Denne artikkelen er tidligere publisert i HISTORIE i 2015
Den avdempede brummingen fra metalldetektoren høres svakt gjennom vinden. Et sted under den mørkebrune jorden ligger et lite stykke metall – og lyden av tonen forteller at det kan være gull.
Vi befinner oss på en nyhøstet mais-åker, knappe 15 kilometer nord for byen Leicester i Midt-England. Høsten er for lengst kommet, og vinden river i klærne.
Hobbyarkeologen John Maloney lar langsomt detektorens runde søkehode gli over bakken mellom de visne maisstubbene. Først i den ene retningen, så i den andre.
Der hvor lyden er mest intens, skjærer han et kryss i bakken med spade – under det ligger den ukjente gjenstanden.
Med spaden graver John Maloney et lite hull – i god avstand fra krysset: «Det ville jo ikke vært særlig lurt å hogge en romersk mynt i to», ler han og tar forsiktig to store, mørke klumper jord opp fra hullet.
Han smuldrer klumpene med fingrene, og sekunder etter dukker en liten klump grått metall frem. Briten klukker. Det er nok ikke gull. «Det er bly. Jeg tror det er fra et gammelt vindu eller kanskje en bit fra noe viktoriansk leketøy», sier han da han har fått renset metallet for jord.
Metallklumpen er helt verdiløs, men John ser ikke skuffet ut. Han er vant til falske alarmer. Slik er det å være metallsøkerentusiast. «Folk som tror de skal finne gull og bli rike så snart de har kjøpt en metalldetektor, slutter fort med denne hobbyen», forklarer han.
For det er hardt arbeid å traske gjennom kilometervis av forblåste jorder på jakt etter historiens glemte skatter. Og sjansen for å oppdage noe verdifullt, er liten.
Men det fins alltid en sjans – særlig i England. Og nettopp derfor har HISTORIE reist hit. For ingen andre steder i Europa har hobbyarkeologer de siste årene gjort så mange og så store funn.
England/år 43-1750
I mer enn tusen år ble De britiske øyer invadert flere ganger. Skrekkslagne briter gjemte hver gang unna alt av verdier.
Romerne erobret England i år 43 og styrte landet i de neste 350 årene.
Angelsakserne kom seilende fra Nord-Tyskland like etter romernes tilbaketog.
Vikingene begynte å herje og plyndre engelske klostre og byer på 800-tallet.
Normannerne seilte i 1066 fra Nord-Frankrike til England, som de erobret.
Franskmennene invaderte i 1216 for å støtte et opprør mot Englands konge.
Spania, Frankrike og Nederland gjorde frem til 1700-tallet mange invasjonsforsøk.

Størstedelen av skattene som er funnet i England, stammer fra romersk tid, da rike familier gjemte formuen sin av frykt for å bli ranet av fremmede folkeslag.
Flyktninger gravde ned formuen
Årsaken til funnrikdommen i England er landets blodige historie. Helt siden oldtiden har britene vært plaget av invasjonsbølger av fremmede på jakt etter land og verdier.
Romerne erobret England i år 43 e.Kr. og trakk seg først ut igjen etter 350 år, da grensene i den vestlige delen av Romerriket kollapset:
«Sørg for deres eget forsvar», var keiser Honorius' svar da de romersk-britiske innbyggerne i år 410 ba Roma om hjelp mot de skotske pikterne i nord. Dermed kappet keiseren de siste båndene til imperiets nordligste provins.
I de romerske troppenes kjølvann lå et forsvarsløst land i kaos. Fra dagens Nord-Tyskland angrep germanske stammer – anglerne og sakserne – den britiske kysten, og de neste århundrene fulgte plyndrende vikinger fra Skandinavia og krigerske normannere fra det nordlige Frankrike.
Hver gang en ny fiende vasset i land på britenes strender, måtte tusener av sivile flykte. Banker fantes ikke, så de fleste skyndte seg å grave formuen ned, i håp om at de en dag ville komme til-bake – noe åpenbart ikke alle gjorde. For de siste tiårene har amatørarkeologer funnet et rekordstort antall skatter ved hjelp av metalldetektor.
Ifølge den siste årsrapporten fra British Museum fant private metallsøker-entusiaster i 2013 over 70 000 historiske gjenstander, og nesten 1000 av dem ble klassifisert som skatter – funn så eksepsjonelle at landets museer har førsterett til å kjøpe dem av finneren. Og det er ikke småsummer museene har betalt til finnerne dersom gjenstandene er av stor nok verdi.
På et nypløyd jorde ved byen Lichfield i Staffordshire fant den 54 år gamle arbeidsledige Terry Herbert i 2009 Englands hittil største angelsaksiske gullskatt. Arkeologer ble tilkalt, og under utgravningene fant de mer enn 3500 gjenstander i gull og sølv – armringer og utsmykninger fra sverd og andre våpen.
Skatten ble sannsynligvis gravd ned av angelsaksere på 700-tallet. Etter det gigantiske funnet kjøpte to britiske museer skatten for rundt 30 millioner kroner – penger som tilfalt Terry Herbert og eieren av jordet.
Sølvmynt vekket interessen
Storbritannia har lenge hatt en stor andel metallsøkerentusiaster, men de siste årene har alle historiene om store funn fått mange tusen til å prøve lykken.
Ifølge Trevor Austin, leder av «National Council for Metal Detecting» – den største sammenslutningen av metalldetektorister i Storbritannia – er antall briter som har leting med metallsøker som hobby, nå rundt 20 000.
Blant dem er John Maloney. I åtte år har han gått på kryss og tvers på engelske jorder på jakt etter historien. «En venn solgte meg sin gamle metallsøker. Jeg fikk tillatelse fra en grunneier, og snart fant jeg en romersk sølvmynt og en mynt fra victoriatiden. Det vekket interessen min», forklarer briten, som arbeider i offentlig sektor.
Mens han snakker, søker han systematisk over jordet med detektoren. «Trikset er å holde metallsøkerens søkehode så nær bakken som mulig, for da kan den lete mye dypere», forklarer han og peker på den runde skiven i enden av detektoren.
Med jevne mellomrom varsler apparatet ham om metall i bakken. Flere ganger velger han likevel å gå videre uten å grave etter gjenstanden, fordi han kan høre på lyden at det bare er jern:
«Hvis du graver etter jern, kommer du til å grave hele tiden – og til ingen nytte», forklarer han og fortsetter: «Det er vrient å datere ting som rustne spikre, og gammelt jern går ofte i stykker».
Den garvede amatøren går derfor primært etter andre metaller, som gull, sølv og bronse. Det var de vanligste materialene mynter var laget av før. Området rundt Leicester, der John lette den aktuelle dagen, var et trafikknutepunkt i romersk tid.
Her krysset de to viktige romerske veiene – dagens Fosse Way og Gartree Road – hverandre, og Leicester var under navnet Ratae Corieltauvorum den største byen i Midt-England.
John og en liten gruppe kamerater har derfor i flere år lett på jordene i området, og John har gjort mange mindre funn under sine vandringer – deriblant mynter og pyntegjenstander fra oldtiden.
Store funn med en verdi på millioner har han aldri gjort, men han er ikke misunnelig på dem som har det. «De som finner store skatter har også fortjent det, for de har som regel brukt veldig lang tid på både research og leting», forklarer han.
For omtrent et halvt år siden gjorde han imidlertid et funn han er stolt av.
Metalldetektorens største triumfer
De siste tiårene har britiske metallsøkerentusiaster gjort en rekke spektakulære funn. De mange skattene har gitt forskerne ny kunnskap om De britiske øyers konfliktfylte historie, men har også sørget for at noen få amatører er blitt styrtrike.

Holdt på å gå glipp av halssmykke
En kveld i 2005 var Maurice Richardson i ferd med å avslutte en lang dags søk da detektoren pep. Han kjente seg trett, men gravde likevel og fant et keltisk halssmykke i gull.
Vurdering: 3,2 mill. kroner
Funnet: Newark, Nottinghamshire
Datering: 250 f.Kr.
Copyright: AKG Images

Fant formue på få sekunder
David Booth dro i 2009 ut for å teste sin første metalldetektor på et jorde. Sju skritt fra bilen fant nybegynneren fire halssmykker i gull.
Vurdering: 4,2 mill. kroner
Funnet: Stirlingshire, Skottland
Datering: 200-tallet f.Kr.
Copyright: Getty Images

Englands største angelsaksiske skatt
3500 objekter av gull og sølv fant en heldig amatør i 2009. Skatten ble gravd ned i angelsaksisk tid.
Vurdering: 30 mill. kroner
Funnet: Lichfield, Staffordshire
Datering: 700-tallet e.Kr.
Copyright: PAS/British Museum

Treåring fikk jackpot
På sin første tur med metallsøker gjorde tre år gamle James Hyatt i 2009 sitt livs funn. Maskinen pep, og opp av jorden gravde han og faren et lite relikvieskrin i gull.
Vurdering: 23 mill. kroner
Funnet: Hockley, Essex
Datering: 1500-tallet
Copyright: PAS/British Museum

Museum sa nei takk
Da amatørarkeologer i 2010 fant en romersk ryttermaske i 67 biter, sa museet nei til å kjøpe den. De angret bittert da amatørene puslet sammen masken og solgte den privat for 21 millioner kroner.
Vurdering: 21 mill. kroner
Funnet: Crosby Garrett, Cumbria
Datering: 200-tallet f.Kr.
Copyright: Bridgeman

Finnere fikk lang nese
To irer fant i 1980 en alterkalk i sølv og flere andre kirkegjenstander fra 900-tallet nedgravd på et jorde. Det var imidlertid ulovlig å grave i området, dermed tilfalt skatten den irske staten.
Vurdering: 50 mill. kroner
Funnet: Derrynaflan, Irland
Datering: 900-tallet e.Kr.
Copyright: Getty Images

Søgte hammer, fandt skat
En landbrugsmedhjælper tog i 1992 ud på en mark med en metaldetektor for at finde en tabt hammer. Han fandt ikke hammeren, men ca. 15.000 guld- og sølvmønter og andre effekter i sølv. Skatten er formentlig blevet gravet ned, da romerne trak sig ud af England i 410 e.Kr.
Vurdering: 27,6 mill. kroner
Funnet: Hoxne, Suffolk
Datering: 400-tallet e.Kr.
Copyright: AKG Images
Fant gullmynt til 60 000 kroner
I august 2014 søkte John Maloney på et jorde som nettopp var harvet og tromlet: «De markene er de beste, fordi de er helt flate – nesten som et biljardbord», forklarer han.
Plutselig ga metalldetektoren lyd fra seg, og fem centimeter nede i bakken dukket det opp en angelsaksisk gullmynt fra 600-tallet. «Den er ikke umåtelig verdifull, men det er bare funnet sju eller åtte lignende mynter i landet», forklarer han.
Ifølge briten er en mynt av samme type tidligere solgt på auksjon for rundt 60 000 kroner. Maloney har for lengst rapportert funnet til British Museum, som skal vurdere hvordan mynten skal klassifiseres.
Men for John er ikke utsikten til økonomisk gevinst spesielt viktig. Han har alltid elsket historie, og med metalldetektoren føler han at han bidrar til at britene får mer kunnskap om landets fortid.
Han tror ikke at det høye antallet skatter som er funnet i det siste, skyldes at flere mennesker har begynt å lete:
«Jeg tror snarere at økningen skyldes at folk som driver med denne hobbyen har begynt å forstå viktigheten av det de finner, og hvilket ansvar de har i den forbindelse», forklarer han med henvisning til fortidens noe mer lemfeldige omgang med arkeologiske funn.
I 1995 anslo Englands nasjonale råd for arkeologi at bare en brøkdel av de mange tusen funnene britiske metallsøkerentusiaster gjorde hvert år, ble rapportert til museene.
Mange av funnene ble i stedet gjemt unna hjemme eller solgt på svartebørsen. Og enda verre var det at landets profesjonelle arkeologer oftere og oftere opplevde at utgravningene deres ble gjennomsøkt om natten av folk med metalldetektorer.
Mange arkeologer hadde alt et noe anstrengt forhold til metalldetektor-folket. Dårlig kjennskap til arkeologiske metoder hadde nemlig ofte ført til at de ødela viktige opplysninger om funnstedet i jakten på profitt.
Noe drastisk måtte gjøres hvis ikke Englands forhistorie skulle forsvinne for alltid.

Elektromagnetisme finner skatten
Metallsøkere kan finne selv helt små metallobjekter begravd 15-20 centimeter under bakken, og til og med fortelle hvilken type metall objektet er laget av.
Når en metallsøker blir slått på, begynner apparatets viktigste del – det runde søkehodet nederst – å arbeide. Søkehodet skaper et elektromagnetisk felt som trenger ned i bakken.
Når feltet treffer for eksempel en nedgravd mynt, genererer mynten sitt eget elektromagnetiske felt, som søkehodet fanger opp og varsler detektoristen om.
Metallsøkeren analyserer samtidig signalet fra søkehodet og måler tidsforskjellen mellom den tiden det tar å «lade opp» mynten og til signalet blir fanget opp og sendt i retur.
Ut fra tidsforskjellen kan detektoren avgjøre myntens størrelse, og om den er av gull, sølv eller annet metall. Metallsøkeren kan også indikere hvor dypt nede metallet ligger.

Søk så nær bakken som mulig. Under letingen svinges detektorens søkehode fra side til side helt nær bakken. Husk å holde hodet vannrett under hele pendelbevegelsen.
Arkeologenes forlengede arm
Mange arkeologer mente at løsningen på problemet med metalldetektorentusiastene måtte være å stramme inn lovgivningen for bruken av apparatet.
Andre mente at den beste fremgangsmåten var å komme overens med amatørene i stedet for å skule på dem. Gjennom informasjon og et langt tettere samarbeid mellom profesjonelle og amatører skulle metalldetektoristene bli arkeologenes hjelpende hender.
Sistnevnte fløy vant, og i 1996 ble en ny lov om funn av arkeologiske skatter vedtatt. Den nye loven slo fast en gang for alle hva en arkeologisk skatt er, og pålegger finnere å rapportere funn til en arkeologisk ekspert de har fått oppnevnt.
Hvis eksperten mener at gjenstanden skal klassifiseres som en skatt, må finneren selge den til interesserte museer til en pris fastsatt av en uavhengig nemnd av antikvitets-eksperter.
Beløpet kan ikke være lavere enn det funnet trolig kan innbringe ved et salg på det private markedet. Gjenstandene kan bare selges på det åpne markedet dersom ingen museer er interessert.
For mange metallsøkerentusiaster var loven etterlengtet. Ikke nok med at de nå er garantert et anselig beløp for funnene sine, de har også løpende kontakt med arkeologiske spesialister som kan fortelle dem om hva de har funnet, og hvilken betydning det har.
Ifølge John Maloney har samarbeidet med arkeologene betydd at de fleste som leter med metallsøker, nå setter sin ære i å behandle og rapportere funn korrekt.
Selv har han ingen respekt for de som skjuler skatter: «De stjeler fra oss alle. I mine øyne er disse funnene vår felles historie – ikke din, min eller grunneierens, men alles».

Johns råd til nybegynnere
- Husk alltid å få grunneierens tillatelse til å lete og grave på hans jord. Å grave på andres grunn uten tillatelse er ulovlig.
- Vis alle funn du gjør til grunneieren, og forklar hva du har funnet. På den måte opprettholder du et godt forhold. Du er helt avhengig av hans velvilje, og rykter om dårlig oppførsel spres raskt.
- Meld deg inn i en klubb for metallsøkerbrukere. Her finner du folk som kan være behjelpelige med råd og tips.
- Finner du en av disse tre tingene, er det best å avslutte gravingen fortest mulig: Et lik, en bombe eller en arkeologisk skatt. Slikt krever profesjonelle, så kontakt straks myndighetene.
- Etterlat alltid leteområdet i minst like god stand som da du kom. Finner du metall uten historisk verdi, så plukk det opp likevel, og kast det i nærmeste konteiner for resirkulering av metall.
Regelverk for bruk av metallsøker i Norge
Drømmer du om å kjøpe en metalldetektor og prøve lykken på et norske jorde? Da kan disse tipsene komme godt med:
- I Norge er det tillatt å lete med metalldetektor, men du må innhente tillatelse fra grunneier. Bruk av metallsøker på fredet grunn eller nær kulturminner er forbudt.
- Sett deg inn i lover og regler for bruk av metallsøker. Lov om kulturminner slår fast at alle gjenstander fra før 1537, mynter eldre enn 1650 og samiske gjenstander over 100 år er fornminner, og dermed automatisk statens eiendom. Slike funn er sjeldne, og må uten unntak overleveres til antikvariske myndigheter. Du kan ha krav på finnerlønn.
- Det er ikke tillatt for privatpersoner å sette i gang utgravninger. Overtredelse av loven og medvirkning til dette kan gi straff på inntil to års fengsel.
- Vær svært forsiktig dersom du kommer over militære eksplosiver. Ikke rør dem! Sprengkraften er vanligvis intakt, selv etter mange år i jorden. Meld fra til politiet.
- Les lokalhistorie. Kunnskap om nærområdets fortid kan være nyttig i jakten på interessante kulturminner.
- Norsk Metallsøkerforenings nettside, www.nmf.nu, har mye nyttig informasjon.
Nådeløs vandring etter funn
Med årene har John Maloneys hobby gjort ham til litt av en ekspert innenfor søk med metalldetektor, og ikke minst identifikasjon av metallobjekter.
«Da jeg fant min første mynt, trodde jeg det var en medaljong av et eller annet slag. Først da jeg kom hjem og fikk undersøkt litt innså jeg at det var en Commonwealth-mynt helt tilbake fra 1600-tallet», forklarer han.
Etter åtte år med utallige funn har han blitt langt flinkere til å gjenkjenne alt fra keltiske bøylenåler til romerske mynter.
Erfaringen har også lært ham å lese landskapet og vurdere hvor sjansene for funn kan være særlig gode: «Man lærer seg hvor de gamle bosetningene vanligvis lå – i en bestemt høyde og en bestemt avstand fra vann».
Likevel advarer han mot å forsøke å sette en formel på det perfekte søkeområde. Han og vennene hans har for eksempel tillatelse til å søke på jordene til et gods i distriktet.
Her ligger det både et gammelt kloster og en herregård, og det er nærliggende å anta at jordene her er rene skattkisten.
«Men jordene der vi har gjort de fleste funnene, er de minste og mest ustelte av dem, og de ligger ikke engang i nærheten av disse bygningene».

I 2014 fant John en angelsaksisk gullmynt fra 600-tallet. En mynt av samme type er før solgt for 60 000 kroner.
Britisk funnordning er en stor suksess
I 1997 lanserte britene en ordning der private selv kunne registrere funn. Ordningen har nå slått alle rekorder.
Direktøren for British Museum kunne i september 2014 stolt avsløre at landets metalldetektor-entusiaster nå hadde registrert hele én million funn.
Og funnet som fikk antallet opp på den magiske grensen, var ikke mindre eksepsjonelt: 22 000 romerske mynter funnet ved byen Seaton.
Det ufattelige antallet objekter er samlet inn siden 1997 og registrert via den såkalte Portable Antiquities Scheme (PAS) – en gigantisk database der amatørene selv laster opp bilder av funnene sine med funnstedets GPS-koordinater.
British Museums eksperter godkjenner opplysningene fortløpende, og databasen har vist seg å være en gullgruve av informasjon for fagfolk.
Amatører skriver om historien
De som bruker metallsøker på hobbybasis, leter på steder der arkeologene sjelden er. Derfor har PAS-databasen gjort det mulig for forskerne å peke ut nye potensielle arkeologiske felt.
To brosjer funnet av en amatør førte for eksempel til at en vikinggravplass i Cumbria ble oppdaget og utgravd. Tre hittil ukjente herskere er dessuten oppdaget etter at forskere undersøkte inskripsjonene på noen av myntene detektoristene har funnet.
Blant de nyoppdagede herskerne er en jernalderhøvding og en vikingkonge fra York ved navn Hardeknut. PAS-databasen har vist skeptikerne at de som har metallsøking som hobby, ikke er arkeologiens fiender, men en helt uvurderlig ressurs.
Selv om John Maloney er en veteran innenfor metalldetektor-hobbyen, betyr ikke det at han finner noe hver gang han drar ut.
Men selv etter å ha vandret rundt på det samme jordet i timevis, gir han ikke opp: «Motivasjonen vil alltid være det neste lydsignalet fra detektoren, så som regel fortsetter man bare», forklarer han.
Ifølge briten er sjansen for gode funn faktisk større mot slutten av dagen, fordi de fleste naturlig setter ned tempoet og konsentrerer seg mer:
«Jeg kjenner flere som har fortalt at de var på vei tilbake til bilen da de plutselig gjorde det store funnet. De vet at de har søkt på stedet før, men har bare hatt det for travelt».
John Maloney tror aldri han blir lei av hobbyen sin og den helt spesielle følelsen den gir ham:
«Når du finner en romersk mynt, er du den første som holder den i hendene på 2000 år. Og du begynner å tenke: Hvordan endte den her, mon tro? Det er slikt som gjør dette så artig».