I 1878 avdekket den svenske arkeologen Hjalmar Stolpe et stort og godt bevart gravkammer. Under tre meter jord i vikingbyen Birka lå skjelettet av en mann som fortsatt var kledd i fine silkeklær.
Rundt den avdøde fant Hjalmar Stolpe rike gravgaver i form av en omfattende samling av sverd og stridsøkser. Rikdommene i graven og våpnene fikk arkeologen til å konkludere med at han nettopp hadde gravd ut graven til en vikingkriger.
I en rapport som var ledsaget av en detaljert tegning av gravkammeret og dets innhold, informerte Hjalmar Stolpe det kongelige svenske vitenskapsakademiet om at han hadde funnet «de godt bevarte skjelettrestene av en mann».
Krigerfunnet i Birka ble ansett som sensasjonelt i samtiden, og Stolpes analyser av den avdøde sikret ham berømmelse. Problemet er bare at han tok feil i konklusjonen. Den mektige vikingkrigeren var slett ikke en mann – hun var en kvinne.
Mistanken om feilen ble første gang luftet i forskerkretser på 1970-tallet. Ved å se på størrelsen på bekkenet og strukturen på knoklene kunne svenske arkeologer konkludere med at personen i graven med all sannsynlighet var en kvinne.
Hjalmar Stolpe illustrerte omhyggelig funnet sitt av et menneske fra vikingtiden gravlagt med våpen.
Kvinne fikk hodeskallen kløyvd
I 2013 fikk den svenske arkeologen Charlotte Hedenstierna-Jonson lov til å ta ut DNA fra en av tennene og en armknokkel på skjelettet. Prøvene viste at avdøde hadde forskjellige X-kromosomer, men ingen Y-kromosomer – og ga dermed det definitive beviset på at den avdøde var en kvinne.
Resultatet, som ble publisert i 2017, har bidratt til å sette spørsmålstegn ved alt det forskere så langt har trodd om kvinnens rolle i vikingtiden.
Funnet støttes av et lignende funn i Solør, nær grensen til Sverige, hvor en vikingkvinne er blitt lagt i graven på lignende måte med piler, et spyd og en øks. Her har en CT-skanning avslørt at kvinnens hodeskalle har blitt kløyvd under kamp.
«Det er en typisk kampskade, for det er ikke en henrettelse eller et drapsforsøk, siden man ikke dreper noen ved å hugge dem i pannen», har den danske arkeologen Charlotta Lindblom konkludert etter å ha sett skanningsbildene.
Ifølge Lindblom viser de to funnene at samfunnet i vikingtiden ikke var så skarpt kjønnsdelt som man har trodd hittil, og at også kvinner deltok i kamper og plyndringstokter.
Kong Nabonidus bygget det babyloniske tempelet i Ur oppå ruiner fra en eldre sivilisasjon. Ruinene beskrev han utførlig og grunnla dermed arkeologien som fag.
Arkeologien er 2500 år gammel
Interessen for å utforske fortiden er bokstavelig talt eldgammel. Allerede på 500-tallet f.Kr. undersøkte og beskrev Babylons kong Nabonidus sitt rikes fortidslevninger.
Den første kjente arkeologiske utgravningen fant sted for 2500 år siden, da Babylons konge Nabonidus på midten av 500-tallet f.Kr. kastet seg over ruinene av sitt rikes gamle byggverk og statuer. Han grunnla dermed arkeologien som fag.
Kongen gikk grundig til verks. Han undersøkte ødelagte templer og palasser i hele riket sitt og lette etter inskripsjoner som kunne fortelle navnet på herskeren som hadde fått oppført bygningen. Med kileskrift noterte kongen seg herskerens navn og årsaken til ødeleggelsene, for eksempel en krig eller et slag.
Arkeologi var ikke bare en hobby. Under Nabonidus’ regjeringstid var Babylon hardt presset av det mektige perserriket, og han brukte aktivt sin kunnskap om fortiden til å styrke sitt omdømme.
Nabonidus underskrev blant annet med titler som «Kongen av de fire verdenshjørner» og «Universets konge», betegnelser som en gang ble brukt av langt sterkere konger og dermed forbandt ham med fortidens storhet.
Steinalderkvinner gikk – kanskje – på jakt
De rådende antakelsene om kjønnsdelingen i steinalderen har også kommet under forskernes lupe.
Den amerikanske arkeologen Dean Snow har – ved å analysere håndavtrykk av nærmere 12 000 år gamle hulemalerier – anslått at flesteparten av oldtidens hulemalerier med jaktscener kan ha vært laget av kvinner.
Analysene hans viser at håndstørrelsen til kunstnerne er mindre enn normale mannshender, og at ring- og pekefingrene på hendene i 75 prosent av sakene er like lange – et kvinnelig kjennetegn.
Oppdagelsen setter en stopper for den tidligere antakelsen om at hulemaleriene var laget av menn som utførte den avbildede jakten. Kvinner spilte trolig en mer aktiv rolle, og noen forskere tror derfor at de deltok i både kunsten og jakten.
Den amerikanske arkeologen Randall Hass har gått et skritt videre i sine konklusjoner. I 2018 fant han en 9000 år gammel kvinnegrav i Andesfjellene, som var rikt utstyrt med jaktredskaper.
«Mellom 30 og 50 prosent av alle datidens jegere kan ha vært kvinner.» Randall Hass, amerikansk arkeolog.
Dette funnet sammenholdt med lignende funn gjort i andre deler av det amerikanske kontinentet har fått Hass til å konkludere med at mellom 30 og 50 prosent av alle datidens jegere kan ha vært kvinner.
Bevisene er mangelfulle
Kritikere av de nye tolkningene mener de mange nye hypotesene om kvinnens rolle som kriger og jeger er langt fra entydige. De hefter seg ved at for eksempel kvinnegraven i Birka er den eneste av over 50 graver i området som ikke tilhører en mann.
Og håndtrykkene på hulemaleriene er ikke nødvendigvis satt av kvinner. De tydelige avtrykkene kan like gjerne ha tilhørt unge menn, hvis håndstørrelse og karakteristika også er forskjellige fra fullvoksne menns.
Derfor peker en rekke forskere på at dagens arkeologer er i ferd med å gjøre seg skyldige i samme forseelse som Hjalmar Stolpe for nesten 150 år siden:
Ved å overføre våre dagers likestillings- og kjønnsnormer til gamle funn risikerer dagens arkeologer å gjenta fortidens feiltakelser – særlig fordi konklusjonene de kan trekke fra funnene og forskningen, er langt fra entydige.
Så kanskje den eneste definitive konklusjonen akkurat nå er at de mange nye oppdagelsene er med på å nyansere bildet av fortiden. Oppdagelsene bør minne oss om hvor kompleks, rik og fascinerende menneskehetens historie er, når vi studerer våre forfedre og -mødre for hvem de var, og ikke for å avspeile hvem vi er.