Metalldetektorfeber: Amatører jakter på Englands skatter

Flyktninger gravde ned formuen

Årsaken til funnrikdommen i England er landets blodige historie. Helt siden oldtiden har britene vært plaget av invasjonsbølger av fremmede på jakt etter land og verdier.

Romerne erobret England i år 43 e.Kr. og trakk seg først ut igjen etter 350 år, da grensene i den vestlige delen av Romerriket kollapset:

«Sørg for deres eget forsvar», var keiser Honorius' svar da de romersk-britiske innbyggerne i år 410 ba Roma om hjelp mot de skotske pikterne i nord. Dermed kappet keiseren de siste båndene til imperiets nordligste provins.

I de romerske troppenes kjølvann lå et forsvarsløst land i kaos. Fra dagens Nord-Tyskland angrep germanske stammer – anglerne og sakserne – den britiske kysten, og de neste århundrene fulgte plyndrende vikinger fra Skandinavia og krigerske normannere fra det nordlige Frankrike.

Hver gang en ny fiende vasset i land på britenes strender, måtte tusener av sivile flykte. Banker fantes ikke, så de fleste skyndte seg å grave formuen ned, i håp om at de en dag ville komme til-bake – noe åpenbart ikke alle gjorde. For de siste tiårene har amatørarkeologer funnet et rekordstort antall skatter ved hjelp av metalldetektor.

Ifølge den siste årsrapporten fra British Museum fant private metallsøker-entusiaster i 2013 over 70 000 historiske gjenstander, og nesten 1000 av dem ble klassifisert som skatter – funn så eksepsjonelle at landets museer har førsterett til å kjøpe dem av finneren. Og det er ikke småsummer museene har betalt til finnerne dersom gjenstandene er av stor nok verdi.

På et nypløyd jorde ved byen Lichfield i Staffordshire fant den 54 år gamle arbeidsledige Terry Herbert i 2009 Englands hittil største angelsaksiske gullskatt.­ Arkeologer ble tilkalt, og under utgravningene fant de mer enn 3500 gjenstander i gull og sølv – armringer og utsmykninger fra sverd og andre våpen.

Skatten ble sannsynligvis gravd ned av angelsaksere på 700-tallet. Etter det gigantiske funnet kjøpte to britiske museer skatten for rundt 30 millioner kroner – penger som tilfalt Terry Herbert og eieren av jordet.

Sølvmynt vekket interessen

Storbritannia har lenge hatt en stor andel metallsøkerentusiaster, men de siste årene har alle historiene om store funn fått mange tusen til å prøve lykken.

Ifølge Trevor Austin, leder av «National Council for Metal Detecting» – den største sammenslutningen av metalldetektorister i Storbritannia – er antall briter som har leting med metallsøker som hobby,­ nå rundt 20 000.

Blant dem er John Maloney. I åtte år har han gått på kryss og tvers på engelske jorder på jakt etter historien. «En venn solgte meg sin gamle metallsøker. Jeg fikk tillatelse fra en grunneier, og snart fant jeg en romersk sølvmynt og en mynt fra victoriatiden. Det vekket interessen min», forklarer briten, som arbeider i offentlig sektor.

Mens han snakker, søker han systematisk over jordet med detektoren. «Trikset er å holde metallsøkerens søkehode så nær bakken som mulig, for da kan den lete mye dypere», forklarer han og peker på den runde skiven i enden av detektoren.

Med jevne mellomrom varsler apparatet ham om metall i bakken. Flere ganger velger han likevel å gå videre uten å grave etter gjenstanden, fordi han kan høre på lyden at det bare er jern:

«Hvis du graver etter jern, kommer du til å grave hele tiden – og til ingen nytte», forklarer han og fortsetter: «Det er vrient å datere ting som rustne spikre, og gammelt jern går ofte i stykker».

Den garvede amatøren går derfor primært etter andre metaller, som gull, sølv og bronse. Det var de vanligste materialene mynter var laget av før. Området rundt Leicester, der John lette den aktuelle dagen, var et trafikknutepunkt i romersk tid.

Her krysset de to viktige romerske veiene – dagens Fosse Way og Gartree Road – hverandre, og Leicester var under navnet Ratae Corieltauvorum den største byen i Midt-England.

John og en liten gruppe kamerater har derfor i flere år lett på jordene i området, og John har gjort mange mindre funn under sine vandringer – deriblant mynter og pyntegjenstander fra oldtiden.

Store funn med en verdi på millioner har han aldri gjort, men han er ikke misunnelig på dem som har det. «De som finner store skatter har også fortjent det, for de har som regel brukt veldig lang tid på både research og leting», forklarer han.

For omtrent et halvt år siden gjorde han imidlertid et funn han er stolt av.

Fant gullmynt til 60 000 kroner

I august 2014 søkte John Maloney på et jorde som nettopp var harvet og tromlet: «De markene er de beste, fordi de er helt flate –­ nesten som et biljard­bord», forklarer han.

Plutselig ga metalldetektoren lyd fra seg, og fem centimeter nede i bakken dukket det opp en angelsaksisk gullmynt fra 600-tallet. «Den er ikke umåtelig verdifull, men det er bare funnet sju eller åtte lignende mynter i landet», forklarer han.

Ifølge briten er en mynt av samme type tidligere solgt på auksjon for rundt 60 000 kroner. Maloney har for lengst rapportert funnet til British Museum, som skal vurdere hvordan mynten skal klassifiseres.

Men for John er ikke utsikten til økonomisk gevinst spesielt viktig. Han har alltid elsket historie, og med metalldetektoren føler han at han bidrar til at britene får mer kunnskap om landets fortid.

Han tror ikke at det høye antallet skatter som er funnet i det siste, skyldes at flere mennesker har begynt å lete:

«Jeg tror snarere at økningen skyldes at folk som driver med denne hobbyen har begynt å forstå viktigheten av det de finner, og hvilket ansvar de har i den forbindelse», forklarer han med henvisning til fortidens noe mer lemfeldige omgang med arkeologiske funn.

I 1995 anslo Englands nasjonale råd for arkeologi at bare en brøkdel av de mange tusen funnene britiske metallsøkerentusiaster gjorde hvert år, ble rapportert til museene.

Mange av funnene ble i stedet gjemt unna hjemme eller solgt på svartebørsen. Og enda verre var det at landets profesjonelle arkeologer oftere og oftere opplevde at utgravningene deres ble gjennomsøkt om natten av folk med metalldetektorer.

Mange arkeologer hadde alt et noe anstrengt forhold til metalldetektor-folket. Dårlig kjennskap til arkeologiske metoder hadde nemlig ofte ført til at de ødela viktige opplysninger om funnstedet i jakten på profitt.

Noe drastisk måtte gjøres hvis ikke Englands forhistorie skulle forsvinne­ for alltid.

Arkeologenes forlengede arm

Mange arkeologer mente at løsningen på problemet med metalldetektorentusiastene måtte være å stramme inn lovgivningen for bruken av apparatet.

Andre mente at den beste fremgangsmåten var å komme overens med amatørene i stedet for å skule på dem. Gjennom informasjon og et langt tettere samarbeid mellom profesjonelle og amatører skulle metalldetektoristene bli arkeologenes hjelpende hender.

Sistnevnte fløy vant, og i 1996 ble en ny lov om funn av arkeologiske skatter vedtatt. Den nye loven slo fast en gang for alle hva en arkeologisk skatt er, og pålegger finnere å rapportere funn til en arkeologisk ekspert de har fått oppnevnt.

Hvis eksperten mener at gjenstanden skal klassifiseres som en skatt, må finneren selge den til interesserte museer til en pris fastsatt av en uavhengig nemnd av antikvitets-eksperter.

Beløpet kan ikke være lavere enn det funnet trolig kan innbringe ved et salg på det private markedet. Gjenstandene kan bare selges på det åpne markedet dersom ingen museer er interessert.

For mange metallsøkerentusiaster var loven etterlengtet. Ikke nok med at de nå er garantert et anselig beløp for funnene sine, de har også løpende kontakt med arkeologiske spesialister som kan fortelle dem om hva de har funnet, og hvilken­ betydning det har.

Ifølge John Maloney har samarbeidet med arkeologene betydd at de fleste som leter med metallsøker, nå setter sin ære i å behandle og rapportere funn korrekt.

Selv har han ingen respekt for de som skjuler skatter: «De stjeler fra oss alle. I mine øyne er disse funnene vår felles historie – ikke din, min eller grunneierens, men alles»­.

Nådeløs vandring etter funn

Med årene har John Maloneys hobby gjort ham til litt av en ekspert innenfor søk med metalldetektor, og ikke minst identifikasjon av metallobjekter.

«Da jeg fant min første mynt, trodde jeg det var en medaljong av et eller annet slag. Først da jeg kom hjem og fikk undersøkt litt innså jeg at det var en Commonwealth-mynt helt tilbake fra 1600-tallet», forklarer han.

Etter åtte år med utallige funn har han blitt langt flinkere til å gjenkjenne alt fra keltiske bøylenåler til romerske mynter.

Erfaringen har også lært ham å lese landskapet og vurdere hvor sjansene for funn kan være særlig gode: «Man lærer seg hvor de gamle bosetningene vanligvis lå – i en bestemt høyde og en bestemt avstand fra vann».

Likevel advarer han mot å forsøke å sette en formel på det perfekte søkeområde. Han og vennene hans har for eksempel tillatelse til å søke på jordene til et gods i distriktet.

Her ligger det både et gammelt kloster og en herregård, og det er nærliggende å anta at jordene her er rene skattkisten.

«Men jordene der vi har gjort de fleste funnene, er de minste og mest ustelte av dem, og de ligger ikke engang i nærheten av disse bygningene».

Selv om John Maloney er en veteran innenfor metalldetektor-hobbyen, betyr ikke det at han finner noe hver gang han drar ut.

Men selv etter å ha vandret rundt på det samme jordet i timevis, gir han ikke opp: «Motivasjonen vil alltid være det neste lydsignalet fra detektoren, så som regel fortsetter man bare», forklarer han.

Ifølge briten er sjansen for gode funn faktisk større mot slutten av dagen, fordi de fleste naturlig setter ned tempoet og konsentrerer seg mer:

«Jeg kjenner flere som har fortalt at de var på vei tilbake til bilen da de plutselig gjorde det store funnet. De vet at de har søkt på stedet før, men har bare hatt det for travelt».

John Maloney tror aldri han blir lei av hobbyen sin og den helt spesielle følelsen den gir ham:

«Når du finner en romersk mynt, er du den første som holder den i hendene på 2000 år. Og du begynner å tenke: Hvordan endte den her, mon tro? Det er slikt som gjør dette så artig».