Topp 10: Virkelighetens Indiana Jones-er
Tvers over kontinentene reiste arkeologiens foregangsmenn langt utenfor sivilisasjonens grenser for å gjøre nye og epokegjørende oppdagelser.

Arbejdet i Gobi-ørkenen var hårdt, men belønningen var stor. Andrews' mange fund i den mongolske ørken gjorde ham verdensberømt.

Indiana Jones svinger pisken igjen
Den elskede eventyreren har vært på skattejakt siden 1981, da "Jakten på den forsvunne skatten" hadde premiere over hele verden.
Og det er noe å glede seg til for fansen som kan se frem til nye vågestykker når Indiana Jones 5 ruller over kinolerretet i 2023.
Filmen har både 80 år gamle Harrison Ford og dansken Mads Mikkelsen på rollelisten, sistnevnte som en nazistforsker rekruttert av amerikanerne i kampen mot Sovjetunionen.
Filmhelten Indiana Jones er ikke grepet ut av løse luften. Mange av arkeologihistoriens mest eventyrlystne pionerer har gitt inspirasjon til den berømte filmfiguren med sin like berømte pisk. Virkelighetens Indiana Jones er utførte feltarbeid som krevde nerver av stål.
Disse handlingens menn var villige til å gjøre alt for å sikre seg sine funn – selv om det brakte dem på kant med loven eller tett på døden. Med dødsforakt satte våghalsene livet på spill når de dro til de fjerneste strøk av kloden og kastet seg ut i halsbrekkende eventyr.
De hang langs bratte fjellskrenter, kjempet mot røvere, dykket i mørke brønner og bega seg ut i tette jungler der ingen hadde vært før – bare i håp om å finne skjulte skatter og spor etter forsvunne sivilisasjoner.

Arkeologenes eventyr førte dem verden rundt
- Mongolia: Roy Chapman Andrews (1884-1960)
- Mexico: Edward Herbert Thompson (1857-1935)
- Peru: Hiram Bingham (1875-1956)
- Egypt: Giovanni Batista Belzoni (1778-1823)
- Honduras: John Lloyd Stephens (1805-1852)
- Irak: Austen Henry Layard (1817-1894)
- Brasil: Percy Fawcett (1867-1925)
- Tyrkia: Heinrich Schliemann (1822-1890)
- Irak: Robert Johann Koldewey (1855-1925)
- Iran: Henry Creswicke Rawlinson (1810-1895)
Mange ekspedisjoner hadde stor suksess, og arkeologene brakte med seg unike skatter tilbake til Europa og USA – gull og edelsteiner, statuer, relieffer og hele bygninger, som ga uvurderlig innsikt i fortidens gåter.
De modige arkeologene ble folkehelter. De ga ut bøker om sine prestasjoner og ble hovedpersoner i historier som gikk fra munn til munn – og på hver sin måte ga alle inspirasjon til filmhelten Indiana Jones.
1. ROY CHAPMAN ANDREWS
År: 1913-1930
Nasjonalitet: Amerikansk.
Utdannelse: Biolog.
Yrke: Gulvvasker, konservator og paleontolog
Funn: Dinosauregg.
Fra gulvvasker til legende
22 år gamle Roy Chapman Andrews store drøm var å få arbeide ved Museum of Natural History i New York. I 1906 ble drømmen endelig oppfylt da museet ansatte ham – som gulvvasker.
I løpet av årene arbeidet Andrews seg opp i gradene, helt til han 16 år senere ble satt til å lede en prestisjefull ekspedisjon til Mongolia, der han skulle grave etter dinosaurfossiler i Gobi-ørkenen.

Arbeidet i Gobi-ørkenen var hardt, men belønningen var stor. Andrews ble verdensberømt på grunn av sine mange funn i den mongolske ørkenen.
Andrews gjorde mange sensasjonelle funn på turen, men utgravningsarbeidet foregikk under svært vanskelige forhold. Mongolia var plaget av voldsomme sandstormer og ville dyr. Dessuten lå russiske og kinesiske soldater i krig, og omflakkende røverbander gjorde veiene utrygge.

Dinosauregg revolusjonerte paleontologien
Andrews' viktigste funn var en rekke dinosaurreir med forsteinete egg i Gobi-ørkenen i Mongolia. Dette funnet var et kvantesprang for paleontologien. Før Andrews gjorde sin oppdagelse trodde forskerne nemlig at dinosaurene hadde født levende unger.
Under Andrews' ekspedisjon i Mongolia ble leiren hans invadert av giftige slanger. Et plutselig fall i temperaturen gjorde de lune teltene til et attraktivt sted for slangene, som snart var overalt i leiren. Andrews og hans menn måtte frem med isøksene og hakke slangene i biter, men det dukket hele tiden opp nye kryp. Etter et par dager ga ekspedisjonen opp og overlot leiren til slangene.
Andrews ga derfor sine folk rifler og gikk alltid selv med revolver. Han monterte til og med maskingevær på bilene slik at folkene hans alltid skulle være forberedt.
Våpnene skulle vise seg å komme til nytte flere ganger. I et tilfelle hadde Andrews kjørt av gårde litt før resten av gruppen da tre landeveisrøvere plutselig sto foran ham på hestene sine.

Ekspedisjonen i Gobi-ørkenen foregikk under ekstremt harde og utmattende forhold.
De gjorde seg klare til angrep, men Andrews satte klampen i bånn og tok peiling direkte mot dem mens han brukte revolveren flittig. Hestene, som knapt hadde sett biler før, fikk panikk og løp av sted med rytterne – bort fra Andrews, som kunne pustet lettet ut.
2. EDWARD H. THOMPSON
År: 1885-1934
Nasjonalitet: Amerikansk.
Utdannelse: Ingen.
Yrke: Amerikansk konsul i Yucatan, Mexico.
Funn:** Chichen Itzá.*
Dyp brønn var fylt med Mayaskatter
Edward Herbert Thompson var bombesikker på at Mexicos mayaindianere var etterkommere av innbyggerne i Atlantis – den mytiske sivilisasjonen som hadde sunket i havet.
Thompsons fascinasjon for legenden drev ham ut på flere oppdagelsesreiser i Mellom-Amerika, og i 1885 befant han seg i Mexicos tette jungel. Her oppdaget han mayaruinbyen Chichen Itzá. I nærheten av byens offerpyramide fant han en dyp brønn som var fylt med steiner og avfall.

Thompson dykket 25 meter ned i en mørk og kald brønn – gevinsten ble unike mayaskatter.
Thompson hadde hørt beretninger om mayaenes offerbrønner, der unge piker og gull ble ofret til gudene, og han bestemte seg derfor for å undersøke brønnen. Han reiste tilbake til USA og skaffet penger til prosjektet, som alle andre arkeologer mente var både formålsløst og vanvittig.
Etter et kort dykkerkurs vendte Thompson tilbake til Chichen Itzá, der han bruke flere måneder på å grave alt slags rusk og rask opp fra brønnen. Litt etter litt begynte det å dukke opp verktøy, våpen og smykker – og til slutt skjelettet av en ung pike.

30 år i mayaenes jungel
Helt fra Thompson foretok sine første undersøkelser var det klart at Chichen Itzá var en arkeologisk gullgruve. Området inneholdt blant annet flere templer, en stor pyramide, et observatorium og den berømte offerbrønnen. Alt lå skjult under den tette jungelen. Thompsons funn har vært en av forskernes viktigste kilder til kunnskapen vi i dag har om mayaindianernes kultur, religion og levemåte.
Thompson mente at han måtte leve tett på mayaindianernes etterkommere for å forstå mayaenes kultur, religion og historie. Han tilbrakte derfor 30 år av sitt liv ved ruinene av Chichen Itzá, der han lærte det lokale indianske språket og bodde i jungelen blant indianerne.
Nå fikk Thompson blod på tann. Han bestemte seg for å dykke ned i den 25 meter dype brønnen, selv om han var blitt lam i den ene foten etter en tur i en indiansk dyrefelle.
Iført dykkerutstyr og tunge blybelter kastet han seg ut i det brune vannet og dalte mot bunnen, mens vanntrykket truet med å sprenge trommehinnene hans.
I bunnen av den mørke brønnen fant Thompson flere skjeletter og et stort antall offergaver. Den farefulle utgravningen førte til funnet av verdifulle arkeologiske mayaskatter og sikret Thompson en plass blant de største arkeologene.
3. HIRAM BINGHAM
År: 1911
Nasjonalitet: Amerikansk
Utdannelse: Doktorgrad i historie og samfunnsfag
Yrke: Universitetslektor, arkeolog, pilot og politiker
Funn: Machu Piccu
Lektor fant stor Inkaby
Hiram Bingham higet etter berømmelse. Og han var smertelig klar over at han ikke ville finne den bak kateteret på Yale University, der han underviste.
Han måtte ut på en ekspedisjon og gjøre et sensasjonelt funn. Bingham hadde hørt rykter om glemte inkabyer i Andesfjellene; hvis han kunne finne en slik by, ville berømmelsen være sikret.
I 1911 dro Bingham inn i den peruanske jungelen. Lokale indianere førte ham dypt inn i Urubamba-dalen, hvor han ville bestige en fjellkam der det etter sigende skulle ligge en stor ruinby på toppen.

Etter flere reiser i Sør-Amerika fant Hiram Bingham inka-byen Machu Picchu.
Veien besto av smale, gjengrodde stier og falleferdige broer der Bingham måtte krype på alle fire for å komme over. Da han omsider nådde toppen, ble Bingham dypt skuffet over de unnselige og falleferdige ruinene, og tilbrakte bare et par timer i byen.
Året etter vendte Bingham tilbake til byen – kalt Machu Picchu – og denne gangen gikk han grundigere til verks. Først nå gikk det opp for ham hvilket arkeologisk underverk han hadde oppdaget – og at funnet kunne gjøre ham berømt.

Machu Picchu ligger på en bjergkam ved Urubamba-dalen i Peru.
Eventyrer ble pilot og guvernør
Hiram Binghams store funn, Machu Picchu, har blitt symbolet på inkaenes avanserte sivilisasjon, selv om det fortsatt er uklart hvilken funksjon byen hadde. Bingham mente selv at det var en hellig by som bare ble brukt til religiøse ritualer. Andre arkeologer mener at byen administrerte inkarikets økonomi eller fungerte som tilfluktssted for inkaeliten da de spanske soldatene ankom området.
Hiram Bingham var ikke ferdig med eventyr etter oppdagelsen av Machu Picchu. I 1917 ble han pilot og ledet blant annet en militær flyskole i Frankrike under 1. verdenskrig. Det gjorde navnet hans enda mer kjent, og etter krigen brukte han berømmelsen sin til å gjøre politisk karriere. Bingham ble guvernør i Connecticut i 1922 og senator i 1924.
Bingham gikk straks i gang med å skrive om byen, uten å underdrive de farene han hadde vært gjennom på ekspedisjonen. Ikke desto mindre var en arkeologisk legende født, og Hiram Bingham ble akkurat så berømt som han hadde drømt om.
4. GIOVANNI B. BELZONI
År: 1817-1819
Nasjonalitet: Italiensk, men flyttet til England som ung
Utdannelse: Studerte i en periode til maskiningeniør
Profesjon: Sterk mann på sirkus, embetsmann ved det britiske konsulatet
Funn: Chefren-pyramiden
Penger drev Belzoni
Foreldrenes høyeste ønske var at han skulle bli prest, men Giovanni Battista Belzoni ville heller oppleve verden. Reiselyst sendte ham i ung alder fra hjemlandet Italia til England, der han som følge av sin imponerende fysikk – han var to meter høy – opptrådte på sirkus i rollen som sterk mann.

Eventyrlyst og pengebegjær fikk Belzoni til å reise til Egypt og gjøre store arkeologiske funn.
Hærverk for historien
Belzoni gjorde flere store funn i Egypt. Mest berømt er Kefren-pyramiden, som ble bygd for cirka 4500 år siden av farao Kefren, sønn av Keops. Kefren sto også bak byggingen av sfinksen i Giza – ifølge enkelte egyptologer skal sfinksens hode forestille Kefren.
Over inngangen til Kefren-pyramiden i Giza og på Ramses 2.s trone i Teben, risset Belzoni inn navnet sitt slik at fremtidige generasjoner skulle huske hva han hadde oppnådd.
I 1815 reiste Belzoni til Egypt for å selge et mekanisk vannhjul, som han selv hadde funnet opp, og reisen ble startskuddet til Belzonis eventyr. Han oppdaget at arkeologiske funn kunne være en kilde til gode penger fra europeiske rikmenn, og kastet seg derfor ut i en lang rekke utgravninger som skulle sikre ham velstand.
Ofte foregikk utgravningene på brutalt vis uten hensyn til de antikke bygningene. Belzoni boltret seg i Egypts antikke fortid og gjorde en rekke arkeologiske funn – blant annet Seti 1.s hundre meter lange grav i Kongenes dal og Kefren-pyramiden ved Giza.
Men Belzoni var lysten på flere eventyr, og han la derfor ut på en ny reise for å finne byen Timbuktu i Vest-Afrika. Han døde underveis av dysenteri i Benin.
5. JOHN LIOYD STEPHENS
År: 1839
Nasjonalitet: Amerikansk
Utdannelse: Jurist
Yrke: Advokat og diplomat
Funn: Copán
Advokat fant glemt by i jungelen
John Lloyd Stephens var advokat, men under overflaten lurte en arkeolog. Den ble for alvor vakt til live da Stephens en dag kom over en gammel bok som beskrev noen store ruiner i Honduras.
Ved å trekke i politiske tråder sørget Stephens for å få seg selv utnevnt til diplomat, og dermed fikk han finansiert ekspedisjonen han hadde planlagt.
Sammen med tegneren Frederick Catherwood dro han til Honduras. Det vesle reisefølget trasket lenge gjennom ufremkommelig jungel før de omsider fant det første tegnet på sivilisasjon: en høy steinstøtte med tegninger og hieroglyfer.

En gammel bok førte Stephens på sporet av Copán, maya-indianernes forsvunne by.
En metropol skjult i jungelen
- Da Stephens ankom Copán i 1839, var området dekket av et grønt plantedekke. Snart viste det seg at jungelen skjulte en av Maya-rikets største og viktigste byer. Omkring 700-tallet var Copán en imponerende metropol som mayaenes dyktigste billedhoggere og håndverkere satte sitt preg på.
Lenger inne i jungelen fant de vakre skulpturer og et stort pyramide-formet byggverk. Og det krydde av aper i de gamle ruinene.
Stephens og Catherwood dro videre i Honduras og Guatemala, der de kom over flere levninger fra mayasivilisasjonen.
Hjemme i USA ga Stephens ut en reiseskildring som ble illustrert med Catherwoods tegninger. Boken gjorde Stephens berømt over hele verden som den som oppdaget mayaenes fortidsrike.
6. AUSTEN HENRY LAYARD
År: 1845
Nasjonalitet: Britisk
Utdannelse: Jurist
Yrke: Diplomat, arkeolog, politiker og kunstsamler
Funn: Nimrud
Layard deltok i stammekriger
Det lå ikke i kortene at Austen Henry Layard skulle bli arkeolog og eventyrer. Familien tilhørte den britiske overklassen, og som ung mann kjempet Layard seg gjennom et hardt jusstudium.
Men innerst inne drømte han om å reise jorden rundt. Derfor brukte han store deler av fritiden på å studere tropesykdommer og lære seg å bruke kart og kompass.
Ved første og beste anledning forlot Layard London for å reise rundt i Midtøsten, der han blant annet deltok i stammekriger og havnet i livsfare da han flørtet med konen til en lokal fyrste.

Assyrerne mente, at tyre med mandehoveder beskyttede mod ondskab.
Til sine venner fortalte han ivrig om en stor haug han hadde sett på sine reiser. Den lå perfekt i forhold til bibelske beskrivelser av den forhistoriske byen Nimrud.
I 1845 gikk Layard i gang med å grave ut haugen. Arbeidet varte flere år, og Layard havnet flere ganger i konflikt med både lokale makthavere, som så ham som en trussel, og beduinstammer, som stjal fra leiren hans.
En gang måtte Layard legge en stammehøvding i lenker og bortføre ham for å få utlevert noe utstyr som beduinene hadde stjålet.

Etter sine mange arkeologiske oppdagelser gjorde Layard karriere som politiker.
Storby bekreftet Bibelen
- Layards utgravning av Nimrud kastet nytt lys over det assyriske riket, som frem til da bare var kjent gjennom diffuse bibelske referanser. Nimrud – hovedstaden i assyrernes rike for cirka 2800 år siden – var en høyt utviklet by med nærmere 100 000 innbyggere.
Den store haugen viste seg å by på fantastiske funn, og allerede i løpet av de første par dagene fant Layard to palasser – praktfullt utsmykket med statuer og relieffer, som ble sendt til London der de i dag er utstilt på British Museum.
Layard var en dyktig skribent og skrev levende om alt det farlige han hadde opplevd. Allerede mens han levde, sikret bøkene hans ham en plass blant de mest fascinerende og fryktløse arkeologer.
7. PERCY FAWCETT
År: 1925
Nasjonalitet: Britisk
Utdannelse: Ingeniør
Yrke: Oberst og oppdagelsesreisende
Funn: Mato Grosso
Fawcetts død er fortsatt et mysterium
Percy Fawcetts eventyrlyst kostet ham til slutt livet. Sju ganger reiste han til Sør-Amerika, der han kartla øde områder i Brasil og Bolivia. Herfra trengte han dypt inn i Amazonas-jungelen. Da han kom hjem, kunne han fortelle om arkeologiske funn og fremmedartede dyr som hunder med to snuter.
I 1925 bega Fawcett seg ut på en ekspedisjon for å finne en forsvunnet by i jungelen i Brasil. I notatene sine kalte han byen “Z”. I et telegram til sin kone den 29. mai fortalte Fawcett at han var på vei inn i ukjent territorium sammen med sønnen Jack og vennen Raleigh.
Det lille reisefølget ble sist sett da de krysset Amazonaselva. Siden hørte ingen fra dem mer.

Eventyrlysten tok livet av Fawcett – han forsvant i den brasilianske jungelen i 1925.
Inspirerte skaperen av Sherlock
Fawcett er mest kjent for sine ekspedisjoner til Mato Grosso – et isolert område i Brasil som var dekket av overgrodd jungel.Det var et særdeles farlig område å ferdes i på grunn av bororoindianerne som stadig angrep nybyggere og soldater. Ifølge mytene skjulte Mato Grossos jungel forsvunne byer og selve inngangen til jordens indre.
Forfatteren Arthur Conan Doyle skal ha hentet inspirasjon til boken “Den tapte verden” hos Percy Fawcett. Handlingen foregår i den søramerikanske jungelen, der en ekspedisjon leter etter en forsvunnet by.
Fawcetts mystiske forsvinning førte til en rekke spekulasjoner, og opp mot 100 menn mistet livet under de mange ekspedisjonene for å oppklare mysteriet.
Noen teorier gikk ut på at de hadde blitt spist av ville dyr eller drept av indianere. Enkelte mente til og med at han led av hukommelsestap og fortsatt levde i jungelen som høvding for kannibaler.
Fawcetts navneskilt og kompass ble funnet hos noen indianere, men hans skjebne er fortsatt et mysterium.
8. HEINRICH SCHLIEMANN
År: 1863-1890
Nasjonalitet: Født i Tyskland, men senere amerikansk statsborger
Utdannelse: Handel
Yrke: Forretningsmann og arkeolog
Funn: Troja er kjent fra “Iliaden”.
Gammelt dikt førte til Troja
Helt siden barndommen hadde forretningsmannen Heinrich Schliemann vært oppslukt av det greske helte-eposet “Iliaden”, som beskriver hvordan byen Troja ble angrepet av grekerne. Schliemann trålte “Iliaden” etter hentydninger om Trojas plassering, og kom frem til at byen måtte ligge i Vest-Tyrkia.
Som 46-åring mente Schliemann at han var rik nok til å lete etter Troja på heltid. Han la ned forretningene og dro til Tyrkia. Schliemanns kone, derimot, nektet å bli med, så han skilte seg fra henne i all hast.

Ved å lete etter spor i “Iliaden” fant Heinrich Schliemann Trojas ruiner i Vest-Tyrkia.
Iliaden viste vei
Da Schliemann begynte utgravningene mente arkeologer at “Iliaden” var en oppdiktet historie uten historisk forankring. Schliemann tok den bokstavelig, og det førte ham til Troja. På samme vis brukte han “Iliaden” da han gravde ut oldtidsbyen Mykene.
“Iliaden” opptok så mye av Schliemanns liv at han kalte opp barna sine etter to av personene i eposet: Andromake og Agamemnon. Da barna ble døpt holdt han en kopi av “Iliaden“ mot pannene deres mens han resiterte fra den.
Stedet som Schliemann hadde identifisert som Troja, viste seg ganske riktig å inneholde oldtidsruiner. De lå oppå hverandre lag på lag, og Schliemann var overbevist om at Troja var det nederste laget.
I sin iver etter å komme til dette laget, ødela han stort sett alt som lå over det.
De øvre lagene gravde han hensynsløst gjennom og fikk kjørt bort. I 1873 gjorde Schliemann et spektakulært funn. Ved en mur fant han en gullskatt som ifølge Schliemann var blitt gravd ned av Trojas kongefamilie. Han smuglet funnene ut av Tyrkia, men ble avslørt da han offentliggjorde et fotografi av sin nye kone iført gullsmykkene.
De tyrkiske myndighetene ble rasende og krevde smykkene tilbake. Dermed flyttet Schliemann til Hellas. Her ledet han utgravningen av byen Mykene og fant i 1876 en gullmaske som han mente hadde tilhørt sagnkongen Agamemnon.
Nyere forskning har vist at masken er langt eldre enn Schliemann antok. Også det laget av Troja som Schliemann gravde etter er langt eldre, så ironisk nok har han selv ødelagt ruinene han drømte om å finne.

Ved å lete etter spor i “Iliaden” fant Heinrich Schliemann Trojas ruiner i Vest-Tyrkia.
Tyrkiske myndigheter var rasende og ville ha smykkene, så Schliemann flyttet til Hellas. Her gravde han ut byen Mykene og fant i 1876 en gullmaske som han mente hadde tilhørt sagnkongen Agamemnon.
Nyere forskning har vist at masken er langt eldre enn Schliemann antok. Også det laget av Troja som Schliemann gravde etter er mye eldre, så ironisk nok har han selv ødelagt de ruinene han drømte om å finne.

Gullmasken ble funnet i en kongelig grav i byen Mykene. Schliemann mente at den tilhørte Agamemnon.
9. ROBERT J. KOLDEWEY
År: 1899-1914
Nasjonalitet: Tysk
Utdannelse: Studerte kunsthistorie og arkitektur uten å ta eksamen
Yrke: Lektor og arkeolog
Funn: Babylon
Tysker bragte Babylon til live
Robert Johann Koldewey følte at han etter hvert hadde opplevd nok. Som 40-åring hadde han deltatt i flere utgravninger i Europa og Midtøsten, og nå ville han slå seg til ro som lærer på en tysk skole. Men etter tre år bak kateteret var det en ting som sto klart for Koldewey: Han måtte dra ut igjen og oppleve den store verden.
Han fikk overtalt en museumsdirektør i Berlin til å la ham lede en ambisiøs utgravning av oldtidsbyen Babylon, som skulle vise seg å ta hele 14 år.

Koldewey (t.v.) og hans menn måtte kjempe mot både røverbander og ville dyr mens de gravde ut Babylon.
Å grave ut Babylon var ingen enkel sak. Byen var skjult under nærmere 24 meter jord, og området rundt den var plaget av røvere og interne maktkamper mellom de lokale stammene.
En natt mens Koldewey og hans følge var på vei til Babylon etter et besøk ved en annen utgravning, ble de angrepet og beskutt av områdets landsbyboere som tok dem for å være en røverbande. For å få slutt på skytingen stålsatte Koldewey seg og red frem slik at angriperne kunne se hvem han var.

Babels tårn gikk for å være en myte, helt til Koldewey gravde det ut.
Babylon var sivilisert
Koldeweys største bragd var utgravningene av Babylon. Funnene viste at Det gamle testamentes beskrivelse av babylonerne som blodtørstige barbarer, ikke stemte. Det var snarere snakk om en avansert sivilisasjon som kunne måle seg med den egyptiske og greske.
Robert Johann Koldewey var ikke den første arkeologen som forsøkte å grave ut ruinene av oldtidsbyen Babylon. Tidligere ekspedisjoner hadde saumfart området og etterlatt en lang rekke tunneler som med tiden var blitt tilholdssted for slanger, hyener og andre ville dyr. Koldewey hadde imidlertid ikke tenkt å la noen dyr stå i veien for arbeidet, og han fant snart ut at et par skudd inn i de mørke gangene fikk de fleste krypene ut.
Da det gikk opp for landsbyboerne at de skjøt på feil folk, fikk de det travelt med å unnskylde seg, men Koldewey var rasende. Samtidig så han det komiske i situasjonen: “Det er jo direkte uforskammet å fyre løs her som om ørkenen tilhørte dere alene,” kjeftet han. “Hvor lett er det ikke å få noe rusk i øyet?”

Robert Koldewey brukte 14 år av sitt liv på oldtidsbyen Babylon – resultatet ble noen av historiens mest enestående funn.
På tross av alle utfordringene var Koldewey fornøyd med utgravningene i Babylon. Det viktigste funnet var det legendariske Babelstårnet, som ellers gikk for å være en bibelsk myte.
Også Babylons høye bymurer og Ishtar-porten – som i dag er rekonstruert i Pergamon-museet i Berlin – er blant de viktigste funnene.
I tillegg oppdaget Koldewey noen ruiner som han mente var restene av Babylons hengende hager. Ifølge moderne arkeologer ligger ruinene imidlertid for langt fra elva Eufrat som skulle forsyne hagene med vann.
VIDEO – Se Isthar-porten fra Babylon:
Rekonstruksjonen finnes på Pergamon-museet i Berlin.
10. HENRY C. RAWLINSON
År: 1836-1851
Nasjonalitet: Britisk
Utdannelse: Soldat
Yrke: Oberst, diplomat og parlamentsmedlem
Funn: Kileskriften
Rawlinson var villig til å ofre livet
Et tilfeldig møte med en engelsk guvernør ble startskuddet for Henry Creswicke Rawlinsons livslange interesse for Persia.
Som 17-årig kadett på et skip møtte han guvernøren av Bombay, som var svært godt orientert om persiske forhold. I løpet av den månedlange seilturen diskuterte de to mennene flittig persisk litteratur, historie og språk.

100 meter over bakken sto Rawlinson og kopierte inskripsjonene.
Ni år senere sto Rawlinson på en vaklevoren stige på en bratt fjellside i Persia – rundt 100 meter over bakken. Rawlinson hadde kjempet seg oppover fjellveggen mede klatreutstyr, og nå sto han overfor et fantastisk syn:
Imponerende figurer forestilte perserkongen Dareios 1. (522-486 f.Kr.), som tvang motstanderne i kne med våpen. Rundt minnesmerket for kongen var det 14 rekker med inskripsjoner som ingen av Rawlinsons kollegaer tidligere hadde hatt mot til å klatre opp til.

Rawlinson kom til Persia som soldat og reiste derfra som arkeologisk legende.
Dareios 1 ga nøkkelen til kileskrift
Dareios 1.s inskripsjon hjalp Rawlinson med å løse kileskriftens store hemmelighet. Perserkongens minnesmerke er cirka 15 meter høyt og 25 meter bredt og er meislet inn i siden på Bisutun-fjellet vest i Iran. Det består av et stort relieff (3 x 5,5 meter) av kong Dareios 1. Under den er det et panel med gammel-persisk kileskrift som forteller om kongens erobringer. To andre paneler forteller nesten samme historie på babylonsk og elamisk.
Etter å ha tydet den gammelpersiske inskripsjonen, returnerte Rawlinson til England der han donerte sin verdifulle antikvitetsamling til British Museum. Til gjengjeld ble han ansatt av museet og sendt til det som i dag er Irak for å lede utgravingene ved Nimrud, et arbeid som Austen Henry Layard hadde startet.
På den bratte fjellsiden kopierte Rawlinson inskripsjonene, som senere skulle vise seg å være på tre ulike språk – gammelpersisk, elamisk og babylonsk. Ved å sammenligne de tre språkene klarte Rawlinson – etter ni års intensivt arbeid – å forstå kong Dareios' inskripsjon.
Rawlinsons forskning var skrifttydningens største triumf og skapte sensasjon blant forskere verden over. Ved hjelp av Rawlinsons funn kunne de nå tyde mange av oldtidens andre inskripsjoner og skaffe seg ny kunnskap om menneskehetens historie.