Jernalderen: Det hemmelige metallet som endret verden

Forskerne vet fortsatt ikke hvordan mennesker oppdaget at de kunne utvinne jern fra jordiske bergarter, eller hvorfor oppdagelsen fant sted i Midtøsten og ikke andre steder med jernmalm.

Men området rundt elvene Tigris og Eufrat – kjent som den fruktbare halvmånen – hadde vært verdens teknologiske kraftsenter i årtusener.

Regionen mellom Anatolia i nord og Persiabukta i sør var et arnested for blant annet jordbruk, skriftspråk og bronse.

Forsøkene med jern var dermed en naturlig forlengelse av en lang teknologisk utvikling.

Ifølge en teori ble jernet oppdaget i forbindelse med kobberproduksjon.

Mye kobbermalm inneholder mineralet kobberkis, som kan frigjøre litt jern ved smelting.

Nysgjerrighet overfor det nye stoffet kan ifølge teorien ha drevet folk i Anatolia til å oppsøke særlig rustfargede bergarter.

I den anatoliske byen Alaca Hüyük produserte en smed rundt år 2200 f.Kr. en av verdens eldste gjenstander av smijern – en dolk med gullhåndtak.

I det andre årtusen f.Kr. etablerte hettittene et mektig rike i Anatolia, arnestedet for jernsmiing.

Hettittene snakket et indoeuropeisk språk – fjernt beslektet med blant annet nederlandsk, skandinavisk og fransk – og de var de første som satte jernsmiing i system.

Jern hjalp hettittene til å bli Midtøstens stormakt. De fleste nabofolkene levde fortsatt i bronsealderen, noe som har fått enkelte historikere til å hevde at hettittene holdt den fordelaktige teknologien for seg selv.

De arkeologiske funnene tyder også på at jernteknologien spredte seg relativt raskt i kjølvannet av Hettitterrikets sammenbrudd rundt 1200 f.Kr.

Det første jernet nord for Alpene dukker opp på en barberkniv fra ca. 1000 f.Kr.

Selve bladet, funnet i Arnitlund i Danmark, er av bronse. Rakekniven er imidlertid dekorert med to bilder – et skip av gull og en slange av jern.

I likhet med gullet var jernet en eksotisk nyhet, kanskje importert sørfra. I den første lange perioden var jernet de fleste steder forbeholdt dekorasjoner, mens bronse fortsatt var det dominerende materialet til våpen og redskaper.

Kunsten å smi bruksgjenstander av jern spredte seg like langsomt fra Midtøsten, og område etter område kunne tre inn i jernalderen – Hellas rundt 1100 f.Kr., Italia og Sudan rundt 900 f.Kr.

Fra Sudan nådde teknologien Afrika sør for Sahara, og fra Italia krøp den langsomt nordover gjennom Alpene.

Jernets store fordel var at det var langt mer utbredt enn både kobber, tinn, sølv og gull.

I det sørlige Skandinavia kunne bøndene utvinne jern av torvmalm, en bergart som finnes i torvmyrer.

Men før en smed kunne forme jernet, måtte det varmes opp til over 1500 °C.

Dette kunne bare la seg gjøre i spesialbygde ovner som krevde mye ved og oksygen.

Smeden brukte ofte mye krefter på å vedlikeholde ilden med en blåsebelg.

Til sammenligning krevde bronsesmelting mye lavere temperaturer og kunne foregå for eksempel over et bål.

Den flytende legeringen av kobber og tinn ble ganske enkelt helt i støpeformer der bronsegjenstandene kunne størkne.

Jerngjenstander ble derimot møysommelig smidd med hammer og ambolt, noe som krevde utholdenhet og stor armstyrke.

I overgangen mellom jern- og bronsealderen var alperegionen bebodd av keltiske stammer som snakket dialekter som var fjernt beslektet med gælisk og walisisk.

Kelterne ble dyktige jernsmeder, og smedkunsten fikk stor betydning for to innflytelsesrike kulturer:

• Hallstatt-kulturen (750–450 f.Kr., oppkalt etter et funnsted i Østerrike)
• La Tène-kulturen (450 f.Kr. til 43 e.Kr., oppkalt etter et sveitsisk funnsted)

Rundt 400 f.Kr. oppfant kelterne ringbrynjen. Den beskyttende rustningen av små jernringer ble raskt populær og etterlignet både i Romerriket og blant de germanske folkeslagene i Nord-Europa.

De keltiske mestersmedene utstyrte også som de første hjulene til hestevogner med jernfelger.

Kelterne eksperimenterte dessuten med landbruksredskaper laget av jern.

I den gamle keltiske bosetningen Manching i dagens Bayern har arkeologene funnet flere hundre kilo jernnagler som ble brukt til å holde sammen byens forsvarsmur av tre.

I Sverige var den såkalte vendeltiden (550–800 e.Kr.) en storhetstid, som for svenskene er nesten like betydningsfull som vikingtiden for nordmenn og dansker.

Langs elven Fyrisåen nord for Mälaren er det funnet rikholdige graver med praktfulle hjelmer og andre skatter, blant annet i den forhenværende svenske hovedstaden Gamle Uppsala og i landsbyen Vendel, som den svenske tidsalderen er oppkalt etter.

Den svenske innflytelsen nådde muligens helt til England – den berømte graven fra Sutton Hoo (600-tallet) inneholder i hvert fall en prakthjelm med et design som minner om den svenske.

Vendeltiden er udødeliggjort i det engelske heltekvadet Beowulf (nedskrevet på 700-tallet).

Her forlater helten Beowulf svenske Götaland på 500-tallet for å søke tjeneste hos danekongen Hrothgar (Roar) i hallen hans i Lejre på Sjælland.

Mens bronse krevde tilgang til både kobber og tinn, fantes det jernmalm de fleste steder i Europa.

Dette betydde at jern kunne produseres lokalt. Hver landsby fikk sin egen smed som kunne skaffe befolkningen gode våpen og jordbruksredskaper.

Jern var sterkere enn bronse, og ploger, sigder og ljåer laget av jern sørget for et langt mer effektivt jordbruk enn de gamle redskapene av stein og bronse.

Dette ga folk mer overskudd og mer tid til å produsere blant annet klær og håndverk. Landsbyer vokste overalt.

På slagmarken ga ringbrynje og hjelmer av jern økt beskyttelse mot de hardtslående jernsverdene, som varte mye lenger enn bronsesverd.

Krigene ble større og blodigere enn før – etter slaget ved Illerup Ådal i Danmark i 205 e.Kr. kastet seierherren mengder av fiendens spyd, skjold, sverd og til og med hester i en innsjø som et gigantisk offer til gudene.

I Nord-Europa samlet mektige høvdinger brynjekledde krigere rundt seg i store haller – blant annet bygget en hersker i danske Lejre en 45 meter lang hallbygning på en bakketopp på 500-tallet.

På Borg i Lofoten i Norge bodde den lokale herskeren i et langhus som opprinnelig ble bygget i jernalderen og hadde en lengde på 83 meter i vikingtiden.

Hallkulturen var en spesiell nordeuropeisk krigerkultur som forbinder jernalderen med vikingtiden.

Jernalderens mennesker sluttet ikke å bruke bronse, som med sin gylne farge var ganske dekorativ. For eksempel har arkeologer funnet mange armringer av bronse fra jernalderen.

I det sørlige Nederland red romerske ryttere i begynnelsen av vår tidsregning i krig med fryktinngytende bronsemasker.

Gjennom hele jernalderen var også de sjeldne metallene sølv og gull i bruk.

De var imidlertid både for kostbare og for skjøre til hverdagsbruk og ble først og fremst brukt til smykker og dekorasjoner.

Noen fyrster hadde imidlertid blant annet drikkebegre av gull.

Historikere har ikke noe entydig svar på hvordan jernalderen endte.

I det sørlige Europa var flere begivenheter med på å skape et nytt og annerledes samfunn – for eksempel ble kristendommen den eneste tillatte religionen i Romerriket i 380 e.Kr.

Århundret etter kollapset det vestlige Romerriket, og germanske folkestammer strømmet til for å fylle maktvakuumet.

Jernalderens faste rammer var sprengt – selv om folk fortsatt brukte jernvåpen.

I Skandinavia førte introduksjonen av seilet på 700-tallet til en revolusjonerende innovasjon – vikingskipet.

Skandinavene begynte nå å seile ut og angripe de kristne rikene i sør.

Igjen var rammene for den gamle livsstilen sprengt, og historikerne regner de påfølgende tre århundrene som en ny tidsalder – vikingtiden (ca. 750–1050).