Beboerne langs vadehavskysten kjenner historien godt. På området der øya Strand nå ligger, lå det en gang en rik handelsby som het Rungholt. Folk strømmet til stedet fra nær og fjern for å handle med varer som salt, rav og storfe.
Men den 16. januar 1362 var det hele slutt.
En storm feide inn fra vest, og havet slukte byen og dens tusenvis av innbyggere på én eneste natt.
Selv om flommen var godt dokumentert, ble Rungholt og den store menneskedrukningen, som katastrofen ble kalt, lenge betraktet som et sagn på linje med Atlantis.
Men i 1921 gjorde endringer i tidevannet at rester av byen plutselig kom til syne. Og nå har et team av tyske arkeologer begynt å undersøke den oversvømte middelalderbyen.
Et kart tegnet i 1652 viser Vadehavsområdet før (th) og etter (tv) stormfloen.
Teknologi ser gjennom mudderbanker
Undersøkelsene er foretatt av forskere fra bl.a. Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz og er bl.a. gjort med gradiometri, en metode som måler de magnetiske svingningene under jorden, og seismisk kartlegging som bruker lydbølger til å sondere undergrunnen.
På denne måten er det mulig å undersøke hva som ligger dypt i Vadehavet, som ellers er fylt med tykt mudder. Og her fant tyskerne mye,bl.a. et avløpssystem, et dike og to mindre kirker.
Men det mest imponerende er utvilsomt Rungholts store kirke, som måler 40 meter i lengden og 15 meter i bredden. Kirken er den største bygningen i det området på cirka 10 km2 som forskerne har undersøkt.
Men forskerne har det travelt, for middelalderbyen under mudderet eroderer fort.
«Det kan ses veldig tydelig rundt kirken, så vi har akutt bruk for å intensivere utforskingen», forteller dr. Hanna Hadler fra Johannes Gutenberg-universitetet.
Arkeologer går på mudderet i Vadehavet med det store gradiometriske måleinstrumentet.