Ismumien Ötzi verner om steinalderens hemmeligheter

Ismumien Ötzi lå skjult i en isbre i 5300 år, før han dukket opp i 1991. Siden har han gitt forskere verdifull kunnskap om livet i steinalderen – blant annet om verktøy, spisevaner og bruken av sko. Men Ötzis største hemmelighet har ennå ingen klart å avdekke.

Ismumien Ötzi lå skjult i en isbre i 5300 år, før han dukket opp i 1991. Siden har han gitt forskere verdifull kunnskap om livet i steinalderen – blant annet om verktøy, spisevaner og bruken av sko. Men Ötzis største hemmelighet har ennå ingen klart å avdekke.

Scanpix

Arkeologiprofessor Walter Leitners begeistring smitter når han snakker om verdens eldste bevarte menneske, Ötzi – den 5300 år gamle ismumien fra Alpene.

«Ötzis betydning er enorm, han er en verdenssensasjon! Perfekt konservert – og ikke bare hud og hår, også indre organer, klær og redskaper – mer kan man ikke ønske seg», sier Leitner.

I bokstaveligste forstand har Ötzi foretatt en tidsreise og ligger i dag i en spesialbygd, avkjølt krypt på det arkeologiske museet i Bolzano i Sør-Tyrol.

Gjestene kan studere ham gjennom en glassrute, mens forskerne har mulighet for å studere ham på museets eget laboratorium.

Isotop-analyser av Ötzis lårknokkel viser at han bodde i Etsch-dalen.

© Paul Hanny, 1991

Det er en fordeling som tilsynelatende fungerer perfekt, for gjestene strømmer til museet i det nordlige Italia. Samtidig har Ötzi vært en kilde til kunnskap om livet i steinalderen for hundrevis av forskere – rettsmedisinerer, radiologer, DNA-eksperter og mange andre.

Men Ötzi er også en hemmelighetsfull herre. Det skulle dermed gå ti år fra funnet av mumien i 1991 til det ble klart at han ikke døde av kulde oppe på Similaun-fjellet i 3200 meters høyde.

En gjennomgang av røntgenbildene avslørte i 2001 at mannen var drept med en pil. To år senere ble det slått fast hvor Ötzi hadde bodd.

Det fant man ut ved å analysere blant annet strontium-isotoper i tenner og knokler.

Enkelt forklart har berggrunnen under ethvert område sine egne isotop-verdier. Strontium opptas i kroppen gjennom drikkevannet og avleires i for eksempel tennene som dannes i 3-5-årsalderen.

Ingen oppdaget pilspissen før etter ti år.

© Südtiroler Archäologiemuseum

Mumien overrasket på flere områder

1991: Et pensjonistektepar på tur i Alpene finner et mumifisert lik. Senere viser en karbon 14-analyse at mannen døde rundt 3300 f.Kr. – det vil si i steinalderen. Østerriksk presse kaller ham «Ötzi». I alle årene har han ligget beskyttet i en grop, dekket av is og snø. Oppbevaringen har gjort ham frysetørket. Han er den eldste komplette mumien i verden – og i årene som kommer skal han overraske forskerne.

1999: Steinalderfolk kjente til akupunktur

Ötzi har til sammen 61 tatoveringer på steder der han hadde smerter – for eksempel over gikt-plagede kne. Tatoveringene er laget ved å prikke sot inn i huden med en nål, og de fins på steder som er kjent som smertelindrende innenfor akupunkturen.

2001: Det var drap!

I ti år har Ötzis dødsårsak vært en gåte, nå avslører røntgenbilder en pilspiss i Ötzis skulder. Etterpå har gjerningsmannen forsøkt å trekke ut pilen, men spissen ble i kroppen. Skuddet rev over en pulsåre, og Ötzi blødde i hjel på 15 minutter.

2003: Ötzi ble født i Italia

Tann- og beinanalyser har gjort det mulig å fastslå hvor Ötzi bodde. Resultatene viser at han ble født ved Bolzano og siden flyttet til en boplass i Etsch-dalen nær våre dagers Merano.

2006: Myke hender og sterke bein

Forskerne kan utelukke at Ötzi var bonde eller håndverker – hendene hans er ganske enkelt for myke. Til gjengjeld har han sterke bein og gikk mye i fjellet.

2009: Døden kom om våren

Pollen funnet i Ötzis tarmer viser at vårblomster sto i flor da han døde.

2011: Det siste måltidet dukker opp

Mens Ötzi lå under isen, ble magesekken hans presset opp i brystkassen. Først i 2011 blir magen funnet – og den viser seg å være full av mat. Hans siste måltid besto blant annet av tørket kjøtt fra steinbukk.

2012: Ötzis forfar kom fra Tyrkia

Størstedelen av Ötzis DNA er rekonstruert. Arvematerialet viser blant annet at han hadde brune øyne. Forfedrene hans kom fra Tyrkia i forbindelse med de store neolittiske folkevandringene for 7000 år siden. Morens slekt stammet fra Alpe-området.

2017: Øks er fra Toscana

Kobberet i Ötzis kostbare økser stammer fra Toscana, viser metallets kjemiske sammensetning. Det vil si at det er transportert 500 km til steinaldermannens antatte boplass i Etsch-dalen.

Derfor viser isotopene her barndommens levested. Lårknokkelen utvikles gjennom hele livet og avslører et senere bosted.

Hos Ötzi fant forskerne to forskjellige verdier. Det betyr han flyttet som voksen, sier arkeolog Günther Kaufmann fra Sør-Tyrols arkeologiske mu­se­um. – Hvor bodde han?

«Tennenes profil tyder på at han holdt til et sted øst for Bolzano.

Og lårbeinet viser at han som voksen holdt til i Etsch-dalen, mellom Merano og Trentino», forklarer Günther Kaufmann.

Forskerne finner Ötzis landsby

Nettopp i Etsch-dalen har arkeologer funnet spor etter to steinalderboplasser – en i landsbyen Latsch og en nær middelalderborgen Juval.

Det er fristende å tro at en av disse boplassene var Ötzis hjem.

Latsch og Juval ligger nær inngangen til den smale Senales-dalen som fører opp i fjellene – nettopp den veien Ötzi må ha tatt for 5300 år siden, før han møtte sin skjebne på fjellet.

I dag er Senales-dalen et populært ferieområde for turister med fjellsko.

Mumien var frysetørket og lå skjult i isen frem til sommeren 1991.

© Paul Hanny, 1991

Hotellene ligger tett langs fjellveien, som først ble anlagt i 1950-årene. I steinalderen vokste urskogen vilt her, forteller antropolog Simone Bacher fra steinalderutstillingen ArcheoParc:

«Skogen var vanskelig å ferdes i, for de veltede trærne ble jo bare liggende», sier hun.

«Men menneskene kunne finne alt de trengte i skogen, for eksempel knusk-soppen de brukte til å tenne opp ild med. Soppen vokser nettopp på døde trær».

Først og fremst ble skogen brukt som kilde til ved og byggematerialer.

«Her i Senales-dalen er det ikke funnet spor etter bosetninger fra steinalderen.

Dalen egnet seg ikke til jordbruk, fordi sommeren er så kort. Men stumper av flint forteller at mennesker har vært på ferde i dalen», forklarer Simone Bacher.

© Shutterstock

Ötzis verden var en urskog

Alpene har ikke alltid sett ut som et malerisk paradis. I steinalderen sto skogen tett, og dalene var våte og myrete. Folk måtte kjempe hardt for hver kvadratmeter dyrkbar jord.

ArcheoParc har blant annet spesialisert seg på å bygge hus med materialer og metoder som steinaldermennesker brukte.

Bacher vedgår at en rekonstruksjon alltid vil være basert på gjetting, og at det derfor vil være vanskelig å si hvor nøyaktig den er.

Arbeidet er basert på arkeologiske utgravninger der husene er presset helt flate.

«I begynnelsen trodde vi for eksempel at ytterveggene var bygd av flådde trestammer. Nå mener vi at husene var leirklinte, og de bearbeidede trebitene vi fant i utgravningene må ha vært takspon av tresorten barlind».

Et steinalderhus var relativt lite og manglet plass til husdyr. Huset besto av ett rom med stampet jordgulv og liggeplasser langs veggene.

Slik bodde Ötzi – kanskje. Huset er bygd med steinaldermaterialer.

© Torsten Weper/Historie/Archeoparc

Det vesle huset i fjellene

Arkeologiske funn fra steinalderboplasser viser at menneskene for 5000 år siden bygde solide hus av trestolper.

Skjøtene ble gjort med tau og tapper av tre. Ytterveggene besto av pileflett som ble tettet med leire klint på utsiden. For at leiren skulle tåle regn måtte den blandes med grus.

Husene var små og hadde tilsynelatende ingen plass til husdyr. Høvdingen hadde det flotteste hjemmet i landsbyen, der det også fantes staller, låver og verksteder.

Beboerne opprettet gravplasser – symbolsk – på den andre siden av en bekk eller en vassdrag. Den jevne befolkning ble begravd i fosterstilling i jorden, mens eliten fikk gravkamre av stein.

I midten var det et ildsted, og røyken slapp ut via et hull i gavlen.

Luften må ha vært kvelende hjemme hos Ötzi – og det forklarer hvorfor han på tross av et aktivt liv utendørs hadde svarte lunger.

Jeger og bonde

Funnet av boplasser i Latsch og Juval viser at samfunnene var små og lå nær hverandre, som professor Walter Leitner fra universitetet i Innsbruck forklarer:

«Det gjorde det lettere å dele på arbeidet. I en landsby måtte det være noen som tok seg av jordbruket og sto for videreforedlingen av avlingene. Men de måtte blant annet også ha en pottemaker og en flintsmed for at landsbyen skulle fungere. Innbyggerne måtte spesialisere seg, og hver for seg var de dyktige på bestemte oppgaver».

På Ötzis tid var menneskeheten i gang med den hittil største omveltningen i sin historie – overgangen fra jegere til bønder. Store folkevandringer fra Lilleasia (våre dagers Tyrkia) hadde brakt landbruket til Europa.

«Innvandrerne ble møtt av noen primitive jegere som sikkert har gjort store øyne. Steinalderjegerne så alt det nye, og selvfølgelig overtok de ideene; den svake parten tar alltid ideene fra den sterke, og dermed ble kjennskapet til jordbruk, dyreavl og keramikk spredt». Ifølge professor Leitner var det imidlertid ikke snakk om «enten bonde eller jeger».

Overgangen var glidende og tok mange generasjoner, for en bonde skulle kunne gå på jakt når høsten sviktet. I områder med god jord skjedde skiftet raskt, mens innbyggerne i karrige fjellstrøk som Etsch-dalen brukte lang tid på å bygge opp et stabilt landbruk.

Jegerne fikk dyr å stelle

For 10 000 år siden opplevde menneskene i Midtøsten den såkalt neolittiske revolusjon – de gikk fra å være jegere til å dyrke jorden. Senere begynte store folkevandringer, som brakte kornet og husdyrene til Europa.

Ötzi kom til verden et par tusen år etter innvandringen fra Lilleasia, og mageinnholdet viser at han foruten brød også spiste steinbukk og hjort.

Han fikk altså fortsatt en god del av maten fra jakt. Walter Leitners kunnskap er ikke bare basert på arkeologiske utgravninger – han er også vitenskapelig rådgiver for den arkeologiske utstillingen Ötzi-Dorf en times kjøring fra Innsbruck.

Her kan han etterprøve teoriene i virkeligheten. Ötzi-Dorf har blant annet eksperimentert med garving av skinn, husdyrhold og steinalderbondens arbeid. I motsetning til gjengs oppfatning bøyde ikke bonden seg ned når han skulle høste – det ville vært altfor tungt for ryggen. Datidens strå var lenger enn i dag, så bonden kunne stå oppreist mens han arbeidet.

Regn var en gave fra gudene

Kunnskap om religion i steinalderen er nærmest ikke-eksisterende, men i Ötzi- Dorf har Leitner forsøkt å kombinere det som generelt er kjent om naturfolks tro:

«Alt det gode kommer fra oven – i form av sol og regn. For å takke gudene brente folk offergaver som steg opp mot himmelen som tykk røyk», forklarer han om utvekslingen av gaver som fant sted mellom guder og mennesker.

Beviset på steinalderfolkenes ofre til gudene er funnet i form av metertykke askelag. På offerstedene er det gjennom årtusener ofret avlinger og dyr.

«En offerfest foregikk omtrent som moderne høsttakkefester: Deler av avlingene ble båret i prosesjon til en seremoni som ledes av en prest, med musikk til».

De skarpe skjærene av flint ble festet med et lag tjære utvunnet av bjørkebark.

© Landschaftsmuseum.de/Robert Graf/Scanpix

Innhøsting med sigd av flint

Steinalderbonden dyrket blant annet hirse, hamp, valmuer, bønner, erter og enkorn – en tidlig hvetesort som ble oppdaget i Midtøsten.

Kornet kom til Europa sammen med de store folkevandringene i steinalderen.

Under innhøstingen brukte steinalderbonden en sigd laget av en grein med skarpe flintfragmenter på.

Når kornet var malt med stein, kunne det brukes til grøt og flate brød. Gjær var enda ikke oppdaget, men ved å spytte i deigen oppnådde bakeren en viss grad av heving.

Hos steinalderfolket var det sjamanen som hadde kontakten med gudene, og musikken kom fra fløyter og trommer. Undersøkelsene av Ötzis mumie viser at han neppe har vært bonde; til det er hendene for myke og armmusklene hans for svake.

Men hva var han da? Leitner tipper på handelsmann, høvding, sjaman eller kanskje kriger.

«I siste del av steinalderen oppsto det en ny samfunnsklasse – krigerne. Mennesket hadde oppdaget at det gikk an å smelte kobber, og slik oppsto de første våpnene – det vil si verktøy som ikke brukes til jakt. En kobbergruve skulle forsvares, og det krevde krigere, en livgarde organisert av gruveeieren».

Da Ötzi ble funnet på Similaun-fjellet, lå det en kobberøks noen meter fra ham.

Analyser av metallet viser at det stammer fra en kobberåre i Toscana rundt 50 mil lenger sør. Om beboerne i Etsch-dalen hadde innsikt i kobbersmelting, er uvisst, muligens brakte vandrende handelsfolk den ferdige øksa med seg.

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

Ryggsekken

En to meter lang pinne og to planker var alt som var igjen av det forskerne antar var Ötzis ryggsekk. I Archeo­Parc i Sør-Tyrol har forskerne laget en rekonstruksjon der de tre stykkene med tre er samlet til en ramme med en stor skinnpose tredd rundt. Slik kan Ötzis ryggsekk ha sett ut.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

Bøtter

I bagasjen hadde Ötzi blant annet to bøtter av bjørkebark tråklet sammen med bast. Materialet er en liten genistrek – bøttene er mye lettere enn leirkrukker, og de tåler å gå i bakken.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

© bridgeman images

Kobberøks

Få meter fra stedet der Ötzi ble funnet, ventet enda en sensasjon på forskerne: en kobber- øks – det eneste bevarte eksemplaret fra steinalderen. Kobber er et mykt metall, så øksen kan ikke brukes til å felle trær med – den ble snarere brukt som våpen eller fungerte som et statussymbol.

bridgeman images

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

Reparasjon

Et redskap av flint ble raskt sløvt. Ötzi brukte et stykke hjortetakk til å slå små flak av eggen og gjøre den skarp igjen. Takken sitter i en stump grein og minner om en blyant.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

Liggeunderlag?

Nær Ötzis mumie lå stumper av sammenknyttet gress fra en myr. Gresset kan være restene av et liggeunderlag han hadde med eller en regnjakke.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler

Ötzis øks er den hittil eneste komplette kobberøksen som er funnet. Den er ellers bare kjent fra helleristninger.

Forskerne mener derfor at en kobberøks var så kostbar at bare en høvding ville kunne betale den. Innbyggerne i Etsch bodde i utkanten av verden og var ikke rike, men én ettertraktet vare hadde de å handle med: barlind.

Ötzi plukket naturens gaver

Tresorten barlind er det perfekte materialet å lage buer av fordi veden er både hard, seig og bøyelig.

De dyktige håndverkerne i Etsch kunne spikke en slank barlindstamme og lage en bue med de samme egenskapene som en moderne komposittbue: styrke og fleksibilitet. En pil avfyrt fra Ötzis bue var drepende på 50-60 meters avstand.

Som buestreng brukte han dyresener, som er like sterke som våre dagers nylonsener.

Valget av sener og barlind er bare to vitnesbyrd om at steinaldermenneskene hadde god kjennskap til sin verden og mulighetene naturen ga dem.

Slik så Ötzi ut:

Som piler brukte de greiner fra filtkrossved, der greinene vokser rett opp.

De begynte også å varme bjørkebark opp i krukker for å koke ut svart tjære. Tjæren var perfekt som bindemiddel når for eksempel en pilspiss skulle festes på pilen.

I skogen vokste det også sopper med helbredende egenskaper. Ötzi hadde et belte rundt livet der det hang to biter av soppen kreftkjuke, som har en desinfiserende virkning på sår. Soppen kunne Ötzi også koke til et brygg mot magesmerter.

En syk, gammel mann

Ötzi ble funnet i et nesten komplett sett med klær. Alt var laget av skinn og pels, noe som er misvisende, for menneskene på hans tid hadde også tilgang på gode vever som kunne brukes til å produsere klær av ull og lin.

Ötzis antrekk er sydd av kyndige hender med presise sting, tråden er laget av dyresen.

Skinnet kommer fra sau, geit, bjørn og hjort. Men det er påfallende at Ötzis klær virker slitt, flekkete og amatøraktig reparert med en tråd spunnet av gressfibre.

Hos ArcheoParc har medarbeiderne rekonstruert klærne hans og måttet innse at det er et uhyre tidkrevende arbeid.

«Derfor lappet man klærne så lenge det var mulig, uten å tenke over hvordan det så ut», mener Simone Bacher. – Han var jo en eldre herre på 46 år.

Kanskje var han enkemann og trengte en kvinne som kunne ordne klærne hans? «Kanskje det», svarer Simone Bacher og bryter ut i latter.

«Eller ungkar!» foreslår Günther Kaufmann fra arkeologimuseet i Bolzano.

Rundt livet hadde Ötzi et lærbelte med innvendig lomme der han oppbevarte viktige småting han ikke måtte miste – for eksempel de to spesielle steinene og en bit sopp som utgjorde steinaldermannens fyrtøy. Også en rull snor, en lærnål og en tannstikke lå i lommen.

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

1) En rull med snor

Viktig å ha for hånd til reparasjoner.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

2) Liten kniv

Et fragment av flint kunne brukes som lommekniv.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

3) Lærnål

Brukt til å prikke hull i skinn før det kunne sys. Ötzi har reparert klærne sine flere ganger.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

4) Fyrtøyet

Ved å slå en flintstein mot et stykke svovelkis fikk Ötzi gnister som kunne få en bit knusksopp til å gløde. En håndfull tørt høy kunne forvandle gløden til blussende ild.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

© Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

5) Tannstikker

For velvære.

Südtiroler Archäologiemuseum/Harald Wisthaler/Shutterstock

«Vi aner ikke, men han hadde statistisk sett nådd en høy alder». Alderen hadde begynt å plage Ötzi, viser undersøkelsene. Han hadde gikt i knærne og en truende skiveprolaps i ryggen.

Overraskende nok var årene hans forkalket – en lidelse som ellers forbindes med våre dagers levesett: røyking, fet mat og stillesittende arbeid. Han var laktose-intolerant, noe som må ha vært et handikap i et jordbrukssamfunn som produserte melk og fersk-ost.

I tillegg led Ötzi av fotsopp, dårlige tenner, plagsom innvollsorm i magen og borreliose fra skogflått. Alt i alt var han altså langt fra i toppform på sin siste vandring i fjellene.

På sporet av morderen

Tre hemmeligheter har forskerne ennå ikke kunnet lokke ut av Ötzi: Hvem var han? Hvorfor måtte han dø? Og hvem sto bak drapet?

I bilen på vei til Innsbruck presenterer professor Leitner en teori som tar utgangspunkt i den verdifulle kobberøksa. Den viser at Ötzi må ha vært en høytstående person – høvding eller sjaman.

«Kanskje var han en gammel høvding som sto i veien for den unge generasjonen. Eller en sjaman som hadde feilbehandlet noen, og nå tok de etterlatte hevn», funderer Leitner og legger frem sitt indisium: en helleristning funnet på en manns­høy bautastein, en såkalt menhir.

Innrisset viser en mann med buen rettet mot en annen mann.

«Ugjerningen skulle holdes hemmelig, men noen hadde likevel funnet det ut. Historien om drapet er så blitt gjenfortalt gjennom århundrer, frem til den ble risset inn i steinen», sier Walter Leitner.

Menhiren med bueskytteren dukket opp under restaureringen av Nikolaus-kirken i Latsch i 1992 (t.v.). En av de andre menhirene har et ansikt og viser hele tre kobberøkser (t.h.).

©

Stein avslører kanskje morderen

Oldtidens europeere hadde ikke noe skriftspråk, i stedet meislet de budskapene sine inn i store bautasteiner – menhirer. Særlig en av dem har tiltrukket seg oppmerksomhet.

På steinen ses en mann som er i ferd med å skyte en annen i ryggen. Noen forskere mener at steinen er et vitnesbyrd om drapet på Ötzi. Menhiren er 3-500 år yngre end Ötzi, så det er ingen direkte forbindelse, men den ble funnet i Latsch – der Ötzi kan ha bodd.

Muligens har beretningen om drapet gått fra munn til munn i generasjoner før den ble risset inn i steinen. Til sammen 18 menhirer er funnet i Nord-Italia. De viser blant annet en brysk mann, men det er uvisst om han var en guddom eller en stor høvding.

Teorien møter skepsis – for eksempel fra arkeologen Günther Kaufmann i Bolzano: «Ville det ikke vært for utrolig at vi blant disse få funnene fra steinalderen har nettopp disse to – den drepte høvdingen og forklaringen risset i en stein? Menhiren er flere hundre år yngre enn Ötzi. For meg virker det usannsynlig. Motivet på steinen viser to menn ved siden av hverandre, og én av dem holder en bue. Men det betyr jo ikke automatisk at den ene skal til å skyte den andre».

Det er likevel én fascinerende detalj ved menhiren: Den er funnet i landsbyen Latsch, der det er spor etter en steinalderboplass, og isotop-analyser har antydet at Ötzi kan ha bodd her.

Hvis Walter Leitners tolkning av steinen er riktig, var Ötzi altså ikke et uskyldig offer, men en tyrann eller morder som fikk sin rettferdige straff.

Flere nyheter venter

«Arkeologens oppgave er hele tiden å se en sak fra en ny vinkel», sier Günther Kaufmann. «Det er som et puslespill der man bare har tilgang på noen få av brikkene, og hvis man flytter dem litt, endrer hele bildet seg».

Mumien oppbevares i sterile omgivelser.

© Buch-Iceman/© Südtiroler Archäologiemuseum

– Det må være svært frustrerende?

«Tvert imot er det uhyre spennende! Man finner svar, som utløser nye spørsmål, og de leder en i helt nye retninger», forklarer Günther Kaufmann med en vitenskapsmanns tålmodighet.

I første etasje på museet ligger Ötzi i sin is­kalde krypt. Temperaturen blir holdt på minus 6 grader, og luftfuktig- heten er hele tiden 99 prosent.

Slik kan mumien vare nesten evig, mener Gün­ther Kaufmann. Og skulle det begynne å brenne på museet, vil Ötzi raskt bli evakuert til et spesialbygd rom på sykehuset i Bolzano.

Ismannen er 5300 år gammel og har fremtiden foran seg. Forskerne står klar til å lokke enda flere hem­me­lig­heter ut av ham.