Mystisk bronseskive avslører glemt kongerike midt i Europa

Mannen knepper opp jakken og løsner et klede han har knyttet rundt livet. Nå kan Meller endelig se den 2 kg tunge bronseskiven som snart skal vise seg å være Europas mest sensasjonelle bronsealderfunn.

«Jeg visste med en gang at den var ekte», sier Harald Meller i dag.

«Alle forfalskninger er imitasjoner av ting vi allerede kjenner til. Men jeg har ikke kjennskap til noen forfalskning som er en nyskapelse».

Harald Meller har på forhånd alliert seg med politiet i Basel, som er klare til å gripe inn. Men i baren er det ikke en eneste betjent å se.

«Jeg følte at jeg måtte redde himmelskiven for oss alle. Å miste den ville vært en katastrofe, men hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg bare nappe den til meg og løpe?»

Meller tenker at han må prøve å ringe politiet. Han smetter inn på toalettet og plukker fram mobiltelefonen. Men det er ikke noen internettforbindelse der nede. Han prøver i hvert hjørne av rommet, og endelig er det et signal slik at han kan sende nødropet sitt. Når han kommer ut av toalettet igjen, smekkes håndjernene allerede på de to helerne.

I årene etterpå har undersøkelser avslørt at himmelskiven er Europas hittil eldste avbildning av himmelhvelvet. Oppdagelsen har samtidig åpnet forskernes øyne for et av bronsealderens mektigste, men også mest gåtefulle riker: Nebrariket.

Nær våre dagers storby Halle bygget Nebras herskere for 4000 år siden opp en stat så avansert at den kunne måle seg med middelhavsområdets største oldtidskulturer.

Skiven løste kalenderproblem

21 år har gått siden Harald Meller reddet himmelskiven fra de to helerne, og siden den gang har arkeologer gravd stadig dypere ned i den gåtefulle sivilisasjonen som frembrakte skiven.

«Jeg sa den gang at hvis den var ekte, ville det være en av de største sensasjonene innen arkeologi», forklarer han når HISTORIE møter ham på Museet for forhistorie i Halle, hvor himmelskiven er utstilt.

Noen måneder etter politiaksjonen undersøkte arkeologer stedet gravrøverne anga som funnstedet for to praktfulle sverd, to økser, en meisel og to armringer – alt i bronse og gull.

De verdifulle gjenstandene var blitt gravd ned som offergave på toppen av Mittelberg-høyden nær den lille byen Nebra, ca. 40 km sør for Halle i det tidligere Øst-Tyskland.

«Det er sikkert at skiven kommer derfra, for vi undersøkte bakken under, og den viste høye konsentrasjoner av gull- og kobberisotoper, så et funn må ha ligget der i tusenvis av år, forklarer Meller.

Kjemiske analyser viser at skiven ble laget mellom 1800 og 1750 f.Kr. og at dens motiv er helt unikt.

På himmelskivens venstre side ses en fullmåne, mens en halvmåne ses i den høyre delen. Rundt det hele har bronsesmeden satt inn 32 små stjerner, hvorav sju er samlet i en liten gruppe.

Forskerne tror at stjernene er Pleiadene. Hvert år i mars og oktober forsvinner denne stjernehopen en kort stund, og dette himmelfenomenet har siden oldtiden blitt sett på som et varsel om henholdsvis begynnelsen og avslutningen av jordbruksåret.

Men ifølge Harald Mellers astronomer kan skiven også brukes til å justere månekalenderen i forhold til solkalenderen.

Menneskene har siden tidenes morgen brukt solen til å holde styr på dagens og årets gang, mens månen viser månedene. Men alle kulturer har måttet sanne at et måneår er 11 dager kortere enn et solår.

For å få de to kalenderne til å passe sammen, må man av og til legge til en 13. månemåned. Forskerne fra Halle mener at himmelskiven er et bilde på hvordan nattehimmelen ser ut når det er på tide å legge til den avgjørende skuddmåneden.

«At de var i stand til å lage en sol-måne-kalender er helt vanvittig!» synes Meller, som har vist skiven til en fysiker fra CERN – det europeiske laboratoriet for kjerne- og partikkelfysikk i Sveits.

«Han er jo en av oss», utbrøt fysikeren anerkjennende om skivens opphavsmann.

«Med det mente fysikeren at bildet komprimerer kompleks kunnskap til en helt enkel formel», forklarer professoren.

Det store spørsmålet var nå hvem som hadde den astronomiske kunnskapen til å lage det avanserte instrumentet.

Det glemte folkeslaget

Himmelskiven ble laget rundt 1800 f.Kr., på et tidspunkt da den såkalte unetice-kulturen dominerte Sentral-Europa. Navnet stammer fra en gravplass ved byen Únětice (Aunjetitz på tysk) nær Praha i Tsjekkia.

I mange tiår var det bare en snever gruppe fagfolk som interesserte seg for unetice-kulturen. Deres mektige gravhauger og imponerende helligdommer lå nemlig øst for jernteppet. Men etter oppdagelsen av himmelskiven, begynte Harald Meller å samle bronsealdereksperter fra hele Europa:

«Vi startet unetice-forskningen på nytt og organiserte store konferanser».

I årene etter trådte et helt usedvanlig folkeslag frem fra den mørke bronsealderen.

Studier viser at unetice-kulturen oppsto gjennom en sammensmeltning av to tidligere kulturer som er identifisert ved hjelp av leirpottene deres: den båndkeramiske kulturen og klokkebegerkulturen, som begge kom fra steppene i øst.

Båndkeramikerne nådde Midt-Tyskland rundt 2800 f.Kr., mens klokkebegerkulturen kom ca. 300 år senere. De to kulturene levde side om side uten å blande seg med hverandre.

Men så, rundt 2200 f.Kr., oppsto unetice-kulturen i området til de to eldre kulturene i dagens Midt-Tyskland, Schlesien og Böhmen.

Her fantes det nemlig ekstremt fruktbart jordbruksland - såkalt løssjord. Løss er næringsrik og finkornet, og absorberer fuktighet som en svamp.

«Her i regionen regner det bare om høsten og vinteren. Men klimaet kombinert med verdens beste jordsmonn gjør regionen perfekt for korndyrking. Kornet kommer opprinnelig fra Zagros-dalen i Persia, og også der er det lite nedbør».

Ifølge Harald Meller har den fruktbare jorda gjennom tusenvis av år tiltrukket seg alle slags kulturer som kjempet om området:

«Alle ønsket å være akkurat her. Så hver gang noen erobret dette området, bygde de festningsverk for å kontrollere det».

Men unetice-folket var de første som klarte å holde på området i mange århundrer. Og de gjorde det helt uten festninger.

Bondesønnene ble soldater

Tidligere kulturer hadde ifølge Meller vært krigersamfunn: En liten del av befolkningen var krigere – spesialister i kamp – resten var bønder.

Krigerne kjempet med økser mann mot mann og kan sammenlignes med de store heltene som blant annet greske Homer beskriver i sin fortelling om kampene ved byen Troja.

«Men en eller annen i unetice-systemet fikk en strålende idé: Hvorfor ikke la bøndenes sønner kjempe?» forklarer Meller.

Bare den eldste av unetice-bondens sønner kunne arve gården, de andre fikk jobb i Nebras profesjonelle hær.

Meller baserer sin teori på flere oppsiktsvekkende funn av våpendepoter. Ved landsbyen Dieskau, ikke langt fra Nebra, har arkeologene funnet hele 293 øksehoder deponert i bakken.

Øksene er laget av kobber som er så mykt at de ikke kunne brukes som redskap – bare til kamp. Undersøkelser viser at øksene er serieprodusert.

Så langt er 1178 lignende økser funnet i de nedgravde våpendepotene rundt Nebra.

Både blant båndkeramikere og hos klokkebegerfolket ble mennene gravlagt med våpnene sine, men den skikken opphørte under unetice-kulturen. I stedet ble flertallet begravet helt uten våpen, og nettopp dette faktum viser hvordan unetice-folket har tenkt nytt om samfunnet, med flere vidtrekkende konsekvenser.

«Bøndene kan ikke ta våpnene med i graven fordi de ikke eier øksene selv. Fyrsten, prinsen, kongen, eller hva vi skal kalle ham, eier alt», forklarer Meller.

De gamle heltekrigerne fantes ikke i Nebra-samfunnet. I stedet tyder alt på at offiserer sto i spissen for hærgrupper som var utstasjonert på strategiske steder i riket.

Dette er grunnen til at Nebras innbyggere ikke bygde festningsverk. Hæren var så tallrik og så godt bevæpnet at ingen våget å angripe riket.

«De trenger ikke festninger fordi staten beskytter dem», forklarer Meller.

Han formoder at styrkenes økser ble samlet inn og begravet hver gang en Nebra-hersker døde slik at den nye herskeren kunne bevæpne soldatene med sine egne våpen.

Ifølge Meller er det mye som tyder på at unetice-folket dermed skapte Nord-Europas første egentlige stat. Og i den prosessen spilte himmelskiven en avgjørende rolle.

Himmelskiven ga makt

Den astronomiske innsikten som himmelskiven rommer stammer sannsynligvis ikke fra bronsealderens Tyskland, men fra Midtøstens stormakt Babylon.

For å kunne lage himmelskivens sofistikerte kalendersystem må en stjernekikker studere nattehimmelen i minst 40 år, og dette er nesten umulig i Tyskland, hvor himmelen ofte er overskyet.

«Men det er veldig enkelt i Midtøsten, hvor det aldri er en sky på himmelen. Og i oldtidens Babylon hadde de astronomer som visste alt om himmelen», forklarer Harald Meller.

Han tror derfor at en høytstående person fra Nebra-riket rundt år 1800 f.Kr. reiste de 4400 km ned til Babylon og skaffet seg den nødvendige kunnskapen. Og bronseskiven kom til å forandre alt, for med den nye sol-måne-kalenderen kunne Nebras hersker kontrollere tiden, noe som ifølge Meller alltid har vært et maktmiddel.

Han er overbevist om at himmelskiven til å begynne med ble skjult for undersåttene fordi kunnskapen om sol-måne-kalenderen måtte holdes hemmelig.

«Bare herskeren og kanskje hans sønn visste hvordan skiven skulle brukes. Det var et maktverktøy, et kunnskapsinstrument – for nøkkelen til makt har alltid vært kunnskap i langt større grad enn gull», påpeker Meller.

Herskerne kunne bruke den hemmelige kunnskapen til å endre det gamle, nesten likestilte bondesamfunnet til en hierarkisk stat, mener han:

«Hvordan overbeviser man folket om at det er en god idé å gi all rikdom og all makt til én person? Man kan ikke gjøre det med våpen alene, man trenger en form for legitimering».

Og det var nettopp det himmelskiven kunne gi. Men Nebras herskere hadde ifølge Meller også en annen fordel som ga dem makt langt ut over rikets grenser.

Herskere blokkerte Skandinavia

Analysene av himmelskiven viser at handelsfolkene i Nebra streifet viden omkring for å hente bronse. Legeringen er laget av kobber og tinn. Kobberet i skiven stammer fra fjellet Mittelberg i Østerrike, mens tinnet og gullet er hentet i Cornwall, England.

Handelsrutene i tidlig bronsealder gikk rett gjennom Nebra. Den sentrale beliggenheten gjorde at rikets herskere kunne kontrollere handelen med metall.

Ifølge Harald Meller er det mye som tyder på at Nebra-riket inngikk koalisjoner med flere nabostammer og trolig også hadde mye kontakt med den såkalte El Argar-kulturen i det sørøstlige Spania. Nebra-herskerne dominerte dermed en betydelig del av Europa.

«På denne måten kunne Nebra kontrollere verdsettelsen av kobber fra Alpene og tinn fra England til kundene. De var jo de eneste som kjente prisen på produktet i begge ender av transportkjeden», forklarer Meller, som mener at spesielt Norden kom til å lide under unetice-herskernes metallmonopol.

Undersøkelser viser nemlig at Skandinavia, i motsetning til resten av Europa, tilsynelatende ikke mottok bronse i flere århundrer. Ifølge Meller kan dette være årsaken til at arkeologer i Danmark har funnet kopier av unetice-bronsedolker laget i flintstein – danskene så på bronsen som en uoppnåelig skatt.

Til gjengjeld har arkeologene funnet store mengder bronsevåpen i bl.a. Mecklenburg sør for Danmark, mens dansk rav i samme periode har funnet veien til unetice-områdene lenger sør. Meller tror at Nebra-herskerne betalte sine nordlige allierte med bronsevåpen for å få tak i rav og muligens også slaver fra Skandinavia.

Og mye tyder på at Nebra-herskerne tjente godt på sitt jerngrep om handelen.

Herskerne gikk amok i luksus

Alt tyder på at Nebras herskere gjennom århundrene utviklet et strengt kontrollert hierarkisk samfunn hvor alle kjente sin plass. Formodningen er basert på gravgaver som er funnet og som nøye avspeiler den dødes posisjon i samfunnet. Den jevne innbygger fikk ingen gravgaver eller eventuelt bare litt keramikk.

Rikets embetsmenn og offiserer fikk derimot en rekke faste gravgaver, for eksempel en enkelt bronsedolk eller en øks. Høyere opp besto gravgavene av økser, dolker samt en hårring i gull.

På toppen av samfunnspyramiden satt en eller flere fyrster, hvis gravgaver var rikere enn alle andres – men også strengt regulert. I 1877 undersøkte arkeologer en gravhaug nær Leubingen, knappe 50 km vest for Nebra.

I haugen, som ut fra de bevarte stolpene i gravkammeret er datert til ca. 1942 f.Kr., ble det funnet levninger av en mann med to dolker og to økser i bronse, et gullarmbånd samt to draktnåler og to hårringer i gull.

Nøyaktig samme gravgaver har siden blitt funnet i ytterligere to Nebra-fyrstegravhauger, Helmsdorf-graven og Bornhöck-graven. Ifølge Harald Meller er gravgavene herskernes insignier:

«Herskerne hadde skapt symboler for legitimitet og symboler for deres makt. Det er som de senere franske kongene, som hadde en krone, et eple og et septer”.

Meller hefter seg spesielt ved de store steinøksene som er funnet i to av gravene. Øksene kan dateres til å være et par tusen år eldre enn de døde. Han tror at Nebra-herskerne fant de eldgamle kjempeøksene på marken slik at de kunne si:

«Mine forfedre var kjemper og konger - og øksen er et symbol på deres makt». I virkeligheten ble ikke øksene fra steinalderen brukt som økser i det hele tatt – de fungerte som kiler til å kløyve trestammer med.

Bornhöck-graven er den yngste av fyrstegravene som er funnet og er datert til rundt 1800 f.Kr. Graven var intet mindre enn gigantisk med en diameter på nesten 80 m og en høyde på 15 m.

«Den var så enorm at den kunne dekke hele dette museet», utbryter Meller.

Ifølge professoren er det mye som tyder på at det var nettopp Nebra-herskernes økende hang til luksus og storhet som ble deres undergang.

Himmelskivens kunnskap ble glemt

Nebrariket eksisterte i rundt 600 år før det gikk under. Mot slutten mistet herskerne tilsynelatende den astronomiske kunnskapen som hadde sikret deres makt.

Undersøkelser av himmelskiven viser at den med tiden ble endret flere ganger, slik at den til slutt ikke lenger kunne brukes som en sol-måne-kalender. Nå fremsto skiven rett og slett som et sagnomsust maktsymbol.

Nebra-herskernes problem var at de ikke hadde noe skriftsystem. All kunnskap måtte derfor overleveres muntlig, og på et tidspunkt gikk det åpenbart galt, slik at neste hersker i rekken aldri fikk instruksjon i bruken av himmelskiven.

«Lærdommen er at man lett kan miste kunnskap hvis man ikke har en skrivekultur», oppsummerer Meller.

Dermed hadde herskerne mistet en stor del av sin legitimitet, og ikke engang deres sterke hær kunne redde dem.

«Normalt skal en stat sørge for at de økonomiske forskjellene i et samfunn ikke blir for store. Men den innsikten fantes ikke den gang, så de rike ble bare rikere», antar Meller.

Ifølge ham kan både pest og misvekst etter vulkanutbruddet på den greske øya Santorini ha svekket Nebrariket, men dødsstøtet var sannsynligvis en revolusjon.

«Selv om et system er veldig undertrykkende, trenger herskeren aksept fra folket. Hvis den forsvinner, kan alt skje veldig raskt», forklarer Meller, som finner likheter med den rumenske diktatoren Ceauşescu, som ble henrettet i 1989.

«Han sto på balkongen i Bucuresti og trodde folk ropte «Du er den beste». I virkeligheten ropte de: 'Vi dreper deg'. På TV-bildene kan du se øyeblikket da det gikk opp for ham at hans tid var forbi».

Det samme skjedde mest sannsynlig i Nebrariket, tror Harald Meller.

Som en siste desperat handling ble himmelskiven ofret til gudene på en bakketopp ikke langt fra landsbyen Nebra.

Ifølge Meller er lærdommen av historien om himmelskiven at våre forfedre visste langt mer enn vi tror:

«Som arkeologer og historikere vet vi hva folk spiste, hvordan de bodde, hva de jaktet på. Men det er veldig vanskelig å se inn i hodet på våre forfedre, for de etterlot seg ikke noen filosofiske bøker. Men ved hjelp av himmelskiven kan vi kikke gjennom et nøkkelhull og se en liten del av en genial hjerne».