En augustdag i 1908 traff en hakke siden på en bemerkelsesverdig hodeskalle. Like etter dukket de jordiske levningene av en neandertaler opp av jorden i det sørlige Frankrike.
Skjelettet, som tydeligvis tilhørte en eldre mann, ble straks sendt til den berømte geologen og antropologen Marcellin Boule ved det naturhistoriske museet i Paris.
Selv om den gamle mannen ikke var den første neandertaleren som hadde dukket opp av jorden, var det første gang et nesten komplett skjelett ble funnet.
Kraniet, armene, beina, ribbeina og ryggraden var svært godt bevart og ga professor Boule en unik mulighet til å rekonstruere hvordan neandertalerne så ut og beveget seg.
Resultatet var klart i 1911, da professoren omsider publiserte analysen sin. Ifølge Boule viste det ca. 60 000 år gamle skjelettet at neandertalere var grove, apelignende skapninger som knapt kunne gå oppreist.
Boules beskrivelse fikk stor innflytelse i vide kretser, og den gamle mannen ble arketypen på en neandertaler. Og dermed var neandertalerne beseglet som svært primitive fortidsmennesker.
Sykdom var skyld i dårlig rykte
I 1957 – 15 år etter Boules død – ble skjelettet av den gamle neandertaleren undersøkt på nytt.
Konklusjonen fra forskerne denne gangen var at mannens foroverbøyde holdning skyldtes høy alder og fremskreden slitasjegikt – og at Boule hadde feiltolket disse sykdomstegnene.
Siden den gang har neandertalerne sakte fått gjenoppreisning, og nyere forskning viser nå at fortidsmennesket var svært intelligent og på mange måter like avansert som Homo sapiens.