De to tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm hadde ikke noe ønske om å vinne barnehjerter. De forsket på språk og folklore, og hadde i årevis samlet muntlig overleverte eventyr utelukkende for å ta vare på den folkelige tyske kulturarven.
Da de ga ut sin første eventyrsamling i 1812, var den langt fra lettlest. Den var skrevet i et nøkternt, akademisk språk, og inneholdt både et langt forord og et utall fotnoter.
Boken fikk dårlig mottakelse i akademiske kretser, men til brødrenes store overraskelse slo den godt an blant vanlige tyskere – ikke minst ble boken populær blant barn.
For Grimm-brødrene var ikke suksessen bare positiv. De innså at de ble nødt til å revurdere ambisjonene og bestemme seg for veien videre.
Skulle de fortsette å jakte på akademisk anerkjennelse eller skulle de gjøre eventyrene mer barnevennlige og tjene penger på livsverket?
Brødrenes fattigslige tilværelse gjorde beslutningen lettere. Eventyrene kunne bety en vei ut av fattigdommen.
«Jeg syns ikke vi kan utgi den som den er», skrev Jacob til sin bror i 1815, om andreutgaven av boken: «Det vil være bra for salget å forbedre boken. Mange som eier førsteutgaven vil da kjøpe den andre også».
Omskrivningene skjedde gradvis over en 40-årsperiode. I løpet av sju utgaver ble Grimms eventyr både gjenfortalt i et langt mer levende språk og rensket for moralsk farlige temaer som graviditet, incest og vold.
Lemlestelse: Bloddryppende ASKEPOTT
I den barnevennlige utgaven mister en ung, vakker jente fra en rik familie foreldrene sine. Hun ender som undertrykt hushjelp for sin onde stemor og sine misunnelige stesøstre.
En dag blir alle unge piker invitert til fest på slottet, og en god fe gir Askepott en vakker kjole.
På det kongelige ballet fanger Askepott prinsens oppmerksomhet, men hun mister den ene skoen da hun må forlate slottet i all hast.
Prinsen erklærer at han vil gifte seg med den som får på seg skoen. Det kan Askepott, og hun vinner både prinsen og kongeriket.
I den opprinnelige utgaven oppfordrer stemoren døtrene til å gå blodig til verks for å få på seg skoen.
«Ta denne kniven, og hvis skoen er for stram, skal dere bare skjære av en del av foten. Det vil gjøre litt vondt, men hva gjør det? Smerten forsvinner snart, og da vil en av dere bli dronning», sier moren.
Den ene datteren skjærer av seg tåen, mens den andre ofrer hælen. Men de blodige strømpene skal snart avsløre dem.
Prinsen møter i stedet den vakre Askepott, og den lille foten hennes passer perfekt til skoen.
I andreutgaven fra 1819 lar Grimm-brødrene de onde kvinnene få en hard straff for å ha ydmyket Askepott.
De blir angrepet av duer som hakker ut øynene på dem som straff for «deres ondskap og løgnaktighet».
Forbudt sex: RAPUNZEL gikk til køys med prinsen
I den barnevennlige utgaven stenger en ond heks en ung jente inne i et tårn, og når hun skal besøke henne, tar hun tak i jentas lange hår og klatrer opp.
En prins forelsker seg i den vakre jomfruen i tårnet, og kommer med jevne mellomrom opp til henne. En dag avslører Rapunzel sine hemmelige besøk for heksen.
Neste gang prinsen kommer, skubber heksen ham ned i et tornekratt, der han får stukket øynene ut. Heldigvis finner Rapunzel prinsen, og hennes tårer gir ham synet tilbake.
I senere utgaver er eventyret enda mer stuerent, ettersom prinsen frir første gang han besøker Rapunzel.
I den opprinnelige utgaven lever Rapunzel og prinsen «i glede og fryd i lang tid» i tårnet, og den unge jenta ender med å bli gravid.
Da heksen en dag kommer på besøk, avslører Rapunzel graviditeten da hun uten å tenke seg om utbryter: «Fortell meg hvorfor klærne mine er blitt altfor stramme. De passer ikke lenger.»
Foreldrene kvitter seg med barna for at de selv skal få mer mat.
Omsorgssvikt: HANS OG GRETE forlatt av mor og far
I den barnevennlige utgaven tvinger den onde stemoren sin mann til å etterlate sine to små barn, Hans og Grete, ute i skogen.
Første gang finner barna veien hjem, men andre gang havner de i fangenskap hos en menneskeetende heks. De to barna klarer å overliste heksen, og finner veien hjem, til farens glede.
I den opprinnelige utgaven blir barna etterlatt i skogen av sin biologiske mor.
Generelt forteller det opprinnelige eventyret fra 1812 en langt mer nyansert historie, som kretser rundt fattigdom og sult.
Utgangspunktet for eventyret er at den lutfattige tømmerhoggeren og hans kone må etterlate sine elskede barn, fordi alternativet er at «vi vil sulte alle sammen».
Moren fremstår derfor langt mer desperat og menneskelig i den opprinnelige utgaven, mens brødrene Grimm i fjerde utgave fra 1840 skifter henne ut med en stemor som er mer rendyrket ond.
Voldtekt: TORNEROSE blir voldtatt i søvne
I den barnevennlige utgaven holder kongen og dronningen en stor fest for sin nyfødte datter Tornerose.
Men de lar være å invitere den ene av de kloke feene. Som hevn erklærer den forsmådde feen at den vesle prinsessen skal stikke seg på en tein og dø når hun blir en ung kvinne.
En av de andre feene omgjør forbannelsen til at Tornerose skal sove i hundre år.
Tornerose stikker seg i fingeren på en forgiftet tein og faller i dyp søvn sammen med alle dyr og mennesker på slottet.
Et tornekratt vokser frem og skjuler de sovende. Hundre år senere vekkes Tornerose av et kyss fra en vakker prins.
I den opprinnelige utgaven forsøker en rekke prinser å nå frem til prinsessen gjennom det tette tornekrattet, men «tornene holdt tett sammen, som om de hadde hender, og de unge mennene satt fast i dem. De kunne ikke befri seg selv og led en ynkelig død».
Denne forholdsvis milde dødsscenen fra Grimms 1857-utgave er imidlertid ingenting sammenlignet med noen av de tidligere versjonene.
Brødrene Grimm hadde latt seg inspirere av den italienske poeten Giambattista Basile, som ga ut to eventyrsamlinger i 1630-årene.
I Basiles historie stikker den vakre piken seg i fingeren med en linsplint og faller i søvn.
Den sovende skjønnheten blir funnet av en konge, som voldtar henne og forsvinner. Jenta blir gravid og føder tvillinger.
Det ene barnet forveksler morens finger med en brystvorte, og suger splinten ut og vekker Tornerose.
Da kongens kone oppdager at hennes mann har vært utro, beordrer hun hoff-kokken til å drepe, tilberede og servere de to spedbarna til kongen.
Samtidig får hun bygd et stort bål på slottsplassen der hun vil brenne Tornerose. Kongen kommer imidlertid til unnsetning og brenner i stedet dronningen.
Den svikefulle voldtektsmannen og hans offer lever lykkelig alle sine dager.
Tornerose stikker seg i fingeren på en forgiftet tein og faller i dyp søvn sammen med alle dyr og mennesker på slottet.
Forræderi: FROSKEKONGEN er for ekkel til å kysse
I den barnevennlige utgaven lar prinsessen en frosk sove i sengen sin i tre netter. Hun vil takke den for at den har hentet gullballen hennes opp fra en brønn.
Den tredje morgenen våkner hun ved siden av en vakker prins. Frosken var i virkeligheten en fortryllet kongssønn, og de to unge lever lykkelig sammen til sine dagers ende.
I andre, nyere og mer romantiske versjoner, som den Disney-produserte animasjonsfilmen «Prinsessen og frosken» fra 2009, er det et kyss som kan forvandle den kalde frosken til en vakker prins.
I den opprinnelige utgaven ber frosken også om å bli løftet opp på prinsessens hvite laken som takk for at den har hentet gullballen.
Men den kalde frosken byr henne så imot at hun slenger den i veggen i fullt sinne med ordene «så kan du kanskje få hvilt deg, din ekle frosk».
Da den firbente faller til gulvet, blir den forvandlet til en vakker prins. Han bærer ikke nag for den hardhendte behandlingen – tvert imot gifter de to seg og lever lykkelig sammen.
Misunnelig mor: SNØHVIT er offer for kannibalsk mor
I den barnevennlige utgaven dør dronningen da Snøhvit blir født, og kongen tar seg en ny kone.
Den nye dronningen blir voldsomt sjalu da Sneøhvit vokser opp og blir en vakker, ung kvinne, og hun beordrer en jeger til å drepe stedatteren. Men jegeren skåner Snøhvit.
Den unge jenta går i dekning i en liten hytte i skogen, der sju små dverger tar henne til seg.
Da dronningen oppdager at prinsessen lever, forgifter hun henne med et forhekset eple. De ulykkelige dvergene legger Snøhvit i en glasskiste.
En prins får øye på henne, blir forelsket, kysser den forheksede prinsessen og bryter fortryllelsen.
I den opprinnelige utgaven vil Snøhvits egen biologiske mor drepe henne fordi «Snøhvit var skyld i at hun ikke lenger var den vakreste kvinnen i verden».
Moren beordrer en jeger til å drepe datteren og ta med «hennes lunger og lever til meg. Jeg vil koke dem med salt og spise dem».
Den onde moren får en passende straff. Til Snøhvits bryllup blir hun tvunget til å danse i et par rødglødende jernsko.
«Føttene hennes ble grusomt forbrent, og hun fikk ikke stanse før hun hadde danset seg til døde».
I tidlige, muntlig overleverte utgaver lager ulven pølser av bestemoren.
Kannibalisme: RØDHETTE spiser bestemoren sin
I den barnevennlige utgaven skal Rødhette besøke bestemoren, og møter en ulv i skogen.
Da rovdyret hører om besøket, skynder han seg til bestemorens hus, eter henne og kler seg ut som den gamle damen.
Den intetanende Rødhette blir også spist av ulven, som så tar seg en blund. Men en jeger dreper ulven og skjærer den levende Rødhette og bestemoren ut fra ulvens mage.
I den opprinnelige utgaven har eventyret en fortsettelse. Rødhette blir igjen stanset av en ulv som «snakket til henne og ville ha henne til å forlate stien».
Denne gangen har Rødhette lært leksen sin, og hun løper rett hjem til bestemoren. Ulven har fulgt etter henne og klatrer opp på taket, men bestemoren har lurt ulven og heller kokende vann i et stort trau. Den sultne ulven faller ned fra taket, lander i trauet og drukner.
Faktisk hadde brødrene Grimm tonet ned de blodige og seksuelle detaljene sammenlignet med andre samtidige utgaver.
Den franske forfatter Charles Perrault spiller for eksempel tydelig på seksuelle undertoner, og lar ulven overtale Rødhette til å kle av seg og legge seg naken i sengen sammen med ham.
Tidligere muntlig overleverte versjoner av eventyret er langt mer makabre: Ulven lager pølser av bestemoren og tvinger Rødhette til å spise dem. Det hele blir skylt ned med «vin» laget av bestemorens blod.