Virkelighetens Indiana Jones jaktet på paktens ark

Den 3. april 1911 går Parker og hans menn med raske skritt opp til Klippemoskeen – helt uvitende om at beslutningen ikke bare vil få alvorlige konsekvenser for hans egen ekspedisjon. Jerusalem kommer for all fremtid til å hate synet av en arkeolog.

Eton-gutt på skattejakt

Montagu Parker ble født i 1878. Han var jarlen av Morleys nest eldste sønn, og i likhet med faren ble han sendt til den høyt profilerte internatskolen Eton College. Deretter lot den 18 år gamle Parker seg i likhet med mange andre aristokrater verve til den britiske hæren og seilte til Sør-Afrika for å delta i den 2. boerkrigen (1899–1902).

Blodsutgytelsene tok hardt på den unge løytnanten, som etter krigen ble diagnostisert med en nervøs lidelse (muligens PTSD, posttraumatisk stresslidelse). I 1905 døde faren, og den 27 år gamle adelsmannen måtte kutte ned på forbruket. Farens eiendom gikk til storebroren, og Parker måtte forsørge seg ved å arbeide i hærens administrasjon. Men i 1908 tok livet en uventet vending. Etter et møte med en finsk mann fikk Parker et mål å strebe etter i livet.

Finnen Valter Juvelius var landmåler, poet og filosof. Gjennom sine studier av Bibelen mente Juvelius at han hadde oppdaget en hemmelig kode som avslørte hvor skattene fra kong Salomos tid var gjemt.

Dette skjulestedet inneholdt angivelig ikke bare svimlende mengder gull, men også selveste paktens ark. Ifølge Det gamle testamentet inneholder den sagnomsuste kisten steintavlene med de ti bud som Gud i sin tid ga Moses. Arken har også magiske krefter.

Da Parker møtte Juvelius, var finnen på utkikk etter pengesterke investorer som ville finansiere en ekspedisjon til Jerusalem. Og det tok ikke lang tid før Parker lovet å gjøre sitt.

Sammen med pengene fra Parker og hans to britiske reisefeller fikk ekspedisjonen en startkapital på 30 000 pund – ca. 25 millioner nåtidskroner. Det var nok til å sikre Parker rollen som ekspedisjonsleder.

Bestikkelser baner vei

På sin første reise besøkte Parker Konstantinopel. I det osmanske rikets hovedstad måtte han søke om tillatelse til å grave nær Tempelhøyden, som rommer helligdommene til tre religioner: den jødiske klagemuren, de muslimske moskeene al-Aqsa og Klippemoskeen og selve høyden der kristne tror at Jesu gjenkomst vil finne sted.

I november 1908 bestakk Parker den osmanske regjeringen med 1291 britiske pund (over 1,1 millioner nåtidskroner). Det viser ekspedisjonens regnskapsbøker.

Da Parker forlot Konstantinopel, hadde han ikke bare fått utgravningstillatelse, men også en offisiell tolk og oppsynsmann ved navn Hagop Makasdar. Den osmanske tjenestemannen skulle være med til Jerusalem.

Ekspedisjonsdeltakernes egne penger tok raskt slutt, og nye investorer måtte skaffes. Parker brukte kontaktene sine og reiste en større sum blant britiske adelige og amerikanske forretningsfolk.

Da finansieringen var på plass, samlet Parker et mildt sagt besynderlig team: Ekspedisjonen besto av tre engelske gentlemen, den finske filosofen Juvelius, en svensk forretningsmann og en kaptein som en gang hadde seilt på Kongo-elven. Dessuten var det med en australsk saueoppdretter, en berømt engelsk cricketspiller og en sveitser som påsto at han var klarsynt.

Ekte arkeologer kunne ekspedisjonen derimot ikke skryte av. Det skyldtes Parkers frykt for at de skulle legge hindringer i veien for ham eller sladre til omverdenen.

Om bord på en yacht seilte den brokete flokken i juli 1909 mot Det hellige land. Parkers ekspedisjon la til kai i havnebyen Jaffa, der den skulle møte en osmansk tjenestemann.

Byen var imidlertid satt i karantene på grunn av byllepest, og ekspedisjonen måtte bli på yachten en natt til med høy sjøgang.

Dagen etter fikk de imidlertid narret tjenestemannen om bord og holdt ham innesperret mens bølgegangen gjorde sitt. Da tjenestemannen var blitt sjøsyk, ga han dem tillatelse til å gå i land.

Fra Jaffa fortsatte ekspedisjonen med tog til Jerusalem og tok inn på byens dyreste adresse: Fast Hotel. Her sluttet den osmanske oppsynsmannen Makasdar seg til gruppen.

Han ble straks satt i arbeid, og ved hjelp av lokale myndigheter eksproprierte han 11 000 m² land i skråningen av Tempelhøyden og fikk revet flere hus. Nå kunne utgravningsarbeidet begynne.

Parker leter etter hemmelige ganger

Ifølge Juvelius lå paktens ark nedgravd under Tempelhøyden, men ekspedisjonen hadde ikke tillatelse til å grave på toppen mellom de hellige stedene.

I stedet ville Parker ta seg frem nedenfra. Ekspedisjonen skulle benytte eldgamle tunneler og en akvedukt på sørsiden av Tempelhøyden som var kartlagt for flere tiår siden. Der de endte, ville han begynne å grave.

Nesten 200 lokale arbeidere ble satt til å utføre den slitsomme oppgaven, og det ble kjøpt inn pumper til å frakte frisk luft inn til dem. Arbeiderne slet døgnet rundt i skinnet fra stearinlys.

Et høyt arbeidstempo var viktigere for Parker enn arbeidernes sikkerhet. Tunnelene ble derfor proppet fulle av arbeidere som måtte smyge seg forbi hverandre og balansere på smale planker over dype avgrunner.

Mens arbeiderne strevde, nøt Parker og de andre ekspedisjonsmedlemmene livet. De spilte cricket og skjøt etter appelsiner med geværer. Ordføreren i Jerusalem og byens osmanske guvernør og en rekke høytstående embetsmenn inviterte dem etter tur på middag – med det kjedelige resultatet at det fort ble klart at det ikke var snakk om ordentlige arkeologer.

Tjenestemennene forlangte å få se dokumentasjon for de foreløpige resultatene av utgravningene og presset på for å få med utdannede arkeologer i ekspedisjonen. Parker løste problemet ved å ansette den franske arkeologen og munken fader Louis-Hugues Vincent. Franskmannen fikk forbud mot å si noe som Parker ikke først hadde godkjent.

Etter et års utgravninger i Jerusalem hadde ikke Parker kommet nærmere skatten, men han måtte fortsette å bestikke byens mektige menn. Både guvernøren, ordføreren og medlemmene av administrasjonsrådet forlangte betaling under bordet – og det var dyrt, spesielt fordi embetsmennene jevnlig ble skiftet ut på grunn av de urolige tidene i det osmanske riket.

Hver gang en ny mann fikk en post, måtte Parker besøke avløseren med en konvolutt full av penger.

På toppen av pengeproblemene kom at finnen Juvelius, som trodde han visste hvor skatten var, hadde reist hjem syk av malaria.

Men motgangen fikk ikke Parker til å gi opp. Også året 1910 kom og gikk mens ekspedisjonen gikk tom for kapital. I stedet måtte Parker og de andre deltakerne ta opp lån for å kunne fortsette arbeidet.

Parker begynte å bli desperat. Det måtte tas i bruk drastiske midler. Med ekspedisjonens siste penger satset han alt og tilbød myndighetene en klekkelig bestikkelse.

Guvernøren, politimesteren og vokteren av Tempelhøyden vendte nå det blinde øyet til. Juvelius hadde hevdet at paktens ark lå skjult under Klippemoskeen, men da finnen ikke lenger befant seg i Jerusalem, satte Parker sin lit til den synske sveitseren. Han anbefalte å grave seg ned gjennom gulvet i Klippemoskeen.

Tidlig i april 1911 begynte de topphemmelige utgravningene.

Vaktmester slo alarm

Absolutt ingen måtte få vite at Parker nå gravde på selve Tempelhøyden, der patriarken Abraham ifølge jødene forsøkte å ofre sønnen sin til Gud, og hvor profeten Muhammed ifølge muslimene steg opp til himmelen.

Bare håndplukkede arbeidere slet om natten og til overbetaling. Da mørket senket seg, ble portene til Klippemoskeen låst, og politiet i Jerusalem voktet dem. Graveutstyr måtte smugles inn og oppbevares i låste skap på dagtid. All den utgravde jorden ble straks fjernet fra området.

I ni netter pågikk den ville skattejakten, men Parker hadde valgt det verst tenkelige tidspunktet: I april 1911 falt tre religiøse høytider sammen: de kristnes påske, den jødiske pesach og de palestinske muslimenes nabi musa. Gatene var derfor fulle av pilegrimer.

Larmen fra de mange gjestene og festlighetene fikk en av Klippemoskeens vaktmestere til å forlate sitt hjem 12. april for å søke ro i helligdommen. Men da han ankom sent på kvelden, oppdaget vaktmesteren at menn bar ut sekker med jord. Da han ba om en forklaring, truet de ham på livet. Vaktmesteren flyktet i panikk mens han ropte om helligbrøde.

Jerusalems innbyggere stormet ut på gatene for å høre hva som var på ferde.

Mens Parker og hans menn løp gjennom Jerusalem, kokte byen av rasende folkemasser som lette etter de gudsbespottende gullgraverne. Kortpustet kom britene seg i sikkerhet på hotellet.

Flukten fra Jerusalem

Neste morgen troppet 2000 muslimer opp foran rettsbygningen og truet med å skyte guvernør Azmi Bey og drepe medlemmene av den britiske ekspedisjonen. Guvernøren forsøkte febrilsk å dempe gemyttene ved å love at det straks ville bli satt i gang en undersøkelse.

Guvernøren ga ordre til at sjeik Khalil, vokteren av Tempelhøyden, skulle arresteres sammen med sine to sønner og den osmanske tolken Makasdar – dels hadde guvernøren bruk for syndebukker, dels beskyttet arrestasjonen dem mot lynsjing. Vokteren Khalil ble reddet av politiet i siste sekund. Folkemengden hadde omringet ham og klippet av ham skjegget og skulle til å henge ham.

Parker og resten av ekspedisjonen pakket koffertene i all hast, og 18. april snek de seg ut av byen med kurs mot Jaffa. Herfra ville de flykte i yachten sin. Men de osmanske myndighetene ventet på kaia.

Ryktene om Parker svirret allerede, og de fortalte at briten ikke bare hadde funnet kong Salomos gullskatt, men også paktens ark. Alt ble derfor gjennomsøkt, men bortsett fra potteskår fra oldtiden hadde ekspedisjonen ikke med seg noe av verdi.

Men osmanene ville ikke la Parker reise uten tillatelse fra Konstantinopel. Og mens de ventet, fikk briten en idé: Han inviterte tollsjefen og Jaffas samfunnstopper på middag om bord på yachten – men de skulle bare ha litt tid til å forberede festmåltidet.

Parker og folkene hans fikk lov til å gå om bord – de satte straks seil og flyktet ut av havnen.

Historien om flukten gikk verden rundt. Den 7. mai 1911 skrev for eksempel The New York Times: «Har briter funnet paktens ark?» Men ekspedisjonen forlot Det hellige land tomhendt.

Parker ble ikke rik før i 1951, da broren hans døde og Montagu ble den femte jarlen av Morley.