kasser.

    Våte klær henges til tørk, og så er det på tide å spise igjen.

  • Kl. ca. 19.00

    Dagens middagsmåltid er pasta carbonara laget med 1,5 kg bacon. Solid mat som pasta, kjøtt og flesk er viktig for å komme seg igjennom de lange dagene i det kalde klimaet.

    Om fredagen flotter ek­spe­di­sjonen seg imidlertid med den etter hvert klassiske fredagstacoen.

  • Kl. ca. 21.00

    Etter middagen og hyggelig samvær kan arkeologene kravle inn i teltene og få en velfortjent nattesøvn.

    Temperaturen kan komme ned i 10 minusgrader, og termosoveposer er nødvendig for å sikre at alle medlemmene våkner varme og klare til å gjenta prosedyren i morgen.

Vikingsverd lå helt avdekket

At hjelp fra lokale er gull verdt, ble blant annet demonstrert i 2017 da en gruppe jegere kunne presentere arkeologene for et vikingsverd de hadde funnet liggende helt avdekket i fjellet 1640 meter over havet.

Via fotografier kunne arkeologene identifisere stedet der sverdet ble funnet. Det lå ikke langt fra en rute som hadde krysset fjellet. Sverd var dyrebare ting den gangen, og det neste arkeologene nå prøver å oppklare er hvorfor det ble etterlatt.

”Personen som eide sverdet må ha omkommet i det dårlige været,” bemerker Pilø.

Arkeologen ergrer seg imidlertid over at vikingen ikke nådde litt lenger før han drattet om.

”Hvis denne vikingen hadde dødd bare noen hundre meter lenger øst, der området er dekket av isfelt, kunne vi kanskje ha funnet vår første norske ismumie,” sier Pilø smilende.

Espen Finstad og Lars Pilø har undersøkt de norske ­fjellene i over 10 år.

© Innlandet Fylkeskommune, Andreas Nilsson

Man kan alltids håpe

Men det er et potensielt funn som arkeologene bak ”Secrets of the Ice” har til gode.

”Ok, la oss innrømme det, det er ingenting vi heller vil finne enn en ismumie,” fastslår Pilø.

Ismumier er svært sjeldne, men de gir en enorm mengde kunnskap om fortidens samfunn. Da Ötzi – verdens mest berømte ismumie – ble funnet i de italienske Alpene i 1991, eksisterte ennå ikke brearkeologien som en selvstendig disiplin.

Redningsmannskapet ante ikke at de hadde funnet et mer enn 5000 år gammelt menneske. Ötzi ble derfor fjernet fra isen under vanskelige værforhold og med enkelt utstyr så som isøkser og boremaskiner. Det resulterte i at kroppen revnet ved hoften.

Men da en arkeolog fikk muligheten til å undersøke ismumien, gjorde Ötzis kobberøkser det snart klart at det var snakk om et veldig gammelt funn. I årene etter var mumien gjennom mange forskjellige undersøkelser som viste at Ötzi levde for mer enn 5000 år siden.

"Å finne en pil i isen er som å finne en nål i en høystakk hvis ­vi ikke ­arbeider systematisk".
Den danske bre-arkeologen Lars Pilø

Blant annet basert på erfaringene fra ismannen i Alpene, har arkeologene i Oppland/Innlandet laget sitt eget mumieutstyr og utarbeidet en feltplan. De er med andre ord godt forberedt hvis Norges svar på den berømte ismumien mot formodning skulle dukke opp.

Selv om det ikke var uvanlig at folk døde i fjellet, er sjansen for å finne en ismumie ganske liten. Det er en rekke spesielle forhold som må være til stede idet en person dør for at kroppen skal bevares. Hvis kroppen for eksempel har blitt forstyrret av mennesker eller dyr, vil det forringe bevaringsgraden betydelig.

Da fjorårets ekspedisjon ble avsluttet i september 2019 sto da også utstyret fortsatt ubrukt. Men kassene var fylt til randen med nyfunne historiske gjenstander, så årets ekspedisjonsteam kunne likevel vandre fornøyd ned fra fjellene.

I løpet av feltsesongen blir mange av funnene løpende fraktet til Norsk Fjellsenter i Lom. Her havner de skrøpeligste i frysere på museet mens de mer hardføre gjenstandene blir vist fram for besøkende, noen i museets spesialdesignede kjøledisk.

Etter at feltsesongen er over sendes funnene til Kulturhistorisk museum i Oslo, som står for konservering, analyse og bevaring. Til sommeren går turen igjen opp i fjellheimen, der kappløpet for å finne de mange gjenstandene som tines fram av isen fortsetter.

Reinsdyr førte menneskene til fjells – Opplands historie fra oldtiden til middelalderen

Opplands historie begynner med de første reinsdyrene som vandret opp i fjellene for rundt 12.000 år siden.

Snart fulgte menneskene etter, og jakten på de store dyrene startet.

Oldtidsjegerne i Oppland måtte gå i tjukke klær av skinn hvis de skulle overleve i de kalde fjellene.

© Universitetet i Oslo, Kulturhistorisk Musem, Mårten Teigen & Veigen Vike, Innlandet Fylkeskommune, Aud Hole

Oldtiden – De første innflytterne

Under den siste istiden fra ca. 115.000-12.000 f.Kr. var hele Skandinavia preget av konstante minusgrader og isdekke. Først for rundt 10.000 år siden hadde isen i Sør-Norge smeltet tilstrekkelig til at datidens jeger-samlersamfunn kunne flytte nordover opp mot fjellene.

De visste nemlig at det fantes et fantastisk bytte på fjellet – reinsdyr. Spesielt i det kalde Oppland brukte oldtidens mennesker mye tid på å jakte store dyr, og de begynte å bevege seg nomadisk etter reinsdyrenes vandreruter.

På varme sommerdager beveget reinsdyrene seg opp på isbreer for å komme unna det plagsomme insektet reinbremsen, som la egg i pelsen eller i halsen men som ikke fløy utover isen. Dette trekkmønsteret lærte oldtidens jegere seg raskt og utnyttet det i sin jakt på dyrene så de ofte visste nøyaktig i hvilket område det var mulig å finne en reinsdyrflokk.

Den livsviktige jakten på rein krevde mye forberedelser. Spesielt samarbeid var viktig da jegerne måtte tett på for å ha en sjanse til å nedlegge de store dyrene. Heldigvis beveget dyrene seg i store flokker, noe som betydde at de var lette å finne.

Det betydde også at jegere som jobbet sammen kunne nedlegge mange reinsdyr samtidig.

En annen grunn til at jegerne måtte tett på var at det lå mye arbeid bak en god pil, så jegerne foretrakk sikre skudd. Så vidt mulig ble piler som ikke traff lett opp igjen etterpå. Men siden jakten foregikk over flere tusen år, var det likevel mange piler som gikk tapt i snøen. Disse blir nå funnet av arkeologene.

Med tiden oppstod det også jordbruk i dalene. Fra 700 f.Kr. har man f.eks. funnet tegn på at korn ble dyrket 1000 meter over havet.

Reinsdyrjakt var en ­lukrativ ­forretning her til lands.

© Shutterstock

Vikingtiden – Vikingene klekket ut nye jaktmetoder

Rundt 800 e.Kr. var det ikke lenger bare lokale jegere som interesserte seg for reinen i Oppland. Også utenfor Norge oppsto det nå et marked for gevirer og reinsdyrskinn. Skinnene ble først og fremst brukt til klær, og gevirene ble brukt til å lage pyntegjenstander og kammer.

Muligheten for eksport betydde at reinsdyrjakten ble trappet kraftig opp og ble en kilde til stor rikdom. Oppland ble derfor antakelig også en viktig brikke i norske vikingers interne maktkamper.

Den økonomiske gevinsten førte til at jakten etter hvert ble mer organisert og jaktmetodene forbedret. Snart ble det anlagt massefangst-anlegg i fjellet, der store flokker av rein ble drevet inn i innhegninger og avlivet.

Såkalt vannfangst ble også benyttet, der en reinsdyrflokk ble drevet ut i innsjøer hvor de ikke kunne bevege seg så lett. Det gjorde at jegerne kunne komme tettere på og lettere drepe dyrene.

Den omfattende reinsdyrjakten krevde mange mennesker, og utgravingen av jaktanlegg i fjellet har avslørt små hus der jegerne bodde mens de jaktet.

I dalene ved foten av fjellet ble jordbruket også mer omfattende, og snart ble flere av områdets skoger ryddet. Handelen mellom byer og markeder var i rivende utvikling. Siden den raskeste måten å transportere varer på ofte gikk over fjellet, ble det opprettet ulike ruter som ble flittig brukt.

Hvert år bruker en gruppe arkeologer og entusiaster en måned på å grave fram noen av de skattene som tines fram av isen.

© James H. Barrett, University of Cambridge

Middelalderen – Massejakt utrydder nesten reinsdyrene

Middelalderens Oppland var også preget av jakten på rein i fjellet. Her tjente nordmennene bl.a. gode penger på å eksportere reinsdyrskinn helt til England.

Befolkningsvekst og dårlig hygiene betydde også at lus var et konstant problem, noe som førte til stor etterspørsel etter reinsdyrgevir, som kunne brukes til å lage kammer.

Det var et stort internasjonalt marked for skinn og gevir, og fangsten foregikk i stadig større skala. Det ble bygget fangstanlegg i fjellene hvor en hel flokk rein kunne drives inn og drepes uten at dyrene kunne slippe unna.

Funnet av store massefangstanlegg tyder på at reinsdyrjakten nådde sitt høydepunkt på 1200-tallet. Massefangsten var så omfattende at reinen til slutt ble nesten utryddet. Da svartedauden brøt ut på midten av 1300-tallet var storhetstiden for jegerne i Opplandsfjellene allerede på tilbaketog og pestens herjinger rammet bosettingene i området rundt fjellene hardt. Antall funn fra isen i Oppland etter denne perioden er markant færre.

Mellom 1300 og 1850 ble det nordlige Europa også kaldere og de norske fjellene dekket av større og tykkere is som et resultat av den såkalte lille istiden. Det kalde været rammet avlingene hardt, og en hungersnød fra 1695 til 1697 tok livet av rundt 10 prosent av Norges befolkning.

Etter hvert som klimaet ble varmere igjen fra 1800-tallet, begynte isen å tine. Med tiden ble det åpnet et skattkammer av tapte gjenstander.

Les også:

Arkeologi

Arkeologiske skatter går til grunne når isen smelter

2 minutter
Arkeologi

Arkeologer finner enestående gladiator-fresko

3 minutter
Arkeologi

Før alle andre: Mini-øy fremstilte oldtidens dyreste farge

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul