Oldtidsbyen Petra i Jordan – det forsvunne underverket

Johann Ludwig Burckhardt og følget kan ikke høre annet enn vindens sus og ekkoet av sine egne fottrinn der de går i den trange kløften som de lokale kaller siq. Flere steder er den dunkle passasjen bare et par meter bred, og klippeveggene rager 80 meter opp over hodene på det lille selskapet.

Den sveitsiske eventyreren er overbevist om at nabateernes forsvunne oldtidsby Petra ligger skjult i enden av passasjen som slynger seg gjennom de nakne fjellene ved Wadi Musa i dagens Jordan. Ifølge de lokale guidenes tradisjon er området imidlertid befolket av onde ånder og fylt med de vantros byggverk.

Iført arabisk klesdrakt og under dekknavnet Sheik Ibrahim Ibn Abdallah er den 28 år gamle Burckhardt på reise fra Damaskus i Syria til Egypt.

Sveitseren har forberedt seg grundig. Han har studert arabisk, islam og Midtøstens skikker og tradisjoner ved universiteter i England og Syria.

Han har forsøkt å venne seg til Midtøstens varme klima ved å legge ut på lange spaserturer når været har vært på det varmeste i England, og i perioder har han levd utelukkende av vann og litt grønnsaker slik at følelsen av sult ikke skal overraske ham.

Burckhardt har vært nødt til å utvise stor kreativitet for å lokke ledsagerne med på sporet av Petra.

I Bibelen har han lest at Petra ligger ved profeten Arons grav, og sveitseren har kjøpt en geit som han har fortalt reisefellene at han har lovet å ofre på selve graven. Følget kjøper den merkverdige historien, under sterk tvil.

Turen gjennom den dystre siq-en begynner å virke uendelig. Så plutselig, etter en halv times gange, får de øye på et par rødlige søyler og noen figurer lenger fremme. Kløften åpner seg foran dem og slipper sollyset inn. Da øynene hans har vennet seg til det skarpe lyset, blir Burckhardt et kort sekund stående og ta synet innover seg, helt målløs.

«På klippeveggen rett over hodene på oss kom et uthogd mausoleum til syne. Med en slik beliggenhet og skjønnhet gjorde mausoleet et helt spesielt inntrykk på alle reisende. Det er en av de mest elegante antikke ruinene jeg har sett noen gang. Den er like godt bevart som en bygning som nylig er bygd ferdig, og ved nærmere ettersyn kunne jeg se at det var resultatet av et enormt arbeid», fortalte Burckhardt senere i sine beskrivelser
av oppdagelsen.

Eventyreren nådde målet sitt. 22. august 1812 sto han som den første europeer på mer enn 600 år ved inngangen til den myteomspunne Petra. Av frykt for å bli anklaget for å være på jakt etter skatter, måtte han imidlertid legge en demper på begeistringen.

Burckhardt ofrer en geit

Selskapet la raskt det mektige monumentet bak seg og gikk videre forbi et stort amfiteater som også er hogd ut av klippen. På avstand kunne Burckhardt beundre en rekke gravmæler med storslåtte fasader og imponerende templer, og ved mørkets frembrudd kom han frem til fjellet der Arons grav sies å ligge. Her måtte han som bebudet ofre geita før gruppen snudde og forlot Petra.

Den nysgjerrige Burckhardt beklaget siden at han verken kunne gjøre undersøkelser eller ta notater under besøket i frykt for at identiteten hans skulle bli avslørt. Men han spådde at fremtidige reisende ville kunne besøke stedet mer fritt.

De lokale ville med tiden venne seg til fremmede vitenskapsmenn, og så ville ruinene i Wadi Musa etter hans mening bli anerkjent som noen av verdens mest betydningsfulle eksempler på antikk kunst.

Alt er hogd ut av klippen

De dekorerte fasadene er Petras største attraksjon, men for 2000 år siden var dalene dekket av for lengst forsvunne hus, der Petras befolkning bodde og arbeidet. For at 20 000 fastboende og tusenvis av gjennomreisende fra hele verden skulle kunne overleve midt i ørkenen, holdt det ikke at nabateerne hadde økonomisk og kunstnerisk sans.

De utviklet blant annet et sofistikert rør- og kanal-system som fanget opp det sparsomme regnvannet og vannet fra kildene i området, og ledet det til reservoarer og utgravde cisterner rundt omkring i byen.

Den avanserte vannforsyningen var så effektiv at nabateerne kunne dyrke opp en del av ørkenlandet, og byen dermed kunne forsyne seg selv med korn og andre vekster.

Flyttet på grunn av jordskjelv

Selv om ørkenbyen nå var svekket, fortsatte den å eksistere, og innbyggerne hogde stadig storslåtte monumenter ut av klippene.

Et eksempel er bygningen som kalles Klosteret, og som ligger på et fjell høyt over byen. Den religiøse bygningen ble hogd ut på begynnelsen av 100-tallet, og den imponerende fasaden på 45 ganger 42 meter er en av de mest fotograferte i området.

På slutten av 300-tallet ble Petra igjen hovedstad – nå i den nye romerske provinsen Palaestina Tertia. Da kristendommen kort etter vant frem i regionen, ble byen også utnevnt til bispe­sete, og flere av de gamle hedenske templene – blant dem Klosteret – ble bygd om til kirker. Men byens posisjon var for alltid svekket.

En rekke ødeleggende jordskjelv i århundrene som fulgte fikk folketallet til å avta kraftig, og da området ble islamsk på 600-tallet, var Petra bare en skygge av seg selv.

Byen forsvant langsomt ut i glemselens tåker. I historiske kilder fra middelalderen er byen bare omtalt da en gruppe europeiske korsfarere bygde en borg ved byen rundt år 1100. Den ble imidlertid forlatt igjen etter kort tid.

Tross nedgangen bevarte navnet Petra en aura av mystikk og storhet. Det var dette omdømmet som fikk Johann Ludwig Burckhardt til å dra ut for å finne den glemte byen på begynnelsen av 1800-tallet.

Hans vage beskrivelser av stedet var helt i tråd med den romantiske tidsånden, og allerede rundt 1830 hadde et besøk i den gjenoppdagede ruinbyen blitt et must for alle de unge lærde europeerne som dro på dannelsesreise til Midtøsten.

Fascinasjonen for Petra satte også sitt preg på datidens litteratur. En av de mest innflytelsesrike beskrivelsene ble skapt av den engelske dikteren John William Burgon, som aldri besøkte byen selv, men bare kjente den fra andres tegninger og skildringer. I 1840 kalte han poetisk Petra for «en rosenrød by som er halvparten så gammel som tiden».

Gradvis fikk vitenskapsfolkene friere adgang til å utforske Petra, akkurat som Burckhardt hadde spådd. Arkeologer valfartet fra hele verden for å registrere, måle og beskrive gravene og monumentene i stor detalj.

Siden kastet forskerne seg også over de sparsomt bevarte bosetningsområdene, og selv om de så langt bare har skrapt på overflaten, har arkeologene kunnet danne seg et omtrentlig bilde av hvordan livet i byen var.

Fortsatt fins det mange mysterier i de labyrintiske sandsteinsformasjonene i den golde ørkenen. Det er en av forklaringene på at de rosenrøde byggverkene i dag tiltrekker flere besøkende enn noen gang.

Hver dag går tusenvis av forventningsfulle turister og andre i Burckhardts fotspor, til de plutselig står foran det storslåtte Skattkammeret og lar seg begeistre og bergta av det unike synet.