Disen smyger seg rundt det gamle gresskledde myrområdet Alken Enge nær Skanderborg på Øst-Jylland. Klokken er ti om morgenen, og stillheten i det fredfylte området er nesten total. Men ikke alt er idyll, for våtmarken skjuler en uhyggelig hemmelighet.
«Så langt har vi funnet 2400 menneskeknokler fra minst 80 individer», forteller konservator Ejvind Hertz og peker ut et rundt 90 m2 stort område der han og en gruppe arkeologer siden 2012 har avdekket store mengder med levninger.
Og mye tyder på at flere skjelettrester skjuler seg andre steder i det 400 mål store myrterrenget, for det er ikke første gang det er funnet knokler her. Under andre verdenskrig fant lokale torvgravere 60-70 hodeskaller ikke langt fra dagens utgravingsområde.
Det nye funnet har vakt oppsikt langt utenfor Danmarks grenser.
Undersøkelser viser nemlig at knoklene, mange av dem med spor etter spydstikk og sverdhogg, sannsynligvis stammer fra en slagen hær av jernalderkrigere som er ofret i et grusomt krigsritual uten sidestykke i Skandinavia.
Knokler og hodeskaller ligger spredt ut over en 400 mål stor våtmark ved Alken Enge.
Ofret i innsjø
Selv om arkeologene har gravd ved Alken Enge siden 2012, må de erkjenne at de har langt flere spørsmål enn svar. Karbon 14-dateringer viser at knoklene stammer fra jernalderen like etter år 0, men hvem de døde er, og hvor de kom fra, er en gåte:
«Vi kan bare gjette på hvordan slaget foregikk, og hva bakgrunnen kan ha vært», forklarer Ejvind Hertz.
Til gjengjeld avslører beinrestene hva de drepte ble utsatt for etter slaget. Rettsmedisinske undersøkelser viser at likene ble etterlatt ute i det fri i minst et halvt år. Tannmerker på knoklene viser at rovdyr gnagde på likene mens de lå på bakken. Hvor de drepte har ligget – nær Alken Enge eller lenger unna – er det så langt ingen som vet.
Etter hvert ble de jordiske levningene av de drepte fraktet til Alken Enge, som den gang var en innsjø.
«Vi kan se at knoklene er blitt systematisk samlet sammen og deretter ofret i sjøen», forklarer prosjektleder for utgravingen, Mads Holst.
Det sterkeste beviset på den systematiske håndteringen av skjelettdelene kom i 2014, da arkeologene gjorde et uhyggelig funn av fire bekkener på en trestokk. «Det kan vi i hvert fall med sikkerhet si skyldes menneskelig aktivitet», understreker Mads Holst.
I tillegg har forskerne funnet knokler med skrape- og skjæremerker, og flere knokler ser ut til å ha blitt knust etter døden: «Vi er ganske sikre på at det dreier seg om en religiøs handling.
Det ser ut til å være en form for naturhelligdom – en hellig lund – der man har avsluttet en større krigshandling med en rituell utstilling og ødeleggelse av knoklene fra de beseirede krigerne», sier Mads Holst.
Ifølge de danske forskerne bekrefter Alken Enge-funnet delvis romerske kilders beskrivelser av germanske folkeslags barbariske krigsskikker – ritualer som de blant annet utførte for å skape frykt blant fiendene.
Fienden skulle vanæres og stilles ut
I år 9 e.Kr. utslettet germanske stammer tre romerske legioner i Teutoburgerskogen nord i Tyskland. Seks år etter nederlaget dukket en romersk hær opp og fikk se restene av de falne:
«Midt på sletten lå hvite knokler, spredt eller i hauger, alt etter om de hadde flyktet eller kjempet. Ved siden av lå biter av våpen og rester av hester, og deretter så de menneskehoder naglet til trestammer. I skogholt i nærheten sto barbariske altre der de (germanerne, red.) hadde slaktet tribuner og centurioner», skrev den romerske forfatteren Tacitus rundt år 80.
Germanerne la ifølge Tacitus – i likhet med romerne – stor vekt på å samle sine egne døde fra slagmarken for å brenne dem på likbål. Ved å la mange tusen døde romere ligge på slagmarken og skjende dem ved å nagle hodene deres til trærne, understreket germanerne fiendens totale ydmykelse og sin egen storslåtte seier.
Nedslaktingen i Teutoburgerskogen var ikke romernes første sammenstøt med germanerne. Hundre år før hadde kimbrerne – en germansk stamme fra dagens Jylland – vandret sørover og slått seg sammen med stammer fra Nord-Tyskland underveis.
I år 105 f.Kr. forsøkte en romersk hær å stanse stammene ved Aurasio i dagens Sør-Frankrike, og ble knust. Fra den spanske teologen Paulus Orosius fins en beskrivelse av hvordan de germanske krigerne feiret seieren:
«De ødela alt de hadde erobret. Klær ble revet i stykker, gull og sølv kastet i elva, soldatenes brystpanser hakket i stykker, hestenes seletøy ødelagt, og hestene selv druknet. Og soldatene, med løkker rundt halsen, ble hengt fra trærne. Seierherren fikk ikke noe bytte, og den beseirede ingen nåde».
Paulus Orosius skrev sin beretning rundt 400 år etter slaget, men den bygger på tidligere kilder. Orosius’ og Tacitus’ skildringer av germanernes krigsskikker kan muligens forklare det uhyggelige funnet ved Alken Enge.
Kamp om nytt territorium
Ingenting tyder på at de drepte ved Alken Enge var romere, men én teori er at Alken Enge-funnet indirekte likevel har med romerne å gjøre.
I århundret rundt Kristi fødsel trengte Romerrikets hærer nordover gjennom dagens Tyskland. Dermed ble germanske stammer presset lenger mot nord, og kom i kamp med andre germanere.
En mulighet er derfor at en germansk hær fra sør nådde helt opp til området rundt Alken Enge. Her støtte krigerne på en eller flere lokale stammer som nedkjempet den fremmede hæren og stilte ut likene for å vise sin styrke og advare andre stammer mot å forsøke noe lignende.
Ifølge Mads Holst er det mest uvanlige ved Alken Enge-funnet at krigernes knokler etterpå ble ofret i innsjøen. Det har ikke ekspertene sett andre steder. Spørsmålet er om det har vært en fast del av krigsritualet.
«Utfordringen er at mye ved funnet er helt unikt. Som arkeologer arbeider vi jo med å sette tingene i relasjon til noe sammenlignbart og så pusle sammen et bilde. Men her har vi ingenting å sammenligne med».
Arkeologisk sett minner Alken Enge-funnet ifølge Mads Holst mest om en keltisk helligdom fra 200-tallet f.Kr. i Ribemont-sur-Ancre nord for Paris i Frankrike. Der har arkeologene gravd ut restene av en slagen keltisk hærstyrke på flere hundre krigere.
Omstendighet-ene rundt funnet får forskerne til å tro at de drepte krigerne etter slaget ble bundet opp på et trestillas med våpnene sine hengende ved siden av. Den makabre oppstillingen skulle feire den seirende partens store triumf i slaget.
«Det foregår temmelig ville ting rundt omkring i Europa på dette tidspunktet», slår Mads Holst fast.
Mye tyder på at de drepte krigernes jordiske rester etter slaget først ble skjendet og deretter rituelt ofret til gudene. De fellende bevisene er blant annet skader fra øksehogg, lårbein med gnagemerker og et knust kranium.
Slag krevde stor organisasjon
Ifølge arkeologene er det svært sannsynlig at området rundt den daværende innsjøen ved Alken Enge har vært et hellig sted.
Området ligger ved enden av Illerup Ådal, der arkeologene tidligere har funnet mer enn 15 000 deler fra krigsutstyr og våpen fra perioden mellom år 200 og 500 e.Kr. – altså noe senere enn Alken Enge-massegraven.
Våpnene er krigsbytte som er tatt fra beseirede fiender og ofret i innsjøene i elvedalen. Området har altså vært regnet som hellig lenge. Ifølge Mads Holst har arkeologene også funnet en del ikke-militære ofringer i Illerup Ådal, blant annet dyre-knokler, krukker og vognhjul.
«Det tyder på at dette var et sted der man kunne kommunisere med flere forskjellige guder».
Nøyaktig hvilke guder krigerne ble ofret til, vet ikke forskerne. De små landsbysamfunnene som eksisterte i Danmark i denne perioden, skrev ikke noe ned, og romerne kom aldri så langt nord.
Til gjengjeld har Alken Enge-utgravingen gitt verdifull ny kunnskap om perioden. Funnet viser nemlig at datidens samfunn må ha vært mer avanserte enn hittil antatt. Det har nemlig krevd en stor hær å drepe alle krigerne som ligger i myra.
«Vi visste at det var mulig å mobilisere store styrker, men dette funnet avslører en høyere organisasjonsevne og en større form for konflikt enn vi hittil har kjent til i denne perioden», forklarer Mads Holst.
Ifølge utgravingsleder Ejvind Hertz gir de mange godt bevarte knoklene dessuten forskerne en mulighet til å kartlegge jernaldermenneskets kost og utseende.
Hans håp er at DNA-undersøkelser skjelettrestene også kan avsløre flere av de dreptes mange hemmeligheter: «Det vi helst skulle likt å vite er hvor krigerne kom fra».