Walisere ble begravd under Stonehenge
Analyser av opptil 4500 år gamle knokler viser at de begravde på Englands største steinalder-gravplass ikke var lokale.
Stonehenge var i bruk fra rundt 3000 f.Kr. til 2000 f.Kr.
Flere av de begravde under det verdensberømte steinmonumentet Stonehenge i det sørlige England tilbrakte minimum 10 år av livene sine flere hundre kilometer unna sitt endelige hvilested.
Det viser strontiumanalyser av de avdødes kranier ifølge forskere fra University of Oxford.
De døde var fra Wales
Forskerne har undersøkt de jordiske restene av 25 individer, og undersøkelsene viser at minimum 10 av dem tilbrakte sine siste tiår langt fra Stonehenge – sannsynligvis vest i Wales.
Oppdagelsen er oppsiktsvekkende, for forskerne har bare begrenset kunnskap om steinaldermenneskene som benyttet seg av det store gravmælet.
Tidligere er det slått fast at flere av monumentets mindre steiner – kalt “bluestones” – heller ikke var lokale, men trolig også ble hentet i Wales, 25 mil unna.
Steinene sto opprinnelig i en sirkel, og plasseringen antyder at stedet ble benyttet rituelt i forbindelse med sommersolverv og vintersolverv.
Mye tyder altså på at mennesker og byggematerialene deres beveget seg over store avstander i den engelske steinalderen.
“Selv om vi har en tendens til å tro at innvandring er en ny ting, så kunne disse menneskene reise over store avstander i vanskelig terreng”, uttaler en av forskerne bak oppdagelsen, Rick Schulting, til britiske BBC.
Stonehenge ble brukt til religiøse seremonier
Akkurat hva formålet med Stonehenge egentlig var, er fortsatt et mysterium. Mye tyder imidlertid på at det foruten å være et gravmonument for steinalderens elite også ble benyttet til rituelle og religiøse seremonier – for eksempel i forbindelse med sommer- og vintersolverv.