Florentiner skrev brutal håndbok for herskere

Særlig én person fascinerte og skremte Machiavelli – pavesønnen Cesare Borgia. Borgia-familien hadde flyttet fra Spania til Italia midt på 1400-tallet, og i løpet av bare én generasjon hadde den – gjennom politiske intriger og attentater – blitt en av Italias ledende familier. Borgiaene var nå så mektige at Cesares far – ved hjelp av blant annet bestikkelser – til og med hadde blitt pave.

I 1502 ble Machiavelli mot sin vilje sendt til Bologna for å holde øye med den unge pavesønnen. Med hånden dypt i pavestatens pengekasse arbeidet Cesare med å samle en hær, og Firenze fryktet det verste.

Machiavelli arbeidet iherdig med en allianse, men forhandlingene gikk trådt. Cesare ville ha Firenzes støtte til en forestående krig mot noen av rivalene sine, men bystyret ville først støtte ham når han hadde vunnet.

Situasjonen var vanskelig. Machiavelli skulle tekkes den maniske Cesare uten å love for mye og samtidig fritte ham ut om planene hans for Firenze.

I noen måneder slo Machiavelli følge med Cesare på hans erobringstokt i Italia. Om dagen var de på farten, mens nettene ble brukt på spilling og drikking. Selv om Machiavelli gjerne både drakk og spilte, ba han i utallige brev Firenzes ledelse om å bli avløst.

Cesares brutalitet skremte Machiavelli, som flere ganger var vitne til hvordan den kyniske herskeren drepte og henrettet i fleng. I desember 1502 inntok Cesare byen Sinigaglia, og i et brev fortalte Machiavelli om hvordan byens nye hersker begeistret skrøt av at han hadde fått to opprørere kvalt rygg mot rygg med et og samme reip.

I et annet brev uttrykte Machiavelli bekymring for om det neste dag ville være noen levende igjen til å bringe brevene hans til Firenze. Etter tre måneder ble Machiavelli endelig avløst, og skyndte seg hjem.

Fiender henrettet

Tilbake i Firenze fikk den hjemvendte diplomaten ansvaret for byens forsvar. Basert på det han hadde lært og opplevd hos Cesare, gjennomførte Machiavelli flere reformer og fikk bygd opp en sterk forsvarsmilits, som under hans ledelse blant annet vant en stor seier over rivalen Pisa i 1509.

Men i august 1512 gikk det galt. Byens tidligere herskere – den søkkrike og fryktede Medici-familien – allierte seg med paven, kjøpte en hær av spanske leiesoldater og invaderte Firenze. Byens forsvar falt raskt sammen, og Mediciene tok makten.

Nederlaget ga Machiavelli et alvorlig problem. Som del av den gamle makteliten sto han nå i fare for å bli rammet av de nye herskernes hevn. Til å begynne med unngikk han fengsel og straff mot å betale en stor kausjon, men etter et halvt år var det slutt på hellet.

Machiavellis navn havnet på listen over mistenkte bak en sammensvergelse. Han ble straks arrestert og kastet i byens fangekjeller, der torturbøddelen ventet.

Da Machiavelli i februar 1513 hang og dinglet i reipet, tok hans politiske karriere slutt. Under torturen ble Machiavelli igjen og igjen spurt ut om attentatplaner mot Mediciene. Hva Machiavelli svarte, er ikke kjent i dag, men i alle fall overlevde han.

Fengselet var fylt med Medici-familiens fiender, og ifølge Machiavelli gjorde skrikene og bønnene deres det umulig å sove om natten i det kalde “ekskrement-helvetet”.

I desperasjon skrev han et brev der han tagg Medicienes leder Guiliano om nåde. Han avsluttet brevet med å forråde to av sine dødsdømte tidligere kolleger: “La dem fare, bort med dem, bare du, Guiliano, forbarmer deg over meg”, bønnfalt den tidligere diplomaten.

Ville tilbake til makten

Til alt hell for Machiavelli ble Guilianos bror kort etter utnevnt til pave. For å feire utnevnelsen utstedte Medici-familien amnesti til de som ble ansett som mindre farlige fiender – blant dem Machiavelli. Han var forkrøplet etter den smertefulle torturen, men visste at han måtte forlate Firenze i full fart.

Machiavelli dro i eksil på familiens landsted utenfor Firenze. Her pleide han sine sår, og tilbrakte dagene med å spille backgammon på et lokalt vertshus. Men med tiden ble han stadig mer rastløs, og i et brev til en venn skrev han om sin bekymring for å “råtne bort, der ingen vil huske arbeidet mitt”.

Machiavelli ville tilbake til Firenze og maktens sentrum. I 14 år hadde Machiavelli trofast arbeidet for byens tidligere makthavere – nå måtte han målrettet innynde seg hos Mediciene.

Hjørnesteinen i Machiavellis plan var en bok til ære for Firenzes nye herre, Guiliano de Medici. Den skulle fungere som en håndbok i hvordan en fyrste fra en ung slekt – som Mediciene – kunne bevare og utvide sin makt.

Cesare Borgia var “Fyrsten”

I stearinlysets skjær brukte Machiavelli kveldene til å reflektere over erfaringene han hadde høstet som diplomat og spion. Det var særlig tiden med Cesare Borgia som hadde påvirket Machiavelli dypt, og opplevelsene hos den kyniske herskeren dannet rammen om boken.

Machiavelli brukte Cesare som eksempel på en fyrste som forsto forræderiets kunst. I boken beskrev han blant annet hvordan Cesare for å få en by under kontroll kunne utnevne en svært streng stattholder.

Da kontrollen var gjenopprettet – etter at en stor del av byens innbyggere var henrettet – drepte Cesare selv stattholderen med kniv på byens torg. Dermed hadde han både sørget for orden og vunnet byens takknemlighet.

Det var “et skuespill som fremkalte både tilfredsstillelse og bestyrtelse i befolkningen”, skrev Machiavelli.

I et annet eksempel beskrev han hvordan Cesare drakk tett med en gammel venn og alliert, mens Cesares rådgivere “auksjonerte bort” vennens død til høystbydende i lokalet ved siden av.

Verket ble en kort bok på rundt 100 sider fylt med råd for enhver situasjon en makthaver kunne havne i. Selv om Machiavelli aldri skrev det ordrett, var budskapet i boken at målet helliger midlet – og at en hersker bare kan klandres for forræderi og brutalitet hvis han taper spillet om makten.

I Machiavellis univers hadde et æresord bare en eneste funksjon, nemlig å gi fienden falsk sikkerhet, for “en fyrste som vil beholde makten, må være i stand til ikke å være god”.

Machiavelli vendte tilbake til hjembyen

Den ferdige boken – “Fyrsten” – fikk langt fra den mottakelsen Machiavelli hadde håpet på. Giuliano de Medici gikk av før boken lå ferdig, og i stedet måtte Machiavelli i hast dedikere boken til den nye herskeren, Giulianos nevø Lorenzo.

Embetsmennene nektet imidlertid å gi boken til Lorenzo, og dessuten led den unge makthaveren – som så mange av tidens ledere – av syfilis og hadde ikke lenge igjen. Om Lorenzo i det hele tatt fikk sett boken, er tvilsomt.

Forbitret trakk Machiavelli seg igjen tilbake til landstedet, men snart dukket muligheten som han hadde håpet på, opp. Mediciene hadde med tiden fått et så fast grep på makten i Firenze at de ikke lenger fryktet rivaler.

Machiavelli grep straks sjansen og vendte tilbake til sin elskede fødeby. Her tilbrakte han sine siste år med å skrive bøker – blant annet for Medici-familien. 58 år gammel døde Machiavelli i 1527.

Hans siste hvilested er i dag ukjent, men hans gravmæle i den berømte Basilica di Santa Croce i Firenze erklærer at “til så stort et navn er ingen etterskrift verdig”.

"Fyrsten" ble kjent etter Machiavellis død

Mens Machiavelli levde, var “Fyrsten” så godt som ukjent og ble ikke lest av særlig mange. Men da boken ble utgitt i 1532 – fem år etter forfatterens død – fikk den til gjengjeld raskt stor utbredelse.

Det var særlig Europas konger og fyrster som satte pris på florentinerens klare og kyniske beskrivelse av maktens vesen, og de brukte mange av hans læresetninger til å rettferdiggjøre sine egne brutale handlinger.

I dag ses Machiavelli oftest på som en grå eminense, som kjølig øvde innflytelse på tidens fyrster og ville gjøre alt for å redde sitt eget skinn. Men i sin samtid ble han snarere regnet som en satiriker og humorist med hang til vin og kvinner.

Dermed har han blitt kalt “en filosof som elsket prostituerte like mye som han elsket filosofi”.