Bryggeridirektør fikk ideen til Guinness Rekordbok
To jegere går langs en elv sørøst i Irland 10. november 1951. En av dem er sir Hugh Beaver.
Den 61 år gamle jegeren er direktør for bryggerigiganten Guinness. I dag er det noe helt annet enn malt, humle og regnskaper som opptar ham.
All oppmerksomhet er rettet mot høsthimmelen, der store flokker med heilo flakser. Sir Beaver venter på riktig øyeblikk, før han peker haglen mot himmelen og tar sikte.
To skudd bryter stillheten, men ingen hagl finner veien til målet. Slukøret trasker de to jegerne hjemover. På vei hjem går praten om byttet som slapp unna.
«Hvilken fugl tror du flyr raskest? Heilo eller lirype?» spør sir Beaver.
Selv vil han spise den gamle jegerhatten sin på at heiloen – som han forgjeves har skutt etter – når som helst vil fly fra lirypene. Kameraten er uenig, men ettersom ingen av de to herrene vet svaret, får de ikke avgjort veddemålet der og da.
Tilbake på bryggeriet lufter sir Beaver spørsmålet blant sine, men heller ikke her er det noen som kan svare. Da får bryggeridirektøren en genial idé:
Han vil lage et oppslagsverk med rekorder fra hele verden.
Sir Beaver er overbevist om at spørsmål om verdens raskeste, høyeste og største opptar mange av gjestene på puber overalt i Storbritannia og Irland.
En rekordbok vil derfor være en glimrende måte å reklamere for bryggeriets øl.
At det gratis reklameheftet han planlegger en vakker dag skal konkurrere med Bibelen og Koranen om å bli verdens mest solgte bok, kan han ikke i sin villeste fantasi forestille seg.
Hugh Beaver ble i 1943 slått til ridder mens han var generaldirektør for det britiske arbeidsdepartementet. Tre år senere ansatte bryggeriet Guinness ham som direktør. I 1951 fikk han ideen til verdens-suksessen Guinness rekordbok.
Klisterhjerner skaper bestselgeren Guinness Rekordbok
Ryktene om sir Beavers kommende rekordbok vokser like fort som promillen på puben en vanlig lørdagskveld.
Sommeren 1954 når de frem til Chris Chataway, som er brygger ved Guinness-bryggeriet Park Royal Brewery i London. Chris Chataway har selv slått en rekke rekorder som ung friidrettsutøver, og han anbefaler sir Beaver å ringe til sportsjournalistene Norris og Ross McWhirter.
Tvillingbrødrene har klisterhjerner, og en fantastisk evne til å huske fakta om verdens store og små begivenheter.
Alle viktige datoer i verdenshistorien, alle hovedsteder og fjellkjeder har de memorert – og senere kan de til og med huske samtlige rekorder fra hver eneste årgang av boken.
I Norris og Ross McWhirter har sir Beaver funnet de perfekte samarbeidspartnerne, og det blir ikke spart på noe i planleggingen av boken. Etter den første idéutviklingen avslutter han storsinnet møtet med ordene: «Før dere drar hjem, må dere gå opp til revisor og si hvor mye penger dere vil ha».
De neste tre månedene bruker Mc-Whirter-brødrene på å hale opplysninger ut av astrofysikere, zoologer, meteorologer, vulkanologer, botanikere og andre forgreninger av vitenskapens verden.
De jobber 90 timer i uken i fire måneder for å få alle rekordene ned på papiret, og i slutten av 1954 kan pubgjester på De britiske øyer lese i den første gratisutgaven av rekordboken. Interessen er enorm, og sir Beaver nøler ikke med å skifte kurs, for det er tydeligvis penger å tjene på rekorder.
Året etter, 27. august 1955, kommer den første kjøpeutgaven av Guinness rekordbok på gaten.
For bare fem shilling (cirka 50 kroner i dag, red.) kan nysgjerrige briter blant annet lese at verdens høyeste mann heter Robert Wadlow og måler imponerende 272 centimeter – en rekord som for øvrig aldri er blitt slått – og at verdens dypeste brønn ligger i England.
Julehandelen går amok
Selv om prisen er lav, kommer boken i første omgang bare ut i et opplag på 50 000, og den første ordren er på beskjedne seks eksemplarer.
Men etterspørselen vokser raskt, og de første tre opplagene på 187 000 blir utsolgt i løpet av høsten 1955. Guinness sender ut en oppdatert utgave av boken akkurat i tide til julehandelen, og de 100 000 nye eksemplarene blir revet ut av hyllene i rekordfart.
Året etter kommer boken ut i USA, der den på kort tid selges i 70 000 eksemplarer. Det som startet som en sprø idé under en fuglejakt, er blitt et internasjonalt fenomen.
Guinness Rekordbok får eget TV-show
I løpet av de neste årene eksploderer salget, og i 1972 har BBC premiere på TV-showet «Record Breakers», der eventyrlystne menn og kvinner hver uke forsøker å få plass i rekordboken.
Norris og Ross McWhirter er verter i det populære TV-programmet, og blir snart landskjente for sin enorme trivialkunnskap, som blir testet ukentlig med spørsmål fra publikum.
Mens de første utgavene av Guinness rekordbok først og fremst inneholder rekorder om høyder, bredder og lengder på elver, bygninger og lignende, domineres boken i 1970-årene og videre av langt mer fargerike rekorder.
Vil leserne slå rekorden i å spise flest kokosboller på tid, balansere på en stige i dagevis eller vise frem meterlange negler, er Guinness rekordbok det perfekte utstillingsvinduet.
Brødrene mottar stadig de mest vanvittige henvendelser – en gang får Norris besøk av en person som påstår at han eier verdens minste hest.
Det viser seg imidlertid å være en av verdens største hunder, en usedvanlig stor grand danois.
Den stigende interessen for å komme med i Guinness rekordbok gjør det også vanskeligere for deltagerne å få en plass mellom de gjeve permene.
Forsøkene må, med Norris McWhirters ord, være «universelt konkurransedyktige, unike eller merkverdige». Likevel skorter det ikke på rekordkandidater, særlig ikke av det mer kuriøse slaget.
Franske monsieur Mangetout (herr Spiser Alt) er et eksempel på det siste. Fra 1966 og frem fortærer han 18 sykler, 15 handlevogner, sju fjernsyn, to senger, et par ski og en datamaskin for å sikre seg en plass i rekordbøkene.
En annen kandidat er amerikaneren Kevin Shelley, som slår rekorden i å knuse toalettseter av tre med hodet – 46 stykker i alt. McWhirter-brødrene må erkjenne at mannen bak Ripley’s Believe It or Not!-museer, antropologen Robert Ripley, hadde rett da han sa: «Jeg har reist i 201 land, og det merkeligste jeg noensinne har sett, er mennesket».
Tvilling blir likvidert av terrorister
Etter sir Beavers død i 1967 blir tvillingene med de imponerende klisterhjernene synonyme med den verdenskjente rekordboken. Norris og Ross McWhirter bruker sin nyvunne berømmelse til å fremme politiske saker i hjemlandet Irland.
De er begge sterke fortalere for den senere britiske statsministeren Margaret Thatcher, og særlig Ross er innbitt motstander av den irske nasjonalistbevegelsen IRA.
I 1975 utlover han en dusør på 50 000 pund til de som kan bidra til pågripelsen av en spesielt brutal fraksjon IRA-terrorister.
Tre uker senere kommer terroristenes mottrekk, da Ross blir oppsøkt av to bevæpnede menn foran hjemmet sitt i London. Mennene skyter. Ett skudd treffer Ross i hodet, et annet i brystet, og han dør da han ankommer sykehuset.
De to skyldige blir tatt og dømt til fengsel på livstid. Norris McWhirter er sønderknust, men velger å fortsette arbeidet med å bringe fascinerende og vanvittige rekorder ut til lesere over hele verden.
Først i 1996 slutter han som redaktør, 71 år gammel. Han dør av hjerteinfarkt i sitt hjem i Wiltshire 19. april 2004.
Den første utgaven av Guinness rekordbok var et tekst-tungt verk på 336 sider. Det skulle gå 30 år før bilder fikk hovedrollen.
Guinness Rekordbok inntar verden
Det startet som et veddemål på en jakttur i 1951, og har i dag vokst til et verdensomspennende imperium.
I storbyer som New York, Tokyo, San Antonio og København kan nysgjerrige gå på oppdagelsesferd i alle mulige utrolige rekorder på museer, og TV-programmet «Record Breakers» står i dag på sendeskjemaet i land som Polen, India, Australia og Portugal.
Filmselskapet Warner Bros. planlegger til og med en film om alle de sprø rekordene.
«Det er vår oppgave å forvandle glødende diskusjoner til iskalde fakta», som det sto i det vidløftige forordet til den første boken for 60 år siden.
I løpet av årene som er gått er det solgt over 130 millioner bøker.
Det gjør Guinness rekordbok til verdens mest solgte bok etter Koranen og Bibelen.
Ironisk nok fikk sir Beaver aldri selv svaret på spørsmålet som førte til bestselgeren. Først i 1989 – 22 år etter ølkongens død – kunne leserne av den 36. utgaven av Guinness rekordbok lese at lirype er skogens raskeste fugl med sine 108 kilometer i timen.