Jakten på Troja: Eksentrisk geni fant den legendariske byen

Sophia gjorde som mannen sa, og snart var alle arbeiderne borte. Imens gikk Schliemann med skjelvende hender i gang med å grave kassen fri med lommekniven. Kort etter kunne han hente ut de første gjenstandene fra den gamle kassen.

«Den store festningsmuren som jeg måtte grave inn under, truet med å rase over meg hvert øyeblikk. Men synet av alle disse gjenstandene, som hver for seg var av umåtelig verdi, gjorde meg så dumdristig at jeg ikke tenkte på faren», skrev han senere.

Den 51 år gamle rikmannen var ikke i tvil, han hadde funnet selveste kong Priamos' skatt – etterlatt i Trojas rykende ruiner da byen var blitt utslettet mer enn 3000 år tidligere.

Faren fortalte om Troja

Beretningen om funnet av Trojas gullskatt stammer fra Schliemann selv. Han ble etter sin oppdagelse verdensberømt – ikke bare for det fantastiske funnet, men også for sin usedvanlige livshistorie. For fortellingen om funnet av Troja er også historien om en av tidenes mest bemerkelsesverdige arkeologer.

«Hadde vi ikke vært i besittelse av beviset for denne mannens ukuelige vilje, ville det vært vanskelig å tro på», skrev en kollega etter Schliemanns død.

Heinrich Schliemann ble født i landsbyen Neubukow i Nord-Tyskland i 1822 og vokste opp i en fattig prestefamilie.

Da han var liten, pleide faren å fortelle barna historier om de greske heltene. Han fortalte blant annet om hvordan grekerne beleiret Troja i ti år, da byen ble inntatt, rasert og svidd av.

I en historiebok så Schliemann som 8-åring et maleri av den trojanske prinsen Æneas, som flyktet fra det brennende Troja med sin gamle far på ryggen. Den lille gutten så med store øyne på Trojas enorme murer. Faren forklarte at maleriet bare var en fantasi, men frøet var allerede sådd i Schliemann:

Hvis Troja hadde hatt så store murer, kunne de umulig ha forsvunnet helt, tenkte han.

På skolen hadde lærerne store forhåpninger til den lærenemme Schliemann. Men da han var 14 år, greide ikke faren lenger å betale for skolegangen hans, og den unge Heinrich måtte finne en læreplass for å tjene egne penger.

Drømmen om en boklig karriere innenfor universitetsverdenen var knust. I stedet fordrev Schliemann tiden i en liten dagligvarebutikk. Arbeidet var både hardt og førte heller ingen steder.

Etter fem år sa Schliemann opp og dro til Hamburg, der han mønstret på som dekksgutt. Bare 14 dager senere forliste skipet i en storm utenfor Nederland. På mirakuløst vis overlevde den unge tyskeren, men alle sparepengene var borte.

Lærte nye språk på seks uker

Den lutfattige Schliemann innså at han bare kunne slippe ut av fattigdommen hvis han viet livet sitt til å tjene penger. Han bodde på nedslitte rom, brukte ikke penger på fornøyelser og arbeidet fra morgen til kveld uten stans. Hvert eneste ledige øyeblikk brukte han på å studere språk.

Ikke latin og gresk, som hadde vært ungdomsdrømmen hans, men språk som kunne brukes i forretningsverdenen: engelsk, fransk, spansk, italiensk og nederlandsk.

«Det holdt for meg å bruke seks uker på hvert av disse språkene for å kunne snakke og skrive det flytende», fortalte Schliemann senere.

Da han som 22-åring fikk en jobb i et eksportfirma som handlet med Russland, begynte han straks å studere russisk. Hjelpemidlene var en grammatikkbok, et leksikon og en slitt russisk bok som han lærte utenat og resiterte så høyt at han to ganger måtte flytte på grunn av klager. Men Schliemann fikk lønn for strevet.

To år senere ble han sendt til St. Petersburg som handelsagent. Ikke lenge etter grunnla den ambisiøse unge mannen sitt eget handelshus. Han var like dyktig med tall som med språk, og etter få år var han en av St. Petersburgs rikeste forretningsmenn.

I 1850 fikk han beskjed om at hans bror var død i gullgraverområdene i California, og Schliemann dro til USA for å begrave ham. Kort etter ankomsten innså han imidlertid at dette var en enestående mulighet til å tjene penger, og opprettet en bank for handel med gullstøv.

Ni måneder senere hadde han tjent 400 000 dollar – en enorm formue på den tiden. Han solgte banken og dro tilbake til Russland – nå med mål om å finne seg en kone.

Om Schliemann var god i språk og forretninger, så var han tilsvarende elendig når det gjaldt menneskelige relasjoner. Og av alle ledige kvinner valgte han Ekaterina Lishin. Det skulle snart vise seg at det eneste hun elsket var pengene hans.

Hun nektet å sove i samme seng som sin mann, hånet ham og ventet tilsynelatende bare på at han skulle dø slik at hun kunne innkassere arven. I desperasjon kastet Schliemann seg over det eneste som ga ham ro – å tjene mer penger. Og snart hadde han tjent nok en formue på salg av alt fra te til våpen.

«Hvordan kan det ha seg at jeg, som har tjent tre formuer, er så grusomt ulykkelig», klaget han i dagboken sin.

For å glemme sorgene begynte han nå å studere gammelgresk. Fra nå av var det bare studiene og forretningene som sto i hodet på ham.

«Jeg er i gang med et så grundig studium av Platon at hvis jeg skrev et brev til ham om seks uker, så ville han kunne forstå det», skrev han til en venn.

Det var særlig den greske dikteren Homers eposdikt «Iliaden» og «Odysseen» som fanget hans interesse.

I 1863 solgte han derfor handelsimperiet sitt «for utelukkende å kunne hellige meg de studier som tiltrekker meg aller mest».

Schliemann fant sitt kall

På Schliemanns tid mente fagfolk flest at Homers fortellinger bare var en myte. Ifølge dikteren var Iliadens Hellas – som ifølge senere utregninger hadde sin storhetstid rundt 1200 f.Kr. – et land med praktpalasser, velorganiserte hærer og massive flåter.

Men forskerne kjente på det tidspunktet bare til den hellenske høykulturen, som først spiret frem på 700-tallet f.Kr. Før den tid var grekerne et primitivt folkeslag, mente alle.

Ingen kunne se for seg at det hadde eksistert en mektig bronsealdersivilisasjon i Hellas flere århundrer tidligere som siden hadde gått til grunne.

Forskernes dom gjorde ikke inntrykk på Schliemann. Han leste Homers dikt som fakta og var overbevist om at den brutale kong Agamemnon, den slu Odyssevs og den vise kong Priamos var historiske personer.

I 1868 bestemte rikmannen seg for å dra til den greske øya Ithaka, der Odyssevs ifølge Homer hadde regjert. Schliemanns manglende arkeologiske erfaring hindret ham ikke i å hyre et par arbeidere og sette i gang en utgravning der de lokale mente at Odyssevs' borg hadde ligget.

Under utgravningen dukket det opp både murer og leirkrukker – de fleste fylt med aske. Schliemann var overbevist om at en av krukkene inneholdt selveste Odyssevs' aske.

Funnet satte ham i en ekstatisk drømmetilstand. Han hadde omsider funnet sitt kall: Arkeologien. Like etter forlot Schliemann Ithaka og dro til det vestlige Anatolia, der Troja ifølge Homer hadde ligget.

Hissarlik ble målet

De få som trodde at Homers Troja hadde eksistert, mente at byen hadde ligget ved høyden Pinarbasi. Schliemann hyret straks en lokal guide for å inspisere området.

Det tok ham imidlertid ikke lang tid å slå fast at det mektige Troja umulig kunne ha ligget på høyden. Den inneholdt verken murrestene eller potteskårene som arkeologene normalt ville finne mengder av i et større arkeologisk område.

Schliemann vendte i stedet oppmerksomheten mot Hissarlik-høyden noen kilometer unna.

Da han hadde undersøkt høyden to ganger og sammenlignet med beskrivelsene i Iliaden, var han ikke i tvil. Her måtte Troja ligge.

Halvparten av høyden var eid av briten Frank Calvert, som i likhet med Schliemann var overbevist om at høyden inneholdt restene av Troja.

Schliemann besøkte straks Calvert, som lovet å hjelpe den ivrige tyskeren. Men først måtte de få myndighetenes tillatelse til å grave i området, påpekte Calvert. Slukøret dro Schliemann tilbake til Europa. Nå med et nytt mål: Å skille seg fra Ekaterina og gifte seg på ny.

Test skulle finne rett kvinne

Schliemann bestemte seg for at hans nye kone skulle være greker, for – som han skrev – greske kvinner var «vakre som pyramidene».

Han skrev til sin nære venn erkebiskopen av Aten, og ba ham om hjelp til å finne en gifteklar kvinne. Hun skulle være fattig, vakker, og velutdannet, og så måtte hun elske Homer.

Biskopen sendte Schliemann bilder av flere unge kvinner, og Schliemann valgte den 17 år gamle Sophia. Like etter dukket han opp i Aten for å møte henne. Her stilte han henne tre spørsmål: «Kunne du tenke deg å dra på en lang reise?»

Ja, svarte Sophia. «Når besøkte keiser Hadrian Aten?» Sophia oppga riktig årstall.

«Kan du resitere passasjer av Homer utenat?» Også det kunne hun.

Schliemann var fornøyd, og noen måneder senere ble den 47 år gamle rikmannen gift med den vakre, unge Sophia. Nå var han klar til å grave ut Troja.

Det trakk imidlertid ut med å få tillatelse fra tyrkerne, så Schliemann bestemte seg for å begynne uten. Han engasjerte ti arbeidere, og i april 1870 gikk de i gang, mens Schliemann overvåket dem med en pistol i beltet og en ridepisk i hånden. Allerede etter en time fant de murrester bare 60 cm under overflaten. Muren stammet fra en nyere romersk bygning, mente Schliemann. Og snart dukket det opp en enda eldre mur dypere nede.

Schliemann var fra seg av lykke, og kunngjorde stolt at han nå hadde funnet de første delene av Homers Troja. Men da tyrkerne fortsatt ikke hadde gitt tillatelse til å grave, måtte han innstille arbeidet og vente.

«Et stort historisk problem»

I 1871 fikk Schliemann omsider myndighetenes tillatelse etter å ha lovet å dele eventuelle skatter. De neste to årene sto han og de rundt hundre arbeiderne hans på fra seks om morgenen til seks om kvelden. Arbeidet med å fjerne tonnevis av jord gikk lynraskt og uten tanke på sikkerhet. Flere ganger falt de gamle murene sammen over arbeiderne. Mirakuløst nok mistet ingen livet.

Det viste seg snart at Hissarlik ikke bare inneholdt én by, men hele ni. Opp gjennom tidene var flere byer blitt bygd over hverandre, og høyden var som en gigantisk løk som Schliemann kunne skrelle lag for lag.

Da han i det laget som tilhører det såkalte «Troja II», fant spor av et mektig voldanlegg og en brann, var Schliemann sikker på at han hadde funnet Homers Troja.

«Alle må erkjenne at jeg har løst et stort historisk mysterium», proklamerte en stolt Schliemann, som mente at han én gang for alle hadde bevist at Homers historier verken var myter eller sagn. De fleste vitenskapsfolk var imidlertid fortsatt skeptiske overfor hans oppdagelser og ikke begeistret for hans skrytehistorier og sensasjonslyst.

Schliemann kunne ikke brydd seg mindre. Han kjørte på, og i mai 1873, mens han gjorde han seg klar til å avslutte årets gravesesong, fant han gullskatten som gjorde ham verdensberømt.

Kritikken forstummet

«Priamos' skatt», som Schliemann kalte den, var en av de rikeste skattene som noen gang var funnet. Den inneholdt blant annet kunstferdig utsmykkede gullbegre og vaser, sølvkniver, gulløredobber og hele 8750 gullringer og -knapper. Mest oppsikt vakte imidlertid to gulldiademer, der det ene besto av 90 blad og blomster i gull. Aldri før hadde verden sett et lignende funn.

Tross sitt løfte til tyrkerne smuglet Schliemann i all hemmelighet sine funn ut av landet. Deretter sendte han en strøm av brev til venner og bekjente om at han hadde gjort «vår tids største oppdagelse».

Den fattige Heinrich Schliemann fra Neubukow hadde trosset ekspertenes spådommer og funnet ikke bare Troja, men også skatten som trojanerne i byens siste timer hadde skjult for de plyndrende grekerne. Navnet hans var på alles lepper, og blant hans argeste motstandere ble det merkbart stille.

Først mange år senere sto det klart at «Troja II», som Schliemann hadde identifisert som Homers Troja, var nesten tusen år eldre enn Troja-krigen. Homers Troja var i stedet et langt yngre lag kalt «Troja VII».

Senere ble Schliemann også kritisert for å ha ødelagt mange av de øverste lagene av Troja i sin intense jakt – en handling som han også selv angret mot slutten av livet. Samtidig begynte tvilen å nage ham: Hadde han virkelig funnet Troja?

I 1890 bestemte han seg for å besøke Troja på nytt for å finne spor som en gang for alle kunne bevise teoriene hans. «Hvis himmelen tillater det vil jeg gjenoppta mitt arbeid (...) med all den energi som står meg til rådighet», skrev han til rikskansler Otto von Bismarck.

Schliemann rakk aldri å besøke sitt elskede Troja igjen. Han døde 26. desember 1890. Under begravelsen hans holdt hans venn og assistent, arkeologen Wilhelm Dörpfeld, begravelsestalen. Den endte med ordene:

«Hvil i fred. Du har gjort nok».