Topp 10: Virkelighetens Indiana Jones-er

Filmhelten Indiana Jones er ikke grepet ut av løse luften. Mange av arkeologihistoriens mest eventyrlystne pionerer har gitt inspirasjon til den berømte filmfiguren med sin like berømte pisk. Virkelighetens Indiana Jones er utførte feltarbeid som krevde nerver av stål.

Disse handlingens menn var villige til å gjøre alt for å sikre seg sine funn – selv om det brakte dem på kant med loven eller tett på døden. Med dødsforakt satte våghalsene livet på spill når de dro til de fjerneste strøk av kloden og kastet seg ut i halsbrekkende eventyr.

De hang langs bratte fjellskrenter, kjempet mot røvere, dykket i mørke brønner og bega seg ut i tette jungler der ingen hadde vært før – bare i håp om å finne skjulte skatter og spor etter forsvunne sivilisasjoner.

Mange ekspedisjoner hadde stor suksess, og arkeologene brakte med seg unike skatter tilbake til Europa og USA – gull og edel­steiner, statuer, relieffer og hele bygninger, som ga uvurderlig innsikt i fortidens gåter.

De modige arkeologene ble folkehelter. De ga ut bøker om sine prestasjoner og ble hovedpersoner i historier som gikk fra munn til munn – og på hver sin måte ga alle inspirasjon til filmhelten Indiana Jones.

Andrews gjorde mange sensasjonelle funn på turen, men utgravningsarbeidet foregikk under svært vanskelige forhold. Mongolia var plaget av voldsomme sandstormer og ville dyr. Dessuten lå russiske og kinesiske soldater i krig, og omflakkende røverbander gjorde veiene utrygge.

Andrews ga derfor sine folk rifler og gikk alltid selv med revolver. Han monterte til og med maskingevær på bilene slik at folkene hans alltid skulle være forberedt.

Våpnene skulle vise seg å komme til nytte flere ganger. I et tilfelle hadde Andrews kjørt av gårde litt før resten av gruppen da tre landeveisrøvere plutselig sto foran ham på hestene sine.

De gjorde seg klare til angrep, men Andrews satte klampen i bånn og tok peiling direkte mot dem mens han brukte revolveren flittig. Hestene, som knapt hadde sett biler før, fikk panikk og løp av sted med rytterne – bort fra Andrews, som kunne pustet lettet ut.

Thompson hadde hørt beretninger om mayaenes offerbrønner, der unge piker og gull ble ofret til gudene, og han bestemte seg derfor for å undersøke brønnen. Han reiste tilbake til USA og skaffet penger til prosjektet, som alle andre arkeologer mente var både formålsløst og vanvittig.

Etter et kort dykkerkurs vendte Thompson tilbake til Chichen Itzá, der han bruke flere måneder på å grave alt slags rusk og rask opp fra brønnen. Litt etter litt begynte det å dukke opp verktøy, våpen og smykker – og til slutt skjelettet av en ung pike.

Nå fikk Thompson blod på tann. Han bestemte seg for å dykke ned i den 25 meter dype brønnen, selv om han var blitt lam i den ene foten etter en tur i en indiansk dyrefelle.

Iført dykkerutstyr og tunge blybelter kastet han seg ut i det brune vannet og dalte mot bunnen, mens vanntrykket truet med å sprenge trommehinnene hans.

I bunnen av den mørke brønnen fant Thompson flere skjeletter og et stort antall offergaver. Den farefulle utgravningen førte til funnet av verdifulle arkeologiske mayaskatter og sikret Thompson en plass blant de største arkeologene.

Veien besto av smale, gjengrodde stier og falleferdige broer der Bingham måtte krype på alle fire for å komme over. Da han omsider nådde toppen, ble Bingham dypt skuffet over de unnselige og falleferdige ruinene, og tilbrakte bare et par timer i byen.

Året etter vendte Bingham tilbake til byen – kalt Machu Picchu – og denne gangen gikk han grundigere til verks. Først nå gikk det opp for ham hvilket arkeologisk underverk han hadde oppdaget – og at funnet kunne gjøre ham berømt.

Bingham gikk straks i gang med å skrive om byen, uten å underdrive de farene han hadde vært gjennom på ekspedisjonen. Ikke desto mindre var en arkeologisk legende født, og Hiram Bingham ble akkurat så berømt som han hadde drømt om.

I 1815 reiste Belzoni til Egypt for å selge et mekanisk vannhjul, som han selv hadde funnet opp, og reisen ble startskuddet til Belzonis eventyr. Han oppdaget at arkeologiske funn kunne være en kilde til gode penger fra europeiske rikmenn, og kastet seg derfor ut i en lang rekke utgravninger som skulle sikre ham velstand.

Ofte foregikk utgravningene på brutalt vis uten hensyn til de antikke bygningene. Belzoni boltret seg i Egypts antikke fortid og gjorde en rekke arkeologiske funn – blant annet Seti 1.s hundre meter lange grav i Kongenes dal og Kefren-pyramiden ved Giza.

Men Belzoni var lysten på flere eventyr, og han la derfor ut på en ny reise for å finne byen Timbuktu i Vest-Afrika. Han døde underveis av dysenteri i Benin.

Lenger inne i jungelen fant de vakre skulpturer og et stort pyramide-formet byggverk. Og det krydde av aper i de gamle ruinene.

Stephens og Catherwood dro videre i Honduras og Guatemala, der de kom over flere levninger fra mayasivilisasjonen.

Hjemme i USA ga Stephens ut en reiseskildring som ble illustrert med Catherwoods tegninger. Boken gjorde Stephens berømt over hele verden som den som oppdaget mayaenes fortidsrike.

Til sine venner fortalte han ivrig om en stor haug han hadde sett på sine reiser. Den lå perfekt i forhold til bibelske beskrivelser av den forhistoriske byen Nimrud.

I 1845 gikk Layard i gang med å grave ut haugen. Arbeidet varte flere år, og Layard havnet flere ganger i konflikt med både lokale makthavere, som så ham som en trussel, og beduinstammer, som stjal fra leiren hans.

En gang måtte Layard legge en stammehøvding i lenker og bortføre ham for å få utlevert noe utstyr som beduinene hadde stjålet.

Den store haugen viste seg å by på fantastiske funn, og allerede i løpet av de første par dagene fant Layard to palasser – praktfullt utsmykket med statuer og relieffer, som ble sendt til London der de i dag er utstilt på British Museum.

Layard var en dyktig skribent og skrev levende om alt det farlige han hadde opplevd. Allerede mens han levde, sikret bøkene hans ham en plass blant de mest fascinerende og fryktløse arkeologer.

Fawcetts mystiske forsvinning førte til en rekke spekulasjoner, og opp mot 100 menn mistet livet under de mange ekspedisjonene for å oppklare mysteriet.

Noen teorier gikk ut på at de hadde blitt spist av ville dyr eller drept av indianere. Enkelte mente til og med at han led av hukommelsestap og fortsatt levde i jungelen som høvding for kannibaler.

Fawcetts navneskilt og kompass ble funnet hos noen indianere, men hans skjebne er fortsatt et mysterium.

Stedet som Schliemann hadde identifisert som Troja, viste seg ganske riktig å inneholde oldtidsruiner. De lå oppå hverandre lag på lag, og Schliemann var overbevist om at Troja var det nederste laget.
I sin iver etter å komme til dette laget, ødela han stort sett alt som lå over det.

De øvre lagene gravde han hensynsløst gjennom og fikk kjørt bort. I 1873 gjorde Schliemann et spektakulært funn. Ved en mur fant han en gullskatt som ifølge Schliemann var blitt gravd ned av Trojas kongefamilie. Han smuglet funnene ut av Tyrkia, men ble avslørt da han offentliggjorde et fotografi av sin nye kone iført gullsmykkene.

De tyrkiske myndighetene ble rasende og krevde smykkene tilbake. Dermed flyttet Schliemann til Hellas. Her ledet han utgravningen av byen Mykene og fant i 1876 en gullmaske som han mente hadde tilhørt sagnkongen Agamemnon.

Nyere forskning har vist at masken er langt eldre enn Schliemann antok. Også det laget av Troja som Schliemann gravde etter er langt eldre, så ironisk nok har han selv ødelagt ruinene han drømte om å finne.

Tyrkiske myndigheter var rasende og ville ha smykkene, så Schliemann flyttet til Hellas. Her gravde han ut byen Mykene og fant i 1876 en gullmaske som han mente hadde tilhørt sagnkongen Agamemnon.

Nyere forskning har vist at masken er langt eldre enn Schliemann antok. Også det laget av Troja som Schliemann gravde etter er mye eldre, så ironisk nok har han selv ødelagt de ruinene han drømte om å finne.

Å grave ut Babylon var ingen enkel sak. Byen var skjult under nærmere 24 meter jord, og området rundt den var plaget av røvere og interne maktkamper mellom de lokale stammene.

En natt mens Koldewey og hans følge var på vei til Babylon etter et besøk ved en annen utgravning, ble de angrepet og beskutt av områdets landsbyboere som tok dem for å være en røverbande. For å få slutt på skytingen stålsatte Koldewey seg og red frem slik at angriperne kunne se hvem han var.

Da det gikk opp for landsbyboerne at de skjøt på feil folk, fikk de det travelt med å unnskylde seg, men Koldewey var rasende. Samtidig så han det komiske i situasjonen: “Det er jo direkte uforskammet å fyre løs her som om ørkenen tilhørte dere alene,” kjeftet han. “Hvor lett er det ikke å få noe rusk i øyet?”

På tross av alle utfordringene var Koldewey fornøyd med utgravningene i Babylon. Det viktigste funnet var det legendariske Babelstårnet, som ellers gikk for å være en bibelsk myte.

Også Babylons høye bymurer og Ishtar-porten – som i dag er rekonstruert i Pergamon-museet i Berlin – er blant de viktigste funnene.

I tillegg oppdaget Koldewey noen ruiner som han mente var restene av Babylons hengende hager. Ifølge moderne arkeologer ligger ruinene imidlertid for langt fra elva Eufrat som skulle forsyne hagene med vann.

VIDEO – Se Isthar-porten fra Babylon:

Ni år senere sto Rawlinson på en vaklevoren stige på en bratt fjellside i Persia – rundt 100 meter over bakken. Rawlinson hadde kjempet seg oppover fjellveggen mede klatreutstyr, og nå sto han overfor et fantastisk syn:

Imponerende figurer forestilte perserkongen Dareios 1. (522-486 f.Kr.), som tvang motstanderne i kne med våpen. Rundt minnesmerket for kongen var det 14 rekker med inskripsjoner som ingen av Rawlinsons kollegaer tidligere hadde hatt mot til å klatre opp til.

På den bratte fjellsiden kopierte Rawlinson inskripsjonene, som senere skulle vise seg å være på tre ulike språk – gammelpersisk, elamisk og babylonsk. Ved å sammenligne de tre språkene klarte Rawlinson – etter ni års intensivt arbeid – å forstå kong Dareios' inskripsjon.

Rawlinsons forskning var skrifttydningens største triumf og skapte sensasjon blant forskere verden over. Ved hjelp av Rawlinsons funn kunne de nå tyde mange av oldtidens andre inskripsjoner og skaffe seg ny kunnskap om menneskehetens historie.