Rambukken knuste Kartago

10. mars år 241 f.Kr. barket to flåter­ sammen utenfor De egadiske øyer ved Sicilia og avgjorde krigen mellom Roma og Kartago. Da arkeologene for få år siden fant slagmarken på havbunnen, snudde det opp ned på deres kunnskap om oldtidens sjøslag.

10. mars år 241 f.Kr. barket to flåter­ sammen utenfor De egadiske øyer ved Sicilia og avgjorde krigen mellom Roma og Kartago. Da arkeologene for få år siden fant slagmarken på havbunnen, snudde det opp ned på deres kunnskap om oldtidens sjøslag.

Claus Lunau/Historie

Den 500 kg tunge, fjernstyrte roboten glir rolig over den mørke havbunnen. Her og der skvetter dypets fisker skremt til siden når den fremmede maskinen kommer sigende for å se seg om.

Roboten er ikke på jakt etter noe levende der nede, men noe som ikke har beveget seg på mer enn 2200 år – ikke siden det sank til bunns fulgt av lyden av splintrende tre og menns dødsskrik. Og etter den dagen har intet levende menneske sett det, selv om mange har lett.

«Det er den første undersjøiske oldtidsslagmarken som er lokalisert.» Marinarkeolog Peter Campbell.

Ved hjelp av en sonar søker roboten over havbunnen – på jakt etter restene av oldtidens største og mest avanserte krigsskip. Roboten styres av en liten gruppe forskere som følger ferden nøye via store TV-skjermer. Plutselig blinker en prikk på en av skjermene: «Vi har en kontakt 40-50 meter mot vest», roper sonaroperatøren, samtidig med at undervannsfartøyet nærmer seg.

På TV-skjermen dukker det opp en amfora – helt overgrodd med alger. En blekksprut kryper skremt og lett forvirret ut av krukken da roboten lander på bunnen og virvler opp sanden.

«Amforaene skjuler ofte antikke gjenstander som metallnagler eller kinnbeskyttere fra hjelmer», forklarer marinarkeolog Peter Campbell mens den store leirkrukken undersøkes.

Vi befinner oss på forskningsfartøyet Hercules utenfor øya Levanzo der vrakdelene fra et av historiens mest avgjørende sjøslag ligger spredt utover et område på opp mot 5 km2.

Fra dyp på opptil 120 meter har arkeologer hentet opp våpen, hjelmer og hundrevis av amforaer som har ligget urørt i årtusener.

Krigsrelikviene stammer fra slaget ved De egadiske øyer 10. mars år 241 f.Kr., da nesten 400 krigsgaleier fra stormaktene Roma og Kartago barket sammen utenfor Sicilia.

Slaget kostet minst 25 000 sjømenn livet og endret historiens gang. Og oppdagelsen regnes som en sensasjon: «Det er den første undersjøiske oldtidsslagmarken som er lokalisert», utbryter Peter Campbell begeistret.

Funnene har gitt forskerne helt ny kunnskap om selve kampen, men også om antikkens krigsskip og sjøslag generelt.

Romerne kopierte krigsskip

Sjøslaget ved De egadiske øyer markerte avslutningen på den 1. puniske krig, som ble utkjempet mellom Roma og Kartago­ på 200-tallet f.Kr. Den greske historikeren­ Polybios, som ble født 40 år etter slaget ved De egadiske øyer, kalte krigen for «den lengste og bitreste konflikten­ i historien».

I verket «Historia» beskriver han hvordan romerne i 23 år kjempet mot erkerivalen Kartago i Nord-Afrika i en blodig strid om kontrollen over Middelhavet. Kartago var på det tidspunktet den ledende sjømakten, med Middelhavets sterkeste flåte.

Byen var grunnlagt av fønikere fra dagens Libanon og hadde handelsstasjoner over hele den vestlige delen av Middelhavet – herunder på den strategisk viktige øya Sicilia.

Sicilia hadde imidlertid også greske kolonier, som følte seg truet av Kartago og ba Roma om støtte. Og snart var de to stormaktene i direkte krig med hverandre.

BAKGRUNN: Sicilia var stridens kjerne

Slaget ved De egadiske øyer ble utløst av en bitter konflikt mellom Kartago og Roma om kontrollen over Sicilia.

Det store sjøslaget mellom Roma og Kartago i år 241 f.Kr. var kulminasjonen på 23 års uavbrutt krig. Kartago hadde i flere tiår hatt handelsstasjoner på Sicilia og ligget i konflikt med øyas greske kolonier.

Regionens nye stormakt, Roma, følte seg presset av Kartago, som dominerte store deler av Middelhavet og blandet seg derfor i konflikten:
«Hvis kartagerne erobret Sicilia, ville de blitt farlige naboer, for da ville de omringet Italia og truet alle deler av landet», forklarer den gammelgreske historikeren Polybios.

I år 242 f.Kr. greide en romersk flåte og hær å inneslutte den sicilianske havnebyen Drepanum slik at Kartagos hær på øya ikke kunne få forsyninger hjemmefra.

Kartagerne var derfor tvunget til å sende en flåte med forsyninger. Romerne hadde imidlertid lagt en felle. Da de kartagiske forsyningsskipene nådde frem i mars 241 f.Kr., lå Romas flåte på lur.

TIDSLINJE OVER. 1. PUNISKE KRIG:

264 f.Kr.

En krise mellom grekere og kartagere på Sicilia får Roma til å sende tropper til øya. Det utløser den 1. puniske krig. Samme år erobrer Roma byen Agrigento­ på Sicilia.

260 f.Kr.

Roma vinner sitt første sjøslag mot Kartago utenfor Mylae ved å utruste galeiene sine med entre-broer slik at soldater kan angripe fiendens mannskap ansikt til ansikt.

256 f.Kr.

Utenfor Sicilias Kapp Ecnomus beseirer Roma en svær kartagisk flåte på 350 fartøyer.

255-253 f.Kr.

Romerne mister to flåter i uvær utenfor Sicilia. Tapet skyldes at de romerske sjøfolkene ikke er rutinerte nok.

254 f.Kr.

Roma erobrer Palermo­ på Sicilia.

249 f.Kr.

Kartago sender en flåte med 10 000 tropper for å unnsette den sicilianske byen Lilybaeum (Marsala), som romerne har omringet. Ved De egadiske øyer fanger flåten en vestlig vind og blåser rett inn i Lilybaeums havn. Romerne kan bare se på og må gi opp beleiringen.

249 f.Kr.

Kartago slår Roma i sjøslaget om Drepanum (Trapani).

247 f.Kr.

Den kartagiske generalen Hamilkar Barkas går i land på Sicilia og slår flere romerske hærer.

242 f.Kr.

Roma beleirer havnebyen Drepanum på Sicilia og omringer Hamilkar­ Barkas’ tropper.

241 f.Kr.

Romerne seirer over Kartago i slaget ved De egadiske øyer. Slaget ender den 1. puniske krig og tvinger Kartago til å forlate Sicilia.

Roma var med sine hærer sterkest på landjorden, men måtte se seg slått av Kartagos overlegne flåte, som uten varsel kunne slå til mot Romerrikets kystbyer. Romerne svarte igjen med å beleire Kartagos handelskolonier på den vestlige delen av Sicilia. Krigen bølget frem og tilbake i årevis, frem til det skjedde noe som snudde krigslykken.

Under et overraskelsesangrep erobret romerne et kartagisk krigsskip av klassen quinquereme – en såkalt fem-roer. Skipstypen var et av tidens mest slagkraftige krigsfartøyer med plass til nesten 300 roere.

Romas skipsbyggere kopierte fartøyet ned i minste detalj, mens byens senatorer skaffet penger til den dyre byggingen med lån fra romerske privatpersoner: «Slik ble en flåte på 200 quinqueremer gjort ferdig på rekordtid – alle bygd i tråd med den nye skipsmodellen», skriver­ Polybios.

Sommeren 242 f.Kr. la Romas nybygde flåte av gårde mot Sicilia og overrasket de kartagiske skipene som lå oppankret ­utenfor havnebyen Drepanum – dagens Trapani helt vest på Sicilia.

Synet av romernes flåte fikk den kartagiske admiral Hanno til å trekke skipene sine raskt tilbake til Kartago. Den romerske øverstkommanderende, Gaius Catulus, utnyttet de kartagiske skipenes flukt til å omringe Drepanum.

Kartagos general på Sicilia, Hamilkar Barkas – far til den berømte feltherren Hannibal – måtte se seg beleiret med sine tropper nær en fjelltopp ikke langt fra Drepanum.

Den omringede hæren hadde ingen forsyninger, og risikerte nå å bli utslettet. Derfor trådte Kartago til og sendte en flåte med forsyninger og friske tropper til Sicilia – et trekk romerne­ hadde forutsett.

Fikk 100 kg tung rambukk i garnet

Forskernes jakt på det glemte sjøslaget begynte i den sicilianske havnebyen Trapani sommeren 2004. Tidligere forsøk på å finne stedet der sjøslaget ble utkjempet, hadde vært resultatløse.

Noen mente at den avgjørende kampen mellom den romerske og den kartagiske flåten hadde stått nær den største av De egadiske øyer, Favignana. En av øyas strender, Cala Rossa, hadde en rødlig farge og var ifølge legenden farget av kartagiske sjøfolks blod under store slag.

Mer overbevisende spor dukket opp da italiensk politi beslagla en bronse-rambukk hos en privat samler. Da arkeologene så det 89 cm lange og 100 kg tunge våpenet, ble de svært overrasket. Rambukken hadde nemlig sittet på en krigsgalei.

© Bridgeman Images

Romerne prøvde å føre bakkekrig til sjøs

  1. Når et fiendeskip kom nært nok, lot romerne entrebroen falle ned på fiendens dekk.
  2. På broens underside satt et jernspir som boret seg ned i dekket. Deretter løp troppene over broen.

Under den 1. puniske krig bygde romerne for første gang i sin historie opp en flåte. Romerriket var ellers best på krig til lands, og for å utnytte dette besluttet romerne å overføre landkrigens teknikker til havs. De utstyrte galeiene sine med en elleve meter lang såkalt corvus – en slags entrebro.

Broen ble holdt oppe i en vertikal posisjon med tauverk, men når et fiendeskip kom tett nok på, ble broen frigjort. Broen falt ned på fiendens dekk og forbandt de to skipene slik at de romerske soldatene kunne angripe fiendens mannskap.

Taktikken sikret Roma en seier i år 260 f.Kr., men kartagerne lærte raskt å unnvike. Bare hvis de forbedret skip og sjøfolk, kunne romerne vinne krigen.

På den øverste delen av rambukken sto en latinsk inskripsjon med navnene på de to romerske embetsmennene som hadde kontrollert og godkjent konstruksjonen. Over inskripsjonen satt dessuten et relieff av Victoria – Romas seiersgudinne.

Alt tydet altså på at rambukken stammet fra en romersk krigsgalei bygd under den 1. puniske krig. Det fikk arkeologene til å tenke på slaget ved De egadiske øyer.

Rambukken var krigsgaleienes hovedvåpen og satt montert på kjølen rett under vannlinjen i spissen av fartøyet. Rambukken koblet sammen skipets kjølbjelke og stavn og fungerte både som bølgebryter og våpen.

Med rambukken kunne en galei slå hull i fiendens skipsskrog og enten senke det eller gjøre det kampudyktig. Fiendefartøyer som ikke sank, ble tatt som krigsbytte og slept i havn. Etter en runde med reparasjoner her kunne de sendes i kamp igjen.

Sjøslagene i den 1. puniske krig var uhyre blodige, og forskerne anslår at kampene kostet mer enn én million sjøfolk og soldater livet. Bare i slaget utenfor Sicilias Kapp Ecnomus i år 256 f.Kr. mistet rundt 150 000 mann livet om bord på de to flåtenes omkring 700 skip.

Kartagerne ble lokket i en felle

Ifølge Polybios tok det åtte måneder før Kartagos unnsetningsflåte på ca. 170 fartøyer var klar til avseiling under ledelse av Hanno. I mellomtiden hadde Gaius Catulus­ igjen og igjen trent sine romerske flåtebesetninger i krigsmanøvrer.

Romerne var mer enn klar til å ta imot kartagerne, og for første gang under hele den lange krigen var rollene byttet om. Situasjonen i Hannos flåte var nemlig alt annet enn god: «Fartøyene deres, sterkt overlastet, var ikke kampklare, mens besetningene, innkalt i all hast for å avhjelpe krisen, var utrente», forklarer Polybios.

Da Hanno i begynnelsen av mars 241 f.Kr. seilte fra Kartago, var skipene hans tungt lastet med forsyninger. 9. mars nådde flåten øya Marettimo, den vestligste av De egadiske øyer.

Catulus fikk raskt beskjed om fiendens ankomst og gjorde flåten klar. Før avseiling demonterte han master og seil og lot dem ligge igjen på stranden. Roerne alene skulle drive skipene frem. Til gjengjeld tok de ekstra marinesoldater om bord, før flåten seilte ut for å møte fienden.

©

Slagets gang: Romerne lå på lur

  1. Romerne seiler i posisjon
    Da romerne får beskjed om at Kartagos flåte er på vei, legger de ut fra havnebyen Lilybaeum og opp til øya Levanzo, der de venter på fienden.

  2. Kartagerne utnytter vinden
    Etter å ha forlatt Nord-Afrika ankrer kartagerne opp på Marittima. Neste dag utnytter de en sterk vestavind og seiler mot Sicilia.

  3. Flåtene tørner sammen
    Da de får øye på den kartagiske flåten, seiler romerne den i møte og legger skipene i en bred linje. Kartagerne kommer seg ikke noen vei.

Neste dag, 10. mars, blåste en sterk vestavind som kunne føre Hanno direkte til Drepanum. For kartagerne kom blesten som en gave fra gudene – deres risikable satsning så ut til å lykkes. Flåten ville nå frem uoppdaget.

For Catulus var situasjonen mer dyster. Han hadde ankret flåten opp ved en av de mindre øyene, der han nå lå på lur. Romerne hadde motvind, og store bølger slo inn over skipene.

Tidligere forsøk på å overraske kartagiske konvoier hadde endt i katastrofe, og tre romerske flåter hadde tidligere gått ned i hard sjø.

Catulus sto nå overfor valget mellom å risikere hele sin styrke eller la fienden nå Sicilias kyst og forsterke Hamilkars tropper. Det var en risikabel satsing, men han tok sjansen.

Catulus ga sine kapteiner ordre om å gjøre seg klar. Jakten­ på Hanno var i gang.

Skipsankere avslørte kampplassen

Etter oppdagelsen av den første rambukken i 2004 gikk den italienske historikeren Sebastiano Tusa fra Soprintendenza del Mare – Sicilias marinarkeologiske myndighet – i gang med å finlese de antikke kildene som beskrev vindforholdene den skjebnesvangre dagen for slaget.

Han regnet ut at kartagerne med den vestlige vinden måtte ha drevet helt nær den vesle øya Levanzo da de ble overrasket av den romerske flåten. Under Tusas ledelse gikk marinarkeologer derfor i gang med å undersøke havbunnen utenfor Levanzo. Her fant de en rekke ankere av bly.

Noen av vrakrestene ligger på så grunt vann at de kan nås av dykkere.

© Derk Remmers/Soprintendenza del Mare

Funnet passet med Polybios’ beretning om at Catulus hadde gitt sine folk ordre om å kappe ankertauene så snart utkikkene fikk øye på fiendens flåte i horisonten.

Funnene av ankrene gjorde arkeologene sikre på at de hadde lokalisert stedet der slaget ved De egadiske øyer foregikk.

Da mange av vrakrestene fra slaget måtte antas å ligge på et dyp det var vanskelig for dykkere å arbeide på, tilkalte italienerne den internasjonale forskningsgruppen RPM Nautical Foundation, som har spesialisert seg på arkeologisk utforskning under havet.

RPMs skip Hercules er utstyrt med den nyeste teknikken innenfor undervannsarkeologi.

Rambukkene dukket opp én etter én

Ifølge arkeolog Peter Campbell fra RPM Nautical Foundation er det interessante med utforskningen ikke bare at det er første gang arkeologene har lokalisert stedet der et av oldtidens mest avgjørende sjøslag fant sted: «Vi finner også mange gjenstander som gjør det mulig å rekonstruere slagets gang», forklarer arkeologen, mens han peker på et stort sonarkart over havbunnen utenfor De egadiske øyer.

Det detaljerte kartet dekker et område på 270 km2, som det har tatt flere år å pusle sammen. Ved første øyekast ligner det landskapet på en fremmed planet – fylt med høyderygger og groper samt mørkeblå, grønne og gule områder.

Men ved nærmere granskning kan flere objekter ses, blant annet konturene av et fly: «Ved hjelp av multibeam-sonar har vi blant annet funnet sunkne flyvrak fra 2. verdens­krig og skipsvrak fra 400-tallet e.Kr.», forklarer Peter Campbell: «Men detaljgraden er for lav til at vi kan finne for eksempel rambukker som ikke er mer enn en halv til en meter store. Det er som å lete etter nåla i høystakken».

Først da gruppen begynte å skanne havbunnen med såkalt sidesøkende sonar – en undervannsskanner som kan avsløre konturene av mindre objekter på havbunnen – fant gruppen i 2008 for første gang en rambukk som var halvt begravd i sandbunnen.

Blant funnene er rambukker av bronse som skipene kunne renne hverandre i senk med.

© Richard Lundgren/GUE

Våpenet var sterkt ødelagt under sjøslaget. I 2010 fant forskerne en tredje rambukk og året etter den fjerde. I dag har man klart å hente opp hele 13 bronserambukker fra havbunnen.

De to siste ble fisket opp i oktober 2017 av dykkere fra Sicilias marinarkeologiske myndighet – Soprintendenza­ del Mare.

I tillegg har arkeologene kartlagt posisjonen på hundrevis av andre gjenstander som stammer fra slaget. «For å kunne rekonstruere sjøslaget er det viktig at vi markerer akkurat hvor vrakdelene er funnet», forklarer professor William Murray fra RPM Nautical.

Han tror at sjøslaget strakte seg over et flere kilometer langt område med forskjellige krigsskueplasser der fartøyene vedret hverandre. Inne i en av rambukkene som er hentet opp, fant forskerne treres­ter som kan dateres til tiden rundt 1. puniske krig.

Utrolig nok har forskerne på en av rambukkene funnet bronsestøperens fingeravtrykk, som han satte da han for 2200 år siden laget støpeformen til våpenet.

På rambukkens øvre del fant de begeistrede arkeologene dessuten en kartagisk inskripsjon med teksten: «Vi ber til Baal (Kartagos viktigste gud, red.) om at denne rambukken vil treffe fiendens skip og lage et stort hull».

Gudenes gunst ble en forbannelse

Kartagerne var sannsynligvis ikke de eneste som ba gudene om å stå dem bi. Gaius Catulus må også ha sendt gudene en bønn da han ga ordre om å angripe Kartagos uovervinnelige flåte. Hans ubønnhørlige trening av de romerske besetningene skulle imidlertid vise seg mer verdt enn noen kartagisk forbannelse innrisset i en rambukk.

Polybios gir ikke mange detaljer, men det er mulig å gjette forløpet: Med svetten piplende og spenningen sitrende i kroppen pløyde de romerske roerne skipene gjennom de høye bølgene.

På Catulus’ ordre la galeiene seg i en bred front som gjorde det umulig for den kartagiske flåten å nå Sicilia. Med den sterke blesten i ryggen kunne Hanno ikke unnslippe ved å snu skipene sine.

Værgudenes gunst var forvandlet til en forbannelse. Det var ingen utvei. Hanno måtte ta opp kampen. Kartagerne strøk seilene, la mastene ned og gjorde roerne klar til kamp. Ifølge Polybios oppildnet de kartagiske besetningene hverandre ved å rope kamprop fra skip til skip utover det frådende havet.

Også Catulus var klar. På hans signal brøt de romerske galeiene formasjonen, valgte seg ut hvert sitt mål og angrep.

Roerne satt i tre rekker, og med spente muskler tvang de med kraftige åretak skipene opp i en fart på rundt åtte knop – tilsvarende nesten 15 km/t.

De kartagiske fartøyene forsøkte å unnvike, men angripernes fart var for stor. I det avgjørende øyeblikket krenget flere av de kartagiske galeiene slik at langsidene vendte mot fienden som fosset frem.

Med en knusende lyd braste rambukkene på de romerske quinqueremene gjennom skrogene. Lyden av splintrende tre, paniske rop og sjøvann som fosset inn, ble for mange av de kartagiske besetningene livets siste lyd.

Vedring var en vanskelig kunst

Galeienes rambukker hadde tre finner i tuppen med meisellignende blader som lå rett i vannskorpa. Bladene var konstruert til å gjøre maksimal skade på motstanderens skipsskrog. Med den samlede vekten av skipet bak seg, hamret bladene dypt inn mellom plankene og rev dem fra hverandre, slik at vannet trengte inn og sendte fartøyet til bunns.

«De ble vedret, sank og mistet all sin last utover havbunnen», forklarer arkeolog Peter Campbell. Han påpeker at forskerne har funnet trerester kilt fast mellom flere av rambukkenes finner.

Treet stammer fra fiendtlige skip som rambukkene har torpedert. De mange amforaene som arkeologene har funnet spredt ut over havbunnen, stammer etter all sannsynlighet fra skipene som ble senket.

Rambukk-angrepene har krevd veltrente roere som raskt kunne tvinge skipene opp i fart, samt styrmenn som var i stand til å styre skipets fart under angrepet perfekt.

For høy fart under vedringen økte risikoen for at rambukken gikk tvers gjennom fiendens skrog og boret seg dypt inn i skipets tunge kjøl.

Da risikerte det angripende skipet å bli låst fast til det fiendt­lige skipet og dermed plutselig bli et lett mål selv. For lav hastighet økte til gjengjeld risikoen for at rambukken ikke hadde kraft nok til å trenge gjennom fiendens skrog. Fartøyet måtte derfor ha høy nok fart, rundt 50 åretak per minutt, til å kunne slå hull.

En annen taktikk var å brekke fiendens årer ved å passere tett forbi motstanderen og i siste øyeblikk trekke inn sine egne årer. Deretter snudde angriperen raskt fartøyet rundt for å treffe motparten enten i akterstavnen eller siden.

Det første sjøslaget med rambukker som omtales i antikkens kilder, fant sted i år 535 f.Kr. Sjøslaget ble utkjempet utenfor Korsika mellom en gresk flåte på den ene siden og en koalisjon av etruskiske og kartagiske skip på den andre.

Selv om grekerne hadde den minste flåten, vant de slaget takket være en ny taktikk. Kartagerne og etruskerne spredte sin flåte i en bred front.

Grekerne derimot la skipene på linje etter hverandre slik at samtlige skip siktet på den samme lille delen av fiendens front. Grekerne brøt lett gjennom, før de svingte rundt og angrep de forbløffede fiendene bakfra og seiret.

I de individuelle kampene mellom skipene gjaldt det å treffe fienden i siden, der skipet var svakest. En annen taktikk var å sikte etter fiendens årer og brekke dem slik at skipet ikke kunne ta seg frem.

©

Gjennombrytning

Diékplous var et standardangrep der skipene la seg i en linje vinkelrett på fiendens formasjon. De angripende skipene pløyde deretter gjennom fiendens linje slik at skipene kunne rammes i siden eller akterstavnen.

©

Rundseiling

Periplous var en annen manøver der angriperne forsøkte å seile utenom den fiendtlige formasjonens flanker. Når angriperne hadde passert fiendens linje, snudde de galeiene rundt og angrep fienden i ryggen.

©

Sirkelforsvar

Kuklos var et forsvar der skipene la seg i en sirkel med front mot fienden. Manøveren gjorde det umulig for fienden å angripe skipene i sidene. Et antall skip lå i midten av sirkelen klar til å stenge eventuelle hull.

Under slaget ved De egadiske øyer var de tungt lastede kartagiske galeiene lette mål for romerne. Skip etter skip ble rent i senk, og i mange tilfeller klarte de romerske marinesoldatene også å borde de fiendtlige skipene.

Ved solnedgang var størstedelen av den kartagiske flåten gått tapt, og tusenvis av sjøfolk var drept eller druknet. Etter slaget kunne den triumferende romerske admiralen, Gaius Catulus, buksere 70 kartagiske galeier til Roma som krigsbytte.

Ifølge Polybios hadde romerne under kampen senket 50 fiendtlige skip – for Kartago var tapene av så mange skip og besetninger en katastrofe.

Flere typer skip deltok i slaget

Vrakdelene fra de senkede fartøyene ved De egadiske øyer har avslørt hvilke skipstyper som kjempet i sjøslaget. «Mye av det vi visste om antikke krigsfartøyer, er basert på antikke kilder og vasemalerier. Nå har vi en fysisk database som endrer på alt vi trodde vi visste om krigsskipene», forklarer professor William Murray.

Han er overbevist om at mange forskjellige typer galeier deltok i sjøslaget, selv om Polybios bare nevner skipstypen quinquereme i sin beretning om slaget: «I oldtiden var det taktisk fornuftig og ganske vanlig med en blandet flåte som besto av forskjellige skipstyper».

Den beste kilden til å finne størrelsen på de deltakende galeiene er rambukkene, for de ble tilpasset de enkelte skipene. Rambukkenes dimensjoner viser nemlig størrelsen på skipets kjøl.

Undersøkelsene avslører at rambukkene må ha sittet på galeier som var noe mindre enn quinqueremene Polybios omtaler. Ekspertene har regnet ut at de senkede fartøyene ikke var lenger enn 30 meter og ikke breiere enn 4,5 meter.

Forskerne mener derfor at de bergede rambukkene har tilhørt galeier av typen trireme – en såkalt tre-roer – som bare hadde plass til 170 roere mot quinqueremens rundt 280 roere. Triremen var bygd til fart og raske manøvrer.

En moderne rekonstruksjon av antikkens trireme har vist at disse lette fartøyene kunne svinge 180 grader rundt i løpet av ett minutt. Triremens styrke lå i dens overlegne manøvreringsdyktighet. Hvis skipet var tungt lastet, mistet det imidlertid evnen til å manøvrere samt stabiliteten.

To slags krigsskip barket sammen:

Den tunge lasten fikk lett skipet til å rulle, noe som forstyrret roernes rytme og takt, men også risikerte å gjøre skipene langt mindre sjødyktige i hard sjø.

Ettersom Polybios forteller at den romerske flåten ved De egadiske øyer besto av 200 quinqueremer, tror arkeo­logene at de fleste vrak­res­­tene de har funnet hittil må ha tilhørt kartagiske triremer.

Det er lett å se for seg at de noe mindre triremene – tynget av forsyninger og krigsmateriell – raskt fikk problemer i møte med de større og kraftigere romerske quinqueremene.

©

Roerne slet og svettet under dekk

  • Roerne måtte hele tiden ha frisk luft. Forsøk viser at menn bare kan ro med maks styrke i få minutter uten frisk luft, men en hel time med ventilasjon.
  • Ca. 1 liter vann per time trengte roerne når de var oppe i gjennomsnittfart. Quinqueremens 280 roere drakk altså litt over to tonn vann på åtte timer.
  • Ifølge antikke kilder spiste roerne brød, som kunne omsettes til energi raskt. De fikk også salt og olivenolje, som kunne binde vannet.
  • Roerne svettet så ekstremt at kilder forteller at galeiene kunne luktes på kilometers avstand. Benkene skulle derfor vaskes med vann ofte.

Romerske skip i Kartagos flåte?

Teorien om de kartagiske triremene passer imidlertid ikke med det faktum at bare to av de i alt tretten rambukkene som er funnet, har kartagiske inskripsjoner. Resten hadde latinske inskripsjoner, som må bety at de er støpt i Italia – ikke i Kartago. Forklaringen kan være at en del av skipene i den kartagiske flåten opprinnelig ble bygd av romerne.

Ifølge Polybios erobret kartagerne under slaget ved Drepanum i 249 f.Kr. ikke færre enn 90 romerske galeier, som ble buksert hjem til Kartago og siden innlemmet i bystatens flåte. Det er disse triremene arkeologene antar de har funnet på havbunnen.

De mange gjenstandene som arkeologene fortsatt trekker opp fra dypet, har også endret deres syn på den 1. puniske krig mer generelt.

En del av de bergede amforaene stammer ifølge ekspertene sannsynligvis fra vanlige handelsskip, og de er av romersk opprinnelse, som tyder på at handelen mellom Roma og Kartago fortsatte på tross av krigen.

«Antikkens stater hadde ikke ressurser eller teknologi til å innføre og håndheve en handelsembargo», forklarer professor William Murray.

Rambukkene anvendt i slaget besto av tre finner formet som meisler, som ble tykkere og tykkere og på den måten kunne dele fiendens treskrog uten å kile seg fast.

© Niels-Peter Granzow Busch & Jeffrey Royal

Graffiti på amforaene viser at varer ble skipet fra det italienske fastlandet til Nord-Afrika, og at handelen gikk gjennom Sicilia og andre øyer som lå mellom de to stormaktene.

I den langvarige konflikten mellom Roma og Kartago, som foregikk til lands og til vanns i 23 år, hadde ingen av partene tilsynelatende råd til å finansiere krigen alene. De stridende partene var derfor nødt til å handle med hverandre på tross av krigen.

Foruten amforaer og rambukker har for­sker­ne også hentet opp over 20 soldathjelmer av bronse. De har tilhørt ma­ri­ne­sol­dater som ble drept i kamp eller druknet.

Soldatenes oppgave var å borde fiendens skip. «De romerske hjelmene, som kalles montefortinos, er lette å kjenne igjen», forklarer arkeolog Peter Campbell.

«Den ser ut som en vannmelon med en knopp på toppen og med kinnbeskyttere som henger ned på sidene og bindes sammen ved haken».
Denne typen hjelmer var svært populær i den romerske hæren og ble brukt i over 400 år.

Over 20 hjelmer fra slaget er hentet opp – de fleste er av typen montefortino.

© Salvatore Emma/Soprintendenza del Mare

Varianter av hjelmen ble brukt av soldatene på begge sider av konflikten. Den mest spektakulære hjelmen arkeologene har funnet utenfor De egadiske øyer, var utsmykket med et relieff av et løveskinn.

Skinnet var plassert på selve hjelmknoppen og har muligens tilhørt en leiesoldat fra Sør-Italia eller Sicilia, der de lokale følte seg særlig knyttet til den mytiske helten Herkules­, som bar nettopp løveskinn.

Forskerne har også funnet en hjelm med konisk fasong uten kinnbeskyttere: «Det er enten en fønikisk-libysk hjelm eller en hjelm fra en gresk leiesoldat», forklarer professor William Murray.

Om disse leiesoldatene kjempet for romerne eller kartagerne, er usikkert, da begge sider hyret soldater på Sicilia og i Sør-Italia, der greske kolonister fantes i stort antall.

Det eneste sikre forskerne vet om hjelmene, er at de alene utgjør det menneskelige sporet av de tusenvis av soldater og sjømenn som kjempet og døde i sjøslaget.

Arkeolog Peter Campbell viser frem en amfora som ble funnet på havbunnen i 2017.

© Shutterstock & Niels-Peter Granzow Busch

Blekkspruter har ruget på avfall fra sjøslaget

Så langt har forskerne funnet 175 amforaer på havbunnen utenfor De egadiske øyer. De store keramikkrukkene fungerte som oldtidens skipscontainere, og kjemiske analyser har av­slø­rt at krukkene blant annet har inneholdt vin, olivenolje og hvete.

Forskerne regner med at mange av amforaene endte på havbunnen i forbindelse med det store sjøslaget. De befant seg altså om bord på de kar­ta­gis­ke skipene og har inneholdt forsyninger til de innesperrede soldatene på Sicilia.­ En del av krukkene stammer nok ikke fra slaget, men er noe vanlige handelsskip­ i området har mistet.

I krukkene har arkeologene funnet små gjenstander fra sjøslaget, blant annet jernstumper, nagler og kinnbeskyttere fra hjelmer. De er samlet i krukkene av blekkspruter som har brukt amforaene som sitt hjem.

Kartago gjenvant aldri sin styrke

Slaget ved De egadiske øyer punkterte en gang for alle myten om at romerne var et folkeslag av landkrabber som fryktet havet. De hadde ikke århundrers sjøfarer-tradisjon bak seg, men de lærte raskt, og i løpet av 23 års krig tilegnet de seg kunnskapene, teknikken og ressur­s-e­ne til å beseire Kartago – datidens ubetinget sterkeste sjømakt.

For Kartago fikk nederlaget katastrofale konsekvenser. Byen ble tvunget til å e­va­ku­e­re Sicilia og betale enorme summer i erstatning til seierherren. Den kartagiske admiral Hanno hadde mistet rundt 130 krigsskip og måtte flykte tilbake til sin hjemby med bare en håndfull galeier.

Etter hjemkomsten ble den ulykkelige admiralen dømt til døden og korsfestet. Kartagos tidligere så stol­te flåte kom seg aldri etter nederlaget.

I løpet av hele den 1. puniske krig hadde romerne mistet rundt 600 krigsskip, tusen transportfartøyer og tusenvis av sjøfolk. De hadde betalt en stiv pris for den blodige krigen, men nå var de Middelhavets fyrster.