Kvinne fikk hodeskallen kløyvd
I 2013 fikk den svenske arkeologen Charlotte Hedenstierna-Jonson lov til å ta ut DNA fra en av tennene og en armknokkel på skjelettet. Prøvene viste at avdøde hadde forskjellige X-kromosomer, men ingen Y-kromosomer – og ga dermed det definitive beviset på at den avdøde var en kvinne.
Resultatet, som ble publisert i 2017, har bidratt til å sette spørsmålstegn ved alt det forskere så langt har trodd om kvinnens rolle i vikingtiden.
Funnet støttes av et lignende funn i Solør, nær grensen til Sverige, hvor en vikingkvinne er blitt lagt i graven på lignende måte med piler, et spyd og en øks. Her har en CT-skanning avslørt at kvinnens hodeskalle har blitt kløyvd under kamp.
«Det er en typisk kampskade, for det er ikke en henrettelse eller et drapsforsøk, siden man ikke dreper noen ved å hugge dem i pannen», har den danske arkeologen Charlotta Lindblom konkludert etter å ha sett skanningsbildene.
Ifølge Lindblom viser de to funnene at samfunnet i vikingtiden ikke var så skarpt kjønnsdelt som man har trodd hittil, og at også kvinner deltok i kamper og plyndringstokter.
Steinalderkvinner gikk – kanskje – på jakt
De rådende antakelsene om kjønnsdelingen i steinalderen har også kommet under forskernes lupe.
Den amerikanske arkeologen Dean Snow har – ved å analysere håndavtrykk av nærmere 12 000 år gamle hulemalerier – anslått at flesteparten av oldtidens hulemalerier med jaktscener kan ha vært laget av kvinner.
Analysene hans viser at håndstørrelsen til kunstnerne er mindre enn normale mannshender, og at ring- og pekefingrene på hendene i 75 prosent av sakene er like lange – et kvinnelig kjennetegn.
Oppdagelsen setter en stopper for den tidligere antakelsen om at hulemaleriene var laget av menn som utførte den avbildede jakten. Kvinner spilte trolig en mer aktiv rolle, og noen forskere tror derfor at de deltok i både kunsten og jakten.
Den amerikanske arkeologen Randall Hass har gått et skritt videre i sine konklusjoner. I 2018 fant han en 9000 år gammel kvinnegrav i Andesfjellene, som var rikt utstyrt med jaktredskaper.
Dette funnet sammenholdt med lignende funn gjort i andre deler av det amerikanske kontinentet har fått Hass til å konkludere med at mellom 30 og 50 prosent av alle datidens jegere kan ha vært kvinner.
Bevisene er mangelfulle
Kritikere av de nye tolkningene mener de mange nye hypotesene om kvinnens rolle som kriger og jeger er langt fra entydige. De hefter seg ved at for eksempel kvinnegraven i Birka er den eneste av over 50 graver i området som ikke tilhører en mann.
Og håndtrykkene på hulemaleriene er ikke nødvendigvis satt av kvinner. De tydelige avtrykkene kan like gjerne ha tilhørt unge menn, hvis håndstørrelse og karakteristika også er forskjellige fra fullvoksne menns.
Derfor peker en rekke forskere på at dagens arkeologer er i ferd med å gjøre seg skyldige i samme forseelse som Hjalmar Stolpe for nesten 150 år siden:
Ved å overføre våre dagers likestillings- og kjønnsnormer til gamle funn risikerer dagens arkeologer å gjenta fortidens feiltakelser – særlig fordi konklusjonene de kan trekke fra funnene og forskningen, er langt fra entydige.
Så kanskje den eneste definitive konklusjonen akkurat nå er at de mange nye oppdagelsene er med på å nyansere bildet av fortiden. Oppdagelsene bør minne oss om hvor kompleks, rik og fascinerende menneskehetens historie er, når vi studerer våre forfedre og -mødre for hvem de var, og ikke for å avspeile hvem vi er.