Strontium: Naturens GPS omskriver historien

Bronsealdermennesket migrerte

Arkeologien peker på en rik utveksling av varer mellom Norden og Sentral- og Sør-Europa, og det virker derfor sannsynlig at Egtved-jenta er født i og har dratt fra Sør-Tyskland.

«Egtved-jenta er det første beviset på at ett enkelt individ har beveget seg så langt og så raskt i bronsealderen», sier Karin Frei.

Vitenskapen har lenge visst at varer som rav og metall bevegde seg på kryss og tvers av Europa.

Nordisk rav er funnet så langt unna som i de mykenske kongegravene fra bronsealderens Hellas. Men forskerne har ikke visst hvor mange mellommenn varene gikk gjennom på veien.

Analysene av Egtved-jenta beviser at det enkelte bronsealdermennesket har hatt vid horisont og var i stand til å flytte seg langt.

Oppdagelsen står i kontrast til den tidligere oppfatningen av et langt mer statisk levevis i bronsealderen.

«Dette er en fantastisk tid å arbeide med forhistorien – vi får så mye ny kunnskap når vi blander arkeologi og natur-vitenskap. Jeg er svært interessert i å undersøke mennesker på individnivå – en person kan fortelle mye om hele bronsealdersamfunnet», forklarer Frei.

Analysene hennes viser også at Egtved-jenta hadde reist frem og tilbake til Danmark flere ganger, like før noe ukjent – sannsynligvis sykdom – tok livet av henne.

Forskerne som har undersøkt jenta, regner med at hun allerede var svekket på reisen, og at hun hadde med seg levningene av det brente barnet.

Rylliken vitner om at hun ble gravlagt på en sommerdag.

Hår avslører reiser måned for måned

Strontium-isotop-analyser av tenner har vært brukt i over 20 år, men Karin Frei har de siste årene videreutviklet metoden til også å analysere hår, tekstiler og negler.

Og her har de danske gravhaugene vært avgjørende, fordi det sure, vannmettede miljøet under torven har bevart store deler av de døde.

«Bronsealdergravene med eike­kis­ter er helt unike, fordi vi er så heldige å ha adgang til hår, tenner og tekstiler», forklarer Karin Frei.

Og nettopp håret er avgjørende for å kunne følge et fortidsmenneske på nært hold.

For å forstå hårets store betydning er det nødvendig å kjenne grunnelementene i strontium-isotop-analyse: Strontium (Sr) er et grunnstoff og minner fysisk om kalk, hvilket betyr at strontium kan innta den samme plassen som kalk i jorden og i menneskets knokler.

Et lokalt områdes spesifikke sammensetning av bergarter gjør at forskjellige områder på jorden har egne strontium-intervaller – en signatur.

Når grunnfjellet brytes ned, vandrer strontium med opp i de øvre jordlagene – den delen av jorden vi kjenner når vi tar et spadestikk.

Alt som lever i og av jorden eller omgir seg med jorden, tar opp strontium. Grunnvann, elver og sjøer tar opp strontium, og det samme gjør planter.

Når dyr og mennesker spiser plantene eller drikker vann, tar de opp strontium. Områdets spesielle strontium-isotop-signatur lagrer seg i de delene av menneskekroppen som inneholder kalk: i skjelett, tenner og i mindre grad i hår og negler.

Strontium-isotopene setter seg i seks-årsjekselens emalje når den dannes – det vil si i null- til tre-årsalderen.

Isotopene lagres dessuten i visdomstannens emalje når den blir dannet – i alderen 6 til 16 år. I tillegg samler strontium-isotopene seg i håret etter hvert som det vokser.

At strontium lagres i håret, gjør Egtved-jentas hår til en tidslinje over de siste 23 månedene av livet hennes.

Ettersom håret vanligvis vokser en centimeter i måneden, kan forskerne følge strontium-innholdet – og dermed eventuelle bevegelser fra område til område – måned for måned.

Håret avslører at Egtved-jenta har reist flere ganger frem og tilbake over lange avstander med få måneders mellomrom i løpet av sine to siste leveår.

Hvem var Egtved-jenta?

Spørsmålet er nå hva formålet med Egtved-jentas lange og hyppige reiser var.

Kanskje var hun en del av handelskaravanene som fraktet luksusvarer på kryss og tvers av Europa. Gyllent rav fra Nordens kyster var kostbart som gull i Sør-Europa.

Rav kunne byttes mot eksotiske glassperler eller vevde tekstiler av ull, et nytt og kostbart materiale i bronse-alderen.

Rav kunne også veksles til tidens mest anerkjente internasjonale valuta – et materiale som i moderne tid har gitt navn til hele epoken: bronse.

Til forskjell fra tidligere tiders materialer som flint og bein kunne bronse smis til prektige sverd – langt større enn dolker av stein.

Bronse kunne forvandles til skinnende smykker, rituelle figurer eller barberkniver, som alle fungerte som elitens statussymboler.

«For første gang i historien ser vi at folk ville skille seg ut. Vi ser for første gang en elite», forteller Karin Frei.

Med smykker, klær og statussymboler som kammer, barberkniver eller sverd ville bronsealderens mennesker vise at de hadde makt og rikdom.

Bronse er en legering av 90 prosent kobber, som i bronsealderen først og fremst ble utvunnet i Sentral- og Sør-Europa, og ti prosent tinn, som innbyggerne i England kunne levere. Selve fremstillingen av bronse krevde derfor internasjonal handel.

Ifølge forskerne kan Egtved-jenta derfor godt ha vært del av et reisende handelsfolk. Men klærne hennes forteller en egen historie.

Snøreskjørtet er kjent fra bronseskulpturer funnet i Danmark som viser rituelle dansere – kvinner som under religiøse ritualer gikk i bro og utførte diverse trinn til ære for universets mest guddommelige kraft: den livgivende solen.

Hvis hun har vært rituell danser og samtidig har fått en begravelse som er en dronning verdig, må hun ha vært noe helt utenom det vanlige. Muligens en slags yppersteprestinne.

Noen arkeologer mener at unge kvinner ble brukt til å befeste allianser mellom høvdinger, men de mange reisene helt frem til døden taler imot at Egtved-jenta skulle ha blitt brakt til Danmark som brud – for hvorfor skulle hun i så fall reise igjen?

Forskerne vet ikke, og det er derfor fortsatt et åpent spørsmål hva jenta skulle i Danmark.

Skrydstrup-jenta var også utlending

Få århundrer etter Egtved-jentas død ankom en annen ung kvinne i giftemoden alder til området rundt Haders­lev i Sør-Jylland.

Skrydstrup-jenta, som hun senere har blitt hetende, ble stedt til hvile i en gravhaug bare noen få hundre meter unna restene av en mektig bronsealdergård: et 500 kvadratmeter stort, treskipet langhus.

Graven ble åpnet i 1935, og hun er i årenes løp blitt undersøkt en rekke ganger, men utviklingen innenfor naturvitenskapelige teknikker sendte rester av Skrydstrup-jenta i laboratoriet igjen.

Bare to år etter at Karin Frei og forskerteamet hadde avslørt at Egtved-jenta ikke var lokal, kunne

Frei ved hjelp av strontium-analyser påvise at også Skrydstrup-jenta var utlending. Karin Frei foretok en analyse av tenner og hår. I motsetning til Egtved-jenta var skjelett og alle tenner bevart.

For forskerne var Skrydstrup-jentas 60 centimeter lange hår den reneste gavepakken. Det var kunstferdig flettet og satt opp i en høy frisyre under et nett av hestehår.

De lange lokkene ga Karin Frei en uhyre sjelden mulighet til å følge Skrydstrup-jentas ferd måned for måned i 60 måneder – hele fem år – før hun døde.

En analyse av skjelettet viste at kvinnen var rundt 17 år da hun døde, og strontium-isotop-analysen avslørte at hun 45 måneder (knappe fire år) før sin død gjennomførte en lang reise.

Nøyaktig hvor hun reiste fra kan ikke Karin Frei peke på, men det kan være det nordlige Tsjekkia, Midt-Tyskland, det vestlige England, Sverige eller Bornholm.

Hun har bare foretatt denne ene reisen, og hun er blitt boende ved reisens mål – Skrydstrup.

«Hun var ikke lokal, men ble gravlagt som den lokale eliten. Kulturmiksen er spennende, og det er tankevekkende hvor raskt hun later til å ha blitt integrert», forklarer Karin Frei.

Vikingkonges menn var fra Polen

Strontium-teknikken har også avslørt overraskelser om vikingkongen Harald Blåtanns krigere. Analyser av 48 mannsskjeletter funnet på ringborgen Trelleborgs gravplass, viste at strontium-isotop-

ver­di­en i tannemaljen på 32 av skjelettene ikke stemte overens med jordsmonnet i Danmark.

Akkurat hvor de stammer fra er uvisst, men typen keramikk og våpen i gravene tyder på enten Norge eller dagens­ Polen. Vikingkongen brukte altså utenlandske leiesoldater.

Andre steder i verden har strontiumisotop-analyser av tenner også hjulpet med å sette fortiden på plass.

På en steinaldergravplass funnet i 2005 ved Eulau i Tyskland kunne forskere ved hjelp av metoden slå fast at kvinner ble hentet utenfra også i sen steinalder.

DNA-analyser viste at kvinner, barn og menn på den 4600 år gamle gravplassen alle var i familie. Men bare menn og barn var født lokalt.

Også historien om Sør-Amerikas inkaer har blitt klarere etter at forskere har undersøkt den ved hjelp av strontium-isotop-analyse.

I 2004 gravde arkeologer ut sju skjeletter av barn i alderen tre til sju år i Cuzco-dalen, som var sentrum for inkaenes imperium.

Skriftlige kilder forteller at de vakreste barna fra hele riket ble ofret til solguden, og via strontium-isotop-analyse kunne forskere konkludere at to av de sju barna ganske riktig kom fra områder langt unna Cuzco-dalen.

Potensielt kan fremtidige strontium-isotop-analyser gi forskerne mer informasjon om alt fra egyptiske faraoer til gammelgreske sjøfolk.

Det krever imidlertid at forskerne har rester av knokler, tenner og hår samt tekstiler. I tillegg må de ha tid og midler til å kartlegge kloden – på ny.

Arbeider med strontium-europakart

For å finne ut hvor fortidens mennesker er født, har reist fra og kommet til, må forskerne analysere mer enn jordiske levninger.

Metoden krever også kunnskap om et gitt områdes strontium-isotop-signatur og i et større perspektiv et kart over hele verdens signaturer, slik at forskerne kan utelukke eller sammenkoble sammenhengen mellom et skjeletts strontium-isotop-signatur og geo­gra­fien.

Karin Frei kan for eksempel utelukke at Egtved-jenta og Skrydstrup-jenta kommer fra Danmark – unntatt Bornholm, som har en helt annerledes strontium-signatur enn resten av landet – fordi Danmarks strontium-isotop-intervaller – som et av de første og få steder i verden – er kartlagt i stor detalj.

Også i England har forskerne arbeidet med detaljert kartlegging av de viktige signaturene.

Men det meste av resten av verden figurerer stadig som hvite flekker på kartet i en strontium-isotop-sammenheng.

For å få enda flere brikker til å falle på plass i puslespillet av bronsealderens samfunn må vitenskapen i gang med en helt ny kartlegging av verden.

Et stort internasjonalt forskningsprosjekt, som Karin Frei også er med i, arbeider derfor for øyeblikket med å utvikle et strontium-kart over hele Europa.

Arbeidet med å samle inn prøver av jord, grunnvann, overflatevann og planter er stort og tidkrevende. I tillegg til jord­bunnen må forskerne for eksempel ta høyde for støvpartikler som blir blåst med vinden.

I Norden mottar landskapet for eksempel partikler av sand så langt borte fra som Sahara som kan «forurense» strontium-signaturene.

Men kartleggingen rommer samtidig potensialet for enda flere avsløringer om bronsealdersamfunnet i fremtiden, påpeker Frei:

«Det er helt vilt. Man regnet ikke med at bronsealdersamfunnet var så komplekst. Vitenskapen antar ofte at historieutviklingen er linjær – at det bare kan gå fremover.

Men vår nye kunnskap peker på at den kulturelle utviklingen kan gå opp og ned.

Bronsealdersamfunnet var meget dynamisk og globalt, mens den følgende jernalderen sannsynligvis var mer lukket.

De neste ti årene vil vi få et mye mer nyansert bilde av forhistorien vår».