Denne artikkelen ble første gang publisert i november 2020.
En nesten usynlig dis stiger opp mellom tjønnaks, siv og dunkjevle. Krattskogen er så tett at en nesten ikke kan se at det skjuler seg en eldgammel myr full av hemmeligheter under vegetasjonen.
Myrlandskapets navn er Bjældskovdal. For 2400 år siden var myra ramme om en av dansk histories eldste og mest gåtefulle drapssaker – mordet på Tollundmannen.
«Han ble funnet ca. 20 meter innover der», sier arkeolog Nina Helt Nielsen og peker ut et område med spredte trær kloss ved myra.
«Og Ellingkvinnen ble funnet i hjørnet av jordet der borte, og det tredje liket ble funnet et sted ute i midten», peker arkeologen med henvisning til de to andre myrlikene som dukket opp med flere årtiers mellomrom like ved der vi står.
Det er formiddag, og bak oss glimter Bølling Sø som myra munner ut i. Bortsett fra sivene som vaier og en hund som gjør i det fjerne er det helt stille og mennesketomt her.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor fortidens mennesker så på myrene med det mørke, stillestående vannet som noe helt spesielt.
Nina Helt Nielsen bryter tausheten. «Inntil ganske nylig visste vi faktisk ikke akkurat hvor Tollundmannen ble funnet, så jeg har sittet og bakset med gamle kart, bilder og beskrivelser. Og ved å sette sammen det hele fant vi stedet», forklarer arkeologen.
Hun er forskningssjef på Museum Silkeborg som Tollundmannen ble flyttet til etter funnet for 70 år siden.
I tidens løp er det funnet mange hundre myrlik i myrer i bl.a. Nederland, Tyskland, Irland, England og Danmark, og av dem er mannen fra Bjældskovdal kanskje den mest berømte.
Årsaken er først og fremst det svært godt bevarte ansiktet, der selv rynkene i pannen er klart synlige.
«Sammenlignet med landjorden, der vi noen ganger også finner skjeletter, så har vi hud og hår bevart i myrene, og det gjør at vi kan komme ansikt til ansikt med forhistoriens mennesker. Derfor har vi en helt enestående mulighet til å få ny kunnskap om hvordan man levde i jernalderen», sier Nina Helt Nielsen.
Tollundmannen ble hengt, men de nærmere omstendighetene rundt hans død er et mysterium.
Frem mot 70-årsjubileet for funnet av Tollundmannen i 2020 har hun samarbeidet med andre forskningsinstitusjoner om et omfattende forsøk på å lirke flere hemmeligheter ut av Tollundmannen med aller nyeste teknologi.
De siste resultatene er ikke offentliggjort ennå, men den delen av forskningsprosjektet som er avsluttet har allerede gitt forskerne ny innsikt i Tollundmannen og hans ellers så dunkle samtid.
Torvgravere fant Tollundmannen
Historien om Tollundmannen begynte den 6. mai 1950. På den tiden så stedet helt annerledes ut enn i dag.
Siden 1870-årene var området blitt drenert for å omdanne myra og sjøen til landbruksjord, men jorda viste seg å være uegnet til landbruk.
Tilbake lå et myrlandskap som stort sett var uten trær. Området var perfekt til graving av torv – de delvis nedbrutte plantedelene som hadde lagret seg i myra gjennom årtusener.
I 1950 hadde alle gårdene i området derfor en torvparsell i det gamle myrlandskapet der bøndene gravde torv til brensel.
Blant dem var familien Højgaard som var ute i myra lørdag den 6. mai. Under arbeidet støtte den lille familien på noe ukjent i en dybde av omtrent to meter.
Først trodde de at det kunne dreie seg om en trerot, men da de undersøkte funnet nærmere, dukket hodet av en mann opp.
Ekteparet Grethe og Viggo Højgaard viser frem Tollundmannens funnsted i 1950.
«Forsiktig, det kan være noe spennende!»
Hadde det ikke vært for bondekonen Grethe Højgaard, ville nok ikke Tollundmannen ha blitt bevart så godt som han er.
Hun var med sin mann, svoger og sønn ute i Bjældskovdal-myra da svogeren støtte på noe mens han gravde torv. Han trodde det var en trerot.
Et par dager før hadde familien funnet et redskap av tre i torven. Det viste seg senere å være en torvspade fra jernalderen. Derfor ropte Grete: “Forsiktig, det kan være noe spennende!”
Mennene stoppet opp, og Grete hoppet ned i den våte torvgraven og ga seg til å rote i torven med hendene. Plutselig fikk hun fatt i noe med fingeren.
Hun børstet vekk torven og så at fingeren hadde glidd inn under luen på et menneske. Kort etter dukket Tollundmannens ansikt frem.
Familien stoppet straks med gravingen og tilkalte politiet, for liket var så godt bevart at det kunne være lagt ned for kort tid siden.
Men politiet slo snart fast at det ikke var snakk om et drap i moderne tid, men et drama av langt eldre dato. Den første forsiktige dateringen lød på at den døde var ca. 2000 år gammel.
Deretter ble det gåtefulle myrliket sendt til Nationalmuseet i København, innkapslet i torven som omga det. Men her kom ekspertene fort frem til at det ikke ville lønne seg å konservere annet enn hodet.
«Det er jo et temmelig makabert syn, og dessuten er størstedelen av liket i så dårlig forfatning at det vil bli svært vanskelig å konservere», skrev lederen av Nationalmuseets oldtidssamling.
Museets eksperter tenkte ikke på at myrlikets høyreside, som opprinnelig lå nedover i myra, var langt bedre bevart enn den venstre.
Den siden så derfor mindre makaber ut. Til slutt valgte de å fokusere på å konservere det godt bevarte hodet så det kunne stilles ut.
«Så det har vi konservert riktig godt, men resten av kroppen ligger oppmagasinert», forteller Nina Helt Nielsen, som har tatt oss med til Museum Silkeborg for å vise oss den verdensberømte myrmannen og fortelle om de seneste oppdagelsene.
Arkeolog Nina Helt Nielsen med Tollundmannens kropp som aldri ble konservert og derfor har tørket inn.
Skinnreip avslører dødsmetoden
Tollundmannen ligger i en stor monter med begge beina trukket opp under seg mens armene ligger bøyd foran kroppen. Siden Tollundmannens kropp ikke ble konservert, er bare hodet originalt.
Resten av kroppen er en avstøpning som ble laget ut fra bilder som ble tatt under og rett etter utgravingen.
Den dødes ansiktsuttrykk er så fredfylt at det ser ut som om han bare har falt i søvn og kan våkne når det skulle være.
Men rundt halsen henger det et langt skinnreip. Det er en uhyggelig påminnelse om at Tollundmannens aller siste minutter her i livet var alt annet enn fredfylte.
Bare hodet av Tollundmannen ble i sin tid konservert siden ekspertene ikke mente det var umaken verd å konservere hele kroppen. Derfor er resten av den utstilte kroppen en rekonstruksjon laget ut fra de bildene som i sin tid ble tatt av myrliket. Det har vist seg å være en fordel, for de ikke-konserverte og nå inntørkede delene av Tollundmannen er helt "rene" og derfor perfekte å ta analyseprøver av.
«Det er ingen tvil om at han ble hengt», nikker Nina Helt Nielsen.
Ifølge henne foregikk ikke hengingen som i våre dager da offeret faller et stykke under henrettelsen før reipet blir strammet med et voldsomt rykk og som oftest brekker offerets nakke.
Røntgenbilder av Tollundmannens nakkevirvler viser at de er intakte. «Så han har blitt kvalt ved henging», forklarer arkeologen.
Røntgenundersøkelsene viser da også at den dødes tunge var oppsvulmet slik det skjer ved kvelning. Det halvannen meter lange lærreipet er tydelig skåret over med en kniv.
Kort etter hengingen – muligens i et tre ved funnstedet – ble Tollundmannens lik skåret ned.
Ifølge Nina Helt Nielsen ble liket gravlagt i myra med overraskende stor omsorg: «Han ble lagt i sovestilling, og noen har lukket øynene og munnen.»
Det er funnet opptil flere torvspader fra jernalderen i myra. En av dem få meter fra Tollundmannen.
Da liket ble gravd frem etter 2400 år, lå det i ca. 2,5 meters dybde på bunnen av en torvgrav som ifølge arkeologen trolig var gjort klar til formålet: «De må ha tømt torvgraven for vann og fått ham lagt på den riktige måten før vannet sivet inn igjen.»
Under utgravinger av andre myrlik i og utenfor Danmark har forskerne ofte funnet tegn på at de har blitt holdt nede med greiner, men noe slikt ble ikke funnet nær Tollundmannen – muligens fordi torvgraverne i 1950 først stoppet med å grave da de nådde liket, og dermed kan de ha fjernet greinene.
Men liket kan også ha blitt dekket med torv som tynget det ned. Dette vil dessverre aldri bli oppklart.
Til gjengjeld har ny teknologi gitt oss forbløffende nøyaktig kunnskap om når Tollundmannen ble gravlagt.
Forskerne tror at bødlene la Tollundmannens lik forsiktig ned i myra.
Myra
I 1950-årene så myrområdet Bjældskovdal svært annerledes ut enn i dag. Den grønne fargen markerer myras omtrentlige utbredelse i 1954 - fire år etter at Tollundmannen ble funnet.
1927
Ribbein fra et menneske dukker opp sammen med et dyreskinn ca. 120 m fra stedet hvor Tollundmannen senere ble funnet. Men ingen undersøker funnet nærmere.
1938
Torvgravere finner liket av en ung kvinne ca. 60 meter fra der Tollundmannen ble funnet. Undersøkelser viser at kvinnen, som siden får navnet Ellingkvinnen, er fra samme tid som Tollundmannen.
1950
Tollundmannen dukker opp i forbindelse med torvgraving. Liket viser seg å være et av Danmarks best bevarte.
Broen
Like ved der Tollundmannen ble funnet, har det en gang ligget en gangbro. En av broens tilspissede stolper er bevart. Stolpen er fra bronsealderen, men broen kan fortsatt ha eksistert på Tollundmannens tid.
Tollundmannen levde på samme tid som Sokrates
I 2017 klarte Museum Silkeborg i samarbeid med Århus Universitet å gi Tollundmannen den hittil mest nøyaktige dødsattesten.
Ved hjelp av karbon 14-analyser hadde forskerne tidligere datert dødstidspunktet til et sted mellom 400 f.Kr. og 200 f.Kr.
Med en ny og mer presis undersøkelse har man snevret inn tidsintervallet for myrmannens død til et sted mellom år 405 f.Kr. og 380 f.Kr.
Det nye intervallet på bare 25 år plasserer Tollundmannen i forhold til andre historiske personer og begivenheter.
I år 404 f.Kr. sluttet den langvarige krigen mellom de to greske bystatene Athen og Sparta, og fem år senere, i år 399 f.Kr., ble filosofen Sokrates dømt til døden ved en folkedomstol og tvunget til å drikke skarntyde.
Bare tre år senere erobret romerne etruskerbyen Veii og innledet dermed sin ekspansjon.
«Så samtidig med at Sokrates gikk rundt i Athen, gikk Tollundmannen rundt i myra. Jeg synes at det bidrar riktig mye til forståelsen av hva det er for en tidsperiode vi har å gjøre med», sier Nina Helt Nielsen og påpeker at en så snever datering av et menneske fra forhistorisk tid er helt usedvanlig.
I år 399 f.Kr. ble Sokrates tvunget til å drikke gift i Athen. På samme tid ruslet Tollundmannen sannsynligvis rundt i Bjældskovdal.
Nøyaktigheten skyldes bl.a. at forskerne først gjennomførte to nye karbon 14-dateringer av prøver tatt fra et lårbein og et ribbein.
Prøvene ble ultrafiltrert for å fjerne urenheter som kan “forurense” karbon 14-analysene. Ultrafiltrering ble ikke foretatt da man karbon 14-analyserte Tollundmannen tidligere.
Deretter kombinerte ekspertene de nye dataene med en tidligere datering som var basert på hud fra Tollundmannen. Dermed kunne de ta gjennomsnittet av de tre dateringene og få et mer nøyaktig resultat.
Endelig fikk forskerne hjelp av ren flaks. I den perioden da Tollundmannen døde, var innholdet av karbon 14 i atmosfæren spesielt lavt, noe som gjorde det mulig å snevre inn dateringen langt mer enn normalt.
Faktisk var dateringen så forbløffende presis at forskerne sjekket resultatet flere ganger for å sikre seg at de ikke hadde oversett noen feilkilder – og det hadde de ikke.
Dateringen plasserer Tollundmannen midt i den såkalte keltiske jernalder (500 f.Kr.–1 f.Kr.), som i Danmark bl.a. er kjennetegnet ved at man ikke lenger var avhengig av importert bronse, men i stedet utvant jern av lokale forekomster av myrmalm.
Ifølge Nina Helt Nielsen er det faktisk også mulig å fastslå når på året Tollundmannen døde. For at et myrlik skal kunne bevares så godt som i Tollundmannens tilfelle, må myrvannet være fire grader eller kaldere.
Er det varmere, begynner de indre organene å råtne. Forråtningsgasser vil få liket til å flyte opp til overflaten der det får oksygen og begynner å råtne.
Alt tyder derfor på at Tollundmannen ble begravd om vinteren eller tidlig på våren.
Tollundmannen hadde spist et halvt døgn før døden
Noe av det forskerne har interessert seg aller mest for, er Tollundmannens tarm. Rett før døden hadde myrmannen spist et måltid, og mesteparten var kommet ned i tarmene.
Derfor gikk Museum Silkeborg – i samarbeid med Moesgaard Museum og Nationalmuseet – i 2019 i gang med den hittil grundigste analysen av tarminnholdet.
Fordøyelseskanalen var undersøkt tidligere, og forskerne hadde funnet matrester. Noe av det ble funnet i magen og tynntarmen, men mesteparten hadde nådd helt ned i tykktarmen.
Konklusjonen var derfor at Tollundmannen hadde spist 12-24 timer før han ble hengt. Forskerne slo den gang fast at måltidet besto av grøt eller velling med bygg som viktigste ingrediens.
I den nye undersøkelsen gjorde forskerne bruk av avanserte teknikker for å finne ut mer om dette siste måltidet – for eksempel om det fantes spor av spesielle rituelle ingredienser som ble inntatt før hengingen.
Resultatene av analysen er ennå ikke offentliggjort, men undersøkelsene viser ingen spor etter f.eks. planter med medisinsk eller hallusinerende virkning.
Umiddelbart er det altså ingenting som tyder på at Tollundmannen var påvirket av hallusinerende stoffer før han døde.
12-24 timer før sin død inntok Tollundmannen sitt aller siste måltid.
Tollundmannens siste måltid besto av bygg, ugress og sand
Bygg
Grøten besto først og fremst av bygg som på Tollundmannens tid var en av de dominerende kornartene på jernalderens jorder.
Shutterstock
Lin
I grøten var det også en del linfrø. Frøene tilførte maten fett og inneholder dessuten protein. Lin brukes i dag bl.a. som avføringsmiddel.
Shutterstock
Grønt hønsegras
Frø fra grønt hønsegras var den nest mest brukte ingrediensen i måltidet. Planten er et ugress, men har god næringsverdi.
Shutterstock
Oljedodre
I måltidet var det en del frø fra ugressplanten oljedodre. Frøene kan være treskeavfall som har endt opp blant kornet ved en feil.
Shutterstock
Linbendel
Frø fra ugressplanten linbendel ble også funnet i maten. Som flere andre ugressfrø kan de ha endt opp i maten utilsiktet.
Shutterstock
Sand
Både sand og trekull ble også funnet i måltidet. Begge delene ble sannsynligvis feid opp i forbindelse med at kornet ble tresket.
Shutterstock
Undersøkelsene konkluderer samtidig med at måltidet besto av en grøt som først og fremst inneholdt bygg, grønt hønsegras og lin.
«Den har vært kokt og blitt litt brent så det dannet seg skorpe på den. Dessuten har vi funnet spor av animalsk fett, men vi kan ikke avgjøre om det stammer fra kjøtt, et melkeprodukt eller egg», forklarer Nina Helt Nielsen.
Ifølge henne tyder oppdagelsene på at måltidet ikke var direkte relatert til Tollundmannens henging. Hun mener at måltidet faktisk kan ha vært vanlig hverdagskost i jernalderen.
«Men ritualer kan jo likevel ha vært forbundet med måltidet – f.eks. at det skulle spises på en spesiell måte dagen før», forklarer hun.
Ifølge arkeologen tyder funn av rester av alger og våtmarksplanter på at grøten ble kokt på myrvann, eller at han drakk vann fra myra før han døde.
I fordøyelseskanalen fant forskerne parasittegg som viser at han hadde bendelorm, spolorm og piskeorm. Bendelorm viser at han hadde spist rått eller ikke gjennomstekt kjøtt.
Spolorm og piskeorm skyldes dårlig hygiene. Det skjer ved inntak av parasittegg fra ekskrementer, f.eks. gjennom forurenset mat eller drikke.
En spolorm kan legge 200 000 egg om dagen, men mange egg betyr ikke nødvendigvis en voldsom infeksjon og mange plager.
Når det gjelder parasittene, er det ifølge Nina Helt Nielsen interessant at frø fra grønt hønsegras ble brukt i matlagingen i jernalderen.
Urten er egentlig en ugressplante som vokste innimellom kornet på jordene i jernalderen. Men ut over at planten er ganske næringsrik, ble den ifølge senere historiske kilder brukt mot mageproblemer.
Nyere eksperimenter tyder dessuten på at ekstrakt av grønt hønsegras kan hjelpe mot nettopp innvollsorm.
Ny kunnskap om et brått avsluttet liv
Da Tollundmannen ble hengt for ca. 2400 år siden, var han cirka 40 år og i fin form. Målinger av knoklenes lengde viser at han var mellom 161 og 165 cm høy.
Dessuten var han slank og ved god helse. Undersøkelser av kroppen viser ingen tegn på at Tollundmannen har vært utsatt for vold. Bare lillefingeren var tidligere brukket - og hadde så vokst sammen igjen.
Håret var mørkebrunt
Myrmannens hår ble rødt i myra, men undersøkelser av hårets pigment tyder på at det opprinnelig var mørkebrunt.
Nakkevirvlene er intakte
Ingen av Tollundmannens nakkevirvler er brukket. Det viser at han – da han ble hengt – ikke døde ved å få nakken brukket, men at han ble kvalt av reipet.
Barbert før døden
Opprinnelig trodde forskerne at myrmannen ikke var blitt barbert. I dag vet vi at huden trekker seg sammen etter døden så skjeggstubbene skyves frem. Tollundmannen har derfor blitt barbert kort før sin død.
Mark levde i magen
I Tollundmannens fordøyelseskanal har forskerne funnet parasittegg som viser at han var infisert med bendelorm, spolorm og piskeorm.
Myrmannen tråkket på noe skarpt
Nye nærstudier av myrmannens føtter viser at han hadde to fotvorter. Under fotsålen hadde han dessuten et arr som kan ha oppstått da han tråkket på noe skarpt.
Strontium-analyser av Tollundmannen på vei
Akkurat nå er forskere i ferd med å legge siste hånd på analyser av strontium-isotop-verdiene i Tollundmannen for bl.a. å kaste lys over om han har reist omkring. I spissen for disse undersøkelsene står professor Karin Frei fra Nationalmuseet.
«Normalt ville vi også undersøke hvor han er oppvokst. Det kan gjøres ved strontiumisotopanalyser, enten av tannemaljen fra f.eks. en av de første jekslene eller ved å ta ut en prøve av en liten del av tinningbeinet i kraniet, forklarer professoren: “Men i Tollundmannens tilfelle er det ikke mulig å ta ut disse prøvene uten å skade funnet.»
Inntil videre er det derfor umulig å kartlegge Tollundmannens første år med de metodene man nå har.
I stedet har hun analysert strontiumisotopverdiene i Tollundmannens 2-3 cm lange hår. Det kan avsløre hvor han hadde oppholdt seg i de siste månedene han levde.
«Vi fikk også mulighet for å undersøke en liten prøve av den kompakte delen av lårbeinet, som lagrer informasjon om hvor han har oppholdt seg i de siste 8-10 årene av sitt liv», sier hun.
For at disse resultatene skal kunne brukes til noe, er forskerne akkurat nå i gang med å undersøke strontiumisotopverdiene i området der Tollundmannen ble funnet.
Undersøkelsene er en forutsetning for å kunne komme med en endelig tolkning av prøvene.
Resultatet av de mange undersøkelsene ventes om ikke lenge og kan muligens avdekke helt nye sider av Tollundmannens tilværelse.
Karin Frei kan allerede nå avsløre at Tollundmannen etter alt å dømme bodde et sted i nærheten av Silkeborg deler av livet.
I 2018 fikk Museum Silkeborg laget en digital fremstilling av hvordan Tollundmannen kan ha sett ut.
Tollundmannen: Forbryter eller gudeoffer?
Den største gåten om Tollundmannen er også den vanskeligste å svare på. Helt siden funnet for 70 år siden har forskerne forsøkt å finne svar på hvorfor han ble drept.
Ifølge Nina Helt Nielsen er det faktum at han ble begravd nok til å si at han var noe spesielt. Alle andre på den tiden ble kremert.En teori er at Tollundmannen var en forbryter som ble hengt og lagt i myra.
Teorien støtter seg bl.a. til en fortelling om de germanske folkeslagene som romeren Tacitus skrev 500 år etter Tollundmannens død: «Forrædere og overløpere henger de i trær. Kujoner, krigsredde og unaturlig utuktige senker de i skitne sumper med greiner lagt oppå.»
Beskrivelsen passer på Tollundmannen, men Nina Helt Nielsen avviser forbryter-teorien: «Hvorfor skulle de så legge ham ned i myra med så stor omsorg?»
Et annet sted nevner Tacitus at en av de germanske stammene har tradisjon for menneskeofringer i skogen: «Ved å ofre en mann offentlig innleder de her den fryktelige høytideligheten i sin barbariske tilbedelse.»
Bjarne Nielsen fra Vesthimmerlands Museum viser et kranium funnet i en lavmose.
Gamle funn frem fra glemselen
Mens Tollundmannen og mange andre myrlik undersøkes på kryss og tvers, har andre forskere i vår tid gått i gang med å undersøke de såkalte myrskjelettene.
De stammer fra såkalte lavmoser som ikke har samme bevarende effekt som høymoser, men som myrlikene er myrskjelettene sannsynligvis blitt ofret.
I en nylig offentliggjort undersøkelse har danske forskere nærstudert skjelettdelene fra ti individer funnet i Nord-Jylland. Samtlige stammer fra lavmoser, og undersøkelsen avslører at også barn endte i myrene.
Håpet er at skjelettene kan avdekke nye sider av historien om de menneskene som ble utvalgt til myrbegravelse.
Ifølge Nina Helt Nielsen er da også en form for menneskeofring den mest sannsynlige forklaringen på at Tollundmannen fikk en så brutal død.
Hun påpeker at man i mange myrer har funnet spor etter andre ofringer i form av leirkrukker med matvarer, kjeler, dyrebein osv.
Og etter funnet av Tollundmannen i 1950 fortalte folk fra stedet at de tidligere hadde støtt på leirkrukker i Bjældskovdal.
Dessuten har det ligget to andre myrlik mindre enn 150 meter fra Tollundmannen: Ellingkvinnen og et navnløst myrlik som ble funnet i 1927, men aldri berget.
Ifølge Nina Helt Nielsen ble Ellingkvinnen, som var ca. 25–30 år gammel, tilsynelatende lagt ned i myra få tiår eller et århundre etter Tollundmannen. Og som ham ble også hun hengt.
«Spørsmålet er om man fremdeles husket Tollundmannen da man ofret Ellingkvinnen. Var det kanskje til og med de samme menneskene som sto bak?» sier Nina Helt Nielsen.
Hun mener det godt kan tenkes at enda flere mennesker har blitt ofret i myra – man har bare aldri funnet dem.
«Det er ingen tvil om at myrene ble regnet for porten til en annen verden, men hva den andre verden besto i, aner vi ikke», erkjenner arkeologen.
Ifølge henne er det uklart hvorfor Tollundmannen ble ofret, men alt tyder på at det foregikk uten drama.
«Ingenting tyder på at han plutselig ble overrasket og løp sin vei eller ble slått ned», påpeker Nina Helt Nielsen.
Ifølge henne kan det til og med tenkes at han meldte seg frivillig som offer: «Han visste i hvert fall helt sikkert hva som skulle skje.»