Arkeologer trodde de fant to vanlige skjeletter. Men likene fra bronsealderen hadde tatt mystiske hemmeligheter med seg i graven.
© Bridgeman & M. Parker Pearson, University College London

Skjeletter avslører mystisk hemmelighet på Hebridene

Arkeologer har gjort et uventet funn på De ytre Hebridene i Skottland. To skjeletter fra bronsealderen er ikke det de ser ut til. Personene har vært døde lenge før de ble begravd, kvinnen holder et par tenner i hendene, og hodet hennes stammer fra en mann. Men undersøkelsene avslører også en enda større hemmelighet.

13. januar 2017 av Lise Jørgensen
Patologen rynket pannen og klødde seg undrende i hodet. Dette var merkelig. Foran ham på undersøkelsesbordet i laboratoriet lå de brunlige knoklene fra en rundt 3500 år gammel mann som patologen skulle foreta en skjelettanalyse av.

Levningene kom fra en utgravning i Cladh Hallan på De ytre Hebridene ved Skottland. Et goldt og forblåst kystområde som er kjent for å ha en av Storbritannias best bevarte forhistoriske bosetninger. 

Den fine, myke sanden i sanddynene har gang på gang blåst over samfunnene som bodde her, og hver gang har den innkapslet området i små arkeologiske tidslommer. 

I tusenvis av år, fra yngre steinalder til langt opp i jernalderen, var Cladh Hallan hjemsted for generasjoner av hard­føre mennesker som bygde hjemmene sine inn i de bløte sanddynene, i le for Nord-Atlanterens kraftige vinder og ubarmhjertige vær. Mannen på undersøkelses-

bordet hadde bodd i Cladh Hallan i bronsealderen sammen med familien sin. Sannsynligvis levde han av fisk han fanget utenfor kysten samt av det sparsomme landbruket som den karrige jorda på øya tillot.

Forskeren hadde lagt alle beina i korrekt orden på bordet, og de så i utgangspunktet helt normale ut. 

Ryggsøylen viste tegn på gikt, og overmunnen manglet alle tennene, men knoklene var i god stand, tatt i betraktning av hvor lenge de hadde ligget i jorden, og det så ut til at nesten samtlige var der. 

Likevel hadde han en følelse av at ikke alt var som det skulle. Men det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var.

Under restene fra tre rundhus i Cladh Hallan har arkeologer funnet menneskegraver.

© Alamy/Imageselect

Mennesker gravlagt under gulvet

Sommeren 2001 ble Cladh Hallan, som så mange andre somre, inntatt av en stor gruppe arkeologer, andre forskere og studenter fra universiteter over hele Storbritannia. 

De utnyttet det milde været til å fortsette utgravningen av den velkjente bosetningen.

Dette året var turen kommet til tre runde hus fra rundt år 1100 f.Kr. Da arkeologene gravde ut det første huset, fant de en grav under den nordøstlige delen av bygningen. 


Graven skjulte et lite barn som hadde vært rundt tre år gammelt da det døde. Forskernes første innskytelse var at huset kunne være bygd på en gravplass. Derfor fortsatte de med neste hus. 

Her fant de en grav plassert på nøyaktig samme sted, i den nordøstlige

delen. I denne graven lå en ung jente på 10-14 år. Nå begynte arkeologene virkelig å lure. Var husene bygd på en gravplass? 


Eller var gravene anlagt etter et bestemt mønster? Ofringer var ikke uvanlig i oldtidens samfunn når det ble bygd et nytt hus. De skulle bringe lykke og fruktbarhet til huset og dets beboere. 

Arkeologer har funnet krukker med mat eller husdyr begravd under gulvet. Nå spekulerte de derfor på om disse barna kunne være ofret og lagt under gulvet i husene av samme årsak. I så fall måtte det også finnes en grav i den nordøstlige delen av det siste huset.

Husene kan ha sett ut som disse rekonstruksjonene av engelske bronsealderhytter.
© Alamy/Imageselect

Døde voksne lå i fosterstilling

Forsiktig fjernet arkeologene den siste resten av gulv i huset og fant – akkurat som forutsett – en grav. I den sørvendte delen av huset fantes det nok en grav.

På overflaten så ingen av gravene spesielle ut, men arkeologene skulle snart oppdage at her lå to av vår tids mest mystiske og spektakulære funn fra bronsealderen.

I den ene graven lå en mann, i den andre en kvinne. Begge var plassert i sideleie i små fordypninger i den tørre sandjorden, og begge hadde knærne trukket helt opp under haken og holdt rundt dem med armene. 


Dette virket ved første øyekast å være to ganske normale skjeletter, men etter hvert som arkeologene avdekket dem, begynte stadig flere merkverdige ting å dukke opp.

Kvinne hadde tenner i hendene

Da de gravde ut kvinnen, oppdaget de at hun tilsynelatende hadde vært svøpt i et klede som holdt henne fastlåst i den sammenkrøkede posisjonen.


Arkeologene fikk straks assosiasjoner til de søramerikanske mumiebyltene der den avdøde blir viklet stramt inn i stoff for å holde en bestemt posisjon i døden.

Men stoffet var ikke det eneste merk- verdige med denne kvinnen. Hun hadde dødd en fredelig død og fått ligge uforstyrret i graven. Likevel manglet hun det ene leggbeinet og to tenner. 


Begge deler var fjernet etter at hun var død. Etter hvert som utgravningen skred frem og kvinnens hender ble avdekket, fant arkeologene de to manglende tennene. 

Kvinnen hadde en i hver hånd. Venstre leggbein ble funnet et par dager senere. Det hadde fått sin egen vesle grav fem meter unna huset. Men ingen kunne svare på hvorfor.

I likhet med kvinnen hadde det tre år gamle barnet i det første huset dødd en fredelig død, og det var ikke blitt forstyrret etter at det var gravlagt. Likevel virket det som om noe uvanlig hadde skjedd med barnet etter døden, syntes arkeologene.

Mannens grav så ved første øyekast ut til å ligne kvinnens. Han hadde på samme måte vært viklet inn i et klede som holdt kroppen hans sammenkrøket, og han hadde tilsynelatende også vært et komplett skjelett. 

Da arkeologene forsiktig plukket opp de sprø knoklene og la dem i kasser for å transportere dem til laboratoriet, la de merke til at mannen hadde alle tennene i undermunnen, og en del tannstein, men absolutt ingen tenner i overmunnen. 

De spøkte derfor med at han måtte visst ha hatt et uheldig møte med en særdeles effektiv bronsealdertannlege. Sannheten viste seg å være enda mer utrolig.

I hver hånd hadde kvinnen en tann som var fjernet fra mannekraniet hennes. 
© M. Parker Pearson, University College London

Én mann var tre menn

Forklaringen på det mystiske tannsettet kom da teamets patolog så på levningene. Undermunnen med alle tennene var nemlig ikke mannens egen. 


Den hadde passet fint til kraniet, men tilhørte ved nærmere undersøkelse ikke ham. Faktisk var ikke mannen en mann, men satt sammen av tre forskjellige

menn. Hodet og det øverste av ryggsøylen tilhørte ett individ, kroppen et annet, og underkjeven en tredje mann. 


Det fikk teamet til å undersøke kvinnen igjen. Kjeven hennes satt da litt løst, gjorde den ikke?

De tok DNA-prøver av forskjellige knokler for å se om også dette skjelettet besto av flere individer. Det gjorde det, og som om ikke det var nok, så kom hodeskallen hennes fra en mann. 

Til tross for dette passet delene hennes, i likhet med mannens, så godt sammen at forskjellen ikke var mulig å se med det blotte øye. Forskergruppens leder, Mike Parker Pearson, hadde en teori:

«Individene må ha blitt delt opp etter døden og satt sammen igjen for å utgjøre nye personer».
Mannen trengte ikke gebiss; han brukte bare en annen manns kjeve.
© M. Parker Pearson, University College London

Begravelsen ble utsatt i årevis

Arkeologene var etter hvert temmelig forvirret, og svarene på de første laboratorieprøvene gjorde bare saken enda mer mystisk. 


Prøvene viste at alle de fire gravene var fra mellom år 1260 og 630 f.Kr., og at den unge jenta i det midterste huset var død like før hun ble begravd. 

Men da forskerne så dateringene av kvinnen, mannen og treåringen, trodde de ikke sine egne øyne, og måtte gjøre undersøkelsene om igjen for å være sikre. 

Kvinnen og barnet hadde dødd flere tiår før de ble gravlagt, og de forskjellige personene som utgjorde den sammensatte mannen, hadde vært døde i flere hundre år før begravelsen.

Forskerne sto nå med tre separate skjeletter som alle hadde vært døde lenge før de ble gravlagt. 


To av dem hadde vært viklet inn som bunter, to var sammensatt av flere forskjellige mennesker, og selv om alle tre var blitt oppbevart i årevis over bakken og flyttet rundt på etter døden, så lå samtlige nå hele i gravene sine, med alle knokler på riktig sted.

Noe måtte ha holdt disse knoklene på plass, og det eneste svaret arkeologene kunne komme på, var mumifisert vev. Skjelettene måtte ha vært mumier før de ble begravd.

Forskere måtte tenke kreativt

Aldri før var det funnet bevisst mumifiserte mennesker i England.


Forskerne hadde alltid ment at mumiene de fant i myrer enten hadde havnet der ved et uhell, eller fordi de var blitt ofret. Ingen av disse funnene ble tolket som bevisste handlinger for å bevare kroppen for ettertiden. 

Men nå sto arkeologene fra Cladh Hallan med ikke mindre enn tre skjeletter som de hadde en sterk mistanke om var blitt mumifisert med vilje. Spørsmålet de stilte seg, var: Hvordan undersøker vi om et skjelett har vært en mumie?

Det hadde verken de eller noen andre erfaring med. Forskerne måtte bruke all sin kunnskap om kroppens forråtnelsesprosess og om hvordan andre typer
mumier ble skapt.

De begynte med å under­søke om knoklene hadde vært angrepet av den typen bakterier som setter i gang kroppens nedbrytningsprosess, og som fins i magen og tarmene på alle mennesker. 

Knoklene ble lagt under mikroskop, og det viste seg at de hadde ikke vært angrepet av bakterier i samme grad som de andre beinrestene fra bronsealderen som det var naturlig å sammenligne funnene med. 

De tre menneskene fra Cladh Hallan hadde ikke vært gjennom den sedvan­lige nedbrytningsprosessen som skjer etter døden, og forskerne kunne dermed konkludere med at de hadde vært en form for mumier. 

Men dermed meldte neste spørsmål seg: Hvordan var de tre blitt mumifisert, og hvorfor?

Lik ble lagt i myr

Det fuktige klimaet i Skottland ga ikke gode muligheter for å lage en uttørket mumie som i Egypt, og det ustadige været bød ikke på frost lenge nok til å skape en frostmumie som for eksempel Ötzi fra Alpene. 


Arkeologene vred hjernen og kunne bare komme på to teorier. Den første teorien var inspirert av funn av mumier hos heiltsuk-kulturen i Britisk Columbia i Canada. 

Heiltsukene var kjent for å røyke sine avdøde på samme måte som vest­lige kulturer røyker fisk og dyrekjøtt for å konservere det. 

Den andre løsningen bygde på en teori om at oldtidens mennesker kanskje likevel hadde kjent til våtmarkenes konserverende egenskaper.

Levningene ble sendt tilbake til laboratoriet, der mikroskopiske krystaller på overflaten viste at de hadde tilbrakt en tid i et syreholdig miljø – som for eksempel en myr. 


Nå hadde ikke forskerne bare bevist at det eksisterte mumier i Storbritannia, men også at bronsealdermenneskene kjente til myrenes konserverende egenskaper. 

Første gang mennesker begynte å grave torv i myr, var faktisk i bronsealderen, og det var derfor ikke usannsynlig at noen av dem hadde lagt merke til hvordan myren bevarte organisk materiale.

De avdøde var etter alt å dømme senket i en myr for så å bli tatt opp igjen etter et halvt til halvannet år. I løpet av den tiden hadde huden blitt så garvet at den kunne holde knoklene på plass. 


Deretter må likene ha blitt skåret opp, satt sammen på ny og viklet inn i stoff. Da mumiene mange år senere ble begravd i sandjord, ble huden med tiden brutt ned og gikk i oppløsning.

Innavl praktisert etter døden

Flere undersøkelser tegnet et bilde av tre mennesker som hadde levd hele livet på De ytre Hebridene, og som etter sin død var blitt mumifisert. De avdøde ble trolig oppbevart i familiens hjem eller sentralt i landsbyen, der alle kunne se dem.

Forskerne kjenner ikke årsaken verken til mumifiseringen eller til at bronsealderfolket satte sammen flere individer. 

Ønsket om å holde på de døde kan tyde på at de var viktige medlemmer av slekten. Kanskje skulle de våke over de levende. Eller kanskje skulle de være senere generasjoners bevis på at familien hadde viktige forfedre.

«Kombinasjonen av flere forskjellige individer kan ha vært et symbolsk forsøk på å samle to eller flere slekter i én forfar», gjettet Mike Parker Pearson.

En annen teori var at bronsealder­folket hadde en praktisk tilnærming til mumiene og bare ville ha et helt menneske samlet.

«Kanskje hadde hodet falt av og blitt borte i myra, og så tok de et annet og satte på», foreslo Terry Brown, som også deltok i undersøkelsene.

Forskerne fant flere mumier

I løpet av bronsealderen ble jordbruk stadig viktigere, og det fikk betydning å eie land og ha retten til å dyrke opp jord. 


Det viser blant annet igjen i de mange dikene og inngjerdete åkrene som dukket opp i landskapet i denne perioden. 

I den forbindelse kan bevaringen av viktige forfedre som mumier ha fungert som et svært konkret bevis på slektens legitimitet og rett til et område, gjettet forskerne. 

Neste steg i oppklaringen ble å lete etter mumier andre steder i Storbritannia.

Arkeologene dro ut for å under­søke skjeletter fra forskjellige utgravninger. Med seg hadde de kunnskapen og teknikkene som var blitt utviklet for å identifisere Cladh Hallan-mumiene. 


Av de 34 forskjellige skjelettene som ble undersøkt, viste det seg at 16 på et gitt tidspunkt hadde vært mumier. 

Noen av dem var blitt lagt i myrvann, slik som Cladh Hallan-mannen. Andre var blitt røykt ved lave temperaturer, slik som mumiene fra Britisk Columbia, og andre igjen hadde fått fjernet innvollene og var deretter blitt tørket.

«Mumifisering var en utbredt praksis i hele Storbritannia», konkluderte arkeolog Tom Booth i 2015.

Kanskje du er interessert i