Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Pekingmannen forsvant sporløst

Forskere finner restene av 40 fortidsmennesker i den såkalte Dragebeinskollen nær Beijing, og den arkeologiske verden er i ekstase. Men plutselig en dag er Pekingmenneske-fossilene borte.

Archives Charmet/Bridgeman Images

Johan Gunnar Andersson klapper på huleveggen i Dragebeinskollen og ser forventningsfullt på sin assi­stent, den østerrikske paleontologen Otto Zdansky.

“Jeg har på fornemmelsen at restene av en av våre forfedre ligger her inne, og nå gjelder det bare å finne dem. Ta deg endelig god tid, og fortsett til hulen er tom,” oppmuntrer den svenske geologen sin langskjeggete hjelper.

Syv år tidligere var Andersson blitt leid inn for å lete etter jernmalm og steinkull til Kinas industri, men nå, sommeren 1921, er det andre ting som opptar ham.

Under oppholdet i Solens rike har geologen opplevd at dragebein spiller en stor rolle for befolkningen, og at de tillegger de legendariske vesenene all verdens positive egenskaper.

Ifølge folketradisjonen er dragen menn­eskets venn og hjelper. Medisin laget av knuste og malte dragetenner og -knokler kan ifølge kineserne kurere alt fra hodepine og malaria via melankoli og dysenteri til gallestein og feber.

Et av Kinas beste steder å jakte på de dyrebare knoklene er kalksteinshulene i skråningene av Dragebeinskollen ved landsbyen Zhoukoudian – ca. 40 km sørvest for Beijing.

De porøse steinlagene og sprekkene i kalksteinen bugner av eldgamle tenner, knokler og til og med hele skjeletter av forhistoriske dyr.

Johan Gunnar Andersson håper at eksperten Zdansky, som kom fra Wien våren 1921, kan gjøre noen enestående paleontologiske oppdagelser nettopp her, ikke av drager, men av f.eks. dinosaurer og andre utdødde dyr – og kanskje til og med forhistoriske mennesker.

Ved flere anledninger har Andersson selv snust rundt i hulene i Drage­beins­kollen, og foruten knokler fra blant annet hyener, griser og bjørner har han merket seg noe som minner om eldgamle steinredskaper.

Han setter sin lit til at Otto Zdansky skal vise seg å være mannen som kan fravriste hulene viktige hemmeligheter. Men ennå har han ingen idé om det store gjennombruddet som er i vente.

I dag mener vitenskapen at Pekingmennesket tilhører arten Homo erectus.

© Bridgeman Images

Mennesket oppsto i et varmt klima

Afrika bugner av fossiler etter de første menneskene, og forskerne peker på kontinentet som menneskehetens vugge.

Teorien er at menneskearten Homo erectus utviklet seg i Afrika.

Derfra spredte den seg til resten av kloden og ble opphav til det anatomisk moderne menn­esket, Homo sapiens.

Men noen forskere mener at Homo erectus oppsto i Asia og gikk til Afrika, der arten så utviklet seg til Homo sapiens.

Homo erectus eksisterte i ca. 1,8 mill. år og er dermed den menneskearten som har eksistert lengst. Til sammenligning har Homo sapiens gått omkring på kloden i bare ca. 300.000 år.

Det manglende mellomleddet

I 1859, over 60 år før Andersson og Zdanskys undersøkelser, utga den britiske naturforskeren Charles Darwin det revolusjonerende verket Artenes opprinnelse.

Her antyder han at mennesker og aper har samme stamfar.

Darwins ideer får mange lærde til å riste forarget på hodet.

Tanken på at mennesket skal ha gjennomgått flere utviklingsstadier er etter deres mening aldeles absurd.

“... funnet er det avgjørende beviset på at menneskehetens vugge sto i den nordlige delen av Asia”.
Den svenske avisen Dagens Nyheter, 1926.

Tidens fremherskende teori går ut på at alle nålevende arter har oppstått i ferdig skikkelse straks etter en syndflod for noen få tusen år siden.

Men den revolusjonerende boken sår likevel et ettertankens frø hos mer lyd­høre forskere.

De lar seg inspirere til å følge Darwins tanker og lete etter en overgangsform, et manglende mellomledd som forbinder aper og mennesker. Dermed er en intens jakt på forhistoriske knokler dratt i gang.

Voksesmerter ga større hjerner

Menneske­-hetens stamtre drøftes konstant blant forskerne.

Paleontolog med en tann i lommen

Med en hammer i den ene hånden og en lampe i den andre som eneste belysning i dypet, strever 26 år gamle Otto Zdansky utrettelig hele sommeren 1921 i de bekmørke hulene.

Om natten sover østerrikeren på en feltseng i et tempel i nærheten, men tidlig om morgenen kryper han ned i det indre av Dragebeinskollen. Her kart­legger han de geologiske lagene med stor omhu.

Med assistanse fra noen lokale landsbyboere som han har leid til oppgaven, arbeider han seg gjennom leire og kalkstein mens han forsiktig vrir løs forsteinede knokler og tenner.

Hulene viser seg å være intet mindre enn et paradis for en ambisiøs fossiljeger som Zdansky.

Han graver ut atskillige fossiler fra utdødde virveldyr, men sensommeren 1921 vinner han for alvor jackpoten: Da finner Zdansky sin hittil største skatt – et funn med en betydning han instinktivt aner konturene av.

Da østerrikeren er i ferd med å sikte jordlagene han har hakket løs, får han til sin forbløffelse øye på en forsteinet jeksel.

Den ligner umiskjennelig på en tann fra et menneske. Kanskje er den beviset på at menneskeslekten oppsto i Kina.

Uten å si et ord til noen stikker han tannen i lommen – vel vitende om at han kan ha funnet det hittil eldste sporet etter et fortidsmenneske.

Med tanke på de geologiske lagene som tannen er funnet i, må fossilet være minst en halv mill. år gammelt. Men østerrikeren vil ta seg tid til å granske tannen i ro og mak før han slipper bomben.

Otto Zdansky utfører ulønnet arbeid.

Reisen og oppholdet i Kina er betalt, og som kompensasjon for at han ikke får lønn, har østerrikeren forbeholdt seg retten til selv å undersøke sine funn og publi­sere vitenskapelige artikler om dem. For en ung og ukjent forsker gir det noe å bygge karrieren på.

Geolog Johan Gunnar Andersson var med og fant Pekingmennesket.

© Östasiatiska Carlotta

Avtalen med Johan Gunnar Andersson er at alt det Zdansky finner skal fraktes til Beijing. Her skal eksperter sørge for å klassifisere, fotografere og pakke fossil­ene i kasser.

Deretter blir det hele sendt til universi­tetet i Uppsala i Sverige, der Zdansky sen­ere skal undersøke innholdet.

Bevilgningene til feltarbeidet tørker ut i slutten av 1923. Året etter legger Zdansky Dragebeinskollen bak seg og reiser til Uppsala for å gjennomgå materi­alet fra Kina.

Og der, best som han er i gang med å granske funnene, skjer det: Det dukker frem enda en tann fra et antatt fortidsmenneske blant buntene av dyrefossiler.

Zdansky legger de to tennene i en liten glasskrukke blant bøkene på reolen på kontoret. Paleontologen er ennå ikke klar til å gå ut med oppdagelsen.

I stedet konsentrerer han seg om å utarbeide en utførlig vitenskapelig avhandling om oppdagelsene ved Zhoukoudian.

Sannheten legges frem for fintfolk

Et kongelig svensk besøk i Kina setter fart i begivenhetene. Kronprins Gustaf Adolf (senere kong Gustav 6 Adolf) og hans ektefelle, kronprinsesse Louise, skal på en jordomseiling i 1926 med stopp i blant annet Kina.

Johan Gunnar Andersson benytter anledningen til å invitere de kongelige til en sammenkomst i Beijing.

Der vil han fortelle om de svenske utgravningene rundt om i Kina – et tiltak som kronprinsen har vært med på å reise midler til.

Forut for reisen henvender Andersson seg til professor i paleontologi, Carl Wiman, ved universitetet i Uppsala for å høre om forskerne på hans institutt sitter inne med interessante funn som kan være med og kaste glans over den store kongelige begivenheten i Kina.

“I virkeligheten er jeg ikke helt overbevist om deres (tennenes, red.) formodede menneskenatur”
Den franske presten Teilhard de Chardin var kritisk til funnet.

Wiman forhører seg med Zdansky som går med på å offentliggjøre en foreløpig rapport om sine oppdagelser.

Den 22. oktober 1926 kan Andersson ønske de kongelige gjestene velkommen i auditoriet på det medisinske universitet i Beijing.

Her leser han opp fra Zdanskys beskrivelse av de eldgamle tennene og viser lysbilder av dem.

“Dette i seg selv ytterst ufullstendige funnet kan muligens vise seg å bli det mest betydningsfulle utbyttet av hele vår svenske innsamling i Kina,” sier Andersson høytidelig.

En imponert taushet senker seg over den store ballsalen. Samtlige tilstede­værende fornemmer at de har blitt streifet av historiens vingeslag. Restene av Jordens eldste menneske er funnet.

En gruppe tyske arbeidere gravde etter kalk da de fant det første neandertalkraniet i 1856.

© The Natural History Museum/Imageselect & Shutterstock

Ukjent kranium utløste jakten på våre forfedre

Ved inngangen til 1800-tallet var forskerne overbevist om at mennesket aldri hadde gjennomgått noen evolusjonær utvikling.

I august 1856 overleverte en gruppe tyske arbeidere noen beinbiter og et kranium med et besynderlig utseende til den tyske skolelæreren Johann Carl Fuhlrott.

Knoklene hadde de funnet i et kalkbrudd i dalen Neanderthal utenfor Düsseldorf i Tyskland.

Fuhlrott undersøkte funnet, og uten å vite det var han med på å grunn­legge en helt ny vitenskapsgren:

Paleoantropologien. Forskere på dette feltet beskjeftiger seg med å undersøke fortidsmenneskers biologi og levevis.

Fuhlrotts magefølelse sa ham at funnet var helt spesielt. Men han følte seg usikker på hva det egentlig var han hadde mellom hendene.

Skolelæreren tok derfor kontakt med en ekspert – anatomiprofessor Hermann Schaaffhausen. Professoren fastslo at den iøynefallende, avlange hjerne­kassen tilhørte et forhistorisk menneske som siden har blitt kjent som neandertalmennesket. Arten levde for 140.000-30.000 år siden.

I 1857 presenterte Fuhlrott og Schaaffhausen sin oppdagelse i lærde kretser, men uten at noen andre forskere tok synderlig notis av den.

Den gang var det ingen som hadde fantasi til å forestille seg at mennesket skulle ha gjennomgått flere utviklingsstadier.

Kloke hoder var da også raske til å påpeke at knoklene måtte stamme fra enten en ape eller fra et menneske som hadde lidd av engelsk syke, en tilstand som gir deformerte knokler.

Først da forskeren Charles Darwin koblet sammen mennesker og aper begynte en vill jakt på det manglende mellomledd, dvs. fossiler fra overgangsformen mellom aper og mennesker.

Jakten resulterte bl.a. i funnet av Pekingmennesket.

Glødende telegraftråder

De neste dagene farer nyheten om det epokegjørende funnet verden rundt. Ledende forskningstidsskrifter som Nature og Science omtaler oppdagelsen, og den vinner stor anerkjennelse så vel i lærde kretser som blant lekfolk.

Den svenske avisen Dagens Nyheter skriver om funnene den 24. oktober. Avisen forteller at forskerne som var til stede ved presentasjonen i Beijing er enige om at “funnet er det avgjørende beviset for at menneskehetens vugge sto i den nordlige delen av Asia.”

I koret av begeistrede eksperter er det også en nølende kritiker – den franske presten Teilhard de Chardin, som har foretatt utgravninger i Kina siden 1923.

Chardin var også til stede ved den konge­lige sammenkomsten i Beijing den 22. oktober. Etterpå skriver han i et brev til Johan Gunnar Andersson:

“Jeg er nok ikke helt overbevist om deres (tennene, red.) antatte menneskenatur,” bemerker han og lufter sin formodning om at det kan være “de innerste kinntennene fra et rovdyr.”

Langt mer positiv er den kanadiske forskeren Davidson Black, sjefanatom ved det amerikanske instituttet Peking Union Medical College.

Etter å ha lest Zdanskys publikasjon får han overlevert tenn­ene for ekspertvurdering i slutten av 1926. I en rapport samme år konkluderer han at de utvilsomt stammer fra et menneske:

“Det er et enestående faktum at det for første gang på det asiatiske kontinent nord for Himalaya er funnet fossiler av arkaiske hominider (fortidsmennesker, red.) i geologiske lag som er datert.”

Johann Fuhlrott underviste på gymnaset i Elberfeld da han gjorde oppdagelsen.

© Dechenhöhle

Kranium dukker opp fra dypet

Så stor er begeistringen for Zdanskys oppdagelse at det blir satt i gang mer målrettede utgravninger i Dragebeins­kollen – finansiert av det amerikanske fondet The Rockefeller Foundation.

Otto Zdansky får naturlig nok tilbud om å stå i spissen for arbeidet, men han takker nei.

Han har sagt ja til en stilling som professor i Kairo i Egypt. I stedet går tilbudet til svensken Birger Bohlin, som er en annen av paleontologiprofessor Carl Wimans medarbeidere.

Bohlin innfinner seg i Zhoukoudian våren 1927, der han som noe av det første iverksetter foranstaltninger som skal sikre at det rastruede taket i Dragebeins­kollen ikke kollapser.

Den 16. oktober 1927, bare tre dager før årets utgravningssesong slutter, følger Bohlin i Zdanskys stolte fotspor.

I en krok i en av hulene oppdager han et tredje menneskefossil – en pent bevart jeksel fra venstre side av underkjeven.

Akkurat som forgjengeren stapper Bohlin funnet i lommen og skynder seg til Beijing.

Her oppsøker han den kanadiske anatomen Davidson Black og viser ham skatten. Med sitt trente blikk ser Black fort at tannen er av samme type som de to Zdansky har funnet.

På grunnlag av de nå i alt tre tennene setter Black frem en hypotese om en helt ny menneskeart og døper den Sinanthropus pekinensis, dvs. “Kinamannen fra Peking” eller bare “Pekingmennesket”.

Birger Bohlin kommer kort etter med et forslag til hvordan skapningen må ha sett ut. Han tegner et portrett av Pekingmennesket som i svenskens strek er forsynt med stri hårprakt, fremstående øyenbryn og et apelignende ansikt.

Takket være Rockefellers rundhånd­ede pengestrøm fortsetter utgravningene ved Zhoukoudian i stor stil.

I årene som følger dukker den ene fossile menneskelevningen etter den andre opp. Det neste avgjørende funnet er et nesten komplett kranium som den praktiske lederen av utgravingene, kineseren Pei Wenzhong, får øye på den 2. desember 1929.

Hjertet står nesten stille i Peis kropp da han ca. 40 m nede i en av de isende kalde hulene finner en stor, avrundet knokkel som er innleiret i kalksteins­veggen.

Med en hammer løsner Pei forsiktig det lenge ettersøkte kraniet som markerer en foreløpig kulminasjon på utgravingene i haugen.

Igjen blir det stor ståhei. Under en presse­konferanse den 28. desember 1929 viser triumferende forskere for første gang frem kraniet.

Fra bare å ha hatt tenner og beinbiter, står de nå med et helt kranium som til fulle bekrefter Peking­menneskets eksistens.

Bare i perioden 1927-1929 kan paleontologene sende 1485 kasser med fossil­er fra Zhoukoudian til Davidson Blacks laboratorium i Beijing.

Kranier, knokler og tenner formelig velter opp fra dypet. I 1931 finner forskerne dessuten utallige steinredskaper – på gode dager mer enn en hel kurv.

Forskerne delte inn hulene i Dragebeinskollen i firkanter og undersøkte dem etter tur. Slik unngikk de at potensielle funn ble oversett.

© Granger/Imageselect & Shutterstock

Dragebeinskollen var forskernes skattkammer

Kineserne trodde at Dragebeinskollen gjemte på rester av drager. Men i 1920-årene dukket Pekingmennesket frem fra haugen.

I tiårene etter at østerrikeren Otto Zdansky fant den første jekselen i en av hulene ved Zhoukoudian i 1921 vellet funn­ene opp fra de geologiske lagene.

Takket være en rekke storstilte og målrettede utgravninger i Dragebeins­kollen fant forskerne bl.a. rester etter forskjellige slags steinredskaper samt enda flere tenner.

Forskernes ekstase ble bare større da de underveis i utgravingene støtte på kranier, kjever og knokler som tilhørte resten av Pekingmenneskets kropp.

Snart ble det klart at knoklene stammet fra forskjellige individer.

I alt fant forskerne levningene etter 40 personer av begge kjønn og i ulike aldre.

Japanerne rykker inn i Kina

Funnene gir Davidson Black rikelig med arbeid, og han arbeider nesten i døgndrift med å granske fossiler og redskaper samt å beskrive de tallrike funnene.

I laboratoriet i Beijing sitter anatomen bøyd over knoklene i dyp konsentrasjon, men 15. mars 1934 er det slutt.

I en alder av bare 49 år dør kanadieren av hjertesvikt mens han sitter ved skrivebordet med det som opptar ham mest: et kranium fra Pekingmennesket.

På det tidspunktet har utgravingene i Zhoukoudian fått et nærmest industrielt preg.

En arbeidsstyrke på omlag 130 personer graver etter fossiler i hulene, og der benytter de seg av en helt ny arbeidsteknikk som fullstendig revolusjonerer arbeidet og gjør det lett å identifisere de forskjellige funnstedene:

Forskerne deler opp det området som skal graves ut i nummererte felter som ett etter ett blir undersøkt til bunns.

Denne intensiverte innsatsen lønner seg, og funnene hoper seg opp. Kranier og kraniedeler, overkjever og under­kjever, hundrevis av tenner og haugevis av knokler fra resten av kroppen dukker nå frem av undergrunnen.

Skatter ventet i jordens indre

  • © Shutterstock

    I grottene gravde forskerne ut seks komplette eller nesten komplette kranier fra både barn og voksne.

  • © Shutterstock

    På basis av bare tre utgravde kinntenner foreslo den canadiske anatomen Davidson Black i 1927 eksistensen av en ny art som han døpte Sinanthropus pekinensis.

  • © Shutterstock

    I grottene fant forskerne tusenvis av bein- og steinredskaper som har vært brukt som bl.a. hammer, ambolt, bor og til å grave med.

  • © Shutterstock

    Flere steder i grottene fant forskerne rester av det som antakelig var ild­steder. Oppdagelsen antyder at Peking-mennesket muligens representerte den første menneskearten som gjorde opp ild.

  • © Shutterstock

    Fossiler fra hundrevis av dyre­arter ble funnet i grottene, bl.a. elefanter, hyener, bøffel og hjort.

Funnene representerer til sammen 40 individer, og alle disse fossilene blir fraktet til Beijing og oppbevart bak lås og slå på det amerikanskeide Peking Union Medical College.

Da japanerne invaderer Kina den 7. juli 1937, må utgravingene ved Zhoukoudian innstilles.

Blodige kamper mellom kinesiske soldater og japanske invasjonsstyrker utspiller seg ganske nær hulene, og Zhoukoudian kommer snart under japansk kontroll.

Forskerne har allerede satt punktum for feltarbeidet og forlatt stedet. Men tre lokale hjelpere insisterer på å bli igjen for å holde vakt ved Dragebeinskollen slik at japanerne ikke trenger inn og ødelegger utgravningsområdet.

Den heltemodige innsatsen kommer til å koste dem dyrt. Mennene blir tatt til fange, og da de nekter å fortelle fienden hvor i området en gruppe kinesiske gerilja­soldater gjemmer seg, blir de tortur­ert til døde i mai 1938.

Mens krigens mørke skyer henger tungt over Kina, arbeider paleontologene på Peking Union Medical College ufortrød­ent videre med å analysere og registrere skattene fra Dragebeinskollen.

Evolutionsmuseet i Upp­sala huser i dag fire tenner fra Pekingmennesket.

© Uppsala Universitet

Den fjerde tannen lå glemt på et svensk museum

På Evolusjonsmuseet ved universitetet i Uppsala gjorde forskerne i 2011 en sensasjonell oppdagelse.

I en kasse som hadde vært stuet vekk siden 1920-tallet fant de en godt bevart hjørnetann fra Pekingmennesket. Dermed teller den svenske museumssamlingen i alt fire tenner fra fortidsmennesket.

Forskere har etterpå analysert tannen, som ifølge undersøkelsene stammer fra en eldre kvinne. Tannen er slitt, og to fliker er slått av emaljen. Skaden kan skyldes at eieren har bitt hardt sammen om f.eks. en dyreknokkel.

Ingen kjente til tannens eksistens før i 2011. Svenskene hadde spilt en hovedrolle i utgravningene i Zhoukoudian i Kina på 1920-tallet, og mange kasser med knokler og andre funn var derfor blitt sendt til Sverige.

Da Uppsala-paleontologen Carl Wiman, som hadde beskrevet funnene, døde i 1944, ble 40 uåpnede kasser gjemt unna og glemt.

Nervøse forskere lager kopier

Japanerne holder vakt rett utenfor instituttet og overvåker nøye hvem som går inn og ut av bygningen.

Soldatenes nærvær vekker uro og bekymring blant forskerne som er bekymret for de verdensberømte knoklenes skjebne.

Tyske Franz Weidenreich har overtatt ledelsen av instituttet etter Davidson Black. På ordre fra ham er en assi­stent på instituttet, Hu Chengzhi, i ferd med å lage gipsavstøpninger av fossilene.

Soldatene forlanger nøklene til lagerrommet hvor de verdensberømte fossilene av Pekingmennesket er.
Beijing den 8. desember 1941.

Weidenreich frykter med rette at japanerne vil overta instituttet i tilfelle det bryter ut krig med amerikanerne. Han tar derfor med seg de fleste av avstøpningene da han reiser til USA i april 1941.

En annen av forskerne, kinesiske Jia Lanpo, påtar seg oppgaven å håndtegne kopier av samtlige skisser av fossilene og alle kart over funnstedene.

Han tør ikke smugle ut kopier i originalstørrelse fordi de tar for mye plass og lett kan bli oppdaget og beslaglagt av vaktsomme japanere.

I stedet skalerer han ned størrelsesfor­holdet og tegner på papir så tynt som luftpostpapir. Etter to måneders møysommelig arbeid er han klar til å samle materialet i en liten bok som han klarer å lure forbi japanerne.

Forholdsreglene viser seg å være uhyre forutseende. Da Japan bomber den ameri­kanske flåtebasen Pearl Harbor den 7. desember 1941, utløser det en formell krigserklæring fra USA.

Allerede dagen etter angrepet trenger japanerne inn i Peking Union Medical College.

Soldatene krever å få utlevert nøklene til lagerrommet hvor de verdensberømte fossilene av Pekingmennesket er låst inne.

Men inne i rommet er det bare tomme hyller som møter dem. Fossilene er som blåst bort, det er bare noen gipsavstøpninger igjen.

Dagen etter bombingen av Pearl Harbor forsøkte japanerne å beslaglegge Pekingmennesket i Beijing. Men knoklene var borte.

Shutterstock

Fossilene sporløst forsvunnet

Hvor fossilene har blitt av, skal vise seg å bli en av de største gåtene i paleontologiens historie – et mysterium som er uløst den dag i dag.

Straks etter at japanerne oppdaget forsvinningsnummeret, gikk de ifølge medarbeidere ved Peking Union Medical College i gang med å avhøre alle som kunne tenkes å ha hatt en finger med i spillet.

Forhørene ga ikke svar på noe. Japanerne anklaget likevel sin fiende ameri­kanerne for å ha stjålet fossilene.

To av forskerne som befant seg i begivenhetenes absolutte sentrum, var Jia Lanpo og Hu Chengzhi. De to har senere fortalt at de la fossilene i bokser som ble pakket ned i to store trekister i midten av november 1941.

Planen var ifølge Jia og Hu at kistene skulle fraktes til New York og oppbevares der inntil freden igjen senket seg over Kina.

Ifølge et seiglivet rykte ble kistene transportert med tog til den amerikanske militærleiren Holcomb i den kinesiske kystbyen Qinhuangdao og lastet på frakte­skipet SS President Harrison.

Skip­et skal angivelig ha gått på grunn nær Chang Jiangs munning ved Shanghai den 8. desember, der japanerne bordet skipet og beslagla kistene.

Ifølge en versjon av samme teori støtte det amerikanske skipet ikke på grunn, men ble i stedet oppbrakt av japanerne som bukserte det til sitt hjemland med den verdifulle lasten om bord.

Årsaken var at den japanske keiseren hadde et brennende ønske om selv å ha Pekingmenneske-fossilene.

Uansett hva som skjedde er det en kjensgjerning at fossilene fra Dragebeins­kollen forsvant som dugg for solen og ikke har dukket opp igjen siden.

Situasjonen i dag er at kineserne mistenker japanerne for å ha tatt fossil­ene mens japanerne antar at amerikanerne har knoklene.

Amerikanerne tror derimot at det er kineserne selv som hold­er fossilene skjult.

Bortsett fra enkelte tenner og avstøpninger av knokkelrester har resten av Pekingmennesket gått tapt.

© Klaus Steinkamp/Imageselect

Oppdagelse gjør mennesket eldre

Et amerikansk-kinesisk forskerteam kom i 2009 med en oppsiktsvekkende nyhet.

Takket være en ny teknikk for å bestemme alder kunne forskerne konkludere med at Pekingmennesket er ca. 750.000 år gammelt – altså cirka 200.000 år eldre enn ekspertene før hadde antatt.

Ettersom fossilene har forsvunnet, har forskerne ikke hatt mulighet til å aldersbestemme dem ved hjelp av karbondatering.

I stedet har de analysert radioaktive stoffer i kvartsavleiringene på funnstedet i Dragebeinskollen og beregnet stoff­enes nedbrytningstid.

Ved hjelp av denne metoden har forskerne konkludert at de geologiske lagene som Pekingmenn­esket ble funnet i er ca. 750.000 år gamle.

Svensken fikk rett

Med unntak av tennene som rakk å bli fraktet til Uppsala, har alle fossilene fra Zhoukoudian gått tapt.

Men takket være de fremragende avstøpningene og de detaljerte beskrivels­ene av fossilene som spesielt Franz Weidenreich hadde utarbeidet, var det like­vel mulig for forskerne å sammen­ligne de forsvunne funnene med andre fossiler.

Etter hvert ble man klar over at Peking­mennesket var et eksempel på den forhistoriske menneskearten Homo erectus.

I dag regnes Homo erectus for å være en bærende grein på menneskeslektens stamtre – og en direkte forløper for vår egen art, det anatomisk moderne menn­eske, også kjent som Homo sapiens.

Så da Johan Gunnar Andersson klappet på huleveggen i Dragebeinskollen i 1921 og fortalte Otto Zdansky at han formodet at “restene av en av våre forfedre ligger her inne,” traff svensken blink med profetien.

Det han ikke kunne forutse, var at et av 1900-tallets mest betydningsfulle funn skulle forsvinne sporløst. For vitenskapen er tapet uerstattelig, for haugen synes å være tømt.

Jakten på fossilene fortsetter

Tapet av Pekingmennesket har ridd generasjoner av forskere som en mare, men kineserne har langt fra oppgitt håpet om å finne menneskerestene som har stor symbolsk betydning for landet.

Foran rullende kameraer presenterte distriktsregjeringen i Fangshan en arbeidskomité i juli 2005.

Den skulle lete etter de kraniene og knoklene fra Pekingmennesket som ble sporløst borte under 2. verdenskrig.

Komiteen besto bl.a. av paleontologer. Under presentasjonen av komiteen, som fant sted ved Dragebeinskollen, uttalte en talsmann for styret:

“Vi håper Pekingmennesket snart vil komme hjem”.

Til formålet hadde myndighetene opprettet en hotline hvor folk som satt inne med informasjon om de savnede fossilene kunne henvende seg.

I de første månedene ringte rundt 70 personer som mente å vite hvor fossilene var. En herr Ren fra Beijing opplyste at han kjente én hvis far skjulte et av kraniene i hjemmet sitt.

En annen innbygger fra Beijing, herr Liu, fortalte at en av hans bekjente – en gammel revolusjonær – oppbevarte et kranium, men han kunne dessverre ikke huske verken navn eller adresse på vedkommende.

Og en herr Wu fra Jiangxi­-provinsen meddelte at en nå 121 år gammel mann en gang hadde fortalt at fossilene befant seg et sted i Kina.

Samtlige spor endte i en blindvei, og Pekingmenneskets skjebne er fortsatt uviss. Men håpet om å finne fossilene lever fortsatt i Kina.

Pekingmenneskets forsvinning ble opphav til flere konspirasjonsteorier

Les også:

Mælk, Tollense, bronzealder
Arkeologi

3200 år gamle knokler vitner om melkens seiersmarsj

2 minutter
Arkeologi

Mini-terrakottahær gravd ut i Kina

2 minutter
Arkeologi

Stonehenge-kopi funnet i Portugal

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul