Mysterium løst: 3,5 millioner stein knuste jødenes festning

Nå har fienden kommet så nærme at de assyriske bueskytterne og slyngekasterne kan bombardere forsvarerne med prosjektiler mens de tunge rambukkene blir rullet opp rampen. Innen solnedgang vil byens skjebne være beseglet.

I dag kan turistene skimte restene av den kolossale rampen som ble brukt under beleiringen av Lakish for over 2700 år siden. Og i nesten like mange år har det vært en gåte hvordan assyrerne klarte å innta jødenes sterkeste festningsby på rekordtid.

Nå mener arkeologene at de har løst mysteriet – etter å ha foretatt den hittil mest omfattende analysen av restene av rampen og de samtidige kildene. Konklusjonen er at det først og fremst var Assyrias ingeniører som vant slaget.

Opprørske vasaller ventet på sjansen

Dramaet om Lakish hadde begynt fire år tidligere, i 705 f.Kr. På den tiden kontrollerte det mektige assyrerriket, hvis kjerneland lå i dagens Irak, store deler av Midtøsten og ble bare utfordret av Egypt.

Assyrerne hadde regionens største og best trente hær, som de færreste våget å legge seg ut med. Dermed ble mange av naboene deres nødt til å betale en årlig tributt for å få fred.

De assyriske kongenes eget rike var relativt fattig og derfor svært avhengig av å oppkreve beskyttelsespenger hos naboene. Men de kvelende tributtene gjorde at vasallstatene bare ventet på det rette tidspunktet for å gjøre opprør.

Muligheten bød seg i år 705 f.Kr., da nomadefolket kimmerierne invaderte Assyria fra nord og drepte den brutale kongen Sargon 2. Nyheten fikk en rekke vasallstater til å gjøre opprør og inngå en allianse med Assyrias erkefiende Egypt. Blant opprørerne var det lille kongeriket Juda.

I begynnelsen gikk vasallenes oppstand godt, ikke minst fordi assyrerkongen – Sargons etterfølger, sønnen Sankerib – var opptatt med å slå tilbake kimmerierne. Han hadde ikke styrker å avse til å nedkjempe opprøret.

Til slutt ble kimmerierne slått tilbake, og i år 703 f.Kr. kunne kong Sankerib lede en hær mot opprørerne – nå skulle forræderne straffes. De kampvante soldatene knuste enhver motstand og jevnet opprørsby etter opprørsby med jorden.

Etter to år var alle opprørerne beseiret – bortsett fra kongeriket Juda, som fortsatt gjorde motstand. Det som siden skjedde med Juda og landets konge, Hiskia, er beskrevet i Det gamle testamentet:

«I det fjortende året Hiskia var konge, dro assyrerkongen Sankerib opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem.»

Assyrerne inntok by etter by inntil hæren nådde Lakish – Judas nest viktigste by. Her stoppet Sankerib opp med størsteparten av styrken sin mens han sendte en mindre hær nordover for å beleire Jerusalem og forhindre at en unnsetningsstyrke nådde Lakish.

Ved å erobre Lakish klarte assyrerne å avskjære Jerusalem fra jødenes eneste håp om hjelp – Egypt.

Lakish var klar til krig

Kong Hiskia av Juda hadde forberedt seg på den assyriske invasjonen, og i de befestede byene i riket ble lagerhusene fylt opp slik at de kunne holde ut lange beleiringer. Håpet var at byene holdt stand lenge nok til at egypterne kunne komme til unnsetning.

Men forsyninger var ikke nok til å holde assyrerne ute. Det måtte forsvarsverker til – og de måtte kunne tåle litt av hvert, for assyrerne var beryktet for sine hensynsløse beleiringer. Derfor utvidet Hiskia bl.a. Jerusalems murer.

«Han telte husene i Jerusalem og rev hus for å styrke muren», heter det i beretningen fra Det gamle testamentet.

Rikets nest viktigste by, Lakish, kontrollerte en av dalstrekningene som førte til Jerusalem ca. 60 km unna, og var derfor den sterkeste i kongeriket Juda. Byen var omkranset av to kjempemessige bymurer som løp parallelt med hverandre. De var oppført med leirstein og bygd på et fundament av stein.

Etter tidligere angrep var murene blitt forsterket slik at de var mellom 3 og 6 m tykke – og målte det samme i høyden. Videre lå festningsbyen på en høyde slik at beleiringsmaskiner ikke kunne nå opp til bymuren.

Lakish var med andre ord mer enn klar for den assyriske stormen.

Assyrerne var brutale erobrere

Innbyggerne i Lakish fryktet med god grunn fienden. Assyrerne hadde gjentatte ganger vist hvor brutale de var mot opprørske byer – spesielt dem som ikke overga seg straks.

Kong Assurnasirpal 2. (883–859 f.Kr.) av Assyria skrøt av hvordan han straffet innbyggerne i en av de byene han hadde erobret:

«Mange av fangene som ble tatt, lot jeg brenne i ilden. På noen skar jeg av hendene ved håndleddet, og på andre skar jeg av nesen, ørene og fingrene. Jeg stakk øynene ut på mange av soldatene.»

Ingenting tydet på at Sankerib ville unnlate å følge samme fremgangsmåte – det hadde han allerede bevist i de andre opprørsbyene:

«Jeg rev ned byene deres og ødela dem. Satte fyr på dem og forvandlet dem til glemte jordhauger.»

Da assyrerne omringet Lakish i år 701 f.Kr., tilbød Sankerib å skåne innbyggernes liv hvis de overga seg straks. Men forsvarerne av Lakish trodde så sterkt på forsvarsverkene sine at de avviste ham.

Judas konge Hiskia var ikke fullt så optimistisk. Han satt i Jerusalem og hadde hørt hvordan de assyriske styrkene hadde knust alle andre opprørsbyer. Han fryktet at Lakish og deretter Jerusalem ville lide samme skjebne.

«Da sendte Juda-kongen Hiskia bud til assyrerkongen i Lakisj,» står det i Det gamle testamentet.

«Dra bort fra meg! Hva du legger på meg, skal jeg bære», tryglet Juda-kongen.

Men Sankerib hadde bestemt seg: Nå skulle verden få se at ikke engang den sterkeste festning kunne stå imot hans hær.

Lakish skulle knuses på rekordtid

Kong Sankerib hadde med seg sitt hemmelige våpen til Lakish: ingeniørsoldatene. Assyrernes ingeniører hadde lang erfaring med å innta befestede byer.

Likevel var Lakish en spesiell utfordring. Ikke nok med at byen lå på en høyde og var omgitt av tykke murer. Det var også en risiko for at forsterkninger fra Jerusalem eller – enda verre – fra Egypt kunne nå frem hvis ikke assyrerne inntok byen i en fart.

Ifølge professor Yosef Garfinkel fra arkeologisk institutt ved Hebrew University i Jerusalem tyder alt på at assyrerne arbeidet i et tempo som kom bardus på alle – ikke minst folket i Lakish.

Sammen med andre forskere har han grundig studert de tidligere utgravningene samt oldtidens kilder om beleiringen. Ut fra dronebilder har forskergruppen dessuten laget et digitalt kart over byens ruiner og det omliggende landskapet.

Ved å samkjøre de mange opplysningene har Garfinkel klart å utarbeide den hittil mest detaljerte rekonstruksjonen av hendelsesforløpet.

Ifølge arkeologen visste de assyriske ingeniørene at det bare var én måte de kunne bryte Lakishs murer på: ved å bygge en rampe der beleiringsmaskinene kunne kjøre hele veien opp til jødenes murer.

Utgravninger viser at rampen var laget av kampesteiner med en gjennomsnittlig vekt på omtrent 6,5 kg hver. Problemet var bare at assyrerne hadde bruk for rundt 3,5 millioner av dem. Det ville ta evigheter å finne steinene i landskapet. Derfor lette ingeniørene i nærområdet etter et sted å bryte stein.

«Ved Lakish er det en blottlagt klippe av grunnfjellet akkurat der man ville forvente det», forklarer Garfinkel.

VIDEO: Stein, slit og blemmer knekket Lakish

Med lynets hastighet og for hånd bygde Assyrias mesteringeniører en 80 m lang rampe av store steiner. På bare 25 dager var rampen ferdig, og angrepet kunne begynne.

Ifølge professoren tyder alt på at assyrerne hugget steinblokkene ut av berggrunnen. Og ikke langt derfra begynte ingeniørene å bygge rampen, hvis startpunkt kom til å ligge ca. 80 m fra Lakishs bymurer.

Kong Sankerib satte sannsynligvis soldater og krigsfanger til å danne lange menneskekjeder som fraktet steinene til byggeplassen fra hånd til hånd.

Ifølge Garfinkels beregninger vil fire rekker med mennesker som arbeider i døgndrift kunne flytte ca. 160 000 steiner om dagen.

«Tiden var avgjørende for den assyriske hæren. Hundrevis av arbeidere slet dag og natt, muligens i to skift på 12 timer hver», anslår arkeologen.

Angrepet starter

Beskyttet av soldater med skjold begynte assyrerne å bygge rampen stein for stein med en hastighet som ikke tidligere var sett. Dag for dag kunne innbyggerne i Lakish se hvordan assyrerne kom nærmere.

Utgravninger viser at Lakishs forsvarere forsøkte å stoppe assyrernes ingeniører ved å bygge sin egen rampe innenfor bymuren – rett overfor den assyriske. På denne måten håpet de muligens å kunne øke høyden på den utsatte delen av bymuren. Men jødene klarte ikke å holde tritt med farten som assyrerne bygde sin rampe med.

Dersom Yosef Garfinkels beregninger holder stikk, tok det de assyriske ingeniørene bare ca. 25 dager å bygge den 80 m lange rampen som nådde en høyde på over 15 m nærmest Lakishs murer. Og da den endelig sto klar, blåste kong Sankerib til angrep.

Nå sendte assyrerne først bueskyttere og slyngekastere frem for å tvinge forsvarerne vekk fra muren. Hundrevis av prosjektiler er funnet i området. De bøyde pilspissene av metall tyder på at pilene ble avfyrt av angriperne og traff murene.

Bak bueskytterne fulgte assyrernes beleiringsmaskiner: enorme rambukker bygget av tre, som det skulle mange mann til å skyve opp rampen under konstant beskytning fra forsvarerne. Da de endelig fikk på plass de nesten ett tonn tunge rambukkene, begynte arbeidet med å ødelegge bymuren.

Ved Lakish benyttet assyrerne sannsynligvis både rambukker og skinnkledde maskiner med store spyd som kunne «grave» murstein og stein ut av murverket.

På assyriske relieffer med scener fra slaget ser man at innbyggerne i Lakish desperat forsøkte å stoppe beleiringsmaskinene ved å bombardere dem med stein og brennende fakler. Samtidige kilder avslører også at forsvarerne trolig forsøkte å ødelegge rambukkene ved å svinge tunge steiner i lange tau mot dem.

Til slutt brukte jødene til og med hjulene på stridsvognene sine som kasteskyts. Men fienden var ustoppelig. Før dagen var omme, hadde assyrerne knust bymuren, og tusenvis av krigere kunne storme inn i byen.

Ekstrem straff skulle knekke Juda

Etter erobringen av Lakish dekorerte kong Sankerib et rom i palasset sitt i hovedstaden Ninive med relieffer som gjengir erobringen av byen. Relieffene avslører hva som skjedde med innbyggerne: De militære lederne og byens administrasjon ble flådd levende og deretter halshugget.

Andre innbyggere ble spiddet og byen plyndret. Arkeologer har funnet ca. 1500 hodeskaller som stammer fra erobringen av byen. På et av Ninive-relieffene ses byens representanter der de knelende trygler kong Sankerib om nåde.

«Sankerib, konge over hele Assyria, sittende på sin trone mens Lakishs rikdommer bæres forbi ham», står det inngravert under relieffet.

Rommet som relieffene befant seg i, ble brukt som venterom for utenlandske utsendinger som skulle i møte med kongen. Lakishs skjebne var utpenslet til skrekk og advarsel for alle som overveide å sette seg opp mot det assyriske militæret – og spesielt ingeniørene deres.